Jeg hadde tenkt å skrive om Indian Wells-turneringen. Fordi alt går etter skjema der, kommer det noen ord om Andre Agassi i stedet.
Jeg har nemlig fått bladet Costume i hendene. Sånt skjer når det er kvinner i husstanden. Mars-utgaven gjør det vanskelig å tro at publiseringsbransjen står til knes i kvikksand: 308 (!!) sider om mote og mennesker gjør Costume til noe av det tyngste du kan slepe med deg rundt i Mulberry-veska.
Bladet intervjuer Thomas Seltzer og Jenny Skavlan (med partnere), pluss et obligatorisk Trend-spesial og sånt. Ironiser her hvis du føler for det. Jeg har andre prioriteringer, nemlig tennis.
På side 58 skriver moteredaktør Hege Aurelie Badendyck «Om Agassi og andre forbilder». Hun mimrer om Agassis fargerike klesstil og særpreg på 90-tallet, og om hvor forelsket hun var i Agassi da. Amerikaneren oppmuntret henne til å være seg selv, forteller hun.
Det paradoksale i dette er at Agassi selv var en ekstremt usikker fyr i perioden hun snakker om. Agassi følte seg fanget i en offentlig oppfatning av ham («Image is everything»-kampanjen til Canon, for eksempel) som han ikke kjente seg igjen i. Og hestehalen hans, som moteredaktøren trekker fram, var etter hvert bare en parykk som skulle dekke over Agassis svinnende hårmanke.
«I en periode vant han alt», skriver Badendyck. Tja, så dominant var aldri Agassi. Hans beste år på tennisbanen var 1999. Da var han skallet, middelaldrende (i tennissammenheng) og spilte i helt streite klær.
(For mer om Agassi, les dette lange og noe kritiske innlegget fra en annen blogger.)
