Klisjeen om bedrifter som vil finne på noe lurt, er at de må «tenke utenfor boksen». Jeg har aldri skjønt denne metaforen helt – når er man innenfor boksen, når er man utenfor? I år har de spanske tennisjournalistene tenkt alternativt da de kåret David Ferrer til årets spanske spiller.
På ATPs hjemmesider kalles prisen «Spanish player of the year». Jeg ser ikke noe «best» i tittelen på kåringen, og det er fikenbladet de kan skjule seg bak. Årets beste spanske spiller var, som alltid, Rafael Nadal.
Ja, jeg vet det må være kjedelig å kåre Nadal til årets spiller år etter år. Men når det er sant, må det gjøres. Vi kan se på tallene deres for 2012:
| Nadal | Ferrer | |
|---|---|---|
| Ranking ved årsslutt | 4 | 5 |
| Titler totalt | 4 | 7 |
| Grand Slam-titler | 1 | 0 |
| Grand Slam-finaler | 1 | 0 |
| Masters-titler | 2 (Roma, Monte Carlo) | 1 (Paris) |
| Kampstatistikk | 42-6 (0,875) | 76-15 (0,835) |
| Davis Cup-statistikk | 0-0 | 6-0 |
Ferrer hadde sitt beste år på touren, med sju titler (inkludert sin første Masters-tittel) og perfekt statistikk i Davis Cup. Nadal spilte bare halve sesongen, som ble avsluttet med det overraskende tapet i Wimbledon. På det halve året vant han French Open, to Masters-turneringer og spilte i selve kampen fra 2012, finalen mot Novak Djokovic i Australian Open.
Hadde du spurt spillerne selv hvilket år de helst ville hatt av Nadals og Ferrers, er jeg ikke i tvil om hvilket de synes er best. Men nå er det altså journalistene som har kåret, og da blir resultatet så ymse.
Dette minner meg litt om fotballkamper som ender uavgjort, men hvor det ene laget får mye høyere score på spillerbørsen enn det andre. Det er et utslag av at spillerne ikke bedømmes mot samme mal, men i forhold til eget potensial – og da får underdogens spillere høyere score. David Ferrer hadde et fantastisk 2012 i forhold til eget potensial, men hvis han og Nadals sesonger bedømmes mot hverandre, var Nadal bedre.
