Ashleigh Barty – Alison Riske 6-3, 1-6, 6-4
Åttendelsfinale, Australian Open 2020
Tribunene var fylt opp med trivelige australske tennispensjonister da Ashleigh Barty entret banen mot Alison Riske i dag: Pat Cash, Alicia Molik, Pat Rafter og sikkert flere. Jeg vet ikke om Mark Edmondson og/eller Chris O´Neil var der. De er hjemlandets siste vinnere i singleklassene, og hvis du ikke har hørt om noen av dem, er det helt greit. Australian Open hadde ikke spesielt høy status på 1970-tallet, da de vant. Men nå håper alle at Barty kan vinne turneringen, og det er ingen overveldende favoritter i veien.
Mine notater fra Barty-Riske:
Barty holder greit til 1-0. Bryter umiddelbart Riskes serve, og det australske publikummet har ingen skrupler med å juble over alle typer poeng som Barty henter inn. Barty holder til 3-0 med en kontrollert forehandvinner, og jeg sitter og lurer på hva som skjedde i de to kampene de har spilt mot hverandre før – Riske vant begge.
Alison Riske minner meg om Marion Bartoli i stilen, måten hun legger seg inn i backhanden, for eksempel. Serven minner mer om Juan Ignacio Chela, ved at hun løfter racketen rett bak hodet tidlig i bevegelsen, og holder den der. Den vil aldri få siklende YouTube-videoer laget om seg, men det funker greit nok.
Riske kommer seg inn i kampen til 1-3, og i neste game bryter hun Bartys serve, og vi er tilbake på serve. På dette tidspunktet må jeg ut et kjøreærend, og da jeg kommer tilbake har Barty vunnet første sett, og ligger under 0-2 i andre. Jeg liker Riskes stil, hun satser mye, men ikke vilt. (Selv pendler jeg mellom Michael Chang-aktige evighetspoeng og full spiker, alt mellom er terra incognita).
Barty reduserer til 1-3, og prøver å spille seg varm i dette andre settet, men Riske tar føringen igjen til 4-1. Barty har et større repertoar, men klarer ikke å smarte seg ut av poengene nå. På 5-1 skriver jeg at «Barty har fått stirrå», som på stavangersk betyr at hun glaner umotivert ut i lufta. Det er stillere på tribunen og Riske vinner settet 6-1.
Barty begynner tredje sett med å krangle seg til 1-0, Riske holder til 1-1. Barty klarer endelig å holde enkelt igjen, til 2-1. Hun bryter til 3-1 akkurat samtidig som Eurosport Playeren min går i dass. Playeren har hakket gjennom hele kampen, og variert oppløsningen på bildet konstant, men nå fryser hele bildet. aaaaaRRRRGGGHHHHH!!!! Ja, jeg har stabil nettforbindelse, og kan se timevis med HBO, YouTube, NRK nett-tv eller Netflix uten sånne problemer.
Barty holder igjen til 4-1, og har grepet på det. I begynnelsen skjønte jeg ikke helt hvorfor hun slicet så mye, kanskje var det en del av å mørne Riske fysisk, og det ser ut til å ha virket. Riske holder til 2-4, og prøver å peppe seg opp før neste game. Og ja, hun bryter til 3-4, og holder til 4-4. Barty holder serve igjen til 5-4, og avgjør kampen med et siste brudd i neste sett, akkurat i det Eurosport Player igjen knekker sammen. A r g h.
I 1990 var den store amerikanske generasjonen på vei opp og fram, og det er gøy å lese ei bok som skildrer dem som tenåringer. Forfatterens sympati ligger hos Pete Sampras og Jim Courier, som konsentrerte seg om tennis og har bra folk rundt seg. Michael Chang og støtteapparatet hans får gjennomgå for alle sine særheter.
Samtidig viser Feinstein at unge stjernespillere gjerne blir sånn fordi de kastes inn i et liv de ikke har forutsetninger for å takle.
Her er greia: Jeg holder med Roger Federer, og har gjort det siden 1999. Jeg håper, sterkere enn jeg liker å innrømme, at han skal vinne Grand Slam-turneringene han spiller. Han gjør ikke det så ofte lenger. Grunnene til det heter Rafael Nadal og Novak Djokovic. Mest Djokovic i det siste.
David Foster Wallace (1962-2008) var en av sin generasjons tydelige stemmer i amerikansk litteratur, selv om produksjonen hans ikke er så stor. Jeg har prøvd med på 
Om livet med en tyrannisk far, hatet mot tennisen og de fleste av sportens utøvere. Som å sitte på kafébord overfor en gneldrete fyr som aldri gir seg, men som har en så interessant historie at du likevel blir værende i hans selskap.
Borg, ja. Av en eller annen grunn har ikke han fått DRITKJEDELIG SPILLER stemplet over karrieren sin, i motsetning til f.eks Ivan Lendl. Var det det lange håret som gjorde det? Denne fant jeg på en antikvariat en gang, og jeg tror ikke engang de unge jentene som digga Borg rundt 1980 fikk noe ut av boka.
Memoarer fra et tennisliv på 1940-60-tallet, da sollyset var mykere, menneskene varmere, replikkene muntre på Stompa-måten og pengene ennå ikke hadde korrumpert sporten. Deilig nostalgisk.
En overraskende opptur. Sharapova er like selvrettferdig og -opptatt som mennene jeg har lest biografier om, men historien hennes er annerledes. Hvordan Sharapova havnet i USA og rekken av heldige omstendigheter i første halvdel av livet hennes, er forbløffende lesning.
Mange liker denne. Jeg synes premisset er litt søkt. McEnroes raseri var av en slik sort at journalister og forfattere har prøvd å finne en dypere mening der siden 1977. Jeg tror bare han er en litt hissig fyr. Noen er det. Tim Adams bruker McEnroe som legemgjøringen av hele 1980-tallets vinder i sportsverden, en fiks idé som jeg synes holder sånn passe.
Steve Flink er tennisens Arne Scheie, minus kultfaktoren: Et vandrende oppslagsverk av trivia og resultater om sin favorittsport. Denne boka (som finnes i flere versjoner) hadde sin misjon hovedsakelig før YouTubes tid.
Overflødiggjort av internett? Som alle oppslagsverk i papir, er det noe dinosauraktig over denne lefsa. Min utgave er fra 1997, og jeg tror den finnes i senere utgaver også. Boka har fortsatt sin misjon. Hvis jeg vil vite hvordan sesongen 1971 eller 1983 forløp, vil jeg heller lese kapitlene i denne boka enn å bruke den samme tida på å lete rundt på nettet.
Slapp og sprikende bok som er en blanding av historie, instruksjon, ABC om spillet, taktikk og litt trivia. Denne blar jeg aldri i. Parkert på alle måter av internett. Det gjelder vel alle bøkene i denne gyselig designede dummies-bokserien?
Som i flere Skjeldals bøker er han sterkt til stede også i denne. Om hans eget forhold til tennis, reisen hans til Wimbledon og om sportens særegenheter. Fungerer både som en introduksjonskurs til tennis for nybegynnere, og et innblikk i Skjeldals forkjærlighet for Federer og Borg/McEnroe.
Hoi, denne er allerede 18 år gammel! Wertheim er kjent for mange fra CNNs spalter. Boka skildrer sesongen 2000 på WTA-touren, i det som kan kalles en gullalder for touren: Seles, Williams-søstrene, Kournikova, Hingis og Davenport var tydelige profiler som dominerte sporten på ulike måter.
Diktsamling om tennis, hvor kjente motiver får en annen betydning i Ritlands hender.
Denne skal du lese, det er en snodig blanding av selvbiografi, science fiction og tidsbilde av USA rundt 1970. Den perfekte miksen av høyt og lavt, idrett og filosofi, samfunnskritikk og fjas. Allerede på første side nevnes Nietzsche, Brandes og Walter Cronkite, og navnedroppingen fortsetter i stor stil. Men det er ingen kultursnobbete bok. Morsomt, drømmende.
Brad Gilbert er en av de skarpeste hodene som har beveget seg på en tennisbane. Han maksimerte sitt eget talent og har senere vært en av de beste trenerne i verden. I denne boka deler han sine beste tips for å lykkes på banen.
Tennis som en kamp mellom din indre kritiker og den allvitende kroppen som vet hvordan alt skal gjøres. Har blitt kjøpt og lest kontinuerlig siden den kom ut for mer enn 40 år siden, og kommer til å forandre måten du snakker til deg selv på banen.
Den amerikanske forfatteren var en brukbar juniorspiller. Det gir en ekstra dybde til innsikten i denne håndfullen med essays om tennis. Spesielt leseverdig er reportasjen fra Canadian Open 1995 og omtalen av Tracy Austins selvbiografi.
Feinstein er en maskin av en forfatter, og spytter ut bøker om alle slags amerikanske idretter. Så vidt jeg vet er dette den eneste han har skrevet om tennis. Feinstein følger sesongen 1990 på herre- og damesiden fra Australian Open og utover. Feinstein bedriver ikke sofistikert analyse av backhander og spillmønstre, men er en ordentlig nyhetsjeger som spar opp det ene og andre. Deilig fokusert og nerdete. Han skulle skrevet en oppfølger!