Kategoriarkiv: Kvinnetennis

Angelique Kerber (Wikimedia Commons)

WTA-touren lengter etter en stabil stjerne

Jeg har skrevet altfor lite om kvinnetennis på denne bloggen de siste månedene. Skeivfordelingen er enorm.

Grunnen er at også jeg griper til det mest nærliggende. De mest interessante historiene de siste årene har vært på herresiden, enten med de internasjonale brillene (Nadal og Federers tilbakekomst) eller de norske (Casper Ruuds klatring på rankingen).

Kvinneklassen har handlet mest om Serena Williams sin jakt på rekorder. Det er selvsagt interessant nok, men alle idretter er avhengige av å etablere nye navn for å holde på interessen. Eventuelt at mer enn én spiller holder seg stabilt i toppen i årevis, slik det har vært på ATP-touren de siste 10-12 årene. Les videre

Tennis Hall of Fame (Wikimedia Commons: John Phelan)

Berømmelse trenger ingen komitéer

Kim Clijsters (Wikimedia Commons).

Kim Clijsters (Wikimedia Commons).

I sommer ble blant annet Kim Clijsters og Andy Roddick innvalgt i tennisens Hall of fame. Kriteriene for å bli en del av Hall of fame er mer ulne enn vintergarderoben min. Fra nettsidene, om hvilke krav som stilles til spillere som kan velges inn:

«Distinguished record of competitive achievement at the highest international level, with consideration given to integrity, sportsmanship, and character.»

Det kommer endringer neste år, som skal gjøre nåløyet trangere.

Ideen med Hall of fame faktisk kommer fra Tyskland. Men det er amerikanerne (og i noen grad kanadierne og australienerne) som kjenner den største trangen til å kategorisere folk i berømtheter og ikke-berømtheter. Sjekk oversikten over ulike halls of fame. Les videre

Shia LaBeouf som John McEnroe og Sverrir Gudnason som Björn Borg.

Tennisens retromani når sitt foreløpige toppunkt med filmene om Borg, McEnroe, Riggs og King

Simon Reynolds har skrevet boken Retromania om hvordan populærmusikken har stagnert fordi vekten av fortiden ligger som en elefant over nåtiden. Jeg har ikke lest den, men det har kollega Øyvind Berekvam, les omtale på Øyvinds blogg.

Hovedpoenget i Retromania er at tilgjengeligheten til kanonisert musikk fra fortiden, i form av strømmetjenester, YouTube og andre digitale kanaler, hindrer vår lyst til å oppdage nye ting. Tilgang, som skulle være et gode, blir i stedet en hemsko. Hvem gidder å pløye seg gjennom masse ny og ukjent musikk når hele Beatles-katalogen ligger på mobilen? Les videre

Jelena Ostapenko

Jelena Ostapenkos kanonade knekte Halep

Tennis på tv:
Jelena Ostapenko – Simona Halep 4-6, 6-4, 6-3
Finale, French Open 2017

Simona Halep har en rik tradisjon for å svikte i store kamper. Mot useedede Jelena Ostapenko mistet hun det første servegamet etter en kanonade fra Ostapenko, og ting kunne gått virkelig ille.

Det gjorde ikke det. Ostapenko mistet serven til sin 1-1, og spillerne fulgte hverandre til slutten av settet. Halep trengte bare én settball for å ta ledelsen 6-4. Les videre

Gamle tennisbilder om igjen på Instagram

Det hender jeg legger ut gamle tennisbilder som jeg har tatt, på Instagram. (Og noen ferske også, viser det seg når jeg flimrer gjennom arkivet). Du kan se dem her.

Actionbildene er tatt med speilreflekskamera, fra tribunen. Nyere mobiler har ofte en funksjon for raske bilder, men jeg har holdt meg til speilrefleks til nå. Alle idretter har sine særtrekk for den som vil fotografere, og jeg vil tro tennis er blant de enklere. Jeg har skrevet om det å fotografere tennis før, i 2011 og 2006. Les ellers bransjeartikkelen om hva du ikke skal gjøre når du tar bilder av tennis, og Popular Photographys tips.

