Shia LaBeouf som John McEnroe og Sverrir Gudnason som Björn Borg.

Tennisen er det beste i filmen om Borg og McEnroe

Helt møter indre og ytre motstand på veien mot et tydelig mål. Toppidrett ligger så tett inntil den klassiske spenningskurven at det kan virke merkelig at det ikke finnes flere gode sportsfilmer.

Sportsfilm er vanskeligere enn man skulle tro

Eller kanskje er nettopp dette grunnen til at sportsfilmer kladder litt – strukturen er overtydelig sammenlignet med andre historier.

Jeg kan tenke meg to andre faktorer som virker til sportsfilmens disfavør: 1) Sport er best som ekte vare. Spillefilm kan løfte de fleste situasjoner sammenlignet med virkeligheten, men ikke sport. I alle fall ikke sport hvor vi kommer tett på personene.  2) Sportsfolk er jevnt over ganske kjedelige og ensporede. Sånn må det være for å bli best i verden. De fleste av dem har ikke så mye interessant indre terreng som vi i salen kan engasjere oss i.

Gode rekonstruksjoner av Borg og McEnroe

Filmen om Bjørn Borg og John McEnroe, nærmere bestemt deres møte i Wimbledon-finalen i 1980, er blitt mye bedre enn jeg fryktet.

Det beste med den er faktisk tennisen selv. Det ser verken stivt eller PlayStation-aktig ut, men viser sporten fra sin beste side. Matchballen som Borg vinner kampen med (bu-hu hvis jeg spoilet noe nå), er en perfekt kopi av virkelighetens. At skuespillerne ikke er tennisspillere, kamufleres ved å filme ansiktene deres tett på mellom poengene. McEnroes blikk over skulderen før serven og Borgs karakteristiske stamping fra fot til fot mens han venter på en serve, gjenskapes fint. (Og litt i overkant ofte, vil jeg si.)

Selve tennisen spilles av blant annet Thomas Kromann (stand in for McEnroe). Kromann var her i Stavanger i vinter og spilte Davis Cup for Danmark. Borgs spill gjenskapes av finske Henrik Sillanpää

Dybden av researchen er også imponerende. Drakter og racketer er spot on, den gustne 1980-tidskoloritten det samme. At filmen tar med spillet i kulissene før 15 år gamle Björn Borgs kamp mot Onny Parun i 1972 , var mer enn jeg hadde forventet, for å si det sånn. Filmen har også fått med Borgs første ord etter at han hadde slått McEnroe i 1980-finalen: «Otroligt!».

Hva finnes bak raseriet og roen?

Shia Labeouf som John McEnroe.

Shia Labeouf som John McEnroe.

Shia LaBeouf fikser ikke helt rollen som John McEnroe. For meg har alltid McEnroes utbrudd hatt noe litt sjenert og samtidig sutrete over seg. LaBeouf spiller i stedet amerikaneren med volumknappen konstant skrudd til 11, og sender ut spyttklyser så store at de skulle hatt egen oppføring på rulleteksten. Wimbledon-publikummet har heller aldri vært mer volumsterkt og rasende enn i denne filmen.

Sverrir Gudnason er Björn Borg, under mottoet om at stille vann har dypest grunn. Det er selvsagt bare tull – jeg har møtt mange stille og ekstremt grunne vann. Gudnason spiller Borg med sammenknepte lepper og forpint, fjernt blikk. Personen bak ekstremkonsentrasjonen er vanskelig å få øye på, og kanskje er det ikke så mye der, heller. Jeg kan ikke komme på å ha lest noen interessante intervjuer med Björn Borg.

Stellan Skarsgård som Borgs trener Lennart Bergelin og Tuva Novotny som Borgs forlovede Mariana Simionescu har ikke så mye å ta seg til. Skarsgård drysser noen av sjangerens påkrevde trener-gullkorn til eleven. Novotny er for det meste bekymret og/eller oppofrende for Borgs sak. Tennisnerder vil oppdage filmversjoner av Vitas Gerulaitis, Peter Fleming og Jimmy Connors blant de mange tennisfolkene som kommer og går i løpet av filmen.

Det er ingen store feil med filmen om Borg og McEnroe, men når de ekte klippene fra 1980 lett overgår rekonstruksjonen, og ingen av hovedpersonene blir mer enn to litt forskjellige fyrer med helt spesielle evner på tennisbanen, fester ikke denne filmen seg. I alle fall ikke hos meg.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *