Ny podcast: Tennishistorier!

Venner! Jeg har startet podcast, sammen med Jostein Gjertsen! Den heter Tennishistorier, og du finner den der du hører på podcast. For eksempel her:

Tennishistorier skal handle om de store sesongene til de største spillerne, men også dem som NESTEN ble store, og hvorfor de ikke lyktes bedre. Vi skal dykke ned i sportens ukjente sider, og vise hvordan tennisen har blitt som den har blitt i 2024.

Vi vil gjerne ha tilbakemeldinger! Skriv til post@tennishistorier.no.

De to første episodene ligger ute allerede, her er de:


Break point mangler minst et par ting for å fenge

Netflix sin serie om profftennis, Break point, er klar med en ny sesong. Seks episoder ble sluppet i januar, akkurat i tide til den nye sesongen.

Hvis du har sett andre Netflix-produksjoner i samme gate, vet du hva det går i. Tett på utøverne, som deler stresset med å ha den jobben de har. Rask klipping, nydelig filming og god tilgang til livet i kulissene.

Så hva er problemet? Serieprodusentene har fått adgang til en del spillere, og for at serien skal bli fengende, må disse ha et interessant år. Altså helst et godt sportslig år, og hvis ikke må de gå gjennom andre personlige dramaer som inneholder mer enn å trene tennis og leve nøkternt. (Selv en tennisfan som jeg ville syntes det var kjedelig å se på.)

I denne sesongen kommer vi litt tettere på danske Holger Rune. Den episoden viser hvor spesielt det er å være toppidrettsutøver: Rune er knapt nok voksen, men er likevel en slags direktør for sin egen business, som innebærer å vurdere og gjennomføre trenerskifter og det å turnere forholdet til den alltid tilstedeværende mora.

Den mest interessante episoden er likevel den om US Open. Der følger kameraene amerikanerne Tiafoe, Paul og Fritz, og det sies så mye klisjé-amerikansk der at jeg bare satt og gliste. Store ting skal skje. Det må skje. At en amerikaner MÅ vinne en Grand Slam-turnering igjen, ja, det framstilles nesten som en naturlov. Akkurat hvorfor det skulle skje, blir ikke helt klart. Og ingen av dem vinner US Open. Og hva er egentlig mekanismene bak denne svikten i amerikansk tennis? Det kommer ikke serien inn på, men det er noe rart når verdens største tennisnasjon ikke har vunnet en slam på herresiden siden 2003 (Andy Roddick, US Open).

I 2023 handlet alt på herresiden om Novak Djokovic og Carlos Alcaraz. Spanjolen er litt med i serien, Djokovic nesten ikke. Hvis serien hadde hatt ambisjoner om å ha sportslig relevans, kunne noen forklart hva det er som gjør disse spesielle. Men tenniskamper er ikke serien opptatt av. Jim Courier (4xGrand Slam-vinner) er seriens gravalvorlige ekspert, men byr ikke på analyse av noe slag, det er mer understrekinger av hvor stort og viktig alt er.

Nei, denne sesongens Netflix-vinner er Aryna Sabalenka. Hun har en interessant personlig historie, og hun vinner Australian Open. Og sesongens aller beste scene kommer i siste episode: Sabalenka har tapt finalen i US Open mot Coco Gauff. Etter kampen virker hun nokså avbalansert, men skuffet. I de tomme gangene under Flushing Meadows tar hun opp en racket fra bagen. Hun studerer den nøye, løfter den bak skulderen og KNUSER den til søppel, før hun kaster den i et nærliggende søppelspann.

Og i neste scene feires hun som verdensener. Sånn er tennis: Det kommer alltid nye sjanser. Jeg kommer selvsagt til å se fortsettelsen av Break point også, men håper den blir mer interessant.

Boris Becker, kjendisen

For tida kan du sjå ein todelt dokumentar om Boris Becker på NRKs nettspelar. Du får mest utbytte av han om du bryr deg meir om kjendisen Becker enn tennisspelaren.

For her er det fint lite om kva som gjorde at Becker vann seks Grand Slam-titlar frå 1985 til 1996. Heile den vestlege jordkula veit at Becker hadde ein hard serve, men stort mykje nærmare tennisspelaren kjem du ikkje i denne dokumentaren. Mange har serva hardare enn Becker både før og etter hans tid, så kvifor har dei så tomme troféskåp i forhold til han? Ein av dei få tennisspelarane i filmen er Pat Cash (Wimbledon-vinnar 1987), han får vel omtrent eitt minutts skjermtid.

Nei, dette er ein dokumentar om kjendisen Boris Becker. Når du vinn Wimbledon som 17-åring, blir livet aldri det same igjen. Filmen tøtsjar såvidt borti kombinasjonen av tid og stad som utslagsgjevande for den enorme Becker-effekten: Vest-Tyskland flaut ikkje over av karismatiske idol i 1985, same kva du måtte meine om Hans-Peter Briegel og Modern Talking. Becker var eit friskt pust.

Det mest imponerande i Beckers karriere er i mine auge at han vann Wimbledon igjen året etter, mot Ivan Lendl i finalen. Derfrå og ut kladda det litt meir, sjølv om han vann Wimbledon igjen i 1989, US Open 1989 og Australian Open 1991 og 1996. John Feinsteins fascinerande bok Hard courts, om tennisåret 1990, skildrar ein Boris Becker som har vanskeleg for å konsentrere seg, og er på veg ut av sporten.

Den same rastløysa går igjen i føljetongen om Becker etter tennisen. Det er kvinner, investeringar og flyttingar i stor skala, kor Becker sjølv framstår som både nokså naiv, ansvarslaus og samtidig særs menneskeleg, trass alt.

Som sagt, du får lite tennis i denne dokumentaren, men blir rikeleg oppdatert på alt Boris Becker har gjort sidan han la opp i 1999. Å sjå bileta frå den turneringa, var som å sjå ein gammal mann. Becker var 32, altså fire år yngre enn den Novak Djokovic som held leikestove med ATP-touren år etter år. Å vere fritt vilt frå tenåra av sette sitt preg på Boris Becker, og eg er glad for at han endeleg ser ut til å vere inne i ein god periode, som trenar for Holger Rune.

Tennis er en sport med 127 tapere og én vinner

Tennis på tv:
Break point, sesong 2, Netflix

Tennis ødelegger deg. Sesong to av Netflix’ serie om tennisåret 2022 ble sluppet for noen dager siden, og der er det tett mellom tårene. For sannheten om tennisturneringer er at de skaper tapere, masse tapere. Jeg mistet etter hvert tellingen over hvor mange sjelegranskende tennisspillere som flimret forbi, skuffet over mulighetene som glapp og egen manglende evne til å gripe øyeblikket. Særlig på herresiden har det jo handlet mest om å nappe Djokovic og Nadal litt i buksebeina, men aldri noe mer.

Det tapet som svei mest å se på i del to av Break point, var Anett Kontaveits tap mot Serena Williams i US Open. Kontaveit ble satt ut av situasjonen, Serenas avskjedsturnering på hjemmebane, og samtidig med at Netflix-serien slippes, kommer nyheten om at Kontaveit må legge opp på grunn av skade. Tennislivet kan være kort og brutalt.

Novak Djokovic (Wikimedia Commons)
Novak Djokovic (Wikimedia Commons)

Djokovic og Nadal dominerte 2022, men de deltar bare på avstand i Netflix-serien. Kanskje de ikke ville ta sjansen på den distraksjonen det ville være å ha et filmteam tett på? I stedet følger vi Francis Tiafoe, Taylor Fritz, Nick Kyrgios (som i første sesong), Ajla Tomljanovic, Ons Jabeur, Aryna Sabalenka, Iga Swiatek og til dels Carlos Alcaraz.

Vår egen Casper Ruud hadde fortjent større plass, men nevnes bare i forbifarten i US Open, selv om han nådde finalen.

Tennis som mental prøvelse får stor plass i serien. Tennis som fysisk aktivitet er nesten fraværende. Spillerne omtales ved deres psykiske og personlighetsmessige egenskaper, og ja, tennis er en kamp mellom viljer og psyker. Men serien hadde blitt bedre hvis den hadde våget å snakke litt om den fysiske tennisen – det å slå en ball over et nett – også. Hvorfor dominerer noen få spillere på herretouren? Hvilke slag er det som har brakt Carlos Alcaraz til toppen? Jeg tror seerne hadde likt å vite det. Da blir neste tenniskamp med disse spillerne mer interessant å se på.

Break point føles mest som en serie overganger, med ulike folk i nokså like kulisser; hotellrom, treningsrom, restauranter og biler. Tiden de tilbringer på selve tennisbanen er bare desserten i et liv som inneholder mye forsakelse. Og en hel del tro, alle skuffelsene til tross.

Netflix har forlenget Break point, og neste sesong kommer i 2024. Jeg gleder meg!

Det ønskede spettet i vindusåpningen

Novak Djokovic (Wikimedia Commons)

Novak Djokovic – Casper Ruud 7-6, 6-3, 7-5
Finale, French Open 2023

Novak Djokovic pleier å vinne kampene han spiller i Grand Slam-turneringer. Jo da, han vinner stort sett uansett hvor han går på banen, men femsettsformatet i Grand Slam-sammenheng passer de beste aller best.

Så det åpner seg sjelden vinduer for motstanderen i disse kampene. Eller mulighetsrom, som konsulentbransjen ville kalt det. Når disse vinduene åpner seg, må motstanderen finne fram brekkjernet og kjøre det rett inn i den bittelille glipa og velte all kroppstyngde over jernet og prøve å åpne det på vidt gap.

Dette vet Djokovic, og dette visste selvsagt Casper Ruud i dagens finale. Vinduet åpnet seg tidlig i kampen. Selv om Djokovic servet godt og Ruud stort sett bommet på førsteservene sine, fikk Ruud et tidlig brudd. Han klarte å befeste bruddet, og ledet 4-1 i første sett. Og ja, det var bare ett brudd, men hør nå: Leder du et sett 4-1 mot Djokovic, må du vinne det, hvis du har tenkt å vinne kampen.

Jeg likte åpningen av kampen, hvor Ruuds enorme toppspinn kombinert med hard satsing fra forehanden så ut til å virke. Samtidig gjorde Djokovic litt flere feil enn vanlig. Men han kravlet seg tilbake til 4-4, og jeg var redd alt skulle renne ut mellom Ruuds hender slik det gjorde i fjorårets finale. Den siste sjansen kom da Djokovic servet på 4-5, 0-30. Ruud klarte ikke å ta vare på noen av de to neste poengene, og det tredje ble en merkelig forehand som havnet nederst i nettet. Det føltes som kampen var avgjort.

Første setts tiebreak ble en maktdemonstrasjon av Djokovic, og det fortsatte dessverre over i andre sett. Da Djokovic tok ledelsen 3-0, hadde jeg mistet håpet, og det tredje settet droppet jeg til fordel for Stavanger kulturskoles sommeroppvisning.

Jeg lurer på hva Team Ruud tar med seg fra denne finalen. Det var gledelig å se at Ruud gikk på banen med en annen selvtillit og målbevissthet enn i 2022-finalen mot Nadal. Ruuds spill kan minne og Nadals, og Nadal har slått Djokovic på grus en del ganger. Men Ruud er høyrehendt, og han har ikke Nadals feeling og X-faktor. Å slå Djokovic i en femsetter på grus ville blitt vanskelig uansett hvordan man vrir på det.

Men at Casper Ruud kommer til å vinne denne turneringen? Det tror jeg. Casper Ruud er blitt en spiller som spiller sin beste tennis i Grand Slam-turneringene, og ingenting er bedre enn det.

Ha det, Holger!

Casper Ruud slår en forehand mot Søren Hess-Olesen. (Eget foto fra 2017)

Kvartfinale, French Open 2023
Casper Ruud – Holger Rune
6-1, 6-2, 3-6, 6-3

– Jeg regner med at du ser på tennis! tikka det inn på mobilen min i kveld. Casper Ruud spilte kvartfinale mot Holger Rune i French Open.

Sant å si gjorde jeg ikke det. De siste månedene har jeg spilt mye mer tennis enn jeg har sett. Eurosport-abonnementet var oppsagt, men når mamma sender meg tekstmeldinger om tennis, pleier det å være noe spesielt på gang.

Det var det. I øyeblikket jeg logget meg inn med nykjøpt månedsabonnement (179 kroner, jeg kommer selvsagt å glemme å avbestille om 30 dager), klappet publikum Ruud av banen etter andre sett. To strake sett mot Holger Rune, hva kunne gå galt?

Mye, selvsagt. Rune gikk på toalettet, kom tilbake om føyk gjennom det tredje settet. Spillerne er så jevne at det egentlig bare skulle mangle, selv om jeg delte kommentatorens uro: Ruud mistet initiativet til Rune, som begynte å treffe på alt og forsvarte seg godt.

Men ærlig talt, jeg syntes Rune så litt sliten ut mellom poengene. Fjerde sett begynte med mange lange games, ofte med Ruud i trøbbel. Og jeg skal ikke tvile på Casper Ruuds evne til å legge dårlige ting bak seg, der han gikk opp til 4-1 og så ut til å vri kreftene ut av Rune som vann av en oppvaskklut. Begge spillerne visste selvsagt at Rune hadde en lang kamp bak seg i forrige runde. Da Ruud vant de to første settene, ville han trolig være best rustet for en lang kvartfinale.

Ruud gikk opp til 5-2 med en kvelerslanges målbevissthet; han skviset Rune akkurat nok til å vinne gamet. I neste game kastet Rune bort to poeng og gikk fra 30-0 til 30, før en dobbeltfeil gav matchball for Ruud. Rune reddet seg unna etter en lang duell. Ruud fikk en ny matchball med en stoppball (!) han satte fra uventet posisjon, det føltes litt som han ville gni inn nederlaget. Men Rune reddet den matchballen også, og fikk gameball etter en litt shaky volley. Det neste poenget kommer til å leve godt på sosiale medier. Og etter et langt game holdt Rune til 3-5, etter at han hadde avverget to matchballer. Jeg satt med en Federer Wimbledon 2019-følelse: Kanskje alt er ødelagt når de to matchballene røyk?

Heh. Ruud 15-0 med serve rett i magen. Ruud 30-0 med et ess. Ruud 40-0 med serve langt ut av banen og påfølgende forehandvinner. TRE MATCHBALLER!!!!! Rune redder den første med en backhandvinner. (Er det bare meg, eller kan Rune en reinkarnert Guillermo Coria? De ligner i kroppstype og spillestil, Rune litt tyngre og litt tregere, slår hardere.) Rune redder den andre med en backhandvinner, MEN DRIT I DET, RUUD VINNER!!!

Casper Ruud skal spille semifinale i French Open. Det er stort, folkens! Heldigvis er det Alexander Zverev han skal møte, mens Alcaraz og Djokovic forhåpentlig mørner hverandre i den andre. Zverev er god. Men han er ikke uslåelig, og han kan bli sur.

Heldigvis har jeg Eurosport-abonnement.

Show me the tennis!

Se filmen om John McEnroe på NRKs nett-tv.

Rett før påske så jeg en ny dokumentar om John McEnroe som ligger ute på NRKs nett-tv. Du har ett år på deg hvis du også vil se den – her er lenken til filmen.

Finnes det noe mer å si om John McEnroe? Han er tidenes mest omtalte tennisspiller, og har villig stilt opp for enhver mikrofon de siste 30 årene. McEnroe elsker rampelyset, ingenting galt med det. Men kan du din McEnroe, får du ikke vite noe særlig nytt om ham i filmen. Den er fint laget på alle vis, selv om jeg ikke forstår det gjennomgående grepet med å la McEnroe traske gjennom et mørklagt New York.

Ingenting nytt? Jo, litt. Filmen bruker mye tid på forholdet til foreldrene hans. Jeg har alltid tenkt på McEnroe som en enmannsmaskin, fyrt opp av indre og til dels ukjente krefter, men i filmen kommer det godt fram at han spilte med familiens store forventninger hengende over seg.

Men igjen sitter jeg med følelsen av at sportsdokumentarister har berøringsangst for selve SPORTEN de tar utgangspunkt i. Hele verden vet at John McEnroe var en hissigpropp på tennisbanen. Filmen gjør ikke noe forsøk på å forklare hva som skiller McEnroes TENNIS fra alle andres. Han konkurrerte mot tre av tidenes beste grunnlinjespillere (Borg, Connors, Lendl), og klarte å holde følge med dem fra grunnlinja. Jeg har fortsatt vanskelig for å forstå hvordan han klarte det når jeg ser klipp fra de kampene, McEnroes minimalistiske bevegelser mot den åpenbare kraften i de tre andres spill. Hva var det som foregikk? Hvordan kunne McEnroe med sitt kontinentalgrep klare å parere Borgs enorme toppspinn og stødighet?

DEN dokumentaren om John McEnroe kunne jeg tenkt meg å se.

Her er et klipp fra 1984. McEnroe har fortsatt en magnetisk virkning på meg. Det ser jo så LETT ut!

Break point er best når den handler om det som skjer inni hodet

Rett før Australian Open er den endelig her, Netflix sin serie om tennisåret 2022: Break point. De fem første episodene ble sluppet 13. januar. Resten kommer i sommer.

De fem først episodene handler om første halvdel av sesongen, fra Australian Open til og med French Open i fjor. Serien er laget av de samme folkene som skapte Drive to survive, Netflix-serien som fikk bibliotekarer til å bli blodfans av Formel 1.

Overtente kommentatorer, alvorlige intervjuer

Break point er ikke en blåkopi av Drive to survive, men de ligner såpass mye på hverandre at det er naturlig å sammenligne. Sjangergrepene du husker fra bilserien er med: Timelapse-klipp med drivende skyer, besøk hjemme hos hovedpersonenes familier, klipp av publikum som reiser seg i jubel, overtente kommentatorer som stort sett ikke har mer på hjertet enn å understreke hvor stort og viktig alt er, alvorlige talking heads-intervjuer i litt dunkel belysning, eksperter som forklarer hvorfor akkurat DENNE sporten stiller de hardeste kravene til utøverne. Formspråket gir en viss copy-paste-følelse hvis du har sett Drive to survive.

Break point går kronologisk gjennom sesongen, men fokus skifter fra episode til episode. Formelen gjør det enklere for gjennomsnittlig tennisinteresserte folk å holde oversikten. Samtidig virker formelen litt som en tvangstrøye når den første episoden om Australian Open dreier seg mest om Nick Kyrgios. Han røyk ut i andre runde, men vant doubleklassen sammen med Kokkinakis, og det blir mye double i første episode. (At et par middels gode singlespillere kan slå seg sammen og vinne doubleklassen mot doublespesialister, er en av tingene som gjør at jeg aldri klarer å ta double helt seriøst.) Den store historien i Australian Open i fjor var balladen om Djokovics startnekt på grunn av covid-regler og Nadals opphenting i finalen mot Medvedev. Men når det skal handle om Kyrgios, så skal det handle om Kyrgios. Hensikten med det er selvsagt at vi får følge Kyrgios til Wimbledon-finalen når neste bolk publiseres til sommeren.

Ett år er lang tid i tennis. I slutten av første episode har Kyrgios tapt mot Medvedev i Australian Open, og kommentatorene spør retorisk om dette var siste gang hjemmepublikummet så ham spille. Noen måneder senere spilte han finale i Wimbledon. Men spørsmålet i januar 2022 var ikke så dumt da, for Kyrgios var ranket helt nede på 115. plass for ett år siden.

Ved et veiskille

Break point har som underliggende premiss at tennis er ved et veiskille. Hvem skal ta plassen fra Nadal og Djokovic, og fra Serena Williams?

Serien har skutt en del gullfugler i castingen. Up-and-coming-spillerne Casper Ruud, Felix Auger-Aliassime, Taylor Fritz og Matteo Berrettini har store roller. Alle hadde gode sesonger i 2022, men de vant ingen Grand Slam-titler. Kanskje er det noe i den gamle klisjeen om at man ikke bør være altfor reflektert hvis man skal bli best i noe? Spillerne over er flinke til å snakke om ambisjoner og drømmer, om sin beundring for den gamle garde, og det kan virke som de drar med seg for mye mental bagasje ut på banen i de største kampene.

Serien er på sitt beste nettopp når den viser hvor mye det psykiske har å si i tennis. Berrettini, Auger-Aliassime og Ruud får alle sjansen mot Rafael Nadal i Grand Slam-turneringene, og disse klippene er noe av det beste i sesong 1 av Break point. Kameraet fanger opp det tause spillet i kulissene like før kampene. Der Nadal er i sin egen boble, og spretter og sprinter rundt i gangene, ser motstanderne ut som de skal inn til tannlegen eller rektors kontor. (Ruud spør en funksjonær hvor lenge det er til de skal ut på banen, og får til svar at det er 30 sekunder til.)

I intervjuene de gir, virker det ikke som de innerst inne tror de skal slå Nadal. Og det gjorde de heller ikke. Unntaket var Taylor Fritz, som slo Nadal i finalen av Indian Wells. Kanskje klarte Fritz det fordi han regnet med å måtte stå over på grunn av skade han pådro seg finaledagen, og at det dempet eget spenningsnivå? Nadals tomme ansikt etter tapet sier alt om en apetitt på titler som ikke har blitt mindre med årene.

På kvinnesiden legger ikke spillerne skjul på de mentale påkjenningene ved tennis på topplan. Maria Sakkari, Ajla Tomljanivoc og Paula Badosa har alle sine små og store nedsmeltinger i Break point. Det er en slags trøst for oss amatører at selv folk med all verdens mentaltrenere og erfaring knekker sammen under press.

Og samtidig, som Maria Sakkari sier det: «Det blir en avhengighet, å høre ordene game – set – match.»

I første sesong av Drive to survive fulgte vi de mindre Formel 1-lagene. Noe av det samme preger Break point. Sakkari, Jabeur, Ruud, Fritz, Auger-Aliassime og Berrettini er toppspillere, men de vant ingen Grand Slam-turneringer i fjor. Kvinnenes nummer én, Iga Swiatek, er sentral i neste bolk som kommer til sommeren. Det gleder jeg meg til.

Drive to survive-effekt?

Kommer Break point til å gjøre det samme for tennis som Drive to survive gjorde for Formel 1? Kanskje. Tennis er en mindre bråkete sport enn Formel 1, og glam- og blingfaktoren er mindre. Break point viser utøverne som sårbare og usikre på en måte som jeg ikke så i Drive to survive. Men så er da også tennis en sport hvor mer er opp til utøverne enn til utstyret. Ryker du en streng, er det bare å skifte racket, du trenger ikke trekke deg fra kampen. I Formel 1 er påkjørsler og tekniske problemer en del av dagens orden, og sjåførene har flere å dele nederlagene med.

Jeg tror serieskaperne kan bli dristigere i skildringen av sporten. HVORFOR Nadal og Djokovic vinner så mye, får vi ikke vite så mye om. (På samme måte som jeg gjerne skulle visst mer om hva det er med Lewis Hamilton og Max Verstappen som gjør dem så gode bak rattet i Drive to survive.)

Den nye tennisserien på Netflix er en fin appetittvekker før Australian Open, og kan rekruttere noen nye tennisfans. Hvis du følger sporten tett fra før, kommer du tettere på spillerne enn ellers, og kanskje fører serien til at du blir mindre streng mot deg selv neste gang du får et lite sammenbrudd på banen. Hvis proffene har problemer med å styre følelsene sine, hvorfor i all verden skal du klare det?

Seriens morsomste øyeblikk:

  1. Mamma Kyrgios’ samling av sønnens knuste racketer. Hva skal hun med dem?
  2. Team Ruud som prøver å psyke opp Casper før finalen i Paris mot Nadal: «Han frykter deg!» Etter 13 titler i French Open, tror jeg ikke «frykt» var den fremste følelsen Nadal kjente på før finalen.

Novak, no mercy

Novak Djokovic – Casper Ruud 7-5, 6-3
Final, Nitto ATP Finals 2022

Hope is the thing we cling to when all seems hopeless. And facing a highly motivated Novak Djokovic on an indoor hard court (oh, let’s be honest, ANY tennis court) is such a task. The British commentators on Eurosport know this too, and in the beginning of the match they paid a lot of attention to physical pains that Djokovic was supposed to have. The TV producers played along, and showed Djokovic gripping his thighs in slow-mo and looking worried in between games. Was the big man not doing well?

Hah. Doing very well, thank you very much. Ruud played another solid match, but could not reach any break points in the match. Djokovic snatched the first set when he challenged a serve at 30-30, and won the next point. Previous opponents in this tournaments have tried to pin Ruud to the backhand corner, with little success. Djokovic managed to dictate the match doing just that, and then launch his beautiful forehands. I love how Djokovic hits through the ball with his forehand.

The second set was pretty uneventful, Djokovic seizing the initiative and Ruud scrambling well behind the baseline and beyond the doubles corridors, making a lot of balls. A worse opponent than Djokovic surely would have missed more than the great Serb did, but he was efficient throughout. Late in the match the commentators noted that CR had not had any forehand winners in the second set, and that says a lot about Djokovic’s level of dominance.

The big takeaways from CR’s game this week were his serve and backhand, in my opinion. I don’t see what Ruud could have done differently today. Could he have stood closer to the baseline and hammered away, first strike style, come what may? Of course. But that is so far from his usual game that it surely would not have worked.

If Ruud improves as much next year as he has in 2022, 2023 will be a joy for Norwegian tennis fans. Let’s collectively pinch our arms for a while; in Casper Ruud we have a Norwegian born and bred tennis player who played in 3 of the 5 biggest finals in tennis this year. Thank you, Casper Ruud! I can’t wait for what’s next.

(Why is this Norwegian guy writing in English? At a party this fall, a friend and fanatical tennisbloggen.net fan suggested I should write in English in order to conquer the world or something like that. (Memories are slightly fuzzy.) I have not written English texts of any substance or length since the Clinton presidency, but will write in English for the rest of 2022 just for the fun of it and see if my numbers go through the roof. Please excuse my rusty grammar and spelling. If I run out of steam and/or receive loads of online fury from Norwegian language activists, I will switch to Norwegian and claim the blog was hijacked by forces outside my control.)

Blessed are the Greeks

Stefanos Tsitsipas – Daniil Medvedev 6-3, 6-7 (11), 7-6 (1)
Group match, Nitto ATP Finals 2022

My 1990s addicted heart skipped a beat: Sitting in Stefanos Tsitsipas´ corner was a retired English speaking serve and volley specialist of Greek descent, who used to serve people off the court in the 1990s. It´s good to see Mark Philippoussis on the tour again, life in tennis retirement has not always been easy for him.

Tsitsipas came out with a clear plan: Serve. And. Volley. With the serves pulling Medvedev wide, Tsitsipas took the first set quickly. He also threw in a lot of drop shots, and continued doing so even when they did not always pay off.

You see, Medvedev is a better player than Tsitsipas from the baseline. Even though they both held serve throughout the second set, Medvedev was game by game starting to dictate. He was going after the Tsitsipas backhand, even when he has plenty of space to work with elsewhere on Tsitsipas´ side. Still, the Greek reached match point three times in the tiebreak, but Medvedev saved them all, and did that thing that spells trouble for the opponent: Asking for audience love by raising both hands in the air. Tsitsipas finally blinked at 11-12 in the second set tiebreak.

Medvedev broke for 4-3 in the third set. Tsitsipas had break points in the next game, but Medvedev held. The match seemed lost for Tsitsipas.

I watched this match with Swedish audio, and the commentator made and interesting point: Tsitsipas´ backhand is the thing that keeps him from winning slams. Tsitsipas tries to avoid hitting that stroke as much as possible, according to the Swede whose name I did not catch. I have never thought of that before, but maybe he is right. I like the simplicity of Tsitsipas´ game, including his backhand. It is not as baroque as Gasquet´s, and not as booming as Wawrinka´s, but mostly works fine. A weakness? I don´t know.

As for his adventures to the net, Tsitsipas was brave to keep pushing at all times. At one point the Swedish commentator screamed in agony over a missed Tsitsipas volley, claiming that everybody from Sampras to Edberg to Rafter to … well, just about anybody wielding a racket in the 1990s would have made that volley. (Trigger warning: They also missed volleys.) Tsitsipas won 30 of 37 points at the net.

When it all seemed over, Tsitsipas broke back to 5-5, and the match went to a tiebreak, where the Greek went up 6-0. And it was time for another vintage Medvedev gesture, the raised shoulders and wide stare.

As for 1990s serve and volley specialists of Greek descent go, it is time somebody lures Pete Sampras out of his Californian mansion(s) and onto the ATP tour again. How can he not be bored out of his mind? His kids are adults now. And with an autobiography called A champion´s mind, does he not feel the need to share that mind with a player? Imagine Taylor Fritz or Felix Auger-Aliassime with Sampras in their corner, tapping in to all that knowledge.

That would be something.

(Why is this Norwegian guy writing in English? At a party this fall, a friend and fanatical tennisbloggen.net fan suggested I should write in English in order to conquer the world or something like that. (Memories are slightly fuzzy.) I have not written English texts of any substance or length since the Clinton presidency, but will write in English for the rest of 2022 just for the fun of it and see if my numbers go through the roof. Please excuse my rusty grammar and spelling. If I run out of steam and/or receive loads of online fury from Norwegian language activists, I will switch to Norwegian and claim the blog was hijacked by forces outside my control.)