Det herlige med tennis er at utstyret betyr så lite

Lilla swix i rikelige mengder. (Wikimedia)

OL i Sotsji har gitt oss rikelige muligheter til å klage og bære oss. Til tross for alle gull og medaljer (foreløpig 18) handler det meste om norske langrennsløperes ski. De glir for dårlig, og derfor har vi ikke grabbet til oss fullt så mange medaljer som vi var utpekt til å ta. Nettavisene tyter over av saker om norske ski, hvor det er lagt ned at­skillige forsk­ningsmillioner de siste årene.

I vinter har NRK sendt en serie sportsprogrammer som tar for seg merkedager i norsk idrett. NRK har dreisen på denne sjangeren, hvor Jan Petter Saltvedt setter bragdene i et historisk lys, og intervjuer de sentrale folkene. I episoden om OL-stafetten 1994 (Fauner slo Dæhlie) ble Vegard Ulvang intervjuet om norsk langrenn tidlig på 1990-tallet, hvor de norske herrene var overlegne. Det hadde mange forklaringer, men ifølge Ulvang handlet en under­komm­unisert del av historien om norsk forsprang innen ski- og smøre­teknologi. At vi får en smøretrøkk nå, er kanskje ikke mer enn fortjent etter alle årene som ledende på feltet.

Er langrenn den sporten hvor teknologi og utenomsportslige faktorer spiller størst rolle? Og hvor interessant blir sporten når så mye avhenger av ting som skjer i smørebuene og i forskningslaboratoriene?

Tennis er den klassiske sossesporten på film, men i virkeligheten betyr utstyret fint lite. Rafael Nadal spiller ikke med mystiske strenger og racket laget av hemmelige materialer. Du kan kjøpe toppspillernes racketer, sko og strenger i butikken hvis du vil, og se hvor mye bedre du blir. Det kommer til å bli en deprimerende opplevelse. Toppspillerne markedsfører ulike modeller, men deres racketer har fint lite med disse å gjøre. Proffene har racketer som blir gjort tyngre, stivere, mer stabile og mindre amatørvennlige enn det du plukker opp i butikken. Hadde du prøvd å spille med Roger Federers racket, tipper jeg armen din hadde bedt om nåde etter kort tid.

Langrenn, derimot. Hans Olav Brenner lagde for noen år siden et program om sporten. Programlederen prøvde et par ski som var smurt for landslagsløperne, og rant 75 meter lengre enn med skiene han hadde smurt selv. (Du kan se innslaget på NRKs nett-tv.)

Sport er best når utfallet handler om det idrettsfolkene gjør på arenaen, og mindre om det som skjer utenfor. Det finnes ikke den racket eller de strengene som kan hjelpe Roger Fed­erer i kampene mot Rafael Nadal. Det handler om tennisevner, ikke om utstyret de bruker.

Eller hva med fotball? Fotballsko og -drakter har utviklet seg mye de siste 20 årene, men er teknologien avgjørende? Jeg tipper Lionel Messi hadde vært verdens beste selv med en Nike-modell fra 2004 eller 1994 på beina.

Og løping? Hvor mye betyr egentlig skoene for at Usain Bolt er verdens raskeste mann? Hvor mye saktere ville han løpt med gårsdagens løpesko?

I langrenn må nasjonene må henge med på utstyrskappløpet for ikke å bli fragått. Det er noe konstant irriterende over en sport hvor utstyret alltid kan være syndebukk. Hvor dårlige ski er en mulig unnskyldning etter hvert løp. Dette tilfører langrenn en sytete dimensjon som vi slipper i mange andre idretter.

Spyd er en demokratisk idrett. (Wikimedia)

Sommer-OL er arrangementet hvor man oppdager fascinerende sider ved ulike sporter. Under sist OL, London 2012, lærte jeg en stilig regel i spydkast. Alle som skal kaste, har spydene sine stående på samme sted. Hvis man tror konkurrenten har et bedre spyd den dagen, kan man låne spydet hans og kaste med det. Da vet alle at dagens beste kaster vinner, og utstyret spiller en minimal rolle. (Jeg fant ingenting om dette på nettet, men hvis noen vil utdype, gjør gjerne det i komm­entarfeltet.)

En lignende åpenhet kunne vært morsomt i langrennssporten. Hva om alle lands stab pre­parerte skiene sine i samme smørehall, og valgte mellom de samme produktene, med full åpenhet om hva som var under skiene? Dette kunne blitt en stilig gimmick i sporten, og løftet smørerne fram i lyset. Når løper A vinner det første rennet i OL, vil alle de andre nasjonene herme etter denne løperens skismører i det andre rennet? Og hvordan tolker de ulike lands smørere værmeldingen? «Sverige støtter seg på meldingene om mildvær utover formiddagen, men de norske smørerne har gått for en smørning som passer bedre til fortsatt minusgrader – hvem får rett?».

Realistisk? Kanskje ikke, men det ville gjort langrenn enda mer spennende, og fjernet mye av hemmelighetskremmeriet i sporten.

3 tanker om “Det herlige med tennis er at utstyret betyr så lite

  1. TM

    Interessant. Jeg leste her om dagen om «spaghetti strings», som ga ballen uforholdsmessig mye spin, og ble forbudt av ITF i 1977, etter at Ilie Nastase brukte en spaghetti-racket til å gjøre slutt på Guillermo Vilas’ 46-kampers seiersrekke.

    Står mer her med bilder og video:
    http://www.tennis.com/gear/2013/02/question-day-revisiting-spaghetti-racquet/46306/#.Uw0IYNtFpk8

    Utdrag:

    For folks interested in the history of the game’s equipment, Leonard, the “spaghetti racquet” (also known as the “double-strung” racquet) is quite the highlight. Created by a West German horticulturist named Werner Fisher, the stick, which featured a highly movable string surface, could impart massive amounts of spin that were completely unheard of at the time.

    Svar
    1. Åsmund Å.

      Ja, spaghetti-racketen var ekstrem. Jeg lurer på hvor mange som prøver å tøye reglene for hvordan en racket skal være i dag. Jeg mener at det kom en regel om størrelsen på rackethodet og lengden på selve kroppen på 90-tallet, men gidder ikke google det nå. Tennis er en grei sport på den måten at det ikke er vits i å lage ekstremt store racketer, for da blir de vanskelige å manøvrere.

      Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *