Shia LaBeouf som John McEnroe og Sverrir Gudnason som Björn Borg.

Tennisens retromani når sitt foreløpige toppunkt med filmene om Borg, McEnroe, Riggs og King

Simon Reynolds har skrevet boken Retromania om hvordan populærmusikken har stagnert fordi vekten av fortiden ligger som en elefant over nåtiden. Jeg har ikke lest den, men det har kollega Øyvind Berekvam, les omtale på Øyvinds blogg.

Hovedpoenget i Retromania er at tilgjengeligheten til kanonisert musikk fra fortiden, i form av strømmetjenester, YouTube og andre digitale kanaler, hindrer vår lyst til å oppdage nye ting. Tilgang, som skulle være et gode, blir i stedet en hemsko. Hvem gidder å pløye seg gjennom masse ny og ukjent musikk når hele Beatles-katalogen ligger på mobilen?

Retromani overalt

Retromani begrenser seg ikke til musikk.

I sommer hørte jeg Knut Nærums time av Sommer i P2, hvor han fortalte om sommeren 1977. Han var 16 år gammel og fartet Europa rundt på interrail. Ikke for å se og oppleve resten av kontinentet, men for å skaffe seg tegneserier og musikk som ikke var å oppdrive i Norge (eller i det minste ikke i Grimstad, hvor han bodde).

I dag får alle tak i alt, det er mer et spørsmål om å skjerme seg fra input enn å savne den.

To Hollywood-produksjoner om tennis i høst

Retromanien gjelder også innen tennis. I høst kommer to Hollywood-produksjoner om tennis. Begge forteller gamle, velfortalte historier om igjen.

Først ut er Borg vs. McEnroe, som forteller «an untold story» om tvekampene mellom Björn Borg og John McEnroe for snart 40 år siden. Jeg har sett traileren, og den ser lekker ut. Filmen kommer på kino i Norge i begynnelsen av september. Jeg skal selvsagt se den. (Hvem blir med?)

Borg og McEnroe er selv to av eksponentene for tennisens retromani, ikke minst McEnroe, som har holdt navnet sitt, og da særlig minnene om kampene mot Borg, varmt i de 33 årene som er gått siden han sist vant en Grand Slam-tittel. Jeg tipper filmen konsentrerer seg om Wimbledon-finalen i 1980. Regn med å se McEnroe sprinte fra intervju til intervju, talkshow til talkshow, når filmen lanseres. Oppdatert: McEnroe hater visst tanken på å bli filmportrettert! Hvem skulle ha trodd!

Noe av retromaniens logikk er at den er selvforsterkende. Historien om Borg og McEnroe er fortalt utallige ganger, både på film og i bøker. Duellen er skviset for innhold til det ytterste for lenge siden, men repetisjonene gjør den ekstremt salgbar.

Noe av problemet med duellen mellom Borg og McEnroe er at de ikke hadde noe imot hverandre. De likte og respekterte hverandre.

Skulle man laget filmer om virkelig fiendtlige dueller, hadde Connors-McEnroe og McEnroe-Lendl gitt manusforfatterne mer å sette tennene i. Eller for å ta en epoke som lider under vekten av retromanien: Pete Sampras mot Andre Agassi. Der er det lite kjærlighet, for å si det sånn.

Untold? Okei, då

Likevel; jeg skal gi filmskaperne rett i at McEnroe mot Borg er «untold» i den form at historien ikke er så visuelt uttømt som duellene mellom Nadal og Federer. McEnroe og Borg er på YouTube (retromani-tegn nummer én), men avstanden mellom dem og publikummet i samtiden var mye større enn det er for dagens toppspillere og deres publikum. Björn Borg hadde ikke Instagram-konto, for å si det sånn. Vi har ikke sett så mange bilder av dem utenfor banen og på banen som vi har av Roger Federer og Serena Williams.

Borg og McEnroes velmaktsdager foregikk for en stor del inne i hodene våre, folk fantaserte om dem, gjenfortalte hverandre kamper og overdrev Borgs mystikk og McEnroes raseri i ukene som gikk mellom hver gang de var å se på skjermen.

Federer og Serena Williams´ konstante kontakt med fansen er en av grunnene til at jeg tviler på om det vil bli laget filmer om dem om 30 år, selv om de er tidenes to beste spillere. Alle som skal skrive biografier må føle at det er noe uoppdaget å fortelle, og når de beste kommer inn i stua vår hver dag i Facebook-oppdateringer, Twitter-meldinger og Instagram-bilder, blir vi godt forsynt, ikke nysgjerrige.

Bobby Riggs mot Billie Jean King

Sju år før Borg-McEnroe spilte Bobby Riggs mot Billie Jean King.

Riggs var en 55 år gammel Wimbledon-vinner/showmann/mannssjåvinist som påsto at han kunne slå King, den beste kvinnelige spilleren i 1973. King vant. Hun spilles av Oscar-vinner Emma Stone. Bobby Riggs spilles av Steve Carrell, som er prikklik originalen. Her er traileren:

Elisabeth Shue er også med, og hun er faktisk en god tennisspiller i virkeligheten.

Battle of the sexes, kampen mellom Riggs og King, har blitt analysert i filler i de 44 årene som er gått. Netflix produserte en dokumentar om kampen for noen år siden. Den kommende filmen er et utslag av retromani og Hollywood-pengelogikk. (Langt mer upolitisk korrekt ville det vært å lage en film om den første kampen Riggs spilte mot en kvinnelig toppspiller, Margaret Court, samme år. Riggs vant enkelt. Se ellers oversikten over andre kamper av samme type.)

Den beste filmen om tennis

Sport er vanskelig å gjøre bra på film. Alt er vanskelig å få til å se bra ut på film, men når filmer går tett på et emne jeg behersker, blir jeg ekstra kritisk. Filmer fra pressemiljøer får meg nesten alltid til å krympe meg. (Jeg kan ikke forestille meg hvor pinsamt det må være for politifolk å se krim.)

Tennis på film er som regel begrenset til å være en miljøskildrer; tennisen kommer på skjermen i noen få sekunder for å vise at handlingen foregår i øvre klasser. Den beste filmen med en viss tilknytning til sporten er Alfred Hitchcocks Strangers on a train, som faktisk er delvis innspilt på US Open (mener jeg å huske).

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *