Kategoriarkiv: Herretennis

Jeg tror fortsatt ikke Jimmy Connors´ 109 singletitler kommer til å bli passert

Jimmy Connors (Wikimedia)Rafael Nadal og Roger Federer skrudde klokka tilbake i 2017. De vant to Grand Slam-turneringer hver, og Nadal var tilbake i mesterlig grusform. Med deres oppsving ble det igjen interessant å se på en statistikk som det er vanskelig å bedømme viktigheten av: Antall singletitler. Det blir litt som å vinne World Cup-renn i vintersport: All verdens seire der er mye mindre verd enn OL-gull.

Jimmy Connors topper listen, og kommer antakelig til å gjøre det så lenge jeg lever. Selv om Federer passerte Ivan Lendl og nå står med 95 titler, tviler jeg på om han kommer opp på Connors´ antall. Jeg tror heller ikke det er så interessant for Federer. Det finnes ikke et fornuftig menneske på denne planet som holder Connors over Federer merittmessig med henvisning til de 109 titlene.

Statistikken over de mestvinnende spillerne blir mest interessant når de plottes med tidspunktene for når de vant titlene sine. Det er lett å lese forskjellene mellom tennisen før og nå i denne grafiske framstillingen:

ATP-titler etter når spillerne vant dem.

ATP-titler etter når spillerne vant dem.

Legg merke til dette:

  • De fleste spillerne har sine beste år tidlig i 20-årene, med unntak av Novak Djokovic, som først skyter fart på statistikken når han kommer til 23-årsalderen.
  • Björn Borgs tennisliv er og blir fascinerende. Så mye som han vant i begynnelsen av karrieren, er det nesten forståelig at han var utbrent midtveis i 20-årene.
  • Forskjellen mellom før og nå er lett å se i kurvene til Connors, McEnroe og Borg. Det året Borg fylte 18 år, vant han åtte singletitler. Kan du se for deg at noe lignende skal skje i 2018? Selvsagt ikke.
  • Tidligere flatet kurvene ut når spillerne fylte 30. Se på Lendl, Sampras og McEnroe sine linjer – etter fylte 30 hadde de ikke mye igjen i tanken.
  • Jeg er blant dem som tvilte på om Federer kom til å ta igjen Ivan Lendls 94 singletitler. Federer klarte det i år, og har bare Connors foran seg. Federer har sagt han skal spille et par år til, men jeg tror det er urealistisk at han skal vinne like mye de neste årene som han har gjort i å.
  • Nadal følger Federer som en skygge.  Nadal har 75 titler som 31-åring. Federer hadde 76 på samme tidspunkt i karrieren.
  • Alexander  Zverev (20) er verdens beste unge spiller. Han har seks titler til nå i karrieren. Det er mer enn Connors, Federer og Lendl hadde på den alderen.

 

Boris Becker Portrett av en spiller Netflix

Ny Boris Becker-dokumentar på Netflix

Film:
Boris Becker: Et portrett av en spiller
Dokumentar av Michael Wech og Hanns-Bruno Kamertöns
★★★★☆

Boris Becker har blitt 50 år, og et tysk tv-team har fulgt ham det siste året. Dokumentaren ligger på Netflix, og er verd halvannen time av livet ditt.

Tysklands yndling

Mange trekker fram fotball-VM på hjemmebane i 2006 som gjenfødelsen av en ny – sunn! – tysk nasjonalfølelse. Boris Becker kom lenge før dette, og bidro til å myke opp bildet av det tyske. Da han vant  Wimbledon som 17-åring i 1985, ble han nasjonens kjæledegge, og bekreftet at han var mer enn et blaff da han vant igjen året etter. (Tyske idrettsfolk på 1980-tallet: Finnes det noe mer stålgrått?)

I 1987 slo han John McEnroe i en eviglang kamp i Davis Cup, nasjonsturneringen for menn. Å løpe rundt med tysk flagg, og kle seg i det, var ikke innafor i 1987, men Becker gjorde det, og jeg tror tyskerne syntes det var befriende.

Kjendis hele livet

Netflix-dokumentaren følger Becker hjemme, på trening, under operasjon og på ferie. Den prøver å komme tett på ham, men konkluderer selv med at ingen sannsynligvis gjør det. Becker selv framstår i filmen som en interessant, reflektert fyr, som kanskje har hatt litt dårlige rådgivere.

Boris Becker (Wikimedia Commons).

Becker har vært kjendis siden han var tenåring, i mange år den største tyske celebriteten i verden. Han har vært omgitt av folk som har villet sole seg i glansen hans siden 1985, et liv jeg vil tro kan få de fleste til å anta at de fleste bekjentskaper kun ønsker noe fra deg.

Boris Becker A/S

Det siste året har det blitt skrevet mye om Beckers økonomiske problemer. Filmen kretser rundt dette, uten å komme til bunns i hvor store problemene er, og om Becker kan løse dem. Ion Tiriac, Beckers manager i begynnelsen av karrieren, sier at bare renteinntektene fra Beckers karriere burde vært nok til å leve fett resten av livet, men filmen følger det ikke opp.

Noe har åpenbart gått galt for Boris Becker A/S, og filmen kommer ikke helt til bunns i hva.

Som Dylan og hippiene

London er Beckers hjemsted nå. Forholdet hans til Tyskland er elendig, uten at filmen forklarer hvorfor. Nasjonen dyret ham som en tenåringsgud da han vant Wimbledon, noe Becker åpenbart ikke har glemt, og hater. Jeg klarer ikke å se ut fra filmen at Becker fikk verre medfart i media enn idrettsstjerner fra andre land.

Han minner litt om Bob Dylan på den måten at Dylan også vemtes ved å bli omfavnet av hippiene for sangene han skrev i første halvdel av 1960-årene.

Samtidig elsker Becker åpenbart oppmerksomhet, og det er ved å holde navnet sitt varmt at noen fortsatt vil betale for tjenestene hans. Særlig nå som han ikke er trener for Novak Djokovic mer.

En ødelagt kropp

Filmen om Boris Becker viser også tennisens utvikling. Jeg har aldri tenkt på det før, men som det sies i filmen, hadde ikke Boris Becker en typisk tenniskropp.

Det er trist å se fyren halte rundt med vonde bein. En fotlege sier på et tidspunkt at andre mennesker ville sittet i rullestol hvis de hadde hatt så ødelagt føtter som Becker har. Dette er en fyr som har spilt tennis, og hadde ikke verdens lengste karriere heller.

At han ble verdens beste tennisspiller, sier litt om talentet og viljen til å vri alt ut av det, selv om kroppen betalte prisen.

Boris Becker:

  • Wimbledon-vinner 1985, 1986, 1989
  • US Open-vinner 1989
  • Australian Open-vinner 1991, 1996
  • 12 uker som nummer én i verden

Tennis på Storhaugmarka i Stavanger

De mest leste sakene på Tennisbloggen.net i 2017

Dette er de ti mest leste sakene på tennisbloggen det siste året.

Det nære og norske blir mest lest:

  1. Her kan du spille tennis i Rogaland. De nære ting: Hvor er det tennisbaner å oppdrive i Rogaland og omegn? Jeg har samlet det jeg kjenner til, på et Google-kart som ligger i denne artikkelen. Et kuriøst poeng er at det faktisk finnes TO tennisanlegg i Valle i Setesdal, som jeg skotter lengselsfullt mot når jeg kjører til Hovden. Det ene trenger litt tilsyn og trenger en fadder.
  2. Aiai! En offentlig tennisbane i Stavanger! Ni år gammel artikkel som fortsatt får en viss trafikk. De beste offentlige banene i Stavanger er forresten på Lassa, ikke Gamlingen. Savner muligheten for å booke timer, slik du kan på kommunale baner i Sandnes.
  3. Bruk palmehelgen på Davis Cup i Stavanger. Casper Ruud kom rett fra en solid vintersesong til Stavanger, hvor Danmark skulle være en overkommelig motstander. Norge tapte, og sett i etterkant var det kanskje her Ruuds gradvise nedtur utover 2017 begynte.
  4. Det lille, subjektive tennisleksikonet. En dårlig samvittighet. Må oppdateres. Etter 2017-sesongen er det noe surmaget å omtale Roger Federer som «Kjent for å bryte rekorder, vakkert spill og for sine mange tap mot Rafael Nadal.»
  5. Norge – Danmark: Hva gikk galt? Oppsummering av Davis Cup-oppgjøret. «Både Ruud og Viktor Durasovic virket mer forknytt enn sine danske motstandere i de to kampene jeg så. Da de spilte double, hadde de en viss flyt etter det andre settet (lagene vant ett hver), men da det først begynte å glippe i tredje sett, forsvant gamene fort, uten at spillerne selv eller den norske lagledelsen klarte å gjøre noe med det.»
  6. Om tennisbloggen. De kjedelige greiene.
  7. Tennisens retromani når sitt foreløpige toppunkt med filmene om Borg, McEnroe, Riggs og King. Fortiden er ikke lenger fortid når den blir konstant resirkulert og alltid er tilgjengelig på YouTube. I høst kom to spillefilmer om to kjente kamper i tennishistorien. Jeg så filmen om Borg og McEnroe, og likte den litt over middels.
  8. Hva skal vi nå drømme om? Roger Federers comeback, med to Grand Slam-titler, overgikk alt noen kunne forvente etter det lange avbrekket i 2016.
  9. Casper Ruuds 2017: Halvfullt eller halvtomt beger? Nordmannen etablerte seg i topp 150 i år, men manglet det siste lille ekstra som ville gjort det til et fantastisk år.
  10. De meningsløse og morsomme idrettskåringene. Sak fra 2014 om hvordan ulike land hedrer sine idrettsfolk.

ATP topp 100 ved årsslutt, land for land

Lucas Pouille (Wikimedia Commons)

Lucas Pouille – en av mange franskmenn i topp 100.

Tennisåret 2017 er slutt. Alle vet at Nadal slutter året som verdensener og Federer som nummer to, men jeg har sett litt på resten av topp 100. (Casper Ruud sluttet 2017 som nummer 142 i verden.)

Det mest oppsiktsvekkende med de ti øverste er hvor forskjellig lista er fra i fjor. Det skyldes stort sett skader, men samtidig: Det er en viktig del av sport å holde seg frisk. Bare fire av årets ti øverst rankede spillere var i topp 10 for ett år siden.

Årsslutt 2016 Årsslutt 2017
1. Murray 1. Nadal
2. Djokovic 2. Federer
3. Wawrinka 3. Dimitrov
4. Raonic 4. Zverev
5. Nishikori 5. Thiem
6. Monfils 6. Cilic
7. Cilic 7. Goffin
8. Nadal 8. Sock
9. Thiem 9. Wawrinka
10. Berdych 10. Carreno Busta

Så til den samlede oversikten over topp 100. Frankrike har som vanlig et lass med spillere der, og som vanlig ingen som truer med å vinne Grand Slam-titler. USAs bredde understreker at alt snakket om krise i amerikansk herretennis bør være over. Jack Socks sterke avslutning på 2017 blir en av historiene å følge på nyåret. Kan han følge opp i Australian Open?

Topp trenger ikke bety bredde, og omvendt. Grigor Dimitrov er eneste bulgarer i topp 100. Sveits har sine to faste der (Federer og Wawrinka), men ingen andre. Thiem fullfører enda en sesong i topp 10, men Østerrike har bare ham. Belgia spiller Davis Cup-finale, men David Goffin er ikke leder for et bredt lag.

Land Hvem
Frankrike 10 Tsonga (15), Pouille (18), Mannarino (28), Gasquet (31), Paire (41), Monfils (46), Benneteau (57), Chardy (77), Herbert (81), Simon (91)
USA 9 Sock (8), Querrey (13), Isner (17), Johnson (44), Harrison (47), Donaldson (54), Young (62), Tiafoe (78), Sandgren (86)
Spania 8 Nadal (1), Carreno Busta (10), Bautista Agut (20), Ramos-Vinolas (23), Verdasco (35), Lopez (36), Ferrer (37), Garcia-Lopez (70)
Tyskland 8 Zverev (4), Kohlschriber (29), Zverev (33), Struff (53), Gojowczyk (61), Mayer (69), Stebe (82), Marterer (92)
Argentina 7 Del Potro (11), Schwarzman (26), Mayer (52), Pella (64), Zeballos (66), Delbonis (68), Kicker (96)
Serbia 5 Djokovic (12), Krajinovic (34), Troicki (55), Lajovic (75), Djere (90)
Russland 5 Rublev (39), Khachanov (45), Medvedev (65), Donskoy (72), Youzhny (84)
Italia 4 Fognini (27), Lorenzi (43), Fabbiano (73), Seppi (87)
Kroatia 3 Cilic (6), Coric (48), Karlovic (79)
Storbritannia 3 Murray (16), Bedene (49), Edmund (50)
Australia 3 Kyrgios (21), Ebden (80), Thompson (95)
Japan 3 Nishikori (22), Sugita (40), Daniel (98)
Sveits 2 Federer (2), Wawrinka (9)
Østerrike 2 Thiem (5), Melzer (100)
Belgia 2 Goffin (7), Darcis (76)
Tsjekkia 2 Berdych (19), Vesely (63)
Canada 2 Raonic (24), Shapovalov (51)
Bulgaria 1 Dimitrov (3)
Sør-Afrika 1 Anderson (13)
Luxembourg 1 Muller (25)
Bosnia Hercegovina 1 Dzumhur (30)
Uruguay 1 Cuevas (32)
Ukraina 1 Dolgopolov (38)
Nederland 1 Haase (42)
Usbekistan 1 Istomin (56)
Portugal 1 Sousa (58)
Sør-Korea 1 Chung (59)
Georgia 1 Basilashvili (60)
Israel 1 Sela (67)
Taiwan 1 Lu (71)
Kasakhstan 1 Kukushkin (74)
Den dominikanske republikk 1 Estrella Burgos (83)
Moldova 1 Albot (88)
Hellas 1 Tsitsipas (88)
Slovakia 1 Lacko (93)
Romania 1 Copil (94)
Tunisia 1 Jaziri (97)
Chile 1 Jarry (99)
Ungarn 1 Fuscovics (85)

Verd å merke seg: Brasil har ingen i topp 100. Det er en stund siden Sverige hadde det. Afrika er representert med to land (Sør-Afrika og Tunisia).

Norge har som kjent Casper Ruud som ensom svale i verdenstoppen, med sin 142. plass. Nettstedet tennisabstract.com sorterer spillerne etter alder, og Ruud er fortsatt blant de beste i sin generasjon. Ruud er den nest beste under 19 år, Shapovalov på 51. plass er bedre. Han er den femte beste under 20, med Shapovalov, Tiafoe (78), Tsitsipas (89) og Kozlov (137) foran på rankingen.

Se ellers ATPs oppsummering av spillerne som avanserte mest på rankingen i 2017.

Rafael Nadal

Last man standing – ATP-sluttspillet begynner i helga

Jeg har blandede følelser for ATP-sluttspillet nå, merker jeg. For noen år siden ville jeg sagt at det er nydelig å samle årets åtte beste spillere til dyst. Dessuten spiller de først mot hverandre i grupper,  slik at det blir masse tennis ut av en håndfull spillere.

Nå er jeg ikke så sikker. Tennisåret er brutalt langt. Det går fra januar til november, en sammenhengende reise på jakt etter neste seier. Kanskje ikke så rart at det pleier å være en del forfall og halvskadde spillere. Hvor mange er det egentlig som tørster etter mer tennis på denne tida av året?

I år er det verre enn jeg kan huske. Murray, Djokovic, Nishikori og Wawrinka har for lengst spilt sin siste kamp i 2017, på grunn av et koldtbord med skader. Rafael Nadal har allerede sikret seg førsteplassen for året, så det spenningsmomentet har vi heller ikke å se fram til.

Han og Roger Federer er plassert i hver sin gruppe i London. Forbered deg på en rekke artikler de neste dagene (neppe fra min hånd) om mulighetene for en sluttspillfinale mellom dem. Ja, det hadde vært artig. Men jeg kjenner også litt på metthetsfølelsen. Nadals helse er også et åpent spørsmål, som den pleier å være på denne tida av året.

Nadal spiller i gruppen som er kalt Pete Sampras (javeeel..?). Nadal møter Dominic Thiem (på kraftig nedtur), Grigor Dimitrov og David Goffin. Nadal er Nadal, og Goffin har hatt en god høst – jeg tror de går videre.

Federer spiller i gruppe Boris Becker, mot Alexander Zverev (semifinalekandidat, etter min mening), Marin Cilic og Jack Sock (USA!).

Under normale omstendigheter skal Federer og Nadal spille semifinale. Jeg kunne tenkt meg å se Zverev mot Nadal. Selv om tyskeren har tapt alle kampene mot Nadal i år, har to av dem vært jevne.

ATP-sluttspillet har hatt noen klassiske kamper opp gjennom. Her er noen klipp.

Matchballen fra finalen i 1988 mellom Becker og Lendl:

Finalen i 1996 mellom Sampras og Becker:

Finalen i 2000, da Gustavo Kuerten sluttet året som nummer én, selv om sjansene før sluttspillet ble antatt å være teoretiske:

Finalen i 2003, da Federer latterliggjorde Agassi. Federer på sitt mest eksplosivt ungdommelig dritgode:

Shia LaBeouf som John McEnroe og Sverrir Gudnason som Björn Borg.

Tennisen er det beste i filmen om Borg og McEnroe

Helt møter indre og ytre motstand på veien mot et tydelig mål. Toppidrett ligger så tett inntil den klassiske spenningskurven at det kan virke merkelig at det ikke finnes flere gode sportsfilmer.

Sportsfilm er vanskeligere enn man skulle tro

Eller kanskje er nettopp dette grunnen til at sportsfilmer kladder litt – strukturen er overtydelig sammenlignet med andre historier.

Jeg kan tenke meg to andre faktorer som virker til sportsfilmens disfavør: 1) Sport er best som ekte vare. Spillefilm kan løfte de fleste situasjoner sammenlignet med virkeligheten, men ikke sport. I alle fall ikke sport hvor vi kommer tett på personene.  2) Sportsfolk er jevnt over ganske kjedelige og ensporede. Sånn må det være for å bli best i verden. De fleste av dem har ikke så mye interessant indre terreng som vi i salen kan engasjere oss i.

Gode rekonstruksjoner av Borg og McEnroe

Filmen om Bjørn Borg og John McEnroe, nærmere bestemt deres møte i Wimbledon-finalen i 1980, er blitt mye bedre enn jeg fryktet.

Det beste med den er faktisk tennisen selv. Det ser verken stivt eller PlayStation-aktig ut, men viser sporten fra sin beste side. Matchballen som Borg vinner kampen med (bu-hu hvis jeg spoilet noe nå), er en perfekt kopi av virkelighetens. At skuespillerne ikke er tennisspillere, kamufleres ved å filme ansiktene deres tett på mellom poengene. McEnroes blikk over skulderen før serven og Borgs karakteristiske stamping fra fot til fot mens han venter på en serve, gjenskapes fint. (Og litt i overkant ofte, vil jeg si.)

Selve tennisen spilles av blant annet Thomas Kromann (stand in for McEnroe). Kromann var her i Stavanger i vinter og spilte Davis Cup for Danmark. Borgs spill gjenskapes av finske Henrik Sillanpää

Dybden av researchen er også imponerende. Drakter og racketer er spot on, den gustne 1980-tidskoloritten det samme. At filmen tar med spillet i kulissene før 15 år gamle Björn Borgs kamp mot Onny Parun i 1972 , var mer enn jeg hadde forventet, for å si det sånn. Filmen har også fått med Borgs første ord etter at han hadde slått McEnroe i 1980-finalen: «Otroligt!».

Hva finnes bak raseriet og roen?

Shia Labeouf som John McEnroe.

Shia Labeouf som John McEnroe.

Shia LaBeouf fikser ikke helt rollen som John McEnroe. For meg har alltid McEnroes utbrudd hatt noe litt sjenert og samtidig sutrete over seg. LaBeouf spiller i stedet amerikaneren med volumknappen konstant skrudd til 11, og sender ut spyttklyser så store at de skulle hatt egen oppføring på rulleteksten. Wimbledon-publikummet har heller aldri vært mer volumsterkt og rasende enn i denne filmen.

Sverrir Gudnason er Björn Borg, under mottoet om at stille vann har dypest grunn. Det er selvsagt bare tull – jeg har møtt mange stille og ekstremt grunne vann. Gudnason spiller Borg med sammenknepte lepper og forpint, fjernt blikk. Personen bak ekstremkonsentrasjonen er vanskelig å få øye på, og kanskje er det ikke så mye der, heller. Jeg kan ikke komme på å ha lest noen interessante intervjuer med Björn Borg.

Stellan Skarsgård som Borgs trener Lennart Bergelin og Tuva Novotny som Borgs forlovede Mariana Simionescu har ikke så mye å ta seg til. Skarsgård drysser noen av sjangerens påkrevde trener-gullkorn til eleven. Novotny er for det meste bekymret og/eller oppofrende for Borgs sak. Tennisnerder vil oppdage filmversjoner av Vitas Gerulaitis, Peter Fleming og Jimmy Connors blant de mange tennisfolkene som kommer og går i løpet av filmen.

