Kim Clijsters legger opp. Andy Roddick gjør det samme. Det er de største nyhetene i US Open til nå.
Clijsters og Roddick har vært en del av mitt liv i 12 år. Det er en tredel av min livslengde. Selv om mange andre har spilt mye større roller, har Clijsters og Roddick vært der gjennom alle disse årene. Derfor, her kommer et knippe Roddick/Clijsters-relaterte episoder fra mitt liv, i det jeg setter meg ned for å se Roddick spille mot Tomic. Det kan bli Roddicks siste profesjonelle kamp. Clijsters har allerede spilt sin siste.
Juni 1999: Jeg og Jostein reiser på interrail i Øst-Europa og oppdaterer oss daglig på Wimbledon-resultatene ved å lese The Guardian. Vi finner ingen puber som viser Wimbledon, før helt mot slutten: Var det i Nürnberg togstasjon at det hang en tv i taket i avgangshallen? Der så jeg Steffi Graf spille sin siste Wimbledon, fjerde runde mot en helt ukjent 16-åring fra Belgia:
Mai 2001: Utrolig nok snakkes det om tennis på desken i Aftenbladet. Anledningen er Andy Roddicks kamp mot Michael Chang i French Open. Roddick er unggutten som slår ut Chang, med mye beinkrampe mot slutten:
Juni 2001: Jeg er i bryllup på Jæren. Mellom vielsen og middagen er det litt dødtid. Samtidig spilles det finale i French Open mellom Clijsters og Capriati. Trond oppdaterer meg på sms, fra Capriatis innledende drittspill til hennes sliteseier i tredje sett.
Mai 2003: Jeg er i Roma med Trond for å se på Roma Masters. Turneringen er fantastisk, og vi kjøper oss kveldsbilletter på toppen av dagpassene. Forum Romanum og Colosseum? Pah! Om kvelden ser vi Roddick mose hjemmefavoritten Andrea Gaudenzi, og forehandene hans fikk oss til å knegge «hå-hå-hå!» til hverandre. Ved avreise fra hotellet skrev vi i hytteboka deres at Moya eller Roddick kom til å vinne. (Vi tok feil. Det ble Felix Mantilla.)
Juni 2003: Vi er i Kristiansand på familietreff. Kim Clijsters skal spille finale i French Open mot Justine Henin. Jeg husker ikke kampen helt, men synes å minnes at hun spilte godt i de første gamene, før Henin tok over.
September 2003: Vi er i barnedåp i Oslo. Jeg slår på Eurosport seint på kvelden, og kommer inn på matchball for David Nalbandian i semifinalen. Rodick redder den, og vinner finalen mot Ferrero. Verden var hans.
Juni 2006: Jeg og Knut Bendik er i Paris for å se French Open. Svartebørsjakten har i dag skaffet oss billetter til Suzanne Lenglen-banen. Der ser vi mye bra, blant annet dunkefesten mellom Sharapova og Safina. Det gnistrer ikke av Clijsters mot Hantuchova i neste kamp, men Knut Bendik har en presis oppsummering av spillet hennes: «Hun slår bare hardt når hun må».
Juni 2009: Federer mot Roddick i Wimbledon-finalen. Som Federer-mann har jeg en dypt pessimistisk innstilling når han møter Nadal. Men Roddick? Hvorfor går dette så trått? Amerikaneren spiller med ekstrem overbevisning og plan, server rett i kroppen på Federer og gir ham ingen vinkler. På ett tidspunkt vil fireåringen svitsje over til Barne-TV, og det jeg brølte til henne da, er jeg ikke stolt av. Jeg er frynsete i kantene når Federer til slutt vinner en heldig seier:
