Stikkordarkiv: Agassi

1999 i herretennis: Førsteplass på vandring

Da Andy Murray overtok førsteplassen på ATP-rankingen i november, ble det etterfulgt av så mye halloi at det er vanskelig å tenke seg at nye verdensenere en gang var en helt dagligdags ting.

Årsaken heter Novak Djokovic, som hadde hatt førsteplassen sammenhengende i mer enn to år. De siste årene har førsteplassen turnert mellom Federer, Nadal og Djokovic. Den siste før denne trioen var Andy Roddick, som var verdensener til vinteren 2004. At Andy Murray overtar førsteplassen nå bekrefter at merkelappen – klisjévarsel! – «de fire store» om ham og Nadal, Federer og Djokovic er på sin plass.

Det har ikke alltid vært like topptungt. La oss skru klokken tilbake til en annen tid, en uskyldigere tid, en tid hvor 11. september er en dato som alle andre, hvor mobiltelefoner er en ting for de få, hvor platebransjen tjener penger som gras, Apple er en datamygg og den største globale skurken ikke snakker arabisk, men bor i Beograd og heter Slobodan Milosevic.

Velkommen til 1999, et av de mer kaotiske årene i moderne herretennis, hvor førsteplassen på rankingen spratt rundt fra mann til mann:

Året 1999 begynte med at verdensener Pete Sampras holdt seg hjemme fra Australian Open, fordi han hadde overarbeidet seg høsten før i jakten på sin sjette strake sesong på toppen av rankingen. Ingen kronprins var i sikte. Det var faktisk så ille at grufullt kjedelige Alex Corretja kunne blitt verdensener.

Carlos Moya (Wikimedia Commons).

Carlos Moya (Wikimedia Commons).

Likevel klarte ingen å overta førsteplassen før i mars, da tørrpinnen Carlos Moya overtok toppen. Han hadde vunnet French Open sesongen før, men vant ikke en eneste turnering på nesten to år etter den seieren. Men fordi ATP-rankingen baserer seg på de siste 52 ukenes prestasjoner, ble Moya løftet til førsteplassen to uker i mars 1999.

Pete Sampras overtok førsteplassen igjen etter Moyas to uker, før det var duket for enda en fersk verdensener: Russiske Yevgeny Kafelnikov vant Australian Open i 1999, men da han ramlet inn på førsteplass våren 1999 hadde han tapt seks førsterundekamper på rad. Rankingsystemet gir seg merkelige utslag noen ganger, få mer ekstreme enn dette.

Pete Sampras overtok førsteplassen igjen på forsommeren, før Andre Agassi, takket være seier i French Open 1999 og finale i Wimbledon, gjorde comeback på førsteplass. Disse to amerikanerne eide sommeren 1999. Den største kampen som aldri ble spilt, er US Open 1999 mellom Sampras og Agassi – Sampras måtte gi seg tidlig i turneringen på grunn av skade.

Midt i 1999-sommerens deilige duell mellom Sampras og Agassi ble førsteplassen overtatt av…Patrick Rafter, mye takket være seieren hans i US Open 1998. Pete Sampras overtok den igjen i august 1999, før Andre Agassi tok den igjen i september 1999 og beholdt den ut sesongen. Takk og pris. Agassi vant to Grand Slam-turneringer i 1999.

Det var 1999: Fem ulike verdensenere, en sport i et vakuum mellom Pete Sampras´ velmaktsdager og den neste store generasjonen (Hewitt, Federer, Safin, Kuerten), med forglemmelige fyrer som Carlos Moya og Yevgeny Kafelnikov dyttet til topps i mellomtiden. Forståelig nok ble ikke endringene på toppen den gang like mye feiret som Andy Murrays toppklatring, men oftere møtt av hoderisting.

Skulle ikke vi to bli gamle sammen?

Roger Federer (Wikimedia Commons).

Ute? For resten av sesongen? Det var ikke sånn jeg hadde sett for meg de nært forestående runde og halvrunde bursdagene til meg og Roger Federer. Vi skulle spilt tennis, masse tennis resten av året. Han verden rundt, jeg stort sett i Stavanger.

Han blir 35 år den 8. august. Samme dag blir jeg 40, og jeg føler meg, bank i nettet, lett og fin i kroppen. Det gjør ikke Federer.

Sveitseren har en nesten skadefri karriere bak seg, men i år har han spilt lite, etter skader i rygg og kne. Naivt nok trodde jeg at Federer ville bli den første tennisspilleren på sitt nivå til å spille godt inn i siste halvdel av 30-årene uten å la seg merke av det. Som Tom Cruise sier i Vanilla sky: «Isn’t that what being young is about, believing secretly that you would be the one person in the history of man that would live forever?»

Federers karriere kommer ikke til å vare evig, som 2016 har vært en konstant påminnelse om. Alle større nyhetsredaksjoner har nekrologer for gamle celebriteter og samfunnsstøtter liggende på katalog klar til bruk den dagen de trengs. Jo eldre tennisspillere blir, desto oftere trekkes alderen inn i artiklene om dem – som naturlig er. Når Federer etter en skadeplaget sesong melder at han ikke skal spille mer i 2016, er det fristende å skrive den store oppsummeringen av karrieren hans og takke for alle minnene.

Vi kommer neppe til å se Federer prøve å spille en full sesong på touren igjen. Han er blitt mer og mer selektiv i spilleplanen sin de siste sesongene. Når  – ikke hvis, det har han selv sagt! – Federer kommer tilbake i 2017, tipper jeg han vil satse alt på noen få turneringer. Wimbledon er den eneste av Grand Slam-turneringene han har en realistisk sjanse til å vinne, slik jeg ser det. Andre grunner til å holde det gående tror jeg ikke han egentlig har. Fordelen med det er at han kan forlenge karrieren ved å belaste kroppen mindre. Men det å prikke inn formen til noen få turneringer er enklere sagt enn gjort, for Federer vil miste viktig konkurransetrening. Serena Williams kan komme «kald» inn og vinne turneringer på WTA-touren, men Federer kan ikke det på herresiden. Federers ranking kommer til å falle kraftig, noe som betyr tøff motstand tidlig i turneringene han velger å spille.

Livet slutter ikke ved 35, heller ikke for profesjonelle tennisspillere. Jeg fortsetter. Roger fortsetter. I 2017.

Andre Agassi, 36 år gammel mot Marcos Baghdatis:

Og selvsagt, 39 (!) år gamle Jimmy Connors:

Under: Björn Borg (20) mot et av Federers forbilder, Rod Laver (38).

Winning ugly: Perfeksjon er bortkastet, bare vær bedre enn motstanderen

I fem prosent av kampene vinner du uansett hva motstanderen gjør. I fem prosent av kampene spiller motstanderen uovervinnelig tennis. Det overveldende flertall av tenniskamper, 90 prosent, ligger et sted mellom disse ytterpunktene, ifølge Brad Gilbert. Han har metoder for å vinne dem.

Brad Gilbert? Eks-spiller, nå kjent som tv-kommentator på amerikanske kanaler, aldri hvilende twitrer og tidligere trener for Andre Agassi, Andy Roddick og Andy Murray. I vinterferien leste jeg hans bok Winning ugly.

Ugly. Jeg tenker umiddelbart på adjektivet som antonym til pretty, akkurat som Brad Gilbert ønsket. Han driter i vakker tennis. Han bryr seg ingenting om hvilke spillere som har stilige slag. Han driver med tennis for å vinne.

En innledende presisering: Winning ugly handler ikke om tjuvtriks,  slik jeg trodde på forhånd. Brad Gilbert er ingen estetiker, men han er ikke ute etter å bryte eller tøye regler. Han har bare forakt til overs for hvordan Jimmy Connors, John McEnroe og (til dels) Ivan Lendl brukte sine dominerende posisjoner til å manipulere dommere i kamper hvor de spilte dårlig.

Det som skiller tennis fra for eksempel golf, er motstanden. Du trenger bare slå fyren på andre siden av nettet. Du trenger ikke spille perfekt, bare bedre enn motstanderen din. I golf kan du spille en strålende runde, men likevel tape turneringen fordi en annen spiller har sitt livs beste dag. Gilbert skriver mye om dette. I Andre Agassis selvbiografi Open skal du lese side 187, Gilberts monolog da Agassi ba om hjelp i 1994, da karrieren sto i stampe (min oversettelse):

Når du jager etter perfeksjon, når du gjør perfeksjon til det ultimate målet, vet du hva du gjør? Du jager noe som ikke finnes. Du gjør alle rundt deg ulykkelige. Du blir ulykkelig selv. Perfeksjon? Det skjer cirka fem ganger i året at du våkner og føler deg i perfekt slag, når du ikke kan tape mot noen, men det er ikke de fem gangene som gjør deg til tennisspiller. Eller menneske, for den saks skyld.

Gilberts metode er ganske enkel. Det handler kort sagt om å legge en plan for kampen man skal spille. Dessuten må du være klar til å gjøre endringer underveis. Når skal du endre en plan som ikke virker? Når du ligger under med et sett og et servebrudd, ifølge Gilbert. Passelig sta, men ikke ubøyelig. Noe av det vanskelige med alle former for sport er å observere seg selv utenfra mens man er midt i spillet. Innen tennis teller den evnen mer enn i andre idretter. Du har ingen trener som kommer ned og forteller deg at du må slutte å slå til motstanderens backhand, du må selv legge merke til at mønsteret er skadelig for deg. «Hvem gjør hva mot hvem?» er det grunnleggende spørsmålet du må stille deg underveis i kampen for å kunne tilpasse deg.

Tennis er et spill som avgjøres av feil. Du kan drive det langt ved bare å ha et solid grunnlinjespill, brukbar serve og god kondis. Brad Gilbert dyrker det som kalles prosenttennis, altså å velge den smarteste løsningen i hvert tilfelle. Han sammenligner det med en slange som klemmer luften gradvis mer og mer ut av offeret, ved konstant press. Og det er under press at du virkelig får se hvor mye en spillers slag er verdt.

Winning ugly fungerer på mange plan. Gilbert har vært i profftennisen siden tidlig 80-tall, men rådene han gir er myntet på amatører. Alle vil finne mange knep å plukke opp i boka. Mange av dem er selvsagte, men det er godt å bli minnet på dem: Øv på serven. Slå servereturen diagonalt tilbake. Unngå upressede feil. Vær skjerpet i de første gamene, for da er motstanderen gjerne ikke det.

Samtidig krydrer Gilbert boka med historier fra sin egen karriere, og kamper mot McEnroe, Boris Becker og Connors. Han virker såre fornøyd med å ha vært et irritasjonsmoment på ATP-touren. Winning ugly har flere sitater fra spillere som klager på slagene hans, men beundrer den mentale kapasiteten. Jeg måtte også flire av Gilberts åpenlyse glede over å snakke om hvor mye penger han har tjent på tennis («The bank doesn´t think I´m ugly»).

Brad Gilbert (og medforfatter Steve Jamison) kunne skapt en bokserie av filosofien sin, som gjelder på alle livets områder: Gjør godt forarbeid, ha en plan, se hvordan den slår ut og vær klar til å forandre den hvis den ikke virker. T. Timothy Gallwey har blitt mangemillionær på sin The inner game-serie, som begynte med tennisboka på 1970-tallet.

Leser du Winning ugly og The inner game of tennis, får du med deg mye. Ingen av dem handler om hvordan du holder racketen når du server eller hvor føttene skal peke når du slår en backhand. Tennis er minst 50 prosent mental anstrengelse.

Vi må ha med et klipp av Brad Gilbert selv i aksjon. Her spiller han mot Boris Becker i US Open 1987, en kamp han vant. (Lyden er dårlig, bildene funker.)

Sannhetens ord fra Brad Gilbert

Brad Gilbert - Winning ugly.

Brad Gilbert – Winning ugly.

Snart vinterferie. Det er meldt brukbart kjørevær over fjellet, så Haukeliseter fjellstue bør være innen rekkevidde for fire vestlendinger som hvis de ble født med ski på beina ikke har gjort mye for å bevare dem der de siste årene.

