Min venstre lillefinger for en god serve

Enkelte ting har jeg blitt bedre til etter noen hundre timer på tennisbanen. Jeg kan på gode dager slå grunnslagene mine passelig langt og med litt kontroll. Jeg kan plassere meg ganske bra i banen. Jeg har færre mentale sammenbrudd enn før.

Men serven i tennis fortsetter å være en x-faktor. Der resten av spillet mitt har en følelse av sakte oppdrift, lever serven sitt eget liv. En dag brukbar, en annen dag ikke aldeles upålitelig.

Jeg må igjen sitere den svenske forfatteren Lars Gustafsson:

Det forekommer i verdensturneringer, for eksempel Australian Open, at en spiller gjør tre dobbeltfeil på rad.

Dette sier noe om vanskelighetsgraden. Hvordan man egentlig utfører en tennisserve, vet ingen. Man vet naturligvis i prinsippet hvordan det skjer, men ingen som skal til å utføre en kan være sikker på at han kommer til å lykkes. Det finnes egentlig bare en måte, og det er å betro saken til den mørke, den ordløse siden av sin egen personlighet, å stole på den, og gi faen i å forstyrre den. Bare den er i stand til å utføre den fantastiske akten av muskelkoordinasjon, ballistiske beregninger, millimeterfine innstillinger av håndledd, fotledd og ryggmuskler som er en tennisserve.

Tennisserven er et vindu til det ukjente.

På kvelder jeg ikke vil legge meg, kan jeg bli sittende og se på folk som lærer bort serving på YouTube. Det finnes mange av dem. Folk som påstår å kunne lære bort noen få enkle vink som skal gjøre meg til en servemaskin, en Pete Sampras light.

Egentlig burde serven vært tennisens enkleste slag. Det er det eneste som ikke avhenger av hva spilleren på motsatt side gjør. Samtidig legger dette et visst press på serveren. Det er ikke uten grunn at servegjennombrudd – det å vinne et game hvor motstanderen server – ses på som en halv settseier, i alle fall på profesjonelt nivå. Det å skulle reagere på motstanderens spill, som man gjør i alle andre slag enn serven, bidrar også til å renske hodet, er min erfaring. Det er mindre tid å gruble på når du må spurte for å rekke en backhand langt ute på flanken, enn når du tankefullt kaster ballen opp for å serve.

Her er en provoserende video. Roger Federer slenger i vei server på treningsbanen, og det ser ikke ut som han bruker en eneste kalori. Hør den lyden av ball mot streng, ren musikk.

Pete Sampras:

Så hva skal til for å slå en god serve? YouTube-søkene kan du gjøre selv. I den grad mine tips har noen verdi, så kommer de her:

  • Face it: Jeg hadde nok hatt en bedre serve med sterkere overkropp. Det er bare å begynne med planke, situps og armhevinger. Kanskje er ikke lysten til dette like sterk som ønsket om å få en bedre serve, og da har jeg bare meg selv å takke.
  • Et godt oppkast er hjelper mye. Få ballen passelig høyt opp, litt foran til høyre for kroppen for høyrehendte.
  • Hvis jeg slår mye i nettet, er det ofte fordi kroppen faller ned før jeg har slått ballen. Da prøver jeg å holde meg selv oppe med venstre arm litt lenger enn det som virker naturlig, før jeg treffer ballen.
  • Regelen om å se på ballen gjelder for serving også. Hvis jeg ser på den helt til den er truffet, blir ofte resultatet best. Dette er vanskelig, fordi det er så naturlig å følge ballens bane med blikket, i stedet for treffpunktet.
  • Grepet på racketen: Hvis hele serven skranter, pleier jeg å vri grepet litt i retning en eastern backhand. Da pleier ballen å få mer overskru. Se videoen av Stefan Edberg:

Flere folk som server, som jeg har sett:

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *