Den vestlandske ur-opplevelsen

Jeg har begynt å spille litt fotball igjen, og skal prøve meg i noen bedriftsidrettskamper utover våren. Denne artikkelen om fotball (og litt tennis) ble skrevet høsten 2013 til et annet formål, men ble bare liggende. Derfor kommer den her i stedet, mens vi venter på grussesongen for tennisspillerne. Den har et snev av høst over seg, en årstid vi heldigvis er langt unna.

Den vestlandske ur-opplevelsen

Nordmenn blir kanskje født med ski på beina, men ikke vestlendinger. Vi er hjelpeløse i snø og kuldegrader, bare sjekk nettavisene her vest når de første snøfillene faller. (Nå vi er inne på dette med nasjonale sannheter om uteliv, blir vi heller aldri fortrolige med østlandsuttrykket «turer i skog og mark». I vår verden er mark en flate med gras på. Noe mer uspennende turmål finnes ikke.)

Den vestlandske, utendørs ur-opplevelsen har ingenting med vinter eller sommer å gjøre. Den handler heller ikke om fjorder, fjell eller fisking, om noen skulle leve i den villfarelse. Ur-opplevelsen foregår på en fotballgrusbane på et sted enda mer usentralt enn det man selv bor på. Det er høst, det regner og blåser, motstanderen er en god del bedre enn oss og kjøreturen hjem er akkurat en halvtime for lang til at vi har vitser og historier nok til å holde stemningen oppe hele veien. Det er trøstesløst, og vi liker det. Våre elementer er våt småstein, brunt løv, dryppende hår og fotballsko skratsjende mot underlaget. 25 år etter kampene kan jeg nesten se surklende grus og halvfulle XL1-flasker mellom bokstavene når jeg skriver navnene på lagene vi spilte mot: Haugen. Eid. Fjøra. Eikefjord.

Fotball fylte alle mine timer som ikke ble brukt til skole og søvn fra jeg var sju til tolv år. Ingen snakket om indre ro og mindfullness på den tida, men det var vel noe sånt jeg oppnådde alene på fotballbanen etter skoletid i 1980-årene. Noen tror man trenger kamerater for å spille fotball. De har et poeng, men da overser de sjelerensen som oppstår hos en gutt med en ball. Hvor mange ganger kunne jeg skyte i mål fra 11 meter uten at ballen spratt i bakken først? Hva var den beste avstanden fra mål for å skru ballen inn fra død vinkel? Ettermiddagene på fotballbanen ble mumlende egenterapitimer hvor jeg prøvde å gjøre det litt bedre enn i går. Jeg ble god til å skyte hardt, langt og presist, men elendig til å takle, nikke og drible – ferdigheter man bare utvikler i samspill med andre.

Årene går. Barndom blir til ungdom og voksenliv. Det å traske alene ned til kunstgrasbanen (grusbanene er nesten borte) for å skyte på mål helt alene, er noe 37 år gamle menn bare ikke gjør. Det løser seg da datteren min på åtte begynner med fotball. Etter fem minutter på fuktig kunstgras i Stavanger kommer de velkjente følelsene tilbake, pluss noen jeg hadde glemt. Som den nøyaktige opplevelsen av hvordan fotballsko blir våte. Det begynner med en prikking fremst på foten, som utvikler seg til et fuktig belte fra storetå til lilletå, og dette brer seg under fotsålen bakover mot hælen.

Dessuten: Den presise følelsen av hvor på foten man skal sparke en fotball. Innsiden eller vristen, sier du kanskje, men alle vet at det maksimale treffpunktet er like bak knoken på storetåa, hvor forfotens følsomhet møter vristens robusthet.

Og hvordan sparker man egentlig en fotball? Bevegelsen er så selvsagt at det blir som å forklare pusting, men hun spør, og jeg prøver å svare. Etter 15 år som lidenskapelig tennisfan (fotball er ikke så viktig for meg nå) prøver jeg å koble sportene i hodet mens vi skyter på hverandre. Å sparke en fotball er som å serve i tennis: Hele kroppen må være med i bevegelsen. Selve kroppsdelen som skal treffe ballen (altså foten eller racketarmen) skal være fleksibel og avslappet i forberedelsen, helt til trefføyeblikket: Da må den spennes for å få kraften gjennom ballen.

Det er omtrent slik jeg forklarer det for henne. «Litt mye golf», sier jeg når hun står helt i ro og svinger skuddfoten som en stiv kølle mot ballen.

Vi er helt alene. Vi har hver vår ball, fører dem over banen i joggefart og skyter dem i mål. Rett etterpå måker jeg en ball to meter over mål og banner lavt fordi jeg bare klarte å sette to skudd på rad fra 16 meter. Vi finner syklene og sier at vi må gjøre dette igjen.

Kanskje blir det verre vær neste gang, det er lov å håpe. På sykkelen hjemover fnyser jeg forsiktig av en fyr på min alder med skjerf og altfor mye klær på seg, og tenker at neste gang, neste gang skal jeg skru ballen i mål fra cornerflagget.

Av Åsmund Ådnøy

Skriver tennisbloggen. Bor i Stavanger. Tennisspiller med præriestore rom for forbedring.

1 kommentar

Legg igjen en kommentar