Rafael Nadal

Last man standing – ATP-sluttspillet begynner i helga

Jeg har blandede følelser for ATP-sluttspillet nå, merker jeg. For noen år siden ville jeg sagt at det er nydelig å samle årets åtte beste spillere til dyst. Dessuten spiller de først mot hverandre i grupper,  slik at det blir masse tennis ut av en håndfull spillere.

Nå er jeg ikke så sikker. Tennisåret er brutalt langt. Det går fra januar til november, en sammenhengende reise på jakt etter neste seier. Kanskje ikke så rart at det pleier å være en del forfall og halvskadde spillere. Hvor mange er det egentlig som tørster etter mer tennis på denne tida av året?

I år er det verre enn jeg kan huske. Murray, Djokovic, Nishikori og Wawrinka har for lengst spilt sin siste kamp i 2017, på grunn av et koldtbord med skader. Rafael Nadal har allerede sikret seg førsteplassen for året, så det spenningsmomentet har vi heller ikke å se fram til.

Han og Roger Federer er plassert i hver sin gruppe i London. Forbered deg på en rekke artikler de neste dagene (neppe fra min hånd) om mulighetene for en sluttspillfinale mellom dem. Ja, det hadde vært artig. Men jeg kjenner også litt på metthetsfølelsen. Nadals helse er også et åpent spørsmål, som den pleier å være på denne tida av året.

Nadal spiller i gruppen som er kalt Pete Sampras (javeeel..?). Nadal møter Dominic Thiem (på kraftig nedtur), Grigor Dimitrov og David Goffin. Nadal er Nadal, og Goffin har hatt en god høst – jeg tror de går videre.

Federer spiller i gruppe Boris Becker, mot Alexander Zverev (semifinalekandidat, etter min mening), Marin Cilic og Jack Sock (USA!).

Under normale omstendigheter skal Federer og Nadal spille semifinale. Jeg kunne tenkt meg å se Zverev mot Nadal. Selv om tyskeren har tapt alle kampene mot Nadal i år, har to av dem vært jevne.

ATP-sluttspillet har hatt noen klassiske kamper opp gjennom. Her er noen klipp.

Matchballen fra finalen i 1988 mellom Becker og Lendl:

Finalen i 1996 mellom Sampras og Becker:

Finalen i 2000, da Gustavo Kuerten sluttet året som nummer én, selv om sjansene før sluttspillet ble antatt å være teoretiske:

Finalen i 2003, da Federer latterliggjorde Agassi. Federer på sitt mest eksplosivt ungdommelig dritgode:

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *