Kategoriarkiv: Kvinnetennis

Tennis på Storhaugmarka i Stavanger

De mest leste sakene på Tennisbloggen.net i 2017

Dette er de ti mest leste sakene på tennisbloggen det siste året.

Det nære og norske blir mest lest:

  1. Her kan du spille tennis i Rogaland. De nære ting: Hvor er det tennisbaner å oppdrive i Rogaland og omegn? Jeg har samlet det jeg kjenner til, på et Google-kart som ligger i denne artikkelen. Et kuriøst poeng er at det faktisk finnes TO tennisanlegg i Valle i Setesdal, som jeg skotter lengselsfullt mot når jeg kjører til Hovden. Det ene trenger litt tilsyn og trenger en fadder.
  2. Aiai! En offentlig tennisbane i Stavanger! Ni år gammel artikkel som fortsatt får en viss trafikk. De beste offentlige banene i Stavanger er forresten på Lassa, ikke Gamlingen. Savner muligheten for å booke timer, slik du kan på kommunale baner i Sandnes.
  3. Bruk palmehelgen på Davis Cup i Stavanger. Casper Ruud kom rett fra en solid vintersesong til Stavanger, hvor Danmark skulle være en overkommelig motstander. Norge tapte, og sett i etterkant var det kanskje her Ruuds gradvise nedtur utover 2017 begynte.
  4. Det lille, subjektive tennisleksikonet. En dårlig samvittighet. Må oppdateres. Etter 2017-sesongen er det noe surmaget å omtale Roger Federer som «Kjent for å bryte rekorder, vakkert spill og for sine mange tap mot Rafael Nadal.»
  5. Norge – Danmark: Hva gikk galt? Oppsummering av Davis Cup-oppgjøret. «Både Ruud og Viktor Durasovic virket mer forknytt enn sine danske motstandere i de to kampene jeg så. Da de spilte double, hadde de en viss flyt etter det andre settet (lagene vant ett hver), men da det først begynte å glippe i tredje sett, forsvant gamene fort, uten at spillerne selv eller den norske lagledelsen klarte å gjøre noe med det.»
  6. Om tennisbloggen. De kjedelige greiene.
  7. Tennisens retromani når sitt foreløpige toppunkt med filmene om Borg, McEnroe, Riggs og King. Fortiden er ikke lenger fortid når den blir konstant resirkulert og alltid er tilgjengelig på YouTube. I høst kom to spillefilmer om to kjente kamper i tennishistorien. Jeg så filmen om Borg og McEnroe, og likte den litt over middels.
  8. Hva skal vi nå drømme om? Roger Federers comeback, med to Grand Slam-titler, overgikk alt noen kunne forvente etter det lange avbrekket i 2016.
  9. Casper Ruuds 2017: Halvfullt eller halvtomt beger? Nordmannen etablerte seg i topp 150 i år, men manglet det siste lille ekstra som ville gjort det til et fantastisk år.
  10. De meningsløse og morsomme idrettskåringene. Sak fra 2014 om hvordan ulike land hedrer sine idrettsfolk.

2017 har vært et forvirrende år i kvinnetennis

Serena Williams har ingen arvtaker. I hennes foreldrepermisjon har WTA-touren gått gjennom et 2017 som må virke forvirrende for selv den middels interesserte. Sammenlignet med ATP-touren, hvor alt har handlet om Roger Federer og Rafael Nadals uvirkelig sterke comeback, er WTA-touren vanskelig å få tak på.

Vi kan se på finalene i de viktigste turneringene i året som gikk:

Australian Open Serena Williams – Venus Williams 6-4, 6-4
French Open Jelena Ostapenko – Simona Halep 4-6, 6-4, 6-3
Wimbledon Garbine Muguruza – Venus Williams 7-5, 6-0
US Open Sloane Stephens – Madison Keys 6-3, 6-0
WTA-sluttspillet Caroline Wozniacki – Venus Williams 6-4, 6-4

Studér lista over. Det er åtte forskjellige spillere involvert i årets fem største finaler, og da er det vanskelig for tilfeldige sportsinteresserte å feste seg ved annet enn navn de kjenner fra før.

Det er gode argumenter for å gi Venus Williams tittelen som årets spiller. Hun spilte i tre av de store finalene i år, men når hun ikke vant noen av dem, mangler noe vesentlig.

Forvirringen for fansen blir enda større hvis vi legger til at spilleren som vant flest titler i år, Elina Svitolina, ikke spilte i noen Grand Slam-finaler. Simona Halep, som ender 2017 som nummer én i verden, har fortsatt til gode å vinne en Grand Slam-tittel. Ingen av de to finalistene i US Open, Madison Keys og Sloane Stephens, spilte i WTA-sluttspillet.

Caroline Wozniacki (Wikimedia Commons)

Da Angelique Kerber avsluttet 2016 som nummer én i verden, med to Grand Slam-titler det året, var det mulig å se for seg henne som en ny dominant stjerne. I år har Kerber tapt i alle retninger, og avslutter 2017 som nummer 19 i verden. Hun overpresterte i fjor, og underprestert i år.

De gode nyhetene i 2017 handler om noen nye navn (Ostapenko) og et par gamle: Caroline Wozniackis retur til toppen er gledelig for alle som setter pris på hardt arbeid, og Venus Williams fortsetter å bevise at alder bare er et tall.

Slik WTA-touren framstår i dag, forstår jeg godt at Serena Williams planlegger comeback allerede i Australian Open om to måneder. Hvem vil sette penger mot at hun tar sin Grand Slam-tittel nummer 24 der?





Angelique Kerber (Wikimedia Commons)

WTA-touren lengter etter en stabil stjerne

Jeg har skrevet altfor lite om kvinnetennis på denne bloggen de siste månedene. Skeivfordelingen er enorm.

Grunnen er at også jeg griper til det mest nærliggende. De mest interessante historiene de siste årene har vært på herresiden, enten med de internasjonale brillene (Nadal og Federers tilbakekomst) eller de norske (Casper Ruuds klatring på rankingen).

Kvinneklassen har handlet mest om Serena Williams sin jakt på rekorder. Det er selvsagt interessant nok, men alle idretter er avhengige av å etablere nye navn for å holde på interessen. Eventuelt at mer enn én spiller holder seg stabilt i toppen i årevis, slik det har vært på ATP-touren de siste 10-12 årene. Les videre

Tennis Hall of Fame (Wikimedia Commons: John Phelan)

Berømmelse trenger ingen komitéer

Kim Clijsters (Wikimedia Commons).

Kim Clijsters (Wikimedia Commons).

I sommer ble blant annet Kim Clijsters og Andy Roddick innvalgt i tennisens Hall of fame. Kriteriene for å bli en del av Hall of fame er mer ulne enn vintergarderoben min. Fra nettsidene, om hvilke krav som stilles til spillere som kan velges inn:

«Distinguished record of competitive achievement at the highest international level, with consideration given to integrity, sportsmanship, and character.»

Det kommer endringer neste år, som skal gjøre nåløyet trangere.

Ideen med Hall of fame faktisk kommer fra Tyskland. Men det er amerikanerne (og i noen grad kanadierne og australienerne) som kjenner den største trangen til å kategorisere folk i berømtheter og ikke-berømtheter. Sjekk oversikten over ulike halls of fame. Les videre

Shia LaBeouf som John McEnroe og Sverrir Gudnason som Björn Borg.

Tennisens retromani når sitt foreløpige toppunkt med filmene om Borg, McEnroe, Riggs og King

Simon Reynolds har skrevet boken Retromania om hvordan populærmusikken har stagnert fordi vekten av fortiden ligger som en elefant over nåtiden. Jeg har ikke lest den, men det har kollega Øyvind Berekvam, les omtale på Øyvinds blogg.

Hovedpoenget i Retromania er at tilgjengeligheten til kanonisert musikk fra fortiden, i form av strømmetjenester, YouTube og andre digitale kanaler, hindrer vår lyst til å oppdage nye ting. Tilgang, som skulle være et gode, blir i stedet en hemsko. Hvem gidder å pløye seg gjennom masse ny og ukjent musikk når hele Beatles-katalogen ligger på mobilen? Les videre

Jelena Ostapenko

Jelena Ostapenkos kanonade knekte Halep

Tennis på tv:
Jelena Ostapenko – Simona Halep 4-6, 6-4, 6-3
Finale, French Open 2017

Simona Halep har en rik tradisjon for å svikte i store kamper. Mot useedede Jelena Ostapenko mistet hun det første servegamet etter en kanonade fra Ostapenko, og ting kunne gått virkelig ille.

Det gjorde ikke det. Ostapenko mistet serven til sin 1-1, og spillerne fulgte hverandre til slutten av settet. Halep trengte bare én settball for å ta ledelsen 6-4. Les videre

Gamle tennisbilder om igjen på Instagram

Det hender jeg legger ut gamle tennisbilder som jeg har tatt, på Instagram. (Og noen ferske også, viser det seg når jeg flimrer gjennom arkivet). Du kan se dem her.

Actionbildene er tatt med speilreflekskamera, fra tribunen. Nyere mobiler har ofte en funksjon for raske bilder, men jeg har holdt meg til speilrefleks til nå. Alle idretter har sine særtrekk for den som vil fotografere, og jeg vil tro tennis er blant de enklere. Jeg har skrevet om det å fotografere tennis før, i 2011 og 2006. Les ellers bransjeartikkelen om hva du ikke skal gjøre når du tar bilder av tennis, og Popular Photographys tips.

Venus Williams server. #FrenchOpen #2000 @elevenbyvenus #lategram @rolandgarros #tennis

Et innlegg delt av Åsmund Ådnøy (@asadnoy)

Lleyton Hewitt. #2001 #rolandgarros #tennis #lategram #paris @yonex_com @lleytonhewitt89

Et innlegg delt av Åsmund Ådnøy (@asadnoy)

Utesesongen er over på Frogner. #tennis #høst

Et innlegg delt av Åsmund Ådnøy (@asadnoy)

Fin ny tennisbane på #torvastad.

Et innlegg delt av Åsmund Ådnøy (@asadnoy)

Klar for karnevalsbursdag. #tennis #borg #pannebånd

Et innlegg delt av Åsmund Ådnøy (@asadnoy)

De ti mest leste sakene på tennisbloggen i 2016

Angelique Kerber (Wikimedia).

Angelique Kerber (Wikimedia).

Et år er over, men minnene om det består.

Det har blitt skrevet mange saker om det grimme 2016 (Brexit, Trump, Bowie, Cohen osv.). Dette er ikke en slik.

For på tennisfronten var året helt smashing. Andy Murray klarte å vippe Djokovic ned fra førsteplassen på ATP-rankingen. Djokovic kompletterte sin Grand Slam ved å vinne French Open. Angelique Kerber etablerte seg som nummer én på WTA-rankingen. Serena Williams vant Wimbledon og kjemper mot klokka for å utligne Margaret Courts 24 Grand Slam-titler. Serena har 22 nå. Som om ikke det var nok, så gjør Roger Federer comeback til vinteren. Det samme gjør Rafael Nadal. Den som hadde levd livet i en tennisboble, ville sagt at 2016 var et fantastisk år.

Tradisjonen tro, her er de ti mest leste sakene på tennisbloggen i året som gikk.

  1. Aiai! En offentlig tennisbane i Stavanger! Åtte år gammel sak om tilbudet innen gratis tennis Stavanger. Skriker på en oppfølgersak, for det har faktisk skjedd ting på den fronten siden 2008, selv om den fattige lillebroren Sandnes fortsatt er mye bedre. Det kan ikke idrettsbyen Stavanger være bekjent av.
  2. Det lille, subjektive tennisleksikonet. Akkurat det tittelen sier. Sporadisk oppdatert.
  3. Lykken kan kjøpes for penger. Sikle-artikkel ført i pennen akkurat da jeg hadde fått min elskede Wilson Pro Staff 6.0 85 i posten, i januar i år.
  4. Det er på tide å skrive litt om Casper og Christian Ruud. Det burde jeg selvsagt gjøre mer av i 2017. Ruuds marsj oppover rankingen er en av de mest spennende historiene i norsk idrett akkurat nå.
  5. Love me, love me, say that you love me. En spørrende artikkel. Hva er det som gjør at Novak Djokovic vinner så mye? På tampen av 2016 er spørsmålet hvor mye av Djokovics aura som har forsvunnet i høst.
  6. Prisen på tennisballer. Nok en gammel sak, 2009. Tennisballer er like viktig som racket og bane, og kanskje er det ikke så dyrt med 120 kroner for fire baller?
  7. De mest leste sakene på tennisbloggen i 2015. Nå begynner det å bli meta her.
  8. Hvor mye kan den voksne kroppen lære? Innlegg fra 2012 om hvor lett alt er for den som er barn. Slutter vi å lære oss nye kroppskunster fordi vi ikke kan, eller fordi vi ikke vil?
  9. Når virkeligheten ikke matcher selvtilliten. Jeg ba Garbine Muguruza jekke seg ned noen hakk før French Open. Hun vant turneringen.
  10. Forsøk å beskrive det ugjennomtrengelige. Unnskyld til alle som skriver særemne om Dag Solstad og i stedet havnet på nok en artikkel om mysteriet Novak Djokovic.

To veier til 22 Grand Slam-titler

Steffi Graf

Steffi Graf i Wimbledon 2009 (Wikimedia Commons).

OL-tennisen er slutt, og spillerne havner inn i den faste rytmen igjen. Når US Open begynner om noen uker, handler mye om Serena Williams, og hennes jakt på nye rekorder. Hun har allerede tangert Steffi Grafs 22 Grand Slam-titler, som er mest i moderne tid.

Serena er ikke like utilnærmelig som før, men slik det ser ut nå, blir jeg mer overrasket om hun ikke bryter 22-grensen enn om hun klarer det.

Steffi Graf vant sin siste slam i 1999, mot Martina Hingis i en meget minneverdig finale i Paris (YouTube). Rett etter at hun hadde vunnet nummer 22, kom spørsmålene om Margaret Court Smiths rekord på 24 singletitler var neste mål. Før den melodien kom skikkelig i gang, la i stedet Graf opp, midt på sommeren 1999, sluttkjørt og uten mer å bevise.

Både Serena Williams og Steffi Graf vant sine første Grand Slam-titler året de fylte 18. Begge var barnestjerner som tidlig kom i medienes søkelys. Likevel tok karrierene deres forskjellige retninger. Graf tok de fleste av sine Grand Slam-titler i årene 1988-96, mens Serena har vunnet ni Grand Slam-titler i 30-årene.

Da Graf la opp, skrev mange om prøvelsene hun ble satt på utenfor banen, og hvordan de slet på henne. Det har aldri vært stille rundt Serena Williams heller, uten at det ser ut til å gnage henne ned.

I dokumentaren om Serena som ble vist på NRK i sommer, er det en scene hvor hun venter på å motta en pris. Kameraet følger henne backstage. Et sted i introduksjonen sier speakeren (og dette tar jeg fra hukommelsen) noe sånt som at hun endte året som nummer 1 i verden i 2002, og igjen i 2009. Til dette himler Serena med øynene og spør ut i lufta «hva gjorde jeg i alle årene mellom»? I de statistisk sett beste årene for tennisspillere flatet Serenas karriere ut av ulike grunner, men hun omskriver fortsatt reglene for hva spillere i 30-årene kan få til.

Her er Williams og Graf sine veier til 22 Grand Slam-titler:

Serena Williams og Steffi Graf
Og ja, her er Serena mot Graf i 1999. Serena skriker mindre i 2016.

De nest beste er også fantastiske

I et annet liv skal jeg tilbringe 17. mai i Paris for å se på tennis. Kvalifiseringen til French Open har begynt, et deilig koldtbord for tennisfolk.

Kvalifiseringen?, spør du ivrig. Ja, det er 128 plasser i dame- og herreklassen i Grand Slam-turneringene. En håndfull av disse blir gitt til spillere som klarer å kvalifisere seg inn ved å vinne kamper før turneringen. Det deles også ut wild cards (gratisplasser) som arrangøren gir til spillere som de liker ekstra godt. Eller som de har spesielt stor tro på. Eller som bare er så heldige at de kommer fra arrangørlandet.

Kvalifiseringen er kul fordi

a) kvaliken byr på ukjente spillere som kommer til å bli store navn om noen år.

b) billetten koster bare 20 euro, altså en promille av det du ville brukt på en dag i Paris uansett.

c) den har som regel god plass, altså at du kan komme tett på spillerne.

d) de beste spillerne er også inne på stadionområdet, og du kan se dem trene på nært hold. En av mine store tennisopplevelser var å se Carlos Moya (vinner av turneringen i 1998) trene. FOR en forehand den mannen hadde. Himmelhøy, bitende overskru og full kontroll.

Hvem spiller kvalifisering i år? Du må være over snittet interessert for å kjenne igjen navnene, men hvis du er det, setter du pris på å kunne se Henri Laaksonen (finsk-sveitsisk vidunderbarn som ikke har slått helt gjennom ennå), Radek Stepanek (elegant som få, Davis Cup-vinner), Steve Darcis (Belgia!), Sergiy Stakhovsky (slo Federer i Wimbledon 2013), Aleksandr Nedovyesov og Andrey Golubev (solide for Kasakhstan i Davis Cup). Og på kvinnesiden: Sorana Cirstea fra Romania, Kaia Kanepi fra Estland (fire titler i karrieren), veteranen Daniela Hantuchova og Melanie Oudin (kvartfinalist i US Open 2009). Alle har spilt på verdens største arenaer, men i Paris spiller de akkurat nå på de minste banene Roland Garros-anlegget tilbyr. Brutal sport, tennis.

Sergiy Stakhovsky (Wikimedia).

Torsdag og fredag er siste dager med kvalifisering. Er du i Paris med få planer og lyst å se et av byens flotteste idrettsanlegg, og mye kjekk sportsungdom, ta turen til Roland Garros.