Jo, jeg så på Australian Open, selv om ikke bloggen ble oppdatert. Jeg så en halv kamp både her og der. Finalene så jeg ikke; lørdag var jeg på arbeid og fulgte Angelique Kerbers makeløse seier via ausopen.com. Søndag så jeg Brodds 11 år gamle jenter spille håndball i Hundvåghallen.
Serena Williams og Novak Djokovic var store favoritter før turneringen. Serena størst, vil jeg vi. Forskjellen mellom hva hun kan gjøre på en tennisbane og hva resten av dametouren kan gjøre, er stor. Likevel tapte hun i finalen, slik hun tapte semifinalen i US Open i fjor høst. At Angelique Kerber slo henne i Australia, er mindre overraskende enn da Vinci gjorde det i New York i fjor. Men da Serena klarte å tvinge fram et tredje sett mot Kerber, var jeg sikker på at hun kom til å vinne.
Serena Williams holder på å skrive tennishistorie. Hun har vunnet 21 Grand Slam-titler. 22 vil bringe henne opp til like mange som Steffi Graf har. Presset har preget henne i de to siste Grand Slam-turneringene.
Novak Djokovic er verdens suverent beste herrespiller, og har vært det en stund. Søndag traff jeg min faste tennismakker, som hadde sett finalen. Han etterlyste en ting: Et språk som beskriver Novak Djokovics briljans. Hva er det med serberens spill som gjør at alle taper for ham? Bit for bit er han ikke på et annet nivå enn de andre i topp 10 i verden. Det er summen som gjør ham uslåelig.
Det som gjør Djokovic til en vanskelig spiller å beskrive, er jevnheten hans. Djokovic eier ikke svakheter. Alle tidligere verdensenere, kvinner som menn, har hatt svakheter. Sampras hadde en dårlig backhand, Edberg en puslete forehand, Agassi var en gru å se ved nettet og Becker ble aldri god på grus.
Personer/spillere med feil kan vi elske. Personer/spillere uten feil og mangler er det vanskeligere å bli glad i. Vi kan respektere dem og beundre dem og misunne dem, men uten et snev av menneskelige brister som skaper den lille sprekken i fasaden som gjør at vi ser at de faktisk bare er folk som kommer fra samme sted som oss selv, blir det vanskelig å få varme følelser for dem.
Novak Djokovic er ingen robot. Han tøyser. Han har familie. Han parodierer. Han kan være sur. Men på banen er Djokovic akkurat nå 100 prosent hel ved. Forehanden hans var ikke all verden da han kom på touren for ti år siden. Han sleit med å fullføre kamper. Nå er han tourens best trente spiller. Han server og returnerer med autoritet, han styrer med forehanden, han er god ved nettet og er verdens beste forsvarsspiller. Jeg tror det er uangripeligheten som gjør at YouTube ikke flyter over med Djokovic-diggende filmer, og det er den som gjør at kommentatorspråket om ham ikke gnistrer.
Jeg vet ikke hvordan han gjør det, men Djokovic er den mentalt sterkeste spilleren nå, helt overlegent. Et undervurdert aspekt ved Djokovics karriere er hvordan han var nummer tre i verden så lenge før han tok steget helt opp. Han var en fjern arveprins bak Federer og Nadal. Nå spiser han begge til frokost, bare iblandet noen tap mot Federer i små turneringen som betyr next to nothing.
Djokovic blir 29 i år. Han vant sin 11. Grand Slam-tittel i Australia. Federer har 17, og slik verden ser ut akkurat nå, tror jeg ikke han er garantert å ha flest av de to når karrierene deres er over.
«Personer/spillere med feil kan vi elske. Personer/spillere uten feil og mangler er det vanskeligere å bli glad i. Vi kan respektere dem og beundre dem og misunne dem, men uten et snev av menneskelige brister som skaper den lille sprekken i fasaden som gjør at vi ser at de faktisk bare er folk som kommer fra samme sted som oss selv, blir det vanskelig å få varme følelser for dem.»
Kunne ikke sagt det bedre. Har alltid lurt på hvorfor jeg ikke er særlig begeistret for Djokovic. Nå har jeg fått forklaringen. Gidder ikke se matchene han spiller. Vet jo hvordan det ender. Dermed så jeg heller ikke finalen i Australien Open. Skulle gjerne sett femsetteren han måtte spille mot Giles Simon, men trodde ikke Simon kunne matche Djokovic så dermed droppet jeg også den matchen. Det var kanskje dumt.