Disse seierherrene gir tennisen det alle sporter higer etter: En blanding av gamle og nye vinnere. Federer fikk ifølge Sports Illustrated godt betalt for å stille i Rotterdam. Til gjengjeld vant han hele greia. Og det bare noen dager etter at jeg med sedvanlig skråsikkerhet slo fast at Federer kom til å daffe gjennom turneringene fram til French Open. Aj.

ATP skriver at Federer med dette har vunnet minst én turneringer i 12 sesonger på rad. Wikipedias oversikt viser at det er Ivan Lendl som leder denne statistikken. Han vant minst én tittel i 14 sesonger på rad, 1980-93. Jeg tror ikke det blir noe stort problem for Federer å matche, eller overgå den rekka. ATP-kalenderen er full av små turneringer. (Om Federer bryr seg om denne statistikken, er et annet spørsmål.)

Milos Raonic forsvarte tittelen fra San Jose, 7-6, 6-2 mot Denis Istomin i finalen. Jeg håper mannen med den enorme serven klarer å prege de store turneringene også, etter hvert. Hvorfor ikke i Indian Wells seinere i vinter?

Victoria Azarenka vant Australian Open, og i finalen i Doha i helga slo hun Samantha Stosur enkelt. Dette var Azarenkas tredje tittel i 2012, og vi får bare krysse fingrene for at WTA-touren har fått sin leder.

Men Simon Reed i Eurosport må ha spist noe rart til frokost når han får seg til å lansere Azarenka som kandidat til å vinne alle de fire Grand Slam-turneringene i år. Hey Simon, jenta har hatt noen gode uker, men når verken Seles, Serena, Martina Navratilova eller Chris Evert klarte det, hvor stor er sjansen for at en førsteslam-vinner skal følge opp sin første GS med å ta de tre neste? Ikke minst når vi vet hvor ofte Azarenka trekker seg på grunn av skader? Lugna ner, Simon Reed:

For me, Sharapova is just off the pace at the very top and I see these Grand Slams being contested by three women (Azarenka, Sharapova, Kvitova, min anmerkning). There is every chance of Azarenka being in every final this year. She could win every final this year. If she wins Wimbledon, why doesn’t she win the Olympics? It would be the same court, same surface and she has already intimated that the Olympics is her main focus this year. A Golden Slam is certainly on the cards.

Denne påstanden vitner om at Reed har langt utviklede synske evner:

I think you can more or less guarantee Azarenka is going to be pretty near her ‘A game’ wherever and whenever she wants it.

For ikke å glemme noen, legger jeg til at Nicolas Almagro (grus i Brasil) og Lara Arruabarrena-Vecino (puh!, grus i Colombia) også vant turneringer forrige uke.

Det er selvsagt oseaner av kvalitetsforskjell mellom meg, som aldri har lært å spille tennis, og de virkelig gode. Jeg server som ei giktisk bestemor. Backhanden min er en vits. Jeg klarer ikke å slå tre solide grunnslag etter hverandre. Men musklene verker etterpå, og det er noe av poenget. Det er nok et tegn på alderdom at jeg er mer opptatt av det kroppslige utbyttet, enn hva sluttresultatet ble.

Likevel er det ikke det rent tennistekniske som imponerer meg mest ved de beste. Nei, det er det som skjer på innsiden av hodet. For meg er alle tennisøkter like mye en kamp mot indre demoner som en teknisk utfordring. Noen kaller det spenningsnivå, og det er et godt ord: Det å finne balansen mellom konsentrasjon og avslapning, mellom aggresjon og hodeløs satsting.

Sånn sett er tennis en fin trening for resten av livet: Du kan bare gjøre noe med det som er her og nå. Det neste poenget er det du kan gjøre noe med. Jeg liker også en annen ting ved tennis, nemlig at et poeng er et poeng. Det spiller ingen rolle hvordan du vinner det. Du får ikke mer poeng på et serveess enn på at motstanderen slår i nettet. Det gjør tennis til en helt annen type idrett enn f.eks fotball, hvor et heldig langskudd kan avgjøre en hel kamp.

Hvordan var jeg i hodet i dag? Ikke så verst. Servet mye førsteserver i begynnelsen, før nivået falt litt og jeg ble presset for mye på backhandsiden utover første sett, og for mange åpenbare sette bort-sjanser gikk i dass. Men brukbart humør etter første sett likevel. I begynnelsen av andre sett gikk det min vei igjen, og jeg gjorde en stor feil: Jeg fortalte meg selv at det var tåpelig å investere følelser i dette, det var bare å vise mye spilleglede, så ville gode ting skje av seg selv. Altså ble jeg for lite selvkritisk, og da tapte jeg to games, før kampen snudde igjen.

Det er etter sånne kamper at jeg tenker på hvordan Nadal og Djokovic har det. Hvordan klarer de å nullstille seg for hvert poeng, legge det forrige bak seg og alltid være til stede i situasjonen, poeng etter poeng? Hvor mye av det er medfødt, hvor mye kan læres?

Hittil i 2012 har Federer tapt mot Nadal i Australian Open (old habits die hard).

Enda verre var tapet i Davis Cup hjemme mot USA. John Isner har en god serve, mot likevel. På grus? Hjemme i Sveits? 2-6 i fjerde sett? Jeg klarer å ikke å se logikken her. Federer var kjølig politisk korrekt på Facebook etterpå: «It was a tough weekend for our team in Fribourg at the Davis Cup. Our opponents played great. Nonetheless, thanks to all the Swiss fans for their amazing, loyal and loud support and creating such a wonderful atmosphere during the entire weekend.» Ja da, Roger.

Jeg tror ikke vi kan vente oss noe særlig av Federer de nærmeste månedene. Jeg mener, hvilken motivasjon har han for å vinne Key Biscayne, Indian Wells eller en Masters-turnering på grus? Federer har entret den delen av karrieren hvor det handler om Grand Slam-titler og ingenting annet.

Han mangler én uke på Sampras´ rekord for antall uker på ATP-toppen. Slik Nadal og Djokovic spiller, kan Federer se langt etter det, tipper jeg. Og vil Federer spille tidlig og seint i jakt på den rekorden, med utbrenthet og skader som mulige konsekvenser? Jeg tipper han tar det ganske rolig fram til French Open. 2012 blir Djokovic og Nadal-show, med mulig innslag av Federer mot slutten av året når ungfolene har fordelt de store pokalene mellom seg.

Dette er en helt spesiell tid i herretennisen. At de samme spillerne fordeler de store turneringene mellom seg år etter år, er helt unikt. Og jeg liker det.

Federers tilbakekomst til Davis Cup har blitt tolket i alle retninger, og folk har til og med snakket om Sveits som en seriøs utfordrer til DC-tittelen i 2012. Nå er de én kamp unna å bli slått ut. Og det av et USA uten Andy Roddick. Sveits har hjemmebane, og spiller på grus for å nøytralisere Fish og Isners gode server. Det hjalp ingenting.

Ryker Sveits her, er det en av de store bombene i DC-historien. Oddsene nå er meget dårlige for sveitserne. Kommer med mer mot slutten av helga.

16 lag er med på øverste nivå, oversikten ser du her. I oppstillingen under listes hjemmelaget først. Hjemmelaget velger som kjent underlaget det skal spilles på.

Spania vs. Kazakhstan – grus

Ingen av Spanias finalevinnere fra i fjor er med. Nadal har sogar sagt at han ikke vil spille Davis Cup i år. Likevel: Almagro, Granollers og Ferrero er mer enn nok til å kjøre over Kazakhstan i singlekampene. I tillegg har den nye spanske kapteinen, Alex Corretja, funnet plass til doublespesialist Marc Lopez. Spanjolene hadde som kjent et par håpløse doubletap i fjor og ønsker nok å finne et doubleteam som kan slå langt bedre nasjoner enn den de møter til helga.

Tips: 5-0

Østerrike vs. Russland – hard

Rundens mest rutinerte oppgjør? 5 av 8 spillere er over 30 år gamle. Østerrikes beste spiller er Jurgen Melzer (ATP40), men han har ikke vist form på en god stund. Bak ham er det tynt. Russerne, anført av Davydenko, Youhzny(fersk seier fra Zagreb) og Bogomolov jr. (konvertert amerikaner) er mer jevne. Melzer klarer kanskje å hale i land en singleseier, men det er ikke nok.

Tips: 1-4

Canada vs. Frankrike – hard

Raonic mot Tsonga på rask hardcourt kan bli et gufs/frisk bris (stryk det som ikke passer) fra 90-tallstennisen. Om det skulle bli en femsetter er den nok unnagjort tre ganger så fort som finalen i Australian Open.

Canada må regne med å tape de to singlekampene Raonic ikke spiller. Med andre ord: vinner Frankrike doublekampen vinner de også sammenlagt. Llodra og Tsonga har vunnet de to siste doublene de har spilt men det har vært mot svak motstand. Jeg er litt overrasket over at Frankrike ikke finner plass på laget til Clement som sammen med Llodra har slått bl.a Bryan-brødrene. Likevel er det gode sjanser for at enten Tsonga eller Monfils slår Raonic i single.

Tips: 2-3

Sveits vs. USA – grus

Federer og Wawrinka stiller for Sveits. Smart nok valgte de grus som underlag og dermed er de allerede videre til neste runde.

Det er sjelden USA splitter Bryan-brødrene, men det gjør de nå da Bob blir hjemme. Mike har tidligere spilt med Mardy Fish og måtte da ut i fem sett mot Lopez/Verdasco. Jeg tipper Sveitserne sender ut de regjerende olympiamesterne Federer/Wawrinka i håp om å avgjøre det hele før søndagens kamper. Blir det slik vinner kanskje Ryan Harrison en betydningsløs singlekamp på søndag.

Tips: 4-1

Tsjekkia vs. Italia – hard

Berdych ga Nadal god motstand i to sett i Melbourne og vant etterpå turneringen i Montpellier. Stepanek er godt over toppen, men alt i alt bør tsjekkerne ta seg av dette mot italienere som nok er bedre på grus.

Tips: 4-1

Serbia vs. Sverige – hard

Serbia vant tilsvarende kamp 4-1 i fjor. Den gang spilte Djokovic kun double – og tapte. Denne gang er hverken Djokovic eller Søderling med. Det er heller ikke doublespesialist Simon Aspelin som var med på å vinne den nevnte kampen mot Djokovic. Serbia stiller med Troicki og Tipsarevic. Sveriges beste singlespiller er ranket 348.

Tips: 5-0

Japan vs. Kroatia – hard

Kroatia stiller et rutinert lag anført av Karlovic men uten Cilic og Ljubicic. Japanerne stiller et ungt lag anført av kvartfinalist fra Melbourne, Kei Nishikori. Bak ham er det lite rutine, men japanerne har helt sikkert lyst til å vise seg frem på hjemmebane.

Råtips: 3-2

Tyskland vs. Argentina – grus

Argentina tapte finalen mot Spania i fjor og stiller dessuten uten Del Potro. På papiret er dette et jevnt oppgjør, men tyskernes ufattelige valg av grus vipper det hele klart i Argentinas favør. Argentinerne har varmet opp med grusturnering i Chile. Den vant Monaco mens Chela kom til semifinalen. Tyskerne valgte å varme opp med hardcourtturneringer…

Nalbandian er Argentinas joker. Denne gangen tror jeg ikke de trenger å bruke ham i noe annet enn double.

Tips: 0-5

Blogging har en dårlig klang i norske medier. Jeg vet ikke hvor det skar seg, men jeg tror folk flest deler bloggere inn i tre kategorier:

• 16-årige jenter som skriver om hva de har på seg.
• 35-årige kvinner som skriver om huset sitt og ungene sine.
• Ekstremistene. Galningene på en eller annen politisk ytterfløy.