Venus Williams server. #FrenchOpen #2000 @elevenbyvenus #lategram @rolandgarros #tennis

Et innlegg delt av Åsmund Ådnøy (@asadnoy)

Lleyton Hewitt. #2001 #rolandgarros #tennis #lategram #paris @yonex_com @lleytonhewitt89

Et innlegg delt av Åsmund Ådnøy (@asadnoy)

Utesesongen er over på Frogner. #tennis #høst

Et innlegg delt av Åsmund Ådnøy (@asadnoy)

Fin ny tennisbane på #torvastad.

Et innlegg delt av Åsmund Ådnøy (@asadnoy)

Klar for karnevalsbursdag. #tennis #borg #pannebånd

Et innlegg delt av Åsmund Ådnøy (@asadnoy)

De ti mest leste sakene på tennisbloggen i 2016

Angelique Kerber (Wikimedia).

Angelique Kerber (Wikimedia).

Et år er over, men minnene om det består.

Det har blitt skrevet mange saker om det grimme 2016 (Brexit, Trump, Bowie, Cohen osv.). Dette er ikke en slik.

For på tennisfronten var året helt smashing. Andy Murray klarte å vippe Djokovic ned fra førsteplassen på ATP-rankingen. Djokovic kompletterte sin Grand Slam ved å vinne French Open. Angelique Kerber etablerte seg som nummer én på WTA-rankingen. Serena Williams vant Wimbledon og kjemper mot klokka for å utligne Margaret Courts 24 Grand Slam-titler. Serena har 22 nå. Som om ikke det var nok, så gjør Roger Federer comeback til vinteren. Det samme gjør Rafael Nadal. Den som hadde levd livet i en tennisboble, ville sagt at 2016 var et fantastisk år.

Tradisjonen tro, her er de ti mest leste sakene på tennisbloggen i året som gikk.

  1. Aiai! En offentlig tennisbane i Stavanger! Åtte år gammel sak om tilbudet innen gratis tennis Stavanger. Skriker på en oppfølgersak, for det har faktisk skjedd ting på den fronten siden 2008, selv om den fattige lillebroren Sandnes fortsatt er mye bedre. Det kan ikke idrettsbyen Stavanger være bekjent av.
  2. Det lille, subjektive tennisleksikonet. Akkurat det tittelen sier. Sporadisk oppdatert.
  3. Lykken kan kjøpes for penger. Sikle-artikkel ført i pennen akkurat da jeg hadde fått min elskede Wilson Pro Staff 6.0 85 i posten, i januar i år.
  4. Det er på tide å skrive litt om Casper og Christian Ruud. Det burde jeg selvsagt gjøre mer av i 2017. Ruuds marsj oppover rankingen er en av de mest spennende historiene i norsk idrett akkurat nå.
  5. Love me, love me, say that you love me. En spørrende artikkel. Hva er det som gjør at Novak Djokovic vinner så mye? På tampen av 2016 er spørsmålet hvor mye av Djokovics aura som har forsvunnet i høst.
  6. Prisen på tennisballer. Nok en gammel sak, 2009. Tennisballer er like viktig som racket og bane, og kanskje er det ikke så dyrt med 120 kroner for fire baller?
  7. De mest leste sakene på tennisbloggen i 2015. Nå begynner det å bli meta her.
  8. Hvor mye kan den voksne kroppen lære? Innlegg fra 2012 om hvor lett alt er for den som er barn. Slutter vi å lære oss nye kroppskunster fordi vi ikke kan, eller fordi vi ikke vil?
  9. Når virkeligheten ikke matcher selvtilliten. Jeg ba Garbine Muguruza jekke seg ned noen hakk før French Open. Hun vant turneringen.
  10. Forsøk å beskrive det ugjennomtrengelige. Unnskyld til alle som skriver særemne om Dag Solstad og i stedet havnet på nok en artikkel om mysteriet Novak Djokovic.

To veier til 22 Grand Slam-titler

Steffi Graf

Steffi Graf i Wimbledon 2009 (Wikimedia Commons).

OL-tennisen er slutt, og spillerne havner inn i den faste rytmen igjen. Når US Open begynner om noen uker, handler mye om Serena Williams, og hennes jakt på nye rekorder. Hun har allerede tangert Steffi Grafs 22 Grand Slam-titler, som er mest i moderne tid.

Serena er ikke like utilnærmelig som før, men slik det ser ut nå, blir jeg mer overrasket om hun ikke bryter 22-grensen enn om hun klarer det.

Steffi Graf vant sin siste slam i 1999, mot Martina Hingis i en meget minneverdig finale i Paris (YouTube). Rett etter at hun hadde vunnet nummer 22, kom spørsmålene om Margaret Court Smiths rekord på 24 singletitler var neste mål. Før den melodien kom skikkelig i gang, la i stedet Graf opp, midt på sommeren 1999, sluttkjørt og uten mer å bevise.

Både Serena Williams og Steffi Graf vant sine første Grand Slam-titler året de fylte 18. Begge var barnestjerner som tidlig kom i medienes søkelys. Likevel tok karrierene deres forskjellige retninger. Graf tok de fleste av sine Grand Slam-titler i årene 1988-96, mens Serena har vunnet ni Grand Slam-titler i 30-årene.

Da Graf la opp, skrev mange om prøvelsene hun ble satt på utenfor banen, og hvordan de slet på henne. Det har aldri vært stille rundt Serena Williams heller, uten at det ser ut til å gnage henne ned.

I dokumentaren om Serena som ble vist på NRK i sommer, er det en scene hvor hun venter på å motta en pris. Kameraet følger henne backstage. Et sted i introduksjonen sier speakeren (og dette tar jeg fra hukommelsen) noe sånt som at hun endte året som nummer 1 i verden i 2002, og igjen i 2009. Til dette himler Serena med øynene og spør ut i lufta «hva gjorde jeg i alle årene mellom»? I de statistisk sett beste årene for tennisspillere flatet Serenas karriere ut av ulike grunner, men hun omskriver fortsatt reglene for hva spillere i 30-årene kan få til.

Her er Williams og Graf sine veier til 22 Grand Slam-titler:

Serena Williams og Steffi Graf
Og ja, her er Serena mot Graf i 1999. Serena skriker mindre i 2016.

De nest beste er også fantastiske

I et annet liv skal jeg tilbringe 17. mai i Paris for å se på tennis. Kvalifiseringen til French Open har begynt, et deilig koldtbord for tennisfolk.

Kvalifiseringen?, spør du ivrig. Ja, det er 128 plasser i dame- og herreklassen i Grand Slam-turneringene. En håndfull av disse blir gitt til spillere som klarer å kvalifisere seg inn ved å vinne kamper før turneringen. Det deles også ut wild cards (gratisplasser) som arrangøren gir til spillere som de liker ekstra godt. Eller som de har spesielt stor tro på. Eller som bare er så heldige at de kommer fra arrangørlandet.

Kvalifiseringen er kul fordi

a) kvaliken byr på ukjente spillere som kommer til å bli store navn om noen år.

b) billetten koster bare 20 euro, altså en promille av det du ville brukt på en dag i Paris uansett.

c) den har som regel god plass, altså at du kan komme tett på spillerne.

d) de beste spillerne er også inne på stadionområdet, og du kan se dem trene på nært hold. En av mine store tennisopplevelser var å se Carlos Moya (vinner av turneringen i 1998) trene. FOR en forehand den mannen hadde. Himmelhøy, bitende overskru og full kontroll.

Hvem spiller kvalifisering i år? Du må være over snittet interessert for å kjenne igjen navnene, men hvis du er det, setter du pris på å kunne se Henri Laaksonen (finsk-sveitsisk vidunderbarn som ikke har slått helt gjennom ennå), Radek Stepanek (elegant som få, Davis Cup-vinner), Steve Darcis (Belgia!), Sergiy Stakhovsky (slo Federer i Wimbledon 2013), Aleksandr Nedovyesov og Andrey Golubev (solide for Kasakhstan i Davis Cup). Og på kvinnesiden: Sorana Cirstea fra Romania, Kaia Kanepi fra Estland (fire titler i karrieren), veteranen Daniela Hantuchova og Melanie Oudin (kvartfinalist i US Open 2009). Alle har spilt på verdens største arenaer, men i Paris spiller de akkurat nå på de minste banene Roland Garros-anlegget tilbyr. Brutal sport, tennis.

Sergiy Stakhovsky (Wikimedia).

Torsdag og fredag er siste dager med kvalifisering. Er du i Paris med få planer og lyst å se et av byens flotteste idrettsanlegg, og mye kjekk sportsungdom, ta turen til Roland Garros.

Ikke si at jeg ikke advarte deg!

Tennis game

Ikke gå til http://www.gamedesign.jp/flash/tennis/tennis.html. Bare ikke gjør det. Spillet er idiotisk enkelt og grafisk banalt. Det har masse feilstavede navn på spillere. Tullete arkadelyd.

Men. Det gir en følelse av ekte tennis som jeg sjelden har opplevd på skjerm. Jeg har spilt TopSpin for Xbox for mange år siden, og Virtua Tennis 2 lenge før det. Fine spill begge to, men etter en halvtime skjønte jeg trikset: Serve ut av banen, fram og dytte volleyen i motsatt banehalvdel. Repeter, repeter og vinn turneringene. (Litt koselig at serve og volley ruler i dataspill, når det er nærmest utradert i virkeligheten.)

På http://www.gamedesign.jp/flash/tennis/tennis.html (som du ikke skal besøke, hvis du ikke vil kaste bort masse tid) funker ikke serve og volley. Ikke hver gang. Av og til. I stedet må du jobbe for poengene. Helst slå ballen diagonalt for å kjøpe deg tid, og så satse på å avgjøre med en dryler rakt ned langs linjen. Linjedommerne er forresten også noen blinde idioter, som dømmer ballen ut selv om den faller ned MIDT PÅ LINJA. («Chalk flew up», som McEnroe sa.)

Jeg har vunnet ca. 30 prosent av kampene jeg har spilt her. Velg Graf eller Venus, de er best å bruke. Og hold deg for all del vekk, ellers blir du også en sånn en som legger deg to timer senere enn du burde.

Tennis game

Når virkeligheten ikke matcher selvtilliten

Husker du Garbine Muguruza?

Hun ligger på fjerdeplass på WTA-rankingen, men det tallet betyr ikke så mye som det burde gjort. Muguruza har bare ett virkelig godt resultat i karrieren, finaleplassen i Wimbledon i fjor. Siden den gang har det vært langt mellom drammene (som min tidligere gruppeleder pleide å si), og 2016 står som en sammenhengende nedtur for den spanske jenta. Et par solide resultater for Spania i Fed Cup (mot Vinci og Schiavone) er det nærmeste jeg kommer høydepunkter fra henne i år. Nylig tapte hun på hjemmebane i Madrid. Muguruza ligger for øyeblikket på 35. plass i racet til WTA-sluttspillet (altså resultater siden 1. januar), hvor de åtte beste får delta.

Garbine Muguruza (Wikimedia Commons).

Garbine Muguruza (Wikimedia Commons).

Selvtillit er en av hjørnesteinene for en toppidrettsutøver. Du blir ikke best uten en usvikelig tro på egen fortreffelighet. Men det finnes grenser for alt, og intervjuet som svaktspillende Garbine Muguruza nylig ga til The Independent fikk meg til å riste på hodet. (Og lure på hvorfor ikke journalisten stiller henne noen kritiske spørsmål:)

Garbine Muguruza warns rivals they’ll be stepping into ‘my territory’ at Roland Garros (Jeg tror ikke konkurrentene er redde for Muguruza i det hele tatt på Roland Garros-banene, så middelmådig som hun har spilt i år.)

Garbine Muguruza enjoyed her best run at a Grand Slam tournament on grass, says hard courts are her favourite surface, but feels that clay is “my territory”. (Blås i følelsene, statistikken sier at Muguruza har til gode å vinne en eneste tittel på grus – hun har ikke så mye som spilt en finale på underlaget.)

«I always think that I can win a tournament,” Muguruza said. (Likevel har hun bare vunnet to turneringer i karrieren, og tapt tre finaler. Hvis hun hele tiden føler at hun kan vinne turneringer, hvor er det det svikter?)

Muguruza is aiming to build on her successes of last year (Det motsatte ville vært et sjokk.)

WTA-touren leter etter en ny stjerne. Akkurat når ser ikke Garbine Muguruza ut som Serena Williams´ arvtaker, mer som en one slam wonder. Håper jeg tar feil.