En serie mislykkede skokjøp (og en hyllest til Nike)

Tennissko fra 2003Jeg er en elendig skokjøper, i alle uttrykkets betydninger. Som så ofte ellers er det et utslag av at man får som fortjent.

Skobutikken: Hvor flere negative drifter møtes

I skobutikken møtes mange negative drifter i meg, og utfallet blir deretter. Jeg sier at jeg ikke bryr meg mye om hva jeg har på beina. Sko? Overfladisk tull! Samtidig må jeg forholde meg til sko, for jeg liker ikke å gå barbeint. Når jeg åtte timer hver dag skal ha ting på beina, burde jeg selvsagt lagt vekk den tåpelige «jeg bryr meg ikke om sko»-innstillingen. Timeprisen for et par hverdagssko er egentlig veldig lav, nesten samme hva de koster.

I stedet utsetter jeg alle skokjøp så lenge jeg kan. Når det til sist presser seg fram, minner resultatet om et mislykket geriljaangrep: Uklart mål, uvillig soldat, rask aksjon, sløsing med ammunisjon (penger) og viktigst av alt: Oppdrag mislykket. Jeg kommer kanskje ut med et par sko (noen ganger flere, utrolig nok). Som regel er de elendige på beina.

Gjennomsnittlige føtter

Kanskje tenker du nå at jeg sikkert har spesielle føtter med dertil behov. Tvert imot, med mine 43-bein er jeg midt på treet. Det som likevel skjer, er at jeg kjøper sko som sitter dårlig, gjerne på flere måter i en og samme sko. Uvilligheten mot å bruke tid i skobutikken gjør at vurderingsevnen kobler seg av i det jeg tusler inn der.

Samtidig er det umulig å vite hvordan et skopar vil oppføre seg over tid. Vil de utvide seg? Hvor vil de stramme mer og hvor vil de gi etter? Prøver jeg noen som passer sånn halvveis, og ikke koster all verden, slenger jeg kortet på Visa-automaten og priser meg lykkelig over at jeg snart kan bruke tiden på noe mer fornuftig (som å sjekke Facebook).

Et helt liv med dårlig skotøy

  • De første dårlige skoene jeg kan huske, var et par mørkebrune støvletter med rysjer på sidene. Jeg var fem-seks år, og kjente at paret de hadde i butikken var altfor små, men det var en smerte jeg var villig til å utholde for litt barnehage-kred blant kamerater som leste Sølvpilen.
  • Jeg har hatt for små småsko.
  • For noen år siden kjøpte jeg et par Adidas-sko (dyre!) som både var stramme over vristen og løse på hælen.
  • Jeg har løpt på Löplabbets tredemølle og blitt analysert med kamera og spesialistøyne, og likevel kommet ut med løpesko som var et halvt nummer for små.
  • Jeg har et par fotballsko som må ha ekstra såle og fotballsokker (hvorfor er de så mye tjukkere enn alle andre?) for ikke å falle av når jeg skyter.
  • Jeg har hatt fotballsko som satt så godt på foten at tærne mine gnagde hverandre til blods etter én time. Hva tenkte jeg på i sportsbutikken da jeg kjøpte dem?
  • Vinterskoene mine er for små (de er av skinn, jeg trodde de ville utvide seg!). Og så videre.

Jeg finner en viss trøst i at Martina Hingis, som i likhet med alle toppspillere har spesialdesignede sko til akkurat sin fot, saksøkte Sergio Tacchini fordi hun mente at skoene deres ødela føttene hennes! (Saken ble løst utenfor offentlighet.)

Nike! Nike! Nike!

Men dette er en glad-artikkel, tross alt. Du kan tenke på dette som en forbrukertest slik forbrukertester bør være. Ulempen med tradisjonelle anmeldelser av idrettsutstyr er at bruksperioden glatt overgår salgsperioden. Filmen Boyhood hadde slagordet «12 years in the making». Vel, move over, Boyhood, denne forbrukertesten er «13 years in the making»:

I 2003 var jeg i København. Der kjøpte jeg sikkert noe vintage Nikon-kamerautstyr som ligger på loftet nå. Viktigere: Jeg kjøpte tennissko. De ser jeg hver dag.

Jeg er ikke en person som elsker klærne mine. Utenom disse skoene.

Modellnavnet finner jeg ikke noe sted på skoen. Sålene er nesten slitt gjennom under storetærne, det tyter ut en slags gul fyllmasse på sidene og de er selvsagt ikke like blendende hvite som opprinnelig. Du kan selv tenke deg hvordan de lukter.

Det var Adidas som lanserte slagordet Feet you wear, men det er Nike som gjør det i praksis. I alle fall for mine bein. Etter 13 år gir skoene fortsatt stabilitet og passer perfekt: Jeg merker at tærne tøtsjer borti innerkantene, men ikke så mye at det er ubehagelig. Skoene er mer som et ekstra ledd på kroppen enn de er et stykke tøy og gummi.

20161003_181101

1.oktober sprang jeg Sandnes halvmaraton i et annet par Nike-sko, kjøpt på Löplabbet i 2009. De heter Footbridge et eller annet, og selges selvsagt ikke lenger (har sjekka litt rundt på nettet). Jeg har løpt to maraton og ganske mange kilometer med dem. Dempingen har selvsagt forsvunnet fra dem for lenge siden, men det er helt underordnet. Som med tennisskoene er joggeskoene like mye en partner, et ritual i det å bli klar for dyst. Det finnes helt sikkert mye bedre modeller på markedet i dag, men erfaringen har vist at jeg bør holde på de få gode skoene jeg har helt til de dauer.

Det fine med både tennisskoene og løpeskoene er at forfallet begynte for en del år siden, men skoene holder stand. Tenk deg en AFP-mann/kvinne: De får et gammel-stempel ganske tidlig (i skoenes tilfelle hull, manglende sålestykker osv.), men har mye å gi i mange år fortsatt.

Det vil si; jeg har kjøpt nye tennissko, for de gamle er nå så nedslitt at de sklir mer enn de gir foten feste. Grus pipler inn mellom tærne. Jeg har spart de nye skoene til innesesongen. De har store sko å fylle, for å ta tilbake den metaforen.

Jeg ville gjort som Pete Sampras

Pete Sampras kjøpte en gang en helt haug med Wilson Pro Staff 85 6.0, det partiet av denne som ble produsert på St. Vincent. Han var millionær, og visste at det var den racketen han skulle spille med, ferdig med den saken. Like greit å bunkre opp. (Men Sampras har angra seg seinere. Hadde han skifta til en mer moderne racket, ville han nok vunnet mer mot slutten av karrieren. Bare se på hvor mye racketskiftet gjorde for Roger Federer i 2017.)

Hadde jeg vært en promille så rik som Pete Sampras, ville jeg selvsagt betalt Nike for å lage et lite parti av mine nåværende joggesko og tennissko, og brukt dem til evig tid.

(Hvis noen skulle være i tvil: Dette innlegget er selvsagt ikke sponset av Nike eller initiert av dem på noen måte.)

Les https://www.thebabbleout.com/shoes/best-tennis-shoes/ for tips om hvordan du velger tennissko.

Av Åsmund Ådnøy

Skriver tennisbloggen. Bor i Stavanger. Tennisspiller med præriestore rom for forbedring.

Legg igjen en kommentar