Siden jeg skal til fjells og det er VM på ski i Falun, har jeg lånt med meg to bøker om…fotball og tennis. En bok om statistikk og fotball, Tallenes tale – alt du tror om fotball er feil. Jeg ser ikke så mye fotball som før (mitt 13-årige jeg ville rast mot 38-åringens uvitenhet om Tottenhams spillerstall og Norges kvalikmotstandere). Men jeg har sett og hørt nok om fotball til å ville godte meg over statistikker som skyter ned klisjé etter klisjé.

Tennisboken er Brad Gilberts klassiker Winning ugly, hvor han øser av visdom fra et langt tennisliv. Gilbert ble kjent for å få maks ut av et begrenset talent, og ble senere Andre Agassis trener. (Jeg mener han gjorde Agassi til en temmelig kjedelig spiller, men det er mitt problem.)

Gilbert var tidlig ute med å analysere motstandere og deres svakheter, og gir sine tips til hobbyspillere som meg. Jeg leser 2013-utgaven av Winning ugly, som har et nytt forord. Jeg leste det i lyset fra kinoreklamene i dag (Phoenix, tysk film, se den!). Dette er vakkert, ikke ugly i det hele tatt (min oversettelse følger, og i dette blogginnlegget ble det mange parenteser, gitt):

Når du gjør noe du elsker i livet, verdsett det og respekter det ved å gi alt du har. Ta det aldri for gitt, for det vil tidsnok bli tatt fra deg. Tiden er tøff. Vær takknemlig hver gang du går ut på banen. Vær takknemlig. Stol på meg, jeg er det. Hvis du er så heldig at du er tennisspiller, bør du være klar over at det er et privilegium å kunne gå ut på banen og spille spillet.

Og dette bare fra forordet. Det lover godt for de neste 240 sidene. Kjør på, full gass på de tingene du elsker, enten det er skitur, matlaging eller den store romanen du skriver på. Plutselig er det for seint.

Andre Agassi setter skapet på plass

20140502-222725.jpgFrench OpenPARIS (tennisbloggen.net): Tennismessig kunne taimingen utvilsomt vært bedre. Jeg er i Paris. Om fire uker begynner French Open i tennis, men da er jeg trygt tilbake i arbeids­familie­skolebarn­plikthverdagen, med Eurosport 1 og 2 som tynn erstatning for live-opplevelsen som ville blitt meg til del om jeg hadde vært i den franske hovedstaden på det tidspunktet.

Paris, ja. Det finnes like mange reiseguider til byen som det finnes klisjeer om den. Hvis du vil styre klar av gamle oppfatninger, bør du lese Sven Egil Omdals ferske reiseguide til byen. Omdal har en av landets beste og letteste penner, som profilert spaltist og journalist i Stavanger Aftenblad. «Paris – en veiviser» har fungert som nettopp det på årets tur, og samtlige tips har truffet blink. Anbefales også for deg som ikke har tenkt deg til Paris med det første, men vil lese noen hundre sider gnistrende historiefortelling.

Paris, ja. Vi må si noe om tennisen som snart skal spilles her. Sportsjournalister er som andre journalister, de ser etter en god story. I French Open har det bare vært en story å fortelle siden 2005: Den om Rafael Nadal. Du vet, innadvendt spanjol kommer til Paris, avleverer noen ydmyke/kjedelige pressekonferanser og smadrer all motstand på banen før han drar hjem med pokalen. Roger Federers seier i 2009 var unntaket som bekrefter regelen. Ekstremt forutsigbart.

Derfor gikk det et kollektivt hvin gjennom tennisjournalistkorpset i vår, da Nadal tapte først mot David Ferrer og uken etter mot Nicolas Almagro. Disse har han herjet med siden George W. Bush sin presidentperiode (altså lenge), men plutselig vant de. Dette har fått anerkjente tennisjournalister til å skrive lange analyser om Nadals problemer.

Det var herlig å lese Andre Agassis vurdering av situasjonen i et kort intervju på tennis.com:

I​ still say, going into the French, when somebody’s won it eight times and only lost there once—and you’ve got to get over the hump of beating [Rafael] Nadal in three out of five [sets], he has proven to be the Everest there at Roland Garros. So I’m gonna have to see that to believe it.

Takk, Agassi. Her er det jeg tror kommer til å skje i årets French Open: Rafael Nadal kommer dit i noe så sjeldent som angrepsposisjon, med mye å bevise. Det er da han er best. Nadal kommer til å ke-nuse motstanden, og vise enda en gang hvem som regjerer i Paris. Jeg sier som jeg pleier: INGEN aktive spillere har slått Rafael Nadal i French Open. (Hva driver forresten Robin Söderling med om dagen?)

Folk jeg gjerne skulle sett i trenerboksen, og tips om en god podcast

ATP - herretennisÅ vaske badet står langt nede på listen over foretrukne aktiviteter. Plagen blir mindre med noe fornuftig å høre på. Mine badeskrubbinger blir vanligvis utført med The Tennis Podcast strømmende ut av en liten høyttaler.

The Tennis Podcast ledes av den britiske kommentatoren David Law. De publiseres ikke så ofte, men er vel verdt å vente på. Podcasten har et visst britisk preg. Det betyr i klartekst at de er himla opptatt av Andy Murray, siden landets tenniselite består av bare denne ene mannen.

I vinter ble det kjent at Ivan Lendl slutter som Murrays trener. Det åpner for en ny runde av den velkjente gjette-/synseleken «Hvem blir spiller X sin neste trener?». I podcasten slenges det fram flere (kjedelige) navn, mange av dem etablerte trenere, for eksempel Darren Cahill og Larry Stefanki.

Marat Safin i French Open 2001. Mats Wilander var trener hans da, og sto noen meter unna.

Marat Safin i French Open 2001. Mats Wilander var treneren hans da, og sto noen meter unna.

Med Lendl som Murrays forrige trener blir det fristende å peke på andre kjente navn:

Stefan Edberg er del av Roger Federers trenerteam nå, og jeg kan ikke se hva som skal friste ham bort derfra.

Mats Wilander er en skarp fyr med et spilletalent som minner om Murrays: Hold ballen i spill og hiv inn noen overraskelser her og der. Wilander har dessuten trent toppspillere før (Marat Safin).

John McEnroe dukker selvsagt opp i podcastens spekulasjoner. McEnroe har en tendens til  dukke opp i de fleste tennisdiskusjoner, 30 år etter sin siste Grand Slam-tittel. Jeg kan ikke tenke meg hvorfor Murray skulle ønske seg McEnroe som trener. Personlighetene (i den grad man kan uttale seg om slikt etter bare å ha sett folk på tv og lest om dem) er motpoler. Grubleren Murray sammen med oppmerksomhetskåte McEnroe? Murrays metodiske spill under veiledning fra den improviserende nettspesialisten McEnroe? Njet.

Lleyton Hewitt i French Open 2001.

Lleyton Hewitt i French Open 2001.

Når vi snakker om eks-spillere, faller ikke Lleyton Hewitt i den kategorien helt ennå. Australieren synger på siste verset (spiller på siste settet?), og har allerede prøvd seg som tv-kommentator i Australia. Der er han visstnok fabelaktig. Hewitt har skapt en karriere av å lese andre spillere, og ved hjelp av en enkel og effektiv spillestil og fire gigatonn vilje. Tenk deg Hewitts analystiske evner overført til en elev med større naturlig talent. Kombinasjonen måtte blitt knall. Hewitts vinnerinstinkt er så ekstremt at det ville smittet lett over på eleven. Jeg tipper Hewitt gir seg om noen få år, tar litt pause og vender tilbake til ATP-touren i stråleglans som trener. (Mer om den unge Hewitt her.)

Når vi snakker om eks-spillere som hadde blitt kanontrenere, er det umulig å komme utenom Andre Agassi. Han var det råe talentet som med Brad Gilberts hjelp ble tennisens fremste prosentspiller, altså at han tok de smarte valgene i hver situasjon. Agassi har også hatt gjesteopptredener som kommentator, og er ifølge rapportene helt sjef der. Familie og skoleprosjekter tar det meste av Agassis tid nå. Når barna er større og duften av sagmugg blir et savn, håper jeg Agassi prøver seg som trener.

DET hadde blitt greier.

Hvor mye betyr en racket?

ATP - herretennisTennis.com melder at Juan Martin Del Potro bare har to racketer igjen. Han bruker en gammel modell som Wilson har sluttet å produsere (Wilson KFactor). For sin egen del bør argentineren unngå raseriutbrudd når Australian Open spilles om to uker. (Bare spør Goran Ivanisevic.)

Et spørsmål melder seg: Hvorfor lager ikke Wilson flere til ham? Prototypen har de vel liggende, så hvorfor ikke produsere 50-100 racketer for argentineren? Hadde jeg vært JMDP, ville jeg gneldret forsiktig i Wilsons retning. Elementær markedsforståelse sier at Del Potro er en viktig mann for Wilson. Han er Sør-Amerikas beste spiller, og jeg vil tro Wilson selger ganske mye der på hans popularitet. Da bør de klare å holde mannen med racketer nok.

For noen år siden leste jeg en artikkel om Andre Agassis forhold til racketer. Han kunne kjenne selv den minste forandring i strengestramheten, for racketer var nærmest en forlengelse av armen hans. Det er en grunn til at spillerne er konservative når det gjelder å ta i bruk nye modeller. Et skifte av modell kan gi fordeler, men den kan også ta tid å spille inn, med sviktende resultater som mulig konsekvens.

For noen uker siden fikk jeg tilbake en racket som har vært på legd i noen måneder. Det er en Wilson 5.3 som jeg kjøpte for noen år tilbake. I teorien er den mye bedre enn racketen jeg har spilt med i mellomtiden, en Gamma-racket som sikkert er fra Gammas nederste hylle. Den vant jeg i en quiz for 15 år siden, og den har vært en backup-racket siden da. Det vil si, helt til Wilson ble lånt bort. Og nå? Det siste året har jeg spilt så mye tennis at racketene har byttet plass. Jeg elsker Gammaens tyngde og tjukkere skaft, og synes Wilsonen er for hammeraktig, med tynt skaft og pappaktig lyd i trefføyeblikket.

Skulle Gammaen knekke, er ikke krisen like stor som den vil være i Juan Martin Del Potros tilfelle. Likevel føles det på et nivå tilfredsstillende å lese nyheten om Del Potros racketproblemer, og legge ansiktet i alvorlige folder og si med myk stemme: «Juan Martin, jeg vet akkurat hvordan du har det.»

Her er klipp fra bedre dager. Del Potro slo Federer i finalen av US Open 2009, hvor Federer var tittelforsvarer og ubeseiret siden 2003:

Høydepunktene fra den unge Federers beste kamp

ATP - herretennisTennis.com kåret Roger Federers nedtur til årets sak på ATP-touren. Etter min mening er det en smule respektløst overfor Rafael Nadal, som gjennomførte tidenes comeback-sesong.

Federers nedtur er lett å lese av resultatene hans. Han vant bare én tittel i år. Fordelen med å følge tennis i 2013 er at vi lett kan se kvalitetsforskjellen fra tidligere år. Det er bare noen Youtube-trykk unna.

Jeg kommer stadig tilbake til høydepunktene fra finalen av ATP-sluttspillet i 2003. Har Federer spilt en bedre kamp enn dette? Han vant Wimbledon det året, men hadde en ujevn høst før han ankom Houston og sluttspillet mot verdenseliten.

I finalen møtte han Andre Agassi, som vant sin siste Grand Slam-turnering dette året (Australian Open). Det er klipp som dette som minner meg om hvor fryktelig god og dristig Federer var på denne tiden, på vei mot sine beste år i karrieren. Etter min mening var Federers forehand på sitt beste fra denne turneringen av til US Open-finalen mot Hewitt året etter. Federer smekker til forehandene sine så viltert at det er en fryd.

Her er klipp fra finalen av ATP-sluttspillet 2003, som Federer vant 6-3, 6-0, 6-4. Jeg tror ikke Agassi tapte mange sett 0-6 på hardcourt i sin karriere, spesielt ikke i finaler. Federer ser ut til å spille som i transe i denne kampen, med blikket stort sett skrått nedover, for ikke å bli knipset ut av den magiske tilværelsen.

Det er forresten gøy å se en kamp spilt på et skikkelig raskt hardcourtdekke. Det er altfor få av dem i dag.

00.34: Federer tar en nøytral ball og slår hardt og uanstrengt til en forehand-vinner.
01.30: Federer står helt i ro, men visper likevel inn en backhand ned langs linjen.
02.02: Forehand midt i banen sendes vinklet ut mot Agassis backhand.

Og så videre. Se og nyt. Agassi spilte mot Federer i gruppespillet også i i denne turneringen, hvor Federer også vant.

Hva mener du? Hva er din favorittkamp med Roger Federer?

Hvem skal trene Roger?

ATP - herretennisDenne uka kom nyheten om at Roger Federer kvitter seg med Paul Annacone som trener. Begge parter påstår at de er helt happy med den avgjørelsen. Ingenting er kjedeligere enn et saklig brudd, og nettets tenniskribenter mener selvsagt at Federer har sparket Annacone. Amerikaneren er uansett ferdig som trener, samme hvilke ord som ble brukt på bakrommet.

Hva skjer nå? Bleacherreport.com minner om at Federer har spilt i lange perioder uten trener (i alle fall offisielt – Federer har alltid hatt rådgivere rundt seg.). Betyr det at han kan klare seg uten trener på dette tidspunktet av karrieren?

Federer er en nysgjerrig fyr. Selv om han hater nedturen han er inne i nå, tror jeg han er litt fascinert over den. Federer har ikke vært i en tilsvarende angrepsposisjon siden 2003, og han trenger all hjelp han kan få for å komme tilbake.

Hvem skal trene Roger? Noen navn kommer automatisk opp: Larry Stefanki, Darren Cahill og Tony Roche. La meg kaste en brannfakkel inn i hodeskallegrotten:

Andre Agassi. Hva kunne han fått til sammen med Roger Federer?

Andre Agassi, mine damer og herrer. Det kommer neppe til å skje, men la meg forklare hvorfor Agassi er en perfekt match for Federer akkurat nå:

  • Been there, done that. Ingen av dagens trenere har en karriere som kan matche Agassis (Ivan Lendl er unntaket). Agassi vet alt om å komme tilbake fra nedturer – hans 141. plass på ATP-rankingen gjør Federers problemer små i forhold.
  • Agassi ble verdensener for siste gang som 33-åring, og kvernet i stykker motstanderne mot slutten av karrieren. Han vet hvordan det er å ha en aldrende tenniskropp, og hva som trengs for å vinne kamper i 30-årene.
  • Agassi er en ekstremt god analytiker, sier de som har hørt ham kommentere på amerikansk tv.
  • Agassi er tennispensjonist, men det er ikke SÅ lenge siden han spilte selv.
  • Agassi og Federer har stor respekt for hverandre. Agassi har aldri trent andre spillere før, og jeg tviler på om han har planer i den retningen. Men hvem sier nei hvis Roger Federer ringer?

Hva mener du? Trenger Roger Federer en trener, i så fall hvem?

[polldaddy poll=7483509]

Jimmy Connors og selvbiografiens protest mot forvandlingen

ATP - herretennisOm få dager begynner French Open, som er årets andre Grand Slam-turnering og den eneste som spilles på grus. Jeg kommer sterkt tilbake til den, men først må jeg skrive litt om vårens retro-føljetong i tennisverden: Selvbiografien til Jimmy Connors (hjemmeside har han også).

Jeg så aldri amerikaneren mens han var aktiv. Connors hadde sin storhetstid på 1970-tallet. Han ble overskygget av Björn Borg og John McEnroe i perioder, men vant US Open for fjerde og femte gang i 1982 og 1983. Dessuten nådde han semifinalen i samme turnering i 1991, 39 år gammel.

Connors bokomslag

Bokomslaget til «The Outsider» av Jimmy Connors.

Amerikaneren er like kjent for å ha fjernet tennisen fra snobbestempelet sporten hadde. Connors bannet, kjeftet og gestikulerte på en måte som bare John McEnroe kunne matche. Dessuten ble Connors aldri en del av gjengen, han foretrakk å holde god avstand til alle, selv utenfor banen. Ingen bør bli overrasket over at Connors kalte selvbiografien sin for «The Outsider».

En kveld jeg vasket badet, hørte jeg Sports Illustrateds journalist Jon Wertheim intervjue Connors. Han er 60 nå, og ga en nøkternt framstilling av egen karriere. Avstanden til de andre, som han var så besatt av å holde? Bare for å maksimere sjansene til å vinne mest mulig, ifølge Connors. (Intervjuet kan du høre på SIs hjemmesider.)

Jeg har ikke lest boka, men kommer til å gjøre det når jeg har sjansen. De første anmeldelsene har kommet, og er varierende. Oregon Live skriver dette:

Jimmy Connors, in his new memoir «The Outsider,» calls Agassi «nothing but an act.» Because Connors doesn’t believe anyone can change. You are who you are. There’s no personal growth to be had, there’s only pushing forward, trying harder. (…) Thanks to «The Outsider,» we now know there wasn’t anything behind Jimbo’s angry-young-man bravado. He was a great tennis player, a driven tennis player — and that was it.

Den anmeldelsen setter fingeren på noe av problemet med selvbiografien som sjanger. I en episk fortelling (for eksempel filmmanus) skal hovedpersonen helst gå gjennom en forvandling. Rollefigurene skal være på et annet sted mentalt og i livet sitt når filmen slutter, enn i det den begynner. Hendelsene skal ha gitt dem ny innsikt, skal ha forandret dem.

Men forandrer vi oss, vi som ikke lever i et filmmanus? Njæh. Jeg er ikke sikker. Personligheten vår blir formet i barndom og oppvekst. Hvor mange går gjennom dype forandringer i personligheten sin etter fylte 25 år? Jeg spekulerer høyt her, men tror ikke det er vanlig. (Folk som vinner store pengepremier kommer tilbake til sitt vanlige lykkenivå etter en viss tid, mener jeg å ha hørt.) Det jeg har lest av tennisbigrafier, bekrefter dette. Suksessen forandrer ikke kjernen av Sampras, Agassi eller McEnroe – personlighetene deres slipes ikke av alt de oppnår.

Så hvordan kan en selvbiografi da bli interessant, når den mangler forvandlingskraften som romanen og filmen streber etter? Kjendisbiografier trekker lesere fordi de kaster lys over episoder folk kjenner fra før. Jimmy Connors har mange sånne knyttet til seg. Den mest kjente er da Connors uteble fra Wimbledons 100-årsmarkering i 1977. Mange har tolket dette som Connors´ ypperste fåkkju-handling til tennisverden, mens han i virkeligheten ikke kunne komme på grunn av en skadet tommel.

Mest bråk rundt selvbiografien har det blitt på grunn av Connors´ avsløring av at hans daværende forlovede (og verdens beste damespiller) Chris Evert tok abort i 1974. Jeg har som sagt ikke lest boka, men skjønner ikke helt hvorfor han tar det med. Han har da også fått mye tyn for dette.

Nå har de store amerikanske spillerne fra de siste 40 årene skrevet sine selvbiografier, og slik er de:

  • Andre Agassi sin «Open» er den mest velskrevne, men også den klart mest sutrete og den som stiller forfatteren i et dårligst lys.
  • Pete Sampras´ bok «A champion´s mind» har de beste analysene av tennis, og er nok litt tørr (som mannen selv).
  • John McEnroes «Serious» er litt tam i forhold til mannen selv.
  • Boris Becker (ikke amerikansk) skrev «The Player» for noen år siden, og den var fort glemt.

Tilbake til Connors: US Open-turneringen hans i 1991 er legendarisk. 39-åringen nådde semifinalen, selv med en ranking langt nede og en kropp som skrantet. Sjekk dette gamet mot den gode nederlenderen Paul Haarhuis, spesielt fra 1.00 og utover: