Hvor mye kan den voksne kroppen lære?

Dattera mi på sju slår hjul. Hun begynte plutselig med det i vår en gang.
«Hvem har lært deg det?», spurte jeg.
«Jeg så hvordan de andre jentene gjorde det», svarte hun.

Det er lett å lære seg å slå hjul når du er liten.

Det er lett å lære seg å slå hjul når du er liten.

Kroppens gullalder er fra null til ca. tolv år. Da er vi ennå så unge at hjernen ikke har rukket å utvikle sine filtre. Vi analyserer ikke før vi gjør ting, vi bare gjør dem, og kroppen fører an. Ting vi lærer kroppen opp til i den alderen, forlater oss aldri. Vi kan gjemme ferdighetene, undertrykke dem eller understimulere dem, men de er koblet på DNA-et vårt for alltid.

Vi hadde bordtennisbord i kjelleren da jeg var liten. På tomme ettermiddager kunne jeg stå og slå ballen i veggen, den spratt på bordet igjen, jeg slo mot veggen igjen, og så videre. Andre tomme ettermiddager kunne jeg ta med fotballen til skolen (det var ikke langt) og skyte. Skyte, skyte, skyte og trikse litt.

Jeg spiller aldri fotball nå for tiden. Siste faste kompisgjeng jeg spilte med, var for 12 år siden.

I sommer var jeg på sommerferie og ble med ungene på lekeplassen. Det lå en fotball der, og det var to mål på den lille banen, som var en blanding av grus og gras. Jeg vippet ballen opp, sparket den tre meter opp og dempet den død på fotsålen. Ballen traff meg ikke i hodet eller fem centimeter foran foten, men akkurat der den skulle på høyre fotblad. DNA. Jeg vippet den opp igjen, tok den på halvspretten og måkte den i tverrliggeren fra 15 meter. DNA.

For noen år siden spilte jeg bordtennis igjen. Det tok noen minutter, men så koblet hjernen seg ut, og jeg traff ballen på instinkt.

Mulig at jeg rosemaler litt her. Jeg skyter ikke like godt som da jeg var 16. Bordtennisrefleksene er sløvere, jeg trikser selvsagt dårligere enn i ungdommen og jeg var høyst middelmådig i både fotball og bordtennis. Men kjernen er der fortsatt. Jeg tenker ikke når jeg skal sparke en fotball eller slå en bordtennisball, jeg bare gjør det. Og jeg kan aldri huske at noen fortalte meg hvordan jeg skulle sparke en fotball, det var noe jeg fant ut på egen hånd.

Situasjonen er den helt motsatte når jeg skal spille tennis: Jeg lærte aldri å spille tennis som liten. Med kroppen full av hjemmesnekret teknikk og hodet full av instruksjonstips fra alle steder, blir resultatet sjelden godt. Du vet følelsen av det perfekte treffet, et sånt hvor ballen bare fyker av strengene dine og du vet at slaget er godt med det samme? Jeg har kanskje fem sånne i løpet av en times tennis.

Det er da jeg tenker: Skal du lære deg fysiske aktiviteter som krever et visst nivå av koordinasjon, bør du helst gjøre det i barndommen. Dette gjelder helt ned på mikronivå: Jeg var en helt ubrukelig dribler og har aldri vunnet en hodeduell i mitt liv på fotballbanen, høyden til tross. Jeg lærte det ikke da, og jeg tviler på om jeg kunne lært det nå – hjernen står i veien.

Eller tar jeg feil? Kan kroppen vår lære seg kompliserte ting i voksen alder? Når jeg ser på «Skal vi danse», tenker jeg at jeg tar feil. De folkene lærer seg dansing på no time. Men samtidig kan jeg jo ingenting om dansing, for meg er all dansing imponerende.

Amatørene som får ni og ti på dommerkortene, hvilken standard måles de mot? Har de klart å gripe dansens innerste kjerne, eller er de bare flinke til å lære seg bevegelsene? Det skulle jeg likt å vite. Kan vi utvide kroppens repertoar som voksne, eller er vi dømt til å være dyktige etterapere når vi vokser til – gode til å herme, men uten å ha øvelsen i blodet?

Kjør debatt. Og kom gjerne med lenker til oppklaring.

Tips: Les gjerne Andreas Selliaas´ artikkel «Hvor god kan barnet mitt bli», som toucher innom noe av det samme.

2 tanker om “Hvor mye kan den voksne kroppen lære?

  1. terzo

    Det er ingen tvil om at kroppen har en helt annen mulighet til å lære seg ting inntil 12-årsalderen, det er det forsket mye på, spesielt ser man det mtp å lære nye språk og dialekter, men også fysisk.

    Men det er kanskje noe man overser som voksen og det er antall timer man har lagt ned, tipper du har spilt temmelig mange flere timer med fotball enn tennis(?).
    Og som voksen så har man (kanskje litt urealistiske) forventninger til hvor få timer som er nødvendig å bruke. Kanskje fordi man sammenligner seg med og ser hva f.eks Federer får til, mens man som barn sammenligner seg med andre barn?

    Svar
  2. Marat

    Interessant innlegg. Har fått med meg at det er noe som heter synapser i hjernen, som er et kontaktsted mellom en nervecelle og en annen nervecelle. En ny synapse blir dannet hvis man gjør noe helt nytt: En nye signaloverføring mellom nervecellene skjer. Denne synapsen forsterker seg hvis man gjør den samme aktiