Rafael Nadal – Dominic Thiem 6-4, 6-3, 6-2
Finale, Roland Garros 2018
– Å, du kødder!
Alle gruskamper med Rafael Nadal har noen faste elementer, og vi var framme ved ett av dem: Det punktet av kampen hvor Nadals rekke av umulig opphentinger topper seg i form av en spesielt mirakuløs ball.
Det var på 3-3 i første sett, og stakkars Dominic Thiem (seedet 7, fra Østerrike), hadde sendt en forehand hardt og langt ut i Nadals backhandhjørne, hvor det ikke befant seg noen spanjol. Men han kom selvfølgelig dit i siste sekund, men klarte ikke mer enn å sende tilbake en desperat backhand som var utenfor sidelinjen gjennom hele sin ferd gjennom luften, men selvsagt falt ned på det ytterste krysset av Thiems backhandside, og jeg ropte de tre ordene øverst i artikkelen. Østerrikeren ble så forfjamset at han tapte poenget, og var på full fart mot å tape finalen.
Jeg har sett lite av årets French Open. Mest på grunn av det utrolige været i Stavanger. Det har føltes feil å sitte inne og se en turnering hvor utfallet, i alle fall på herresiden, er gitt på forhånd. Nadal tapte ett sett i turneringen. Som 32-åring har han fortsatt ingen seriøse utfordrere på grusen. Dominic Thiem har slått Nadal før, ja faktisk tidligere denne sesongen. Av alle de 127 spillerne i årets turnering, hadde han den beste sjansen til å slå Nadal, ville jeg sagt på forhånd.
Hvis Thiem trodde det samme, var det ikke lett å se på ham. Et annet fast moment i en Nadal-gruskamp er det øyeblikket hvor motstanderen begynner å kaste lange og hyppige blikk mot tribunen og folkene sine der, gjerne akkompagnert av en god remse med gloser og «hva faen skal jeg finne på»-håndbevegelser. Thiem havnet der ganske tidlig, og jeg hadde aldri følelsen av at han trodde på seier. Derfor fikk jeg ikke se (i alle fall mye sjeldnere enn vanlig) et annet klassisk Nadal-moment, nemlig den pumpende armbevegelsen ned mot grusen etter et spesielt godt poeng.
Tennis handler om å få kampen inn i sitt spor. Den beste spilleren i en kamp har den fordelen at han ikke trenger å avvike fra den normale kampplanen for å vinne. Nadal var business-aktig i de to første settene som var et jeg fikk med meg. Han hadde et par fine triks på lager, som den stadige serven rett i kroppen på Thiem, og en «Roland Garros-finaleklassiker til glede for nye seere»: Nedbrytingen av motstander med enhåndsbackhand ved å dundre på med høye forehander mot denne backhanden. (For tidligere episoder i serien, se Nadals kamper i Roland Garros mot Roger Federer i 2005, 2006, 2007, 2008 og 2011)
Det mest stabile elementet i en Nadal-gruskamp er at han vinner. Dette var Rafael Nadals 11. tittel i French Open. Det er en helt vill statistikk, som ikke kommer til å bli slått av noe annet menneske så lenge det spilles tennis på denne planeten.
Jeg har heller ikke fått sett noe særlig tennis i finværet, men av det lille jeg har sett virket Nadal solid. Kanskje litt skuffende at Thiem ennå ikke har klart å vinne et sett mot Nadal I Roland Garros på tre forsøk?
På tide å oppdatere figuren din som viser antall slams og spillernes alder? Lenge siden nå.