Kategoriarkiv: diverse

Tennis er sin egen musikk

Does humor belong in music Frank Zappa

Does humor belong in music Frank Zappa

Does humor belong in music? spurte Frank Zappa en gang. Jeg heller mot «nei», eller kanskje heller «lykke til!». (Det er vanskelig å lage morsom musikk.)

Hører musikk hjemme i tennis? Jeg synes ikke det. Tennis er allerede den vakreste av alle idretter å se på, og det er en like god auditiv opplevelse. Lyden av et rent treff på ballen er like nydelig enten du opplever den via skjermen eller når du spiller selv.

Hvis du har sett (og hørt) en del tennis i ditt liv, vil du gjenkjenne typen slag med øynene lukket. En slice, en overskrudd ball, en lobb, en volley og en smash høres forskjellige ut. Lyden ballen skaper når den forlater motstanderens racket, gir deg verdifull informasjon om hvilken type slag han har sendt deg.

De siste månedene har jeg vært på tre tennisturneringer for barn i alderen 8-9 år. På forhånd var jeg spent på hvordan tennis, som den individuelle sporten den er, ville fungere uten at halvparten av ungene ville føle seg som tapere etterpå. Det var ingen problem. De ble delt inn i lag, som samlet poeng sammen. Førstemann i en kamp som fikk sju poeng vant kampen, men taperen ble stående og tok med seg sine eksisterende poeng til neste kamp. Smart!

Roger Federer Roma 2003På siste turnering ble de spilt på 11 små baner samtidig. To fulle baner ble delt opp på tvers for å få dette til. Altså var 22 unger i aksjon samtidig. Derfor forstår jeg ikke hvorfor det blir spilt musikk mens spillet pågår. Den er konstant. Ungene teller sine egne poeng. De får beskjeder om hvor de skal spille neste gang. De har kanskje en trener eller foreldre som oppmuntrer underveis. De skal kort sagt forholde seg til en hel del ting samtidig, i tillegg til å slå ballen over nettet og innenfor linjene. Alt dette blir ikke lettere av at det spilles musikk samtidig, tror jeg. Og den ubevisste læringen som ligger i det å høre ballen forlate motstanderens racket, forsvinner.

Behovet for å fylle alle tomrom med lyd, har for lengst kommet til tennisen også. Det spilles musikk i pausene i US Open og Australian Open (så vidt jeg har oppfattet fra tv-sendingene). De gjorde det ikke på Roland Garros da jeg var der for altfor mange år siden (2006), og jeg nekter å tro at Wimbledon gjør det.

I Stavanger tennishall spiller noen musikk mens de trener, med forutsigbart resultat: Vi på de andre banene må rope til hverandre for å gi beskjeder, og jeg regner med at de må det også. Jeg håper det gir dem rikelig med andre treningsgevinster, for hvis ikke, ser jeg ikke poenget.

Andre Agassi, i 1994 (etter et tap, det må sies):

Casper Ruud mot Federico Coria

Kamprapport: Casper Ruud mot Federico Coria

Jeg så Casper Ruuds kamp i Montevideo i går kveld. Her er live-rapporten i opptak:

Vidunderlige verden: Jeg kan se live-streaming av en obskur tenniskamp fra Montevideo, Uruguay, med norske Casper Ruud i aksjon. Han skal prøve å avslutte 2017 på godt vis, etter noen svake måneder.

Kampen streames på Ruuds hjemmeside.

Første sett

Coria-Ruud 1-0. Ikke før jeg hadde skrevet den første setningen om verdens vidunderlighet, ler teknologien av meg. Et eller annet sted mellom Uruguay og Stavanger er det sirup i systemet, og streamingen hakker når gamet går til deuce. Coria bryter når Ruud slår en enkel ball langt ut.

Coria-Ruud 2-0. Coria. Kan han være i slekt med Guillermo Coria, som var verdens beste på grus før Nadal kom i stemmeskiftet? Han holder i alle fall uten problemer til 2-0. (Og har caps bak-fram, som Guillermo Coria.)

Coria-Ruud 3-0. Ruud tar de to første poengene. Han trenger dette gamet. Slår en overkommelig forehandvolley ut. Feiltreff til 30-30. Coria tvinger Ruud ut av banen og avslutter med en fin stoppball, og har breaksjanse. Ruud måker en forehand langt nede i nettet til 0-3. Au.

Coria-Ruud 3-1. Korte og rotete ballvekslinger til 30-30. Ruud redder en gameball med en fin forehand ut av banen. Dette er en kamp han kan vinne, for Coria er mer solid enn overmannende. Ruud bryter på en enkel feil fra Coria. Jeg har forresten aldri sett en spiller stå lenger til venstre i venstre serverute enn argentineren.

Coria-Ruud 3-2. Ruud holder i et game hvor streamingen sluttet å streame.

Coria-Ruud 4-2. Coria kicker serven sin høyt mot Ruuds backhand for å få overtaket på den måten, og men klarer det ikke så lett lenger. Coria øker tempoet og får gameball til 40-30. Han holder Ruud på plass nede i backhandhjørnet gjennom hele ballvekslingen, helt til han får en svak nok retur til å angripe nettet og slå en volley ned i Ruuds tomme forehandhjørne. Pent spill.

Coria-Ruud 5-2. Småskummelt når Coria får 0-30 i Ruuds serve. Ruud kommer tilbake til 30-30 med en uventet stoppball, men blåser en forehand ut til breakball for Coria. Argentineren bare holder det gående til Ruud angriper med en litt for dårlig forehand, og blir passert ved nettet.

Hah! Federico er lillebror til Guillermo Coria!

Coria-Ruud 6-2. Ruud spiller aggressivt og får 30-30, men mister de to neste lett. Første sett til argentineren. Casper Ruud er ett sett unna tennisferie, men dette er ingen umulig kamp å vinne.

Andre sett

Coria-Ruud 6-2, 0-1. Fin bane i Montevideo. Veldig lite folk på tribunen. Klassisk gruskamp, dette. Begge prøver å holde hverandre i backhandhjørnet, vekselvis med forehand og backhand slått derfra. Fin forehand av Ruud gir ham gameball, som han tar vare på med en lekker backhand ned langs linjen. Viktig med en god start nå.

Coria-Ruud 6-2, 1-1. Coria ser ofte sein ut på grunnslagene sine, hvor han blir stående og hoppe på bakfoten etter at ballen har forlatt strengene. Men det funker. Holder til 1-1 med et ess.

Coria-Ruud 6-2, 2-1. 0-40 etter et par småheldige baller fra Coria. Ruud redder den første med en klassisk serve+forehand-kombinasjon. Coria dytter den neste servereturen ned i Ruuds backhand, og nordmannen slår langt ut. Coria bryter.

Coria-Ruud 6-2, 3-1. Ruud må jobbe med hodet nå. Coria fortsetter å mate på ned i Ruuds backhandhjørne. Corias forehand er ikke så fryktelig sterk at Ruud skal passe seg så veldig for den, synes jeg. Ruud får 30-30, og poenget nå er viktig. Coria løper opp en god stoppball fra Ruud, og får gameball til 40-30. Når mye står på spill, går Coria til plan A: Sterkt overskrudde baller ned i Ruuds backhand. Det virker, Ruud slår ut og taper gamet.

Coria-Ruud 6-2, 4-1. Kritisk game, som Ruud taper uten for mange sverdslag. Mye skal til om han vinner dette. Coria trenger bare å fortsette i samme spor, så lenge ikke Ruud klarer å finne løsninger. Variasjon er oppskrytt. If it ain´t broke, don´t fix it.

Coria-Ruud 6-2, 5-1. Streaming-hakk i plata. Ruud får en liten redningsplanke til 15-30, men de neste poengene forsvant – i den grad jeg skal tro på den hakkete overføringen – fort.

Coria-Ruud 6-2, 5-2. Ruud tar de to første poengene til 30-0. Fin stoppball til 40-0, og Ruud vinner gamet.

Coria-Ruud 6-2, 5-3. Ruud får to breakballer. Den første er en backhand som han blåser utenfor selv om Coria tilsynelatende hadde gitt opp poenget, men Coria er gavmild på den andre og Ruud bryter. Det er ikke slutt ennå.

Coria-Ruud 6-2, 5-4. Ruud dominerer dette gamet. Det ser nærmest ut som Coria gir det bort. Det kan være en skummel strategi, å skulle skru seg på igjen i neste game er ikke så lett som å skru på lyset.

Coria-Ruud 6-2, 6-4. Enkel backhandmiss til 15-0. Coria slår ut til 15-15. Ruud slår enda en backhand ut etter en fin opphenting av Coria, som er to poeng unna seier. Coria slår igjen mot Ruuds backhand, men ut: 30-30. Coria får matchball etter et mislykket nettangrep. Kampens beste poeng kommer på matchballen: Ruud nekter å slå backhander selv om ballen kommer dit, og presser fram en feil. Andreserve fra Coria i neste poeng, som Ruud slår ut med forehanden, og ny matchball. Ruud slår en forehand helt nede i Corias backhand, og den dømmes inn. Ruud bommer deretter på nok en forehand, og Coria får matchball nummer tre. Han vinner den med en smash som treffer utsiden av sidelinjen, og Ruud taper kampen.

Venus Williams Roland Garros French Open 2000

Min venstre lillefinger for en god serve

Enkelte ting har jeg blitt bedre til etter noen hundre timer på tennisbanen. Jeg kan på gode dager slå grunnslagene mine passelig langt og med litt kontroll. Jeg kan plassere meg ganske bra i banen. Jeg har færre mentale sammenbrudd enn før.

Men serven i tennis fortsetter å være en x-faktor. Der resten av spillet mitt har en følelse av sakte oppdrift, lever serven sitt eget liv. En dag brukbar, en annen dag ikke aldeles upålitelig.

Jeg må igjen sitere den svenske forfatteren Lars Gustafsson:

Det forekommer i verdensturneringer, for eksempel Australian Open, at en spiller gjør tre dobbeltfeil på rad.

Dette sier noe om vanskelighetsgraden. Hvordan man egentlig utfører en tennisserve, vet ingen. Man vet naturligvis i prinsippet hvordan det skjer, men ingen som skal til å utføre en kan være sikker på at han kommer til å lykkes. Det finnes egentlig bare en måte, og det er å betro saken til den mørke, den ordløse siden av sin egen personlighet, å stole på den, og gi faen i å forstyrre den. Bare den er i stand til å utføre den fantastiske akten av muskelkoordinasjon, ballistiske beregninger, millimeterfine innstillinger av håndledd, fotledd og ryggmuskler som er en tennisserve.

Tennisserven er et vindu til det ukjente.

På kvelder jeg ikke vil legge meg, kan jeg bli sittende og se på folk som lærer bort serving på YouTube. Det finnes mange av dem. Folk som påstår å kunne lære bort noen få enkle vink som skal gjøre meg til en servemaskin, en Pete Sampras light.

Egentlig burde serven vært tennisens enkleste slag. Det er det eneste som ikke avhenger av hva spilleren på motsatt side gjør. Samtidig legger dette et visst press på serveren. Det er ikke uten grunn at servegjennombrudd – det å vinne et game hvor motstanderen server – ses på som en halv settseier, i alle fall på profesjonelt nivå. Det å skulle reagere på motstanderens spill, som man gjør i alle andre slag enn serven, bidrar også til å renske hodet, er min erfaring. Det er mindre tid å gruble på når du må spurte for å rekke en backhand langt ute på flanken, enn når du tankefullt kaster ballen opp for å serve.

Her er en provoserende video. Roger Federer slenger i vei server på treningsbanen, og det ser ikke ut som han bruker en eneste kalori. Hør den lyden av ball mot streng, ren musikk.

Pete Sampras:

Så hva skal til for å slå en god serve? YouTube-søkene kan du gjøre selv. I den grad mine tips har noen verdi, så kommer de her:

  • Face it: Jeg hadde nok hatt en bedre serve med sterkere overkropp. Det er bare å begynne med planke, situps og armhevinger. Kanskje er ikke lysten til dette like sterk som ønsket om å få en bedre serve, og da har jeg bare meg selv å takke.
  • Et godt oppkast er hjelper mye. Få ballen passelig høyt opp, litt foran til høyre for kroppen for høyrehendte.
  • Hvis jeg slår mye i nettet, er det ofte fordi kroppen faller ned før jeg har slått ballen. Da prøver jeg å holde meg selv oppe med venstre arm litt lenger enn det som virker naturlig, før jeg treffer ballen.
  • Regelen om å se på ballen gjelder for serving også. Hvis jeg ser på den helt til den er truffet, blir ofte resultatet best. Dette er vanskelig, fordi det er så naturlig å følge ballens bane med blikket, i stedet for treffpunktet.
  • Grepet på racketen: Hvis hele serven skranter, pleier jeg å vri grepet litt i retning en eastern backhand. Da pleier ballen å få mer overskru. Se videoen av Stefan Edberg:

Flere folk som server, som jeg har sett:

Tennis på Storhaugmarka i Stavanger

Her kan du spille tennis i Rogaland

Oppdatert august 2017: Tennisbane i oransje størrelse har kommet på Storhaugmarka i Stavanger! Utendørs, på asfalt, spill når du vil. Foreløpig mangler det nett, men det skal være på gang.

Jeg har samlet tennisbanene jeg kjenner til i Rogaland på dette kartet. Jeg vil gjerne ha bidrag fra dere, hvis folk vet om flere tennisbaner og/eller -klubber hvor det er mulig å spille. Sharing is caring. Jo flere som spiller tennis på banene i nærmiljøet, desto mer press legger det på lokalpolitikerne om å bygge flere.

Les videre

Lars Gustafsson Tennisspelarna

Tennisspelarna av Lars Gustafsson er en hemmelig klassiker

Det var det i alle fall for meg. Jeg fikk den i gave i fjor høst av min gode kollega på Stavanger bibliotek, Egil Henriksen. Vi ble et litt fattigere bibliotek da Egil gikk av med pensjon i sommer.

Lars Gustafsson var et nytt navn for meg før jeg fikk denne boka. Det sier mer om mitt manglende overblikk enn om Gustafsson. Da han døde i fjor, 79 år gammel, var det en kulturnyhet i alle de svenske nettavisene. En del av bøkene hans er fortsatt å få i på norske biblioteker og nettbokhandler. Les videre

Sidespor: De beste platene 1993-97, etter musikkmagasinet BEATs mening

Musikkbladet BeatMusikk betyr mye for mange i ungdomsårene. For meg betydde musikkmagasiner mer. Helt konkret: Musikkbladet BEAT.

Jeg skriver bladnavnet med store bokstaver slik de selv gjorde, selv om det uttales som et ord og ikke en forkortelse. Jeg kjøpte det første nummeret av bladet sommeren 1993 på Coop-butikken på Avaldsnes. Utgaven hadde Bono på forsiden, og jeg kjøpte det sannsynligvis fordi jeg skulle se U2 på Valle Hovin senere den sommeren.

Store bokstaver, ja. Å begynne å lese BEAT var som å få en smart, brautende og frekk storebror. Eller kanskje fikk jeg like mye følelsen av å bli innlemmet i en halvhemmelig urban klubb med folk som var noen hakk kulere enn meg. (20 år senere er det lett å se hvor ekstremt selvopptatte de var. Både bladets tiårsdag i 1995 og ikke minst dets nedleggelse i 1997 var hovedsaker i de utgavene.)

Jeg leste bladet med andakt i ungdomsårene, og talte ned dager til hver ny utgave. CD-budsjettet mitt var ikke stort, dette var tross alt de harde 1990-åra. Det ble til at jeg leste om mange artister, men musikken hørte jeg bare tidvis på NRK Petre, hvis jeg da ikke samlet sammen slantene mine til et besøk på Compacthuset i Haugesund.

Snart 20 år etter at BEAT ble utgitt for siste gang har jeg fortsatt de komplette årgangene fra Se og Hør-forlagsperioden, årene 1993-97, liggende på loftet. De er forbausende pent brukt. Ingen løse sider. Ingen fingermerker. Ingen søleflekker. (Jeg drakk lite eller ingenting alkohol i disse årene.)

Jeg leste hver utgave fra begynnelsen flere ganger, skribent for skribent. Listen over redaksjonsmedlemmer er «hvem er hvem» i norsk presse og kulturliv 20 år senere: Dagsavisens skarpe kommentator Hege Ulstein var der, Finn Bjelke (mest kjent fra radio nå) var like vittig på trykk som han er på eteren, VGs nåværende politiske slugger Eirik Mosveen var redaktør 1993-95 (noe produksjonen hans i BEAT gir enkelte forvarsler på), VGs musikkanmelder og tiligere Idol-dommer Morten Ståle Nilsen var redaktør i et par år (og han er fortsatt den beste musikkformidleren i norsk media), Idol-dommer Thomas Strzelecki skrev om teknomusikk og rap, Tor Milde skrev om pop og så videre. Første gang jeg leste en større norsk artikkel om Internet var i BEAT sommeren 1994. Enda et par kjente 2000-tallsnavn må nevnes: Lars Mytting – nå mest kjent som vedhogstens kronikør – var BEATs korrespondent innen nye medier. Arne Svingen, prisvinnende barne- og ungdomsbokforfatter, ble redaktør i 1995. Torgrim Eggen og Herman Willis bidro også. Jeg likte spesielt godt Eggens serie «Eat to the BEAT» fra 1996, hvor han tok med seg kjente norske musikere på kjøkkenet (en klar forløper til alle dagens kjendiskokkeprogrammer).

Påvirkningen fra BEAT på min egen tekstproduksjon var rask og neppe helt heldig. Fra å skrive snusfornuftige kåserier som spilte opp til forventningene, prøvde jeg å skrive BEATsk i alt jeg leverte på skolen høsten 1993. Fra å være sekserelev i første klasse, datt jeg ned til firer den høsten. Et rablende, i alle retning sparkende essay om den islandske sagaen Gunnlaug Ormstunge fikk jeg i retur med klar beskjed fra læreren: «Dette vart for bråkjekt, Åsmund». Det gikk bedre etter hvert.

BEATs 1990-tallsperiode markerer avslutningen av en epoke i muskkindustrien som ikke kommer tilbake. BEAT hadde aldri det store opplaget, men var meningstunge og kjeftstore nok til å kunne hype et band som a) var bra og b) de helst hadde oppdaget selv (noen som husker Weld?). Når jeg blar i utgavene fra loftet slår det meg at de til tider kunne bli ensporede, med artister som Nick Cave, PJ Harvey, Bruce Springsteen og Grant Lee Buffalo i spaltene stadig vekk. Og i dag er det ikke musikkmagasinene som breaker nye artister, det gjør talentprogrammene på tv, og til en viss grad sosiale medier som Spotify.

Den digitale revolusjonen har minimert markedet for musikkblader, både i Norge og utlandet. 20 år senere sitter jeg ikke og kjæler med musikkartikler fra nettet på samme måte som jeg gjorde med BEAT-bladene. (I 2016 er mange av artiklene uleselige fordi skriften er så knøttliten. Må skaffe meg time hos optiker.) Den konstante tilgangen på musikkjournalistikk og -meninger har gjort meg en smule nummen. Jeg tar meg ofte i å kikke ned på et tomt søkefelt på Spotify, hodet uten ideer.

Til gjengjeld kan jeg høre nesten alle BEATs favorittplater på Spotify. Her er spillelister over alle platene som fikk seks B-er (full pott) i årene 1993-97. Bladets forkjærlighet for rock med tydelige amerikanske røtter er merkbar, i alle fall de første årene:

1993:

1994:

1995:

1996:

1997: