Tennis.com melder at Juan Martin Del Potro bare har to racketer igjen. Han bruker en gammel modell som Wilson har sluttet å produsere (Wilson KFactor). For sin egen del bør argentineren unngå raseriutbrudd når Australian Open spilles om to uker. (Bare spør Goran Ivanisevic.)
Et spørsmål melder seg: Hvorfor lager ikke Wilson flere til ham? Prototypen har de vel liggende, så hvorfor ikke produsere 50-100 racketer for argentineren? Hadde jeg vært JMDP, ville jeg gneldret forsiktig i Wilsons retning. Elementær markedsforståelse sier at Del Potro er en viktig mann for Wilson. Han er Sør-Amerikas beste spiller, og jeg vil tro Wilson selger ganske mye der på hans popularitet. Da bør de klare å holde mannen med racketer nok.
For noen år siden leste jeg en artikkel om Andre Agassis forhold til racketer. Han kunne kjenne selv den minste forandring i strengestramheten, for racketer var nærmest en forlengelse av armen hans. Det er en grunn til at spillerne er konservative når det gjelder å ta i bruk nye modeller. Et skifte av modell kan gi fordeler, men den kan også ta tid å spille inn, med sviktende resultater som mulig konsekvens.
For noen uker siden fikk jeg tilbake en racket som har vært på legd i noen måneder. Det er en Wilson 5.3 som jeg kjøpte for noen år tilbake. I teorien er den mye bedre enn racketen jeg har spilt med i mellomtiden, en Gamma-racket som sikkert er fra Gammas nederste hylle. Den vant jeg i en quiz for 15 år siden, og den har vært en backup-racket siden da. Det vil si, helt til Wilson ble lånt bort. Og nå? Det siste året har jeg spilt så mye tennis at racketene har byttet plass. Jeg elsker Gammaens tyngde og tjukkere skaft, og synes Wilsonen er for hammeraktig, med tynt skaft og pappaktig lyd i trefføyeblikket.
Skulle Gammaen knekke, er ikke krisen like stor som den vil være i Juan Martin Del Potros tilfelle. Likevel føles det på et nivå tilfredsstillende å lese nyheten om Del Potros racketproblemer, og legge ansiktet i alvorlige folder og si med myk stemme: «Juan Martin, jeg vet akkurat hvordan du har det.»
Herlig skrevet! Føler det på samme måte selv, jeg også med begrensede ferdigheter. Men det er noe med å spille med den racketen du er vant med, kjenner ut og inn, har det riktige «klisteret» på grepet og føler du kan slå de ekstra gode slagene med.
Mistenker at det er like mye tilvenning som at racketen er bedre, det er kanskje heller en psykologisk effekt som sier til deg at «jeg får ikke slått like bra med denne racketen». Den tanken kan fort snike seg inn ubevisst også, du mister litt troen på at du kommer til å få ut maksnivået, være seg at strengene er litt løsere (og du føler du slår litt for mye ut sammenlignet med det som satt da du spilte med favorittracketen, med kanskje litt hardere strenger, eller du får til litt ekstra kontroll med «akkurat den kanten» på grepet). Grepet er gjenstand for mye frustrasjon hvis det ikke er «finstemt» og satt på riktig, og er nok krise nummer to bak strengene.
Nadal må for eksempel fjerne hele det tykke originalgrepet på de racktertene Babolat produserer, og isteden manuelt sette på to tynne grep for å få den riktige «følelsen». Sikkert noe han har funnet av etter en lang stund med «feeling», og til slutt konkludert med at «sånn må jeg ha det».
Australian Open hvert øyeblikk! Glem Solskjær i Premier Leauge, OL og nedtellinger som sier at det er 27 dager igjen – vinterens høydepunkt er kun en knapp dag unna, den 13. januar! Med på kjøpet blir det lettere å stå opp omtrent en halvtime før frokost i hele to uker. Triveligere start på dagen blir det sjeldent på denne tiden av året. Perfekt tidspunkt å ha en Grand Slam-turnering i midten av januar.