Tennis er sin egen musikk

Does humor belong in music Frank Zappa

Does humor belong in music Frank Zappa

Does humor belong in music? spurte Frank Zappa en gang. Jeg heller mot «nei», eller kanskje heller «lykke til!». (Det er vanskelig å lage morsom musikk.)

Hører musikk hjemme i tennis? Jeg synes ikke det. Tennis er allerede den vakreste av alle idretter å se på, og det er en like god auditiv opplevelse. Lyden av et rent treff på ballen er like nydelig enten du opplever den via skjermen eller når du spiller selv.

Hvis du har sett (og hørt) en del tennis i ditt liv, vil du gjenkjenne typen slag med øynene lukket. En slice, en overskrudd ball, en lobb, en volley og en smash høres forskjellige ut. Lyden ballen skaper når den forlater motstanderens racket, gir deg verdifull informasjon om hvilken type slag han har sendt deg.

De siste månedene har jeg vært på tre tennisturneringer for barn i alderen 8-9 år. På forhånd var jeg spent på hvordan tennis, som den individuelle sporten den er, ville fungere uten at halvparten av ungene ville føle seg som tapere etterpå. Det var ingen problem. De ble delt inn i lag, som samlet poeng sammen. Førstemann i en kamp som fikk sju poeng vant kampen, men taperen ble stående og tok med seg sine eksisterende poeng til neste kamp. Smart!

Roger Federer Roma 2003På siste turnering ble de spilt på 11 små baner samtidig. To fulle baner ble delt opp på tvers for å få dette til. Altså var 22 unger i aksjon samtidig. Derfor forstår jeg ikke hvorfor det blir spilt musikk mens spillet pågår. Den er konstant. Ungene teller sine egne poeng. De får beskjeder om hvor de skal spille neste gang. De har kanskje en trener eller foreldre som oppmuntrer underveis. De skal kort sagt forholde seg til en hel del ting samtidig, i tillegg til å slå ballen over nettet og innenfor linjene. Alt dette blir ikke lettere av at det spilles musikk samtidig, tror jeg. Og den ubevisste læringen som ligger i det å høre ballen forlate motstanderens racket, forsvinner.

Behovet for å fylle alle tomrom med lyd, har for lengst kommet til tennisen også. Det spilles musikk i pausene i US Open og Australian Open (så vidt jeg har oppfattet fra tv-sendingene). De gjorde det ikke på Roland Garros da jeg var der for altfor mange år siden (2006), og jeg nekter å tro at Wimbledon gjør det.

I Stavanger tennishall spiller noen musikk mens de trener, med forutsigbart resultat: Vi på de andre banene må rope til hverandre for å gi beskjeder, og jeg regner med at de må det også. Jeg håper det gir dem rikelig med andre treningsgevinster, for hvis ikke, ser jeg ikke poenget.

Andre Agassi, i 1994 (etter et tap, det må sies):

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *