Tre tanker om Nadals triumf i French Open 2013

French OpenFrench Open sluttet for noen dager siden, og folk ser framover mot Wimbledon. Det gjør jeg også, men må skrive litt om Rafael Nadals triumf i French Open først. Finalen så jeg ikke, for jeg regnet med at Nadal ville slå David Ferrer uten problemer. Så skjedde. For detaljert analyse, les ATPs artikkel.

Siden det er seint på kvelden, koker jeg mine tanker ned til tre punkter:

  1. Ingen har noen gang dominert en Grand Slam-turnering slik Nadal gjør i Paris. Sjekk finalerekkene i Wimbledon til Pete Sampras (7 titler) eller Roger Federer (også 7 titler i Wimbledon): Flere av titlene deres kom etter nervepirrende finaler. Nadal har på sine åtte finaler i Paris til gode å spille en femsetter.
  2. Nadals åtte seire i French Open bør være velkjent nå, det samme er hans 12 Grand Slam-titler. Enda et tall er verdt å minnes: Nadal ble med denne seiren den første mannen som vant minst én Grand Slam-tittel NI ÅR PÅ RAD. Tygg på den. Selv ikke evighetsmaskiner som Connors, Lendl, Sampras eller Federer klarte det. Nadal har hatt sine skadeavbrekk, men aldri verre enn at han klarte å få med seg minst én Grand Slam-turnering i året. Den eneste aktive spilleren som har vunnet French Open utenom Nadal, er Federer. Generasjon på generasjon vokser kommer fram uten å få smaken på Grand Slam-heder i ung alder. Nadal vant sin første allerede som 19-åring, og gjorde det å vinne til en vane. Det er ikke lenger usannsynlig at Nadal skal passere Federers 17 Grand Slam-titler. Nadal kan vinne French Open hvert år fram til han blir godt inne i 30-årene. Rasker han med seg et par andre GS-turneringer i tillegg, er 20 GS-triumfer ikke utenkelig. For en komplett oversikt over spillere og antall Grand Slam-titler, sjekk oversikten min.
  3. Store spillere har ofte merkelig teknikk. McEnroes volleyer, Connors´ forehand, Grafs forehand – og Nadals forehand. Jeg tviler på om noen av dem blir lært bort på tennisskoler. Hvis noen har en god lenke til video som viser hvordan Nadal skaper den vanvittige blandingen av overskru og kraft, blir jeg glad! Slaget er et like stort problem for motstanderne som da Nadal først kom på touren for ni år siden.

Av Åsmund Ådnøy

Skriver tennisbloggen. Bor i Stavanger. Tennisspiller med præriestore rom for forbedring.

4 kommentarer

  1. Meget interessante momenter. De to første punktene er imponerende! Det setter virkelig Nadals prestasjoner i perspektiv. 20 Grand Slam-titler er ikke lenger et vilt tall.

    Det er imidlertid det siste punktet jeg vil dvele litt ved. Det handler om å være åpen for at ting kan gjøres på forskjellige måter, og det ikke nødvendigvis må være feil. Jeg har følelsen av at i Norge er vi «bundet» til en bestemt måte å lære bort tennis på: «Det skal være slik». Min erfaring som spiller, er at det er litt lite gehør for andre synspunkter trenere og «tennisforeldre» imellom. Ikke bare tennis, men også i andre idretter.

    I fotball er vi for eksempel fremdeles preget av den engelske arven, hvor opphøying av defensiv og taktisk offervilje er viktigere enn å være kreativ og feile. Det sitter fremdeles godt fundamentert i norsk idrettsfilosofi at vi skal følge «læreboksavgjørelser» og norske illusjoner. Idrettskulturen gjenspeiler også sosialdemokratiet – det å vinne, konkurrere og være god er farlig. Har man en dose Northug-selvtillit og er et A5-format som John Arne Riise, er det feil det også. Det er imidlertid liten tvil om at det er de «spesielle» som når lengst.

    Det er naturligvis ikke anbefalt å starte å spille på en måte Nadal gjør. Samtidig er det viktig å ha en tålmodig trener som kan se potensialet, bygge opp en spiller uten «læreboksinnfallsvinkler» – og deretter ha mulighet til å ta i bruk og videreutvikle de kvalitetene. Derav får man også ekstreme ferdigheter. Nysgjerrighet er drivkraften bak utvikling. Å være åpen for å se potensialet, selv om det ikke er etter vanlige standarder. Derfor bør heller ikke alle slå som vedkommende i «trenermalen».

    Dersom treneren hadde fått bestemme hadde vi kanskje aldri fått sett Boklöv-stilen i skihopping, Fosbury Flop-stilen i langrenn og Alanzinho-måten å utdøve kantrollen på i fotball. Eller fått sett Messi dominere så mye som han gjøre nå. Eller som Åsmund skriver, det hadde vært dårlige odds for å se McEnroes volleyer, Connors’ forehand, Grafs forehand – og Nadals forehand.

  2. Beklager at jeg fikk mellomrom mellom ordene mine, det var ikke planen. Det hadde sikkert vært lettere uten de, men jeg er litt usikker på hvordan man redigerer.

  3. Etter det nå er klart at Nadal og Djokovic er jevngode på grus så er jeg ikke like optimistisk med tanke på Nadal sine sjanser i de andre Grand Slam-turneringene.

Legg igjen en kommentar til Marat Avbryt svar