Fem favoritter fra Australian Open

Denne saken handler om Australian OpenDet er bare noen små, dustete dager igjen til årets første Grand Slam-turnering: Australian Open i Melbourne. Her er fem kamper jeg husker fra Australian Open de siste 14 årene. Ikke de beste kampene, men de jeg husker best.

1. Andre Agassi – Pete Sampras 6-4, 3-6, 6-7 (0), 7-6 (5), 6-1, semifinale 2000

Rivaliseringen mellom disse to var inne i en god periode her. Agassi hadde sluttet 1999 som verdensener, men tapte Wimbledon og ATP-mesterskapet det året mot Sampras. Semifinalen i Australia ble avgjort i slutten av det fjerde settet, som Agassi måtte vinne. Agassi var en større fanfavoritt enn Sampras i Australia. Sjekk Sampras sin reaksjon etter vinneren han slår ved 4.00 i klippet. Et slags «Are you not entertained!!!» til publikum. Aldri sett Agassi mer innbitt enn i slutten av dette tie-breaket, som betydde mye for ham:

2. Roger Federer – Jo-Wilfried Tsonga 6-2, 6-3, 6-2, semifinale 2010

Supporterens mentale grunntilstand er frykten. Redselen for at ting skal gå galt. Alle fans er fødte pessimister. Derfor er det vanskelig å nyte en kamp hvis du holder med en av partene – for mye av kreftene går med til å overveie de forferdeligste scenarier i hodet. Jeg har det sånn når Roger Federer spiller. Ett av de få unntakene var denne kampen, selv om Tsonga er en kapabel fyr (som har slått Federer i grand slam-sammenheng). Jeg følte meg helt sikker på at Federer skulle vinne, og nøyt hvert game. Kampen i seg selv er en parentes i tennishistorien, men for meg ble det en herlig halvannen time foran skjermen.

3. Lindsay Davenport – Martina Hingis 6-1, 6-4, finale 2000

Hingis er en av de store i Australian Open, med tre titler. Hun hadde vunnet de tre siste årene før denne finalen, som imidlertid ble en maktdemonstrasjon fra Davenport. Hun kunne vunnet 6-1 i begge settene, men Hingis beit litt fra seg på slutten. (Slagferdige Hingis sa etterpå at hun hadde kikket på kampuret, og syntes det var flaut om finalen skulle være slutt på mindre enn en time…). Dette var Davenports tredje og siste Grand Slam-tittel. Hingis skulle tape de to neste finalene i Australia også, før hun forsvant fra tetstriden for godt. Hingis hadde ikke kraften som trengtes da 90-tallet ble til 00-tall, og denne kampen er et eksempel på det.

4. Roger Federer – Marcos Baghdatis 5-7, 7-5, 6-0, 6-2, finale 2006

2006, og vi er midt inne i Roger Federers velmaktsdager. Baghdatis skulle ikke være noen match: Han var useedet og spilte fem sett i kvartfinalen og semifinalen. Settsifrene i finalen ser greie ut for Federer, men i de to første settene var Federer på tynn is. Han var heldig som vant det andre, og etter det var det lett å se at Baghdatis var trøtt. Mye angst i sofaen denne formiddagen for sju år siden, husker jeg.

5. Marat Safin – Lleyton Hewitt 1-6, 6-3, 6-4, 6-4, finale 2005

Marat Safin var ofte en trussel i Australia. Han tapte uforståelig nok 2002-finalen mot Thomas Johansson, men tre år senere tok han tittelen etter en klassisk semifinale mot Federer og en metodisk nedbryting av Hewitt i finalen. Hewitt på hjemmebane var ingen enkel oppgave, og Safin kunne mistet hodet etter det første settet. Det gjorde han ikke, men det tunge spillet hans ødela Hewitt poeng for poeng. Safin vant dessverre ikke flere grand slam-titler, men dette var i det minste et fint punktum.

Hvem som vinner i år? Novak Djokovic, sannsynligvis. Her er en bonusvideo fra 2005, da serberen spilte mot Marat Safin. Unge Novak får juling 6-0, 6-2, 6-1:

Av Åsmund Ådnøy

Skriver tennisbloggen. Bor i Stavanger. Tennisspiller med præriestore rom for forbedring.

1 kommentar

  1. Herlige bilder, kommentarer og videoer.Husker spesielt 2005-finalen godt. Safin sa i ettertid at han aldri har spilt en bedre match før, og at han senere i karriereren ofte ikke ble fornøyd nettopp fordi han hele tiden hadde finalen mot Hewitt som referanse.

    Moro å se Djokovic som purung spiller også. Safin og Djokovic var forresten veldig like i spillestil da. For Safin den gangen var egentlig Djokovic en perfekt motstander. Der fikk han spille mot en som passet stilen hans godt, og som bante vei for hvordan man virkelig skulle spille og slå ut en motstander. Lett å se allerede da Djokovics mykhet og rekkevidde på sidene. Tror Safin fikk mye selvtillit etter den matchen, og en veldig god oppkjøring til finalen, hvor han møtte en samme type spiller i Hewitt – med mye lange grunnlinjedueller.

    Glemmer heller ikke Djokovic mot Tsonga i finalen i 2008, da Tsonga fra ingenting dukket opp og slo den ene favoritten etter den andre. Kanskje mitt beste AO-minne. Tsonga hadde en spillestil og fremtoning det er lett å bli glad i, og media hev seg med en gang på Mohammed Ali-anolgiene. Samtidig var det ikke noe nederlag at Djokovic vant sin første GS-tittel.

    Klar for nye historiske øyeblikk!

Legg igjen en kommentar