Det er ingen store feil med filmen om Borg og McEnroe, men når de ekte klippene fra 1980 lett overgår rekonstruksjonen, og ingen av hovedpersonene blir mer enn to litt forskjellige fyrer med helt spesielle evner på tennisbanen, fester ikke denne filmen seg. I alle fall ikke hos meg.

 

Casper Ruud

Casper Ruuds 2017: Halvfullt eller halvtomt beger?

– Vi har ikke satt opp noe mål for 2017. Det er ingen vits i å sette opp om han skal være topp 150 eller topp 100 ved utgangen av året. Det er ingen krise om han ikke blir topp 100 i 2017, sa Christian Ruud til VG i november i fjor.  Han uttalte seg om sønnen, Casper Ruud, sitt kommende år på ATP-touren.

Tennisåret 2017 nærmer seg seg slutten. Casper Ruud begynte året som 225 i verden. Nå ligger han som nummer 137. Han gjorde et byks i februar, og har ligget stabilt nærmere 100 enn 200 siden den gang. Casper Ruud har ikke brutt gjennom 100-grensen, men vært nær flere ganger.

Det er mange Caspere der ute

Christian Ruud er landets beste tennisspiller noen gang, og hans prestasjoner på 1990-tallet ble sørgelig oversett den gang.

Casper Ruud

Casper Ruud slår en forehand mot Søren Hess-Olesen.

Hvis sønnen klarer å etablere seg i topp 100, vil det være en enorm prestasjon. Far Christian sa også noe annet til VG i fjor:

-Vi har samtidig respekt for at det er mange Caspere der ute.

Dette er noe alle tennisinteresserte vet, ikke minst Casper Ruud selv. Men jeg har en følelse av at 2017 har vært et oppdragelsesår for passelig sportsinteresserte nordmenn, en innføring i hvor vanskelig det er å nå verdenstoppen i tennis.

Ingen Grand Slam-deltakelse i år

2017 har vist at Casper Ruud har en framtid blant de aller beste i tennisen. Han har trent med Rafael Nadal på Mallorca. Han har deltatt i Masters-turneringene i Madrid, Monte Carlo og Miami.

Likevel regner jeg med at teamet hans også ser at det har vært noen tapte muligheter i 2017. Ruud klarte ikke å kvalifisere seg til noen av de tre Grand Slam-turneringene hvor han deltok. Nærmest var han i Australian Open, hvor han dessverre var sjanseløs mot Reilly Opelka i siste kvalifiseringskamp. Tapet i 2. kvalifiseringsrunde til Roland Garros (French Open) mot svakt rankede Maxime Janvier, må være årets store skuffelse for 18-åringen. At Norge heller ikke klarte å slå Danmark i Davis Cup, er en annen nedtur fra året.

Casper Ruud

Casper Ruud i Davis Cup-kamp mot Danmark, i Stavanger 2017.

I de tre Masters-turneringene hvor Ruud fikk sjansen i hovedtrekningen, fikk han gode (selvfølgelig), men ikke overmenneskelige motstandere. Det ble tap mot Yen-Hsun Lu i Miami, Jan-Lennard Struff i Monte Carlo og Andrei Kuznetsov i Madrid, uten at Ruud klarte å ta sett fra noen av dem. Det hadde vært gøy om Ruud kunne hatt ett skikkelig godt resultat i i de aller største turneringene, men det har ikke gått veien hittil i 2017.

Eurobonus og vennene hans

Ruud har 422 rankingpoeng i dag. 180 av disse kommer fra hans beste turnering i år, Rio de Janeiro. Disse 180 poengene forsvinner fra Ruuds ranking 26. februar 2018 (med mindre han klarer å forsvare semifinaleplassen der, eller forbedre den).

Det er mange Caspere i verden. De beste av dem møtes i Milano til sluttspill 7.-11. november. ATP samler de åtte beste under 21 år til gruppespill med et visst showpreg. Ruud ligger på 16. plass i det løpet akkurat nå, 344 rankingpoeng bak den siste sluttspillplassen. Jeg regner med at det bare er kreativ teori som kan sikre ham plass i det selskapet.

Casper Ruud tapte kvalifiseringen til Stockholm Open for Simone Bolelli, og melder at han snart er på vei til Sør-Amerika for å spille mer. Her er hans 2017-sesong plottet inn i Google Maps. Jeg håper han ikke brenner seg ut på all denne fartinga. Jeg teller 30 turneringer denne sesongen:





Rafael Nadal.

Åsmund spår i Grand Slam-gruten

I dagene etter det norske valget kan du bruke hele dager på å lese ekspertenes forklaringer på hvorfor regjeringen vant og opposisjonen tapte. I tennisverden har en lignende sjanger banet seg vei den siste uka: Spekulasjonene i hvem som kommer til å vinne flest Grand Slam-titler, Roger Federer eller Rafael Nadal.

19-16

De vant to hver i år, og står nå med 19 (Federer) og 16 (Nadal). Forskjellen mellom den norske valgdebatten og tennisdiskusjonen er at førstnevnte handler om tolkning av kjensgjerninger, den siste om å kikke inn i en spåkule.

Å bruke tid på spådommer med en haug ukjente faktorer, er egentlig bortkasta. Ting snur fort. Det er ikke mer enn et drøyt år siden Novak Djokovic så ut til å slå alle rekorder, og frese forbi Nadal på de viktigste listene. Nå? Djokovic er ute for lang tid. Nadal og Federer så ferdige ut på denne tida i fjor, men har gjort et greit comeback.

Onkel Toni mener nevøen Nadal kan ta igjen Federer. Det samme sier Pete Sampras. De kan selvsagt få rett. Nadal er bare 31. Når Federer kan vinne Grand Slam-titler i sitt 36. år, hvorfor skal ikke Nadal kunne gjøre det samme? Så lenge Nadal har motivasjon, kan han vinne i mange år framover.

På den ene siden og på den andre siden

Likevel: Nadal hadde ikke vunnet en Grand Slam-tittel utenfor Roland Garros (French Open) på fire år før han vant US Open i år. Årets seier i New York kommer etter en rekke svake motstandere. Det skal noe til å få en så god trekning enda en gang.

Samtidig er Nadal alltid der oppe i de store turneringene, og kunne fort hatt tre titler i Australian Open i stedet for den ene han har. Finalene han tapte for Djokovic i 2012 og Federer i 2017 hadde han gode sjanser til å vinne.

Novak Djokovic (Wikimedia Commons).

Novak Djokovic (Wikimedia Commons).

Roland Garros kan være nok for Nadal

Det mest interessante med herretennisen i dag er Nadals totale og årelange dominans på grusen. Han vant French Open første gang i 2005, og nå sist i 2017. Et par generasjoner har kommet og gått, uten at noen har klart å vippe Nadal ned fra grustoppen i mer enn noen korte glimt. Det er en sak for tennishistorikere.

La oss si at Federer har vunnet sin siste Grand Slam-tittel. Selv om Nadal skulle slite med å vinne noen andre steder enn i Paris, kan det være nok til å passere Federers 19 Grand Slam-titler.

Akkurat nå mener jeg det er en liten fordel Nadal i Grand Slam-kappløpet. Men igjen: Slike beregninger har så mange ukjente faktorer at det blir mest en morsom tankeøvelse. Det har jo også sin verdi. Mye avhenger av de to som er ute nå, Djokovic og Murray. Med dem i normal form, blir alt vanskeligere for Nadal og Federer.

Grand Slam-titler etter alder, for menn, etter sesongen 2017. Tennis

Grand Slam-titler etter alder, for menn, etter sesongen 2017.

 

Mikhail Youzhny

Federer langt unna pokalnivå

Tennis på tv:
Roger Federer – Mikhail Youzhny 6-1, 6-7, 4-6, 6-4, 6-2
2. runde, US Open 2017

Sein kveld! Ny TV! Eurosport Player-app! Alene i stua!

Det eneste dumme med å se Roger Federer på TV, er at jeg blir veldig nervøs. Og at Federer taper. Det er i alle fall min følelse, og den var sjelden mer levende enn da jeg skrudde på i kveld. Jeg hadde fulgt halvveis med på usopen.orgs score tidligere, og registrerte at Federer overkjørte Youzhny i første sett. Det pleier å være sånn, Youzhny har vanligvis ingenting som skal uroe Federer. Les videre