Året med de mange jobbene og de færre blogginnleggene

ATP - herretennisDet har vært 14 spesielle måneder av mitt liv. I januar 2013 tok jeg sluttpakke fra det som hadde vært arbeidsplassen min i mer enn 15 år, uten at det sto en jobb og ventet på meg. Noen ganger må man bare gå tvert imot instinktene, stikke haka fram og se hva mer som finnes der ute. Denne uka begynte jeg i en fast jobb igjen. Jeg tror det blir mer tennisblogging nå.

Siden januar 2013 har jeg hatt tre ulike arbeidsgivere, i tillegg til å frilanse og skrive bacheloroppgave ved Universitetet i Stavanger. Dette har jeg lært i perioden:

  • Det finnes utrolig mange trivelige folk der ute.
  • Lærere har ikke for lang ferie. Mine lærerferier gikk stort sett med til å rette besvarelser og forberede timer. (I likhet med helgene.)
  • Lærere er ekstremt inkluderende overfor kvartstuderte røvere som prøver seg i yrket.
  • Det er mindre avstand mellom generasjonene enn for 20 år siden. Færre skarpe kanter mellom voksne og ungdommer.
  • Dagens elever på videregående er ekstremt trivelige. Mange av dem kommer jeg til å huske resten av livet, både for deres personligheter og deres faglige nysgjerrighet.
  • Når drøyt 100 prosent førsteårslærerjobb skal kombineres med ukentlig frilansskriving, tilløp til pedagogikkstudier, et normalt familieliv (barn på fem og ni) og venner – ja, da blir det ikke mye tid til tennisblogging. Og den bloggingen blir mest plikt, ikke så mye glede. Jeg tror det kommer til å forandre seg nå som jeg har skiftet arbeidsgiver for siste gang på en veldig lang stund.
  • Folk har stort sett ett spørsmål til den som skifter jobb: «Du savner ikke jobben på (navn på forrige arbeidsgiver), da?». Noen ganger variert med «Du angrer ikke på at du sluttet på (navn på forrige arbeidsgiver), da?». Hva svarer man egentlig til slikt? Stort sett ja og ha. Det lange svaret kommer her, for dere som er interessert: Jo, jeg savner elevene og kollegene på Vågen VGS i Sandnes, elevene og kollegene på Akademiet i Sandnes, friheten jeg hadde i prosjektjobben på Sølvberget våren 2013, jeg savner de solide kollegene i Aftenbladets Sandnes-redaksjon, jeg savner pionertiden og den første gjengen i Aftenbladets nettredaksjon, jeg savner å sparre med Ludvig Lorentzen i Aftenbladets feature-avdeling, jeg savner det å ha permisjon med små barn, jeg savner hungeren etter å bli ferdig med førstegangstjenesten i de mørke månedene i Harstad, og hvis noen lurer, så savner jeg noen ganger helt vanvittig sterkt det å sitte på toppen av en gigantisk gressklipper og klippe rekke etter rekke på kirkegårdene på Torvastad og Norheim, med kule vernesko på beina og NRK P3 i øret mens gresset ble perfekt kortklipt og solen varmet i fjeset eller regnet pisket mot fjeset. Men det er fortid, og jeg ser mest framover. Jeg har likt alle mine jobber, hver på sin måte, og hver av dem hadde kvaliteter som jeg ikke har funnet i de andre.

Men hei, tennis. Hva har skjedd siden sist? Roger Federer har skjedd. Han tapte finalen i Indian Wells mot Novak Djokovic, men fortsetter i fin form mot Ivo Karlovic i Miami. Karlovic er ikke den trusselen han var for noen år siden, men ingen skal undervurdere en serve som jevnt kommer i 220 kilometer i timen. Karlovic har 308 ess på 19 kamper i 2014, som gir et snitt på 16 ess i hver kamp! Karlovic slår omtrent så mange ess i en kamp som jeg har slått i mitt liv til sammen.

«De fire store» har vært en klisjé i norsk samfunnsdebatt siden Gyldendal lanserte Ibsen, Kielland, Lie og Bjørnson på den måten for mer enn hundre år siden. Det samme har skjedd i herretennis, hvor Federer, Murray, Nadal og Djokovic utgjør sportens svar på de fire norske forfatterne.

Av dem er jeg mest spent på hva Murray klarer framover. Han vant Wimbledon i fjor, men har siden den gang slitt med skader. Denne uka sa han takk og farvel til Ivan Lendl, og det er kanskje ikke så overraskende. Lendl gjorde Murray til en Grand Slam-vinner. Lendl vant selv French Open tre ganger, og det hadde vært spennende om han hadde prøvd å gni litt grusvisdom inn i Murray. En av tennisens mysterier er Murrays elendige meritter på grus. Man skulle tro at en ballsikker fyr som Murray ville trives på grus, men han sliter hvert år.

Apropos Lendl: Han skal ha mye av æren for at Murrays forehand nå er et potent våpen sammelignet med før. Jeg ble sittende og se på en YouTube-film av Lendl og Pete Sampras sine forehander fra deres velmaktsdager. Det er fortsatt imponerende greier:

Denne uka kom også nyheten om at Boris Becker skal ha hofteoperasjon. Det var mye buzz rundt samarbeidet mellom Novak Djokovic og Boris Becker da det ble kjent rundt juletider. Det er mindre nå. Wimbledon blir en prøvestein for det forholdet, tror jeg. Djokovic tapte lett mot Murray i finalen i fjor, en kamp hvor Becker i boksen hadde gitt Djokovic noen game gratis bare på selvtilliten. Hvordan blir kombinasjonen Becker/Djokovic der i år? Om tre måneder får vi svaret.

Av Åsmund Ådnøy

Skriver tennisbloggen. Bor i Stavanger. Tennisspiller med præriestore rom for forbedring.

Legg igjen en kommentar