Tennis på tv:
Marion Bartoli – Sabine Lisicki 6-1, 6-4
Finale Wimbledon 2013
Jeg tror ikke det finnes den amatørspiller i verden som går på banen og drømmer om å være Marion Bartoli. Hun slår med to hender på begge flanker, og har en omfattende servebevegelse, returnerer serve langt inne i banen og slår mye i luften mellom poengene.
For vårt indre ser vi heller for oss Federers eleganse og forehand, Nadals fightervilje og passeringsslag, Djokovics vinnerhode, Serena Williams´ serve eller Victoria Azarenkas forsvarsevner når vi drømmer om hvem vi vil etterligne. Innerst inne vil vi alle være artister, for sannsynligvis var det en av profftennisens artister som fikk deg hekta på sporten i utgangspunktet.
Egentlig burde vi alle sett mer på folk som David Ferrer. Et brukbart tennistalent som har presset maksimalt ut av karrieren, gjennom målbevisst trening og en vilje ut av denne verden.
Eller Marion Bartoli, som vant Wimbledon i dag. Bartolis seier fungerer både som inspirasjon og et lite stikk i samvittigheten til alle tennisspillere med WTA- eller ATP-ranking. Inspirasjon fordi Bartolis seier viser at det finnes mange veier til toppen. Hun er litt chubby, tønneformet, temmelig endimensjonal spiller som stoler på sine styrker. Nettopp dette gjør at atskillig større balltalenter enn Bartoli gir seg selv noen harde blikk i speilet på en dag som denne: Hvis Bartoli kan vinne Wimbledon, hvorfor kan ikke jeg? Hvor mye handler om viljestyrke, og hvor mye handler om det som er medfødt?
I alle idretter snakkes det mye om talent, og mye om det vakre. Men de færreste idretter er estetiske øvelser. Poenget med en tenniskarriere er ikke å få flest lagd flest mulig YouTube-videoer til din pris, men å vinne kampene. Talent er så mangt. Talent er også evnen til å tåle mye trening, og evnen til å dra seg opp igjen etter motgang. Begge deler har Marion Bartoli i bøttevis.
Det ble en rar finale. Sabine Lisicki var favoritt, og brøt Bartoli i første game. Det burde roet henne ned, men hun ble selv brutt til 1-1. Bartoli stormet gjennom resten av settet. Bartolis hode var definitivt på rett sted, hun pumpet seg opp mellom hvert poeng og skiftet knapt ansiktsuttrykk gjennom kampen. Lisicki var storøyd fra første sekund på banen, men smilet ble stivere utover kampen. I begynnelsen av andre sett kom tårene.
Hun måtte ha brutt Bartoli på 1-0 i andre sett, da hun hadde mange sjanser. Bartoli reddet alle disse breakballene, og fikk en 5-1-ledelse i andre sett også. Med ryggen mot veggen vant Lisicki noen game på slutten, men det var for seint. Bartoli tok seieren med et ess ut av banen, og falt til bakken.
Lisickis serve hjalp henne ikke ut av problemene, selv om hun satte 65 prosent førsteserver vant hun bare halvparten av disse poengene. Hun klarte aldri å styre med forehanden heller. Bartoli slo mye ned mot Lisickis backhand.
Kommer Marion Bartoli til å overta verdensherredømmet i tennis nå? Selvsagt ikke. Men seieren hennes var en nyttig påminnelse til alle oss andre om at det finnes mange veier til toppen. Selv om jeg følte med Lisicki, digga jeg at Bartoli vant. Jeg har jo alltid hatt sansen for dama.
Kamprapporter:
- Tennis.com (Pete Bodo)
- Tennis.com (Steve Tignor)
- CNN/Sports Illustrated (Jon Wertheim)
- Wall Street Journal (Tom Perrotta)
