Det merkelige tilfellet Serena Williams

French OpenFrench Open 2014 har overrasket på flere måter i sin første uke.

Grigor Dimitrov tapte mot Ivo Karlovic i tre sett. Dimitrov er den unge bulgareren som ikke er så purung lenger, og i årevis ansett for å være framtidig edelmetallmottaker i de store turneringene. Han tapte i tre sett mot gamle Ivo Karlovic, som fortsatt er i stand til å serve de fleste av banen – selv på grus. Det er sånne kamper Dimitrov må vinne for å ta neste steg. Dimitrov er 23 år, og på den alderen hadde Nadal og Federer vunnet sin første Grand Slam-turnering.

Stan Wawrinka (ikke Stanislas lenger) tapte i fire sett mot Garcia-Lopez fra Spania. Jeg så slutten av kampen. Det var et stygt syn. Wawrinka klarte å slå hva som helst ut av banen, og spanjolen behøvde bare å ballen i gang og vente på feilene. Da er det greit å være tennisspiller, når du vet at motstanderen knapt klarer å slå tre grunnslag på rad.

Kei Nishikori har krabbet oppover rankingen de siste årene. Til Franch Open kom han med Michael Chang på trenerbenken, og pressen har selvsagt poengtert at det er 25 år siden Chang vant denne turneringen. Raske, ballsikre menn med asiatisk opphav, kan historien gjenta seg osv. Det kunne den ikke, for Nishikori tapte i første runde mot Martin Klizan.

Ingenting av dette kan måle seg med sjokket over Serena Williams’ tidlige exit. Verdenseneren tapte i strake sett mot (og her må jeg google, for navnet var ukjent for meg) Garbine Muguruza. Jeg har fulgt Serena Williams sin karriere i ca. 15 år, men jeg forstår meg fortsatt ikke helt på henne.

Det er opplest og vedtatt at Serena er en av tidenes beste kvinnelige tennis­spillere. Den beste? Sports Illustrated mente det på en forside for noen år siden. De har rett i den forstand at Serenas toppnivå kanskje er det høyeste noen kvinne har spilt på. Hun har tidenes beste serve på kvinnesiden, helt udiskutabelt. Grunn­slagene hennes er i en annen divisjon enn resten når det gjelder kraft.

Det pussige med Serena Williams er dalbunnene er like dype som toppene er høye. Å tape 2-6, 2-6 mot en spiller ranket nummer 35 i verden (Muguruza)skal bare ikke være mulig med Serenas kapasitet. For et par år siden tapte hun i første runde av French Open mot franske Virginie Razzano, heller ikke hun noen formidabel kraft på WTA-touren. Greit nok at grus ikke er hennes beste dekke, men det forundrer meg at Serena får disse tapene.

Nadal og Federer har også fått noen overraskende tap i Grand Slam de siste årene, men jeg har inntrykk av at nivået tross alt er jevnere på herresiden. Serena spiller en annen sport enn de andre jentene når hun er på sitt beste. Gapet fra Djokovic/Nadal/Federer nedover er ikke like stort.

Som dere vet er også Li Na ute av dameturneringen i Paris for året. Hvem griper sjansen i hennes og Serenas fravær?

Av Åsmund Ådnøy

Skriver tennisbloggen. Bor i Stavanger. Tennisspiller med præriestore rom for forbedring.

2 kommentarer

  1. Vel, dette synes jeg er et godt eksempel på kvinnetennisen de siste årene, de beste spillerne (høyest toppnivå) er vanvittig ustabile, som gjør at mer «mediokre» spillere som Wozniacki kan være verdensener uten det store spillet.

  2. Utrolig at det skal gå an å tape så til de grader ut fra det allmenne nivået Serena bør ligge på. Indikerer at nivået på dametoruen er langt mer ustabilt og mangler de faste favorittene. Så dessverre Wawrinka sin match mot Garcia-Lopez, en skuffende opptreden basert Wawrinkas prestasjoner denne sesongen. Nesten godt å se at det ikke bare er undertegnende som opplever at grunnslagene knekker sammen og rytmen og flyten i spillet går åt skogen i viktige matcher. Kunne nesten se med en gang at Garcia-Lopez ville ta dette: virket ekstremt konsentrert i trolig den eneste Grand Slam-turneringen han har et berettiget håp om å komme langt i. Er nok et helvete å møte spanjoler rundt 40-50 på rankingen og med rød grus nesten inntatt med morsmelka, hvor de nesten legger opp hele året etter å gjøre det bra i grussesongen.

Legg igjen en kommentar