Det er selvsagt bare tull. En blogg er (forsøk på definisjon) en lett oppdaterbar nettside med en tydelig stemme bak, hvor de nyeste innleggene kommer øverst. Folk blogger om alt mulig. En av grunnene til at blogging ikke har den store anerkjennelsen i Norge, er at det mangler en god portal som peker til de beste bloggene. Hvis den finnes, så opplys meg i kommentarfeltet under.

Anyway, her er norske blogger som jeg er ofte innom. Jeg har ikke tatt med blogger drevet av firmaer, som f.eks NRK Beta.

• Afghanistanbloggen. Jeg er veldig svak for dette formatet. Anders Sømme Hammer leverer stoff fra Afghanistan til norske medier. Han driver også denne bloggen, som slipper innholdet fram på en eksellent måte. Så rent og fint.
• Arab-bloggen. Kilden som aldri går tom. Arild Abrahamsen er Stavanger Aftenblads mest engasjerende skribent, som mangeårig filmanmleder og spaltist.
• Berekvam.com. Øyvind Berekvam er nettredaktør på Sølvberget (Stavanger kulturhus) nå, mye annet tidligere. Blogger om musikk. Lenkerik forside, mye kjekt lesestoff og pekere til musikken han skriver om.
• Bore-Aktuelt. Redaktør-veteran Thor Bjarne Bore blogger om det som faller ham inn. Nedslagsfeltet er like bredt som hans egne interesser.
• Dette er ikke en blogg. Øh, okei. Kall det hva du vil, Inger Merete Hobbelstad. Skriver om kultur i Dagbladet, og poster disse og andre artikler her. Mest tekst, men knaller ofte til med nådeløse gjennomganger av Hollywoods kjolebærere.
• Draktbloggen. Stavanger Aftenblads kanonflinke frontsjef (forsidesjef på nettet) Eivind Aarre er blant fylkets fremste fotballkjennere. Og han er uten tvil den som kan mest om fotballdrakter, som han skriver lidenskapelig om på denne bloggen.
• Chaffeys blogg. Leser jeg denne jenvlig? Nei. Men hver gang jeg er innom, tenker jeg at jeg bude gjort det. Samfunnskommentarer fra NHOs Paul Chaffey, men også sport og teknologi. Les den tidligere SV-erens innlegg om lederkabalen i partiet hvor han selv var kronprins.
• Ikke slik, men slik. En forlagskonsulent forteller om hva som er godt og dårlig språk. Blant annet. Ikke så hyppig oppdatert, men veldig lesverdig.
• Mekkagubberock. Dessverre ikke så ofte oppdatert. Skrives av Ingve Aalbu, som var en av mennene bak musikkmagasinet pstereo.no. Noen av oss savner det fortsatt.
• Tennfjord´s Blog. Ingvild Wedaa Tennfjord er kjent for sine intervjuer i Dagbladet Magasinet og diverse poster i NRK. Blogger om journalistikk, motivasjon og arbeidsliv. I alt ligger det en «klart du kan!»-holdning som smitter over på selv de største selvpiskerne (her!). Få med deg videopostene hennes. Hvis hun bare kan fornorske bloggtittelen, er jeg helt fornøyd. (Hvorfor ikke bare kalle den Tennfjords blogg?)
• Vidunderfull. Lange, personlige oppdateringer om populærmusikk. Leseren i meg synes at teksten er for liten og for dvask i fargen.
• Øyvind Holen. Journalist og forfatter, spesielt interessert i tegneserier og musikk. Skarpt blikk for byline-posering.

Jeg håper for sportens del av Victoria Azarenka kan bli et fast innslag i de store finalene. Sporten trenger nye, solide navn i toppen. At Novak Djokovic er til å stole på i toppen, visste vi jo fra før. Om 2011 demoraliserte resten av ATP-touren, hvordan tenker de nå, etter serberens sju kamper i Melbourne?

Med sine fem Grand Slam-titler ligger Novak Djokovic bare én bak Boris Becker og Stefan Edberg, to bak John McEnroe. Slik han spiller nå, blir jeg mer overrasket hvis han ikke passerer dem.

Her er oversikten over Grand Slam-titler for menn siden 1968:

Grand Slam-vinnere, menn

Hun har også kvittet seg med trener Ricardo Sanchez etter bare to måneder. Det kan ikke være lett å komme inn i en konstellasjon som er så tett som Caroline og faren, som alltid har vært to skritt bak datteren.

Det blir spennende å se hvordan Wozniackis 2012-sesong blir. Jeg har litt den samme følelsen for henne som for Lleyton Hewitt: At stilen hennes, hvor hun må slite og løpe for hvert poeng, kommer til å gi henne et kort liv på toppen. I stedet for å hakke på at hun var en ufortjent verdensener, fortjener hun klapp på skulderen for at hun holdt så lenge, mener nå jeg.

Jeg vil i stedet lede oppmerksomheten mot en artikkel på Dagbladet.no etter kampen. De intervjuet eks-ATPspiller Christian Ruud, som mener at Djokovic og Nadal er de to beste idrettsmennene i verden akkurat nå.

Jeg følger ikke godt nok med på annen idrett til å vurdere den påstanden, men jeg tror ikke det er mange som overgår de to tennismennene for tida.

Leserne på Dagbladet.no har som alltid sterke og selvsikre meninger, også om tennis. Dette er noen av kommentarene til Ruuds artikkel, og jeg advarer mot øyesmerter av all himlingen du kommer til å pådra deg:

Tennis er nok en tøff sport, men kan ikke sammenlignes med å være en topp utøver i Lagrenn. To helt forskjellige typer utholdenhet og Tennies er en sopersport

Denne er også fin:

Tennis den mest krevende sporten som finnes med tanke på utholdenhet? Det er det dummeste jeg har lest her inne i dag. Det er klart tennis er en krevende sport, men slike som deg ødelegger bare og skaper useriøse diskusjoner. Ingen tennisspiller har en sjangse i utholdenhetsstester mot utøvere som driver med idretter som baserer seg på utholdenhet. Les en bok.

Og videre:

Alle som har sett Serena Williams spille tennis, skjønner jo at man ikke akkurat behøver å være noen topptrent idrettsutøver for å være med i verdenstoppen i denne sporten… «Fleskeræv» er vel en dekkende beskrivelse, og man ser ikke mange av DET «kalibret» i skisporet på toppnivå, så u do the math, Christian Ruud!

Denne er nok best:

Ærlig talt, i løpet av 6 timer har disse to jogget rundt 25-30 km hver. En halvdårlig mosjonist løper lett 30 km på fire timer, så å påstå at dette er fysisk steinhardt er en overdrivelse av dimensjoner.

Det er meningsløst å snakke om upressede feil i en kamp som denne. De fleste poeng ble vunnet etter spill på små marginer, hvor det var nødvendig å slå et par ekstra baller enn det som villle vært nødvendig mot andre. Nivået var helt sykt høyt. Håper å få sett en del høydepunkter i kveld.

Det er imponerende hvordan Djokovic og Nadal har jobbet med sine svake punkter opp gjennom karrieren, i større grad enn f.eks Federer. Hypen rundt Nadal var stor allerede da han var 15-16. Da jeg så ham første gang i Australian Open mot Hewitt for noen år siden, ble jeg alt annet enn imponert. Han hadde en latterlig dårlig serve og en vassen backhand. I dag er begge kraftige våpen.

Djokovic har blitt sterkere i hodet, sprekere og har fått en bedre forehand enn da han først kom på touren.

For en gullalder dette er for herretennisen. Nadal-Federer-duellene går mot slutten. Kampene mellom Djokovic og Nadal er minst like klassiske i tennishistorisk sammenheng. Tenk om vi kunne fått dem mot hverandre i French Open om fem måneder.

Her er noen høydepunkter. Legg merke til slutten av fjerde sett: Djokovic kan avgjøre det, men Nadal klorer det til seg. Feiringen hans etter at han vinner det tie-breaket, forteller hvor sterkt han ønsket denne seieren.