Energisløsing i stor skala

En sommer er over, men minne om væten består. Helt elendig har sommeren ikke vært. I begynnelsen av juli fikk vi spilt noen økter på det fine gratisanlegget som Sandnes kommune har bygget rett ved stadion.

Før den amerikanske hardcourtsesongen begynner, må jeg skrive litt om overtro. Steve Tignors artikkel på tennis.com fikk meg til å tenke på fenomenet mens jeg kløyvet vedkubber på nettfrie Nordmøre. Fra Tignors artikkel:

Strange, but not useless. Keeping up a superstition is, among other things, a way to help us do what we’re always taught to do in tennis: Stay in the moment.

Jeg pleier å være enig med det meste Tignor skriver. Ikke denne gangen. Hør nå: Å bringe masse tåpelige ritualer og skrudde mentale forestillinger inn på tennisbanen, er idiotisk.

Tennis er et vanskelig spill. Hvis du vil bli i øyeblikket på tennisbanen, så fokuser på spillet og hva som egentlig foregår der ute. For å si som Brad Gilbert: Hvem gjør hva mot hvem? Om motstanderen overkjører deg på backhandsiden, om du vinner poengene med serving ned langs midtlinjen, om han har en forferdelig forehandvolley eller om slicene dine lander i toppen av nettet, må hodet ditt kunne ta inn den informasjonen og bearbeide den.

Rafael Nadal (Wikimedia Commons).

Hvis tankene dine svirrer rundt bananens plassering på pausebenken, at du ikke skal tråkke på strekene eller en annen latterlig hangup, har du allerede sløst vekk mye mental energi.

Enda verre er det å se på spillere som skal gjennom en sjuretter av ritualer mellom hvert poeng. Hvilken ball de skal serve med, hvor mange baller ballguttene skal ha hver, hvordan hår, smykker, pannebånd, ermer og sokker skal oppføre seg for å frambringe den helt spesielle godfølelsen. Den verste jeg kommer på i farten var Mary Pierce, på herresiden kan få matche Rafael Nadals endeløse fikling (for ikke å snakke om drikkeflaskenevrosen hans).

Okei. Noen små rutiner på banen er greit å ha for å konsentrere seg, men å drasse rundt på en hel mental regelbok av vrangforestillinger er noe annet. Jeg spretter alltid ballen to ganger før jeg server, fordi det forteller kroppen at den må hente fram servebevegelsen. Noen ganger spretter jeg kanskje tre ganger, jeg er ikke sikker. Jeg hadde blitt sprø av å tenke på mer enn det. Sokkene, linjene, de andre tennisballenes beliggenhet og vannflaskens plassering ved bagen, får nøyaktig null oppmerksomhet fra meg.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *