Film: Love means zero

Nick Bollettieri (Wikimedia Commons)Film
Love means zero
Dokumentar om tennistrener Nick Bollettieri
Tilgjengelig på filmoteket.no for lånere ved enkelte biblioteker (blant annet Sølvberget i Stavanger)

Dokumentarfilmer trenger minst en av disse ingrediensene for å svinge seg til store høyder:

  • En eller flere interessante hovedpersoner som driver filmen framover, som helst blir intervjuet. (Unntak for avdøde folk.)
  • Avslørende eller nytt materiale som kaster lys over velkjent tema, eller retter oppmerksomheten mot et ukjent fenomen.
  • Konflikt.
  • Engasjerende tema.

Love means zero posterOppfyller tennisdokumentaren Love means zero noen av disse kravene?

I alle fall punkt nummer fire, for oss som følger med på tennis. Filmen handler om Nick Bollettieri, den evigbrune tennistreneren som har fått fram et lass gode spillere gjennom sitt akademi: Andre Agassi, Jim Courier, Serena Williams, Anna Korunikova, Tommy Haas og andre.

Filmen viser stort sett hovedpersonen i intervju. Det er en merkelig seanse. Bollettieri har takket ja til å delta i filmen. Filmskaperne har nok håpet å få mer ut av ham enn de klarer. Sett utenfra er Bollettieri perfekt å lage film om. Han har fått fram tennisstjerner i årevis og holdt en høy profil, han er evigbrun og snakker rett fra posen.

Men Bollettieri har stort sett elendig hukommelse, hvis han da ikke forklarer sine handlinger med at han er en impulsiv fyr som ikke tenker så nøye over valgene han tar. Han ville bli berømt og vinne med spillerne sine. Og det er stort sett det. Mot slutten av filmen sier han til intervjueren at de når har sittet 12-14 timer og snakket sammen, men til å ha så mye råstoff synes jeg ikke intervjuene klarer å bore særlig dypt. Eller kanskje er problemet at det ikke er de store dybdene å bore i.

Nick Bollettieri ble verdenskjent da han trente Andre Agassi til Wimbledon-seieren i 1992. Like etter brøt Bollettieri med Agassi, med å sende ham et brev. Forholdet mellom dem blir etter hvert hovedsaken i filmen, og da mer spesifikt hvorfor det tok slutt. Bollettieri klarer ikke å svare spesielt godt på det. Agassi takket nei til å være med i filmen og Bollettieri er ikke verdens mest reflekterte fyr, så det er egentlig ikke nok materiale til en film langs det sporet, synes jeg. Dessuten: 1992 er tross alt 28 år siden, og både Agassi og Bollettieri klarte seg helt fint uten hverandre.

Det finnes spor som filmen kunne forfulgt, men lar ligge. Den begynner med å filme et nedlagt treningssenter, er det Bollettieris? Jeg fikk ikke helt med meg det. Det er mye snakk om trening, men hva spesifikt er Bollettieris metode, hvilken type tennis er det han lærer bort? Hva er forholdet til IMG, som har kjøpt opp Bollettieris akademi? Og hvorfor har han vært gift åtte ganger, når alt han bryr seg om er tennis? («His serial approach to marriage», som New York Times så fint formulerte det.)

Tenniskjennere vet at Andre Agassi tapte sine første tre Grand Slam-finaler før han vant Wimbledon, og filmen viser noen glimt fra disse kampene. Den berømte semifinalen i Wimbledon 1995 mot Boris Becker er også med. Men verken Becker eller Bollettieri sier noe om hvordan Bollettieri forberedte Becker på å slå hans gamle elev, det blir mye halvpresis snakking i stedet.

Mot slutten av filmen klarer filmskaperne å presse fram en bitteliten tåre fra Bollettieri, når han leser høyt fra Andre Agassis selvbiografi (tror jeg det er). Det er en sliteseier som kommer litt for seint til at den gjør noe inntrykk.

Ett ekstra minuspoeng for tittelen. At love betyr null i tennis, er sportens eldste ordspill.

Fra arkivet: Sampras-Agassi 6-7, 7-6, 7-6, 7-6 (US Open 2001)

Tennis på YouTube:
Pete Sampras – Andre Agassi 6-7, 7-6, 7-6, 7-6
Kvartfinale, US Open 2001

Nå i koronapausen har Wimbledon sendt verdens lengste tenniskamp i sin helhet på YouTube, for dem som har lite å fylle dagene med.

Spenning uten forløsning?

Nylig ble kvartfinalen mellom Pete Sampras og Andre Agassi fra US Open 2001 lagt ut. Det nevnes ofte som en av de beste kampene som er spilt i den turneringen.

Det har blitt sagt at denne kampen er spenning uten forløsning, og jeg skjønner hva som menes med det. Fire sett, alle til tie-break, ingen servegjennombrudd.

Nivået er skyhøyt gjennom hele kampen, på en gammeldags måte. Ikke ved at de slår noe svakere enn dagens generasjon, men sett fra spillerhøyde er det lett å se utviklingen i spinn som nyere strengeteknologi har ført til. Ballene stuper ikke ned på samme måte som i dag.

Sampras-Agassi rundt årtusenskiftet

Pete Sampras og Andre Agassi spilte mange minneverdige kamper mot hverandre rundt årtusenskiftet:

  • Sampras spilte sin kanskje beste kamp i Wimbledon-finalen 1999.
  • Han slo Agassi i finalen av Los Angeles den sommeren.
  • Sampras var like suveren i ATP-sluttspillfinalen samme år.
  • Agassi vant semifinalen i Australian Open 2000 i fem sett.

Før US Open 2001 hadde Agassi vunnet de to siste kampene mot Sampras på hardcourt, i Indian Wells og Los Angeles.

En forehandmiss for evigheten

Agassi var favoritt ved inngangen til kampen i US Open, og spilte da også en nærmest feilfri kamp.

Nærmest. I tie-breaket i fjerde sett slår Agassi en enkel forehand rett i nettet, og kommentatorene sier at det bare er hans upressede feil nummer 17 for kampen. Kun 17 upressede feil på 52 spilte games skal være mer enn nok til å vinne enhver tenniskamp. «That was surprising. That came from nowhere.», sier kommentatorene, og har helt rett.

Da Agassi slo Sampras i Australian Open 2000, falt avgjørelsen i det fjerde settets tie-breaket, etter det ble femte sett en formalitet.

Noe lignende ser ut til å skje i denne kampen også. Agassi kommer seg til 30-30 på Sampras´ serve, og er to poeng fra settet på stillingen 6-5 i game i fjerde sett. Sampras bommer på førsteserven. Han setter en andreserve til et ess ned langs midtlinjen, og holder til 6-6 med en luftig volley som seiler inn:

I tie-breaket tar Agassi ledelsen 3-1, og hvis det er ett poeng jeg tror han ligger våken og tenker på om natta i dag, 19 år senere, må det være forehanden som han måker rett i nettet på det femte poenget. Hadde han tatt det poenget, tror jeg settet langt på vei ville vært avgjort. Av hans egne reaksjoner å dømme, tenkte han også det samme selv rett etter missen.

Sampras slår et ess til 3-3, et nytt ess til 4-3 og skaffer seg det avgjørende rykket i neste poeng til 5-3: Han venter i backhandhjørnet hvor han ser at Agassi kommer til å slå, og sender en sjelden backhandvinner ned langs linjen mot en feilplassert Agassi. Sampras får den første av tre matchballer når Agassi slår en enkel backhandvolley ut.

Her skulle kampen sluttet i Pete Sampras´  hender, men  i stedet misser Sampras på en litt triksen volley. Sampras følger opp med en dobbeltfeil, og Agassi server på Sampras´ tredje matchball. Agassi slutter med en sjelden forehandmiss til, og Sampras vinner kampen 6-7, 7-6, 7-6, 7-6.

Sampras og Agassi i forhold til Federer og de

Hvor gode var Pete Sampras og Andre Agassi sammenlignet med dagens beste? Det er vanskelig å si, for teknologien har endret seg siden 2001. Federer, Nadal og Djokovic spiller med mer spinn i ballen, og ballvekslingene er mye lenger enn vi ser her.

Men litt vet vi. Andre Agassi var mye nærmere sin karrieretopp i 2001 enn han var i 2005, da han nådde finalen i US Open mot Federer, en kamp hvor han hadde et godt tak på Federer i store deler av kampen – i et år hvor Federer var tett på sine beste år på banen.

Så når en yngre Andre Agassi hadde minst like store problemer mot Pete Sampras som en eldre Agassi hadde mot Federer, er det rimelig å si at Sampras var helt på høyden med Federers hardcourt-nivå. Det er et åpent spørsmål hvordan Sampras ville tilpasset seg strømingene utover 2000-tallet, hvor teknologien først og fremst har kommet returspillerne til nytte mer enn serverne.

Mann mot maskin

Det er mange selvmedlidende sekvenser i Andre Agassis selvbiografi Open, som alle lesere av denne bloggen bør lese. (Bestill på nett eller få ditt lokale bibliotek til å kjøpe den inn.) Mye av dette blir litt pinsamt å lese etter hvert, når voksne Andre fortsetter langt inn i trettiårene med en sport han hater.

Men smerten som han føler i barndommen, over farens hensynsløs prosjekt med å gjøre ham til verdens beste tennisspiller, er lett å forstå. Agassi måtte slå tusenvis av baller, dag etter dag. Det skjedde ved hjelp av en ballmaskin som faren hadde spesialtilpasset til formålet. I selvbiografien levendegjøres maskinen på en skremmende måte.

Nå har jeg også prøvd ballmaskin for første gang, med mindre traumatiserende resultat enn i Andre Agassis tilfelle. Å spille med en ballmaskin er ganske enkelt kanongøy. En ballmaskin er en dings som spytter ut tennisballer. Chunk. Chunk. Chunk. Ballmaskiner finnes i alle prisklasser. På den som står på Stavanger tennisklubb er det mulig å stille inn spinn, fart og lengde, og så er det bare å stille seg opp og slå.

Andre Agassis selvbiografi "Open"

Det er enormt god trening, og ikke minst særdeles effektivt. Det går litt tid til å samle sammen ballene etter at alle er slått, og litt for ofte stanser maskinen fordi ballene klumper seg i køen. Men for terping på grunnslag, gir ballmaskinen luksusen av å slå ball etter ball i rask rekkefølge. Jeg innbiller meg at det er sånt som bygger muskelminne.

Ulempen med å bruke ballmaskin er at…det er en maskin. Tennis er et sosialt spill, og selv om han jeg spiller tennis med ikke har helt den samme stabilitet i leveransen som ballmaskinen, er han likevel flere hakk gøyere å spille med. Men den dagen han er borte, fyrer jeg opp min nye ballspyttende venn.

1999 i herretennis: Førsteplass på vandring

Da Andy Murray overtok førsteplassen på ATP-rankingen i november, ble det etterfulgt av så mye halloi at det er vanskelig å tenke seg at nye verdensenere en gang var en helt dagligdags ting.

Årsaken heter Novak Djokovic, som hadde hatt førsteplassen sammenhengende i mer enn to år. De siste årene har førsteplassen turnert mellom Federer, Nadal og Djokovic. Den siste før denne trioen var Andy Roddick, som var verdensener til vinteren 2004. At Andy Murray overtar førsteplassen nå bekrefter at merkelappen – klisjévarsel! – «de fire store» om ham og Nadal, Federer og Djokovic er på sin plass.

Det har ikke alltid vært like topptungt. La oss skru klokken tilbake til en annen tid, en uskyldigere tid, en tid hvor 11. september er en dato som alle andre, hvor mobiltelefoner er en ting for de få, hvor platebransjen tjener penger som gras, Apple er en datamygg og den største globale skurken ikke snakker arabisk, men bor i Beograd og heter Slobodan Milosevic.

Velkommen til 1999, et av de mer kaotiske årene i moderne herretennis, hvor førsteplassen på rankingen spratt rundt fra mann til mann:

Året 1999 begynte med at verdensener Pete Sampras holdt seg hjemme fra Australian Open, fordi han hadde overarbeidet seg høsten før i jakten på sin sjette strake sesong på toppen av rankingen. Ingen kronprins var i sikte. Det var faktisk så ille at grufullt kjedelige Alex Corretja kunne blitt verdensener.

Carlos Moya (Wikimedia Commons).
Carlos Moya (Wikimedia Commons).

Likevel klarte ingen å overta førsteplassen før i mars, da tørrpinnen Carlos Moya overtok toppen. Han hadde vunnet French Open sesongen før, men vant ikke en eneste turnering på nesten to år etter den seieren. Men fordi ATP-rankingen baserer seg på de siste 52 ukenes prestasjoner, ble Moya løftet til førsteplassen to uker i mars 1999.

Pete Sampras overtok førsteplassen igjen etter Moyas to uker, før det var duket for enda en fersk verdensener: Russiske Yevgeny Kafelnikov vant Australian Open i 1999, men da han ramlet inn på førsteplass våren 1999 hadde han tapt seks førsterundekamper på rad. Rankingsystemet gir seg merkelige utslag noen ganger, få mer ekstreme enn dette.

Pete Sampras overtok førsteplassen igjen på forsommeren, før Andre Agassi, takket være seier i French Open 1999 og finale i Wimbledon, gjorde comeback på førsteplass. Disse to amerikanerne eide sommeren 1999. Den største kampen som aldri ble spilt, er US Open 1999 mellom Sampras og Agassi – Sampras måtte gi seg tidlig i turneringen på grunn av skade.

Midt i 1999-sommerens deilige duell mellom Sampras og Agassi ble førsteplassen overtatt av…Patrick Rafter, mye takket være seieren hans i US Open 1998. Pete Sampras overtok den igjen i august 1999, før Andre Agassi tok den igjen i september 1999 og beholdt den ut sesongen. Takk og pris. Agassi vant to Grand Slam-turneringer i 1999.

Det var 1999: Fem ulike verdensenere, en sport i et vakuum mellom Pete Sampras´ velmaktsdager og den neste store generasjonen (Hewitt, Federer, Safin, Kuerten), med forglemmelige fyrer som Carlos Moya og Yevgeny Kafelnikov dyttet til topps i mellomtiden. Forståelig nok ble ikke endringene på toppen den gang like mye feiret som Andy Murrays toppklatring, men oftere møtt av hoderisting.

Skulle ikke vi to bli gamle sammen?

Roger Federer (Wikimedia Commons).

Ute? For resten av sesongen? Det var ikke sånn jeg hadde sett for meg de nært forestående runde og halvrunde bursdagene til meg og Roger Federer. Vi skulle spilt tennis, masse tennis resten av året. Han verden rundt, jeg stort sett i Stavanger.

Han blir 35 år den 8. august. Samme dag blir jeg 40, og jeg føler meg, bank i nettet, lett og fin i kroppen. Det gjør ikke Federer.

Sveitseren har en nesten skadefri karriere bak seg, men i år har han spilt lite, etter skader i rygg og kne. Naivt nok trodde jeg at Federer ville bli den første tennisspilleren på sitt nivå til å spille godt inn i siste halvdel av 30-årene uten å la seg merke av det. Som Tom Cruise sier i Vanilla sky: «Isn’t that what being young is about, believing secretly that you would be the one person in the history of man that would live forever?»

Federers karriere kommer ikke til å vare evig, som 2016 har vært en konstant påminnelse om. Alle større nyhetsredaksjoner har nekrologer for gamle celebriteter og samfunnsstøtter liggende på katalog klar til bruk den dagen de trengs. Jo eldre tennisspillere blir, desto oftere trekkes alderen inn i artiklene om dem – som naturlig er. Når Federer etter en skadeplaget sesong melder at han ikke skal spille mer i 2016, er det fristende å skrive den store oppsummeringen av karrieren hans og takke for alle minnene.

Vi kommer neppe til å se Federer prøve å spille en full sesong på touren igjen. Han er blitt mer og mer selektiv i spilleplanen sin de siste sesongene. Når  – ikke hvis, det har han selv sagt! – Federer kommer tilbake i 2017, tipper jeg han vil satse alt på noen få turneringer. Wimbledon er den eneste av Grand Slam-turneringene han har en realistisk sjanse til å vinne, slik jeg ser det. Andre grunner til å holde det gående tror jeg ikke han egentlig har. Fordelen med det er at han kan forlenge karrieren ved å belaste kroppen mindre. Men det å prikke inn formen til noen få turneringer er enklere sagt enn gjort, for Federer vil miste viktig konkurransetrening. Serena Williams kan komme «kald» inn og vinne turneringer på WTA-touren, men Federer kan ikke det på herresiden. Federers ranking kommer til å falle kraftig, noe som betyr tøff motstand tidlig i turneringene han velger å spille.

Livet slutter ikke ved 35, heller ikke for profesjonelle tennisspillere. Jeg fortsetter. Roger fortsetter. I 2017.

Andre Agassi, 36 år gammel mot Marcos Baghdatis:

Og selvsagt, 39 (!) år gamle Jimmy Connors:

Under: Björn Borg (20) mot et av Federers forbilder, Rod Laver (38).

Winning ugly: Perfeksjon er bortkastet, bare vær bedre enn motstanderen

I fem prosent av kampene vinner du uansett hva motstanderen gjør. I fem prosent av kampene spiller motstanderen uovervinnelig tennis. Det overveldende flertall av tenniskamper, 90 prosent, ligger et sted mellom disse ytterpunktene, ifølge Brad Gilbert. Han har metoder for å vinne dem.

Brad Gilbert? Eks-spiller, nå kjent som tv-kommentator på amerikanske kanaler, aldri hvilende twitrer og tidligere trener for Andre Agassi, Andy Roddick og Andy Murray. I vinterferien leste jeg hans bok Winning ugly.

Ugly. Jeg tenker umiddelbart på adjektivet som antonym til pretty, akkurat som Brad Gilbert ønsket. Han driter i vakker tennis. Han bryr seg ingenting om hvilke spillere som har stilige slag. Han driver med tennis for å vinne.

En innledende presisering: Winning ugly handler ikke om tjuvtriks,  slik jeg trodde på forhånd. Brad Gilbert er ingen estetiker, men han er ikke ute etter å bryte eller tøye regler. Han har bare forakt til overs for hvordan Jimmy Connors, John McEnroe og (til dels) Ivan Lendl brukte sine dominerende posisjoner til å manipulere dommere i kamper hvor de spilte dårlig.

Det som skiller tennis fra for eksempel golf, er motstanden. Du trenger bare slå fyren på andre siden av nettet. Du trenger ikke spille perfekt, bare bedre enn motstanderen din. I golf kan du spille en strålende runde, men likevel tape turneringen fordi en annen spiller har sitt livs beste dag. Gilbert skriver mye om dette. I Andre Agassis selvbiografi Open skal du lese side 187, Gilberts monolog da Agassi ba om hjelp i 1994, da karrieren sto i stampe (min oversettelse):

Når du jager etter perfeksjon, når du gjør perfeksjon til det ultimate målet, vet du hva du gjør? Du jager noe som ikke finnes. Du gjør alle rundt deg ulykkelige. Du blir ulykkelig selv. Perfeksjon? Det skjer cirka fem ganger i året at du våkner og føler deg i perfekt slag, når du ikke kan tape mot noen, men det er ikke de fem gangene som gjør deg til tennisspiller. Eller menneske, for den saks skyld.

Gilberts metode er ganske enkel. Det handler kort sagt om å legge en plan for kampen man skal spille. Dessuten må du være klar til å gjøre endringer underveis. Når skal du endre en plan som ikke virker? Når du ligger under med et sett og et servebrudd, ifølge Gilbert. Passelig sta, men ikke ubøyelig.

Winning ugly av Brad Gilbert.
Winning ugly av Brad Gilbert.

Noe av det vanskelige med alle former for sport er å observere seg selv utenfra mens man er midt i spillet. Innen tennis teller den evnen mer enn i andre idretter. Du har ingen trener som kommer ned og forteller deg at du må slutte å slå til motstanderens backhand, du må selv legge merke til at mønsteret er skadelig for deg. «Hvem gjør hva mot hvem?» er det grunnleggende spørsmålet du må stille deg underveis i kampen for å kunne tilpasse deg.

Tennis er et spill som avgjøres av feil. Du kan drive det langt ved bare å ha et solid grunnlinjespill, brukbar serve og god kondis. Brad Gilbert dyrker det som kalles prosenttennis, altså å velge den smarteste løsningen i hvert tilfelle. Han sammenligner det med en slange som klemmer luften gradvis mer og mer ut av offeret, ved konstant press. Og det er under press at du virkelig får se hvor mye en spillers slag er verdt.

Winning ugly fungerer på mange plan. Gilbert har vært i profftennisen siden tidlig 80-tall, men rådene han gir er myntet på amatører. Alle vil finne mange knep å plukke opp i boka. Mange av dem er selvsagte, men det er godt å bli minnet på dem: Øv på serven. Slå servereturen diagonalt tilbake. Unngå upressede feil. Vær skjerpet i de første gamene, for da er motstanderen gjerne ikke det.

Samtidig krydrer Gilbert boka med historier fra sin egen karriere, og kamper mot McEnroe, Boris Becker og Connors. Han virker såre fornøyd med å ha vært et irritasjonsmoment på ATP-touren. Winning ugly har flere sitater fra spillere som klager på slagene hans, men beundrer den mentale kapasiteten. Jeg måtte også flire av Gilberts åpenlyse glede over å snakke om hvor mye penger han har tjent på tennis («The bank doesn´t think I´m ugly»).

Brad Gilbert (og medforfatter Steve Jamison) kunne skapt en bokserie av filosofien sin, som gjelder på alle livets områder: Gjør godt forarbeid, ha en plan, se hvordan den slår ut og vær klar til å forandre den hvis den ikke virker. T. Timothy Gallwey har blitt mangemillionær på sin The inner game-serie, som begynte med tennisboka på 1970-tallet.

Leser du Winning ugly og The inner game of tennis, får du med deg mye. Ingen av dem handler om hvordan du holder racketen når du server eller hvor føttene skal peke når du slår en backhand. Tennis er minst 50 prosent mental anstrengelse.

Vi må ha med et klipp av Brad Gilbert selv i aksjon. Her spiller han mot Boris Becker i US Open 1987, en kamp han vant. (Lyden er dårlig, bildene funker.)

Sannhetens ord fra Brad Gilbert

Brad Gilbert - Winning ugly.
Brad Gilbert – Winning ugly.

Snart vinterferie. Det er meldt brukbart kjørevær over fjellet, så Haukeliseter fjellstue bør være innen rekkevidde for fire vestlendinger som hvis de ble født med ski på beina ikke har gjort mye for å bevare dem der de siste årene.

Siden jeg skal til fjells og det er VM på ski i Falun, har jeg lånt med meg to bøker om…fotball og tennis. En bok om statistikk og fotball, Tallenes tale – alt du tror om fotball er feil. Jeg ser ikke så mye fotball som før (mitt 13-årige jeg ville rast mot 38-åringens uvitenhet om Tottenhams spillerstall og Norges kvalikmotstandere). Men jeg har sett og hørt nok om fotball til å ville godte meg over statistikker som skyter ned klisjé etter klisjé.

Tennisboken er Brad Gilberts klassiker Winning ugly, hvor han øser av visdom fra et langt tennisliv. Gilbert ble kjent for å få maks ut av et begrenset talent, og ble senere Andre Agassis trener. (Jeg mener han gjorde Agassi til en temmelig kjedelig spiller, men det er mitt problem.)

Gilbert var tidlig ute med å analysere motstandere og deres svakheter, og gir sine tips til hobbyspillere som meg. Jeg leser 2013-utgaven av Winning ugly, som har et nytt forord. Jeg leste det i lyset fra kinoreklamene i dag (Phoenix, tysk film, se den!). Dette er vakkert, ikke ugly i det hele tatt (min oversettelse følger, og i dette blogginnlegget ble det mange parenteser, gitt):

Når du gjør noe du elsker i livet, verdsett det og respekter det ved å gi alt du har. Ta det aldri for gitt, for det vil tidsnok bli tatt fra deg. Tiden er tøff. Vær takknemlig hver gang du går ut på banen. Vær takknemlig. Stol på meg, jeg er det. Hvis du er så heldig at du er tennisspiller, bør du være klar over at det er et privilegium å kunne gå ut på banen og spille spillet.

Og dette bare fra forordet. Det lover godt for de neste 240 sidene. Kjør på, full gass på de tingene du elsker, enten det er skitur, matlaging eller den store romanen du skriver på. Plutselig er det for seint.

Andre Agassi setter skapet på plass

20140502-222725.jpgFrench OpenPARIS (tennisbloggen.net): Tennismessig kunne taimingen utvilsomt vært bedre. Jeg er i Paris. Om fire uker begynner French Open i tennis, men da er jeg trygt tilbake i arbeids­familie­skolebarn­plikthverdagen, med Eurosport 1 og 2 som tynn erstatning for live-opplevelsen som ville blitt meg til del om jeg hadde vært i den franske hovedstaden på det tidspunktet.

Paris, ja. Det finnes like mange reiseguider til byen som det finnes klisjeer om den. Hvis du vil styre klar av gamle oppfatninger, bør du lese Sven Egil Omdals ferske reiseguide til byen. Omdal har en av landets beste og letteste penner, som profilert spaltist og journalist i Stavanger Aftenblad. «Paris – en veiviser» har fungert som nettopp det på årets tur, og samtlige tips har truffet blink. Anbefales også for deg som ikke har tenkt deg til Paris med det første, men vil lese noen hundre sider gnistrende historiefortelling.

Paris, ja. Vi må si noe om tennisen som snart skal spilles her. Sportsjournalister er som andre journalister, de ser etter en god story. I French Open har det bare vært en story å fortelle siden 2005: Den om Rafael Nadal. Du vet, innadvendt spanjol kommer til Paris, avleverer noen ydmyke/kjedelige pressekonferanser og smadrer all motstand på banen før han drar hjem med pokalen. Roger Federers seier i 2009 var unntaket som bekrefter regelen. Ekstremt forutsigbart.

Derfor gikk det et kollektivt hvin gjennom tennisjournalistkorpset i vår, da Nadal tapte først mot David Ferrer og uken etter mot Nicolas Almagro. Disse har han herjet med siden George W. Bush sin presidentperiode (altså lenge), men plutselig vant de. Dette har fått anerkjente tennisjournalister til å skrive lange analyser om Nadals problemer.

Det var herlig å lese Andre Agassis vurdering av situasjonen i et kort intervju på tennis.com:

I​ still say, going into the French, when somebody’s won it eight times and only lost there once—and you’ve got to get over the hump of beating [Rafael] Nadal in three out of five [sets], he has proven to be the Everest there at Roland Garros. So I’m gonna have to see that to believe it.

Takk, Agassi. Her er det jeg tror kommer til å skje i årets French Open: Rafael Nadal kommer dit i noe så sjeldent som angrepsposisjon, med mye å bevise. Det er da han er best. Nadal kommer til å ke-nuse motstanden, og vise enda en gang hvem som regjerer i Paris. Jeg sier som jeg pleier: INGEN aktive spillere har slått Rafael Nadal i French Open. (Hva driver forresten Robin Söderling med om dagen?)

Folk jeg gjerne skulle sett i trenerboksen, og tips om en god podcast

ATP - herretennisÅ vaske badet står langt nede på listen over foretrukne aktiviteter. Plagen blir mindre med noe fornuftig å høre på. Mine badeskrubbinger blir vanligvis utført med The Tennis Podcast strømmende ut av en liten høyttaler.

The Tennis Podcast ledes av den britiske kommentatoren David Law. De publiseres ikke så ofte, men er vel verdt å vente på. Podcasten har et visst britisk preg. Det betyr i klartekst at de er himla opptatt av Andy Murray, siden landets tenniselite består av bare denne ene mannen.

I vinter ble det kjent at Ivan Lendl slutter som Murrays trener. Det åpner for en ny runde av den velkjente gjette-/synseleken «Hvem blir spiller X sin neste trener?». I podcasten slenges det fram flere (kjedelige) navn, mange av dem etablerte trenere, for eksempel Darren Cahill og Larry Stefanki.

Marat Safin i French Open 2001. Mats Wilander var trener hans da, og sto noen meter unna.
Marat Safin i French Open 2001. Mats Wilander var treneren hans da, og sto noen meter unna.

Med Lendl som Murrays forrige trener blir det fristende å peke på andre kjente navn:

Stefan Edberg er del av Roger Federers trenerteam nå, og jeg kan ikke se hva som skal friste ham bort derfra.

Mats Wilander er en skarp fyr med et spilletalent som minner om Murrays: Hold ballen i spill og hiv inn noen overraskelser her og der. Wilander har dessuten trent toppspillere før (Marat Safin).

John McEnroe dukker selvsagt opp i podcastens spekulasjoner. McEnroe har en tendens til  dukke opp i de fleste tennisdiskusjoner, 30 år etter sin siste Grand Slam-tittel. Jeg kan ikke tenke meg hvorfor Murray skulle ønske seg McEnroe som trener. Personlighetene (i den grad man kan uttale seg om slikt etter bare å ha sett folk på tv og lest om dem) er motpoler. Grubleren Murray sammen med oppmerksomhetskåte McEnroe? Murrays metodiske spill under veiledning fra den improviserende nettspesialisten McEnroe? Njet.

Lleyton Hewitt i French Open 2001.
Lleyton Hewitt i French Open 2001.

Når vi snakker om eks-spillere, faller ikke Lleyton Hewitt i den kategorien helt ennå. Australieren synger på siste verset (spiller på siste settet?), og har allerede prøvd seg som tv-kommentator i Australia. Der er han visstnok fabelaktig. Hewitt har skapt en karriere av å lese andre spillere, og ved hjelp av en enkel og effektiv spillestil og fire gigatonn vilje. Tenk deg Hewitts analystiske evner overført til en elev med større naturlig talent. Kombinasjonen måtte blitt knall. Hewitts vinnerinstinkt er så ekstremt at det ville smittet lett over på eleven. Jeg tipper Hewitt gir seg om noen få år, tar litt pause og vender tilbake til ATP-touren i stråleglans som trener. (Mer om den unge Hewitt her.)

Når vi snakker om eks-spillere som hadde blitt kanontrenere, er det umulig å komme utenom Andre Agassi. Han var det råe talentet som med Brad Gilberts hjelp ble tennisens fremste prosentspiller, altså at han tok de smarte valgene i hver situasjon. Agassi har også hatt gjesteopptredener som kommentator, og er ifølge rapportene helt sjef der. Familie og skoleprosjekter tar det meste av Agassis tid nå. Når barna er større og duften av sagmugg blir et savn, håper jeg Agassi prøver seg som trener.

DET hadde blitt greier.

Hvor mye betyr en racket?

Tennis.com melder at Juan Martin Del Potro bare har to racketer igjen. Han bruker en gammel modell som Wilson har sluttet å produsere (Wilson KFactor). For sin egen del bør argentineren unngå raseriutbrudd når Australian Open spilles om to uker. (Bare spør Goran Ivanisevic.)

Et spørsmål melder seg: Hvorfor lager ikke Wilson flere til ham? Prototypen har de vel liggende, så hvorfor ikke produsere 50-100 racketer for argentineren? Hadde jeg vært JMDP, ville jeg gneldret forsiktig i Wilsons retning. Elementær markedsforståelse sier at Del Potro er en viktig mann for Wilson. Han er Sør-Amerikas beste spiller, og jeg vil tro Wilson selger ganske mye der på hans popularitet. Da bør de klare å holde mannen med racketer nok.

For noen år siden leste jeg en artikkel om Andre Agassis forhold til racketer. Han kunne kjenne selv den minste forandring i strengestramheten, for racketer var nærmest en forlengelse av armen hans. Det er en grunn til at spillerne er konservative når det gjelder å ta i bruk nye modeller. Et skifte av modell kan gi fordeler, men den kan også ta tid å spille inn, med sviktende resultater som mulig konsekvens.

For noen uker siden fikk jeg tilbake en racket som har vært på legd i noen måneder. Det er en Wilson 5.3 som jeg kjøpte for noen år tilbake. I teorien er den mye bedre enn racketen jeg har spilt med i mellomtiden, en Gamma-racket som sikkert er fra Gammas nederste hylle. Den vant jeg i en quiz for 15 år siden, og den har vært en backup-racket siden da. Det vil si, helt til Wilson ble lånt bort. Og nå? Det siste året har jeg spilt så mye tennis at racketene har byttet plass. Jeg elsker Gammaens tyngde og tjukkere skaft, og synes Wilsonen er for hammeraktig, med tynt skaft og pappaktig lyd i trefføyeblikket.

Skulle Gammaen knekke, er ikke krisen like stor som den vil være i Juan Martin Del Potros tilfelle. Likevel føles det på et nivå tilfredsstillende å lese nyheten om Del Potros racketproblemer, og legge ansiktet i alvorlige folder og si med myk stemme: «Juan Martin, jeg vet akkurat hvordan du har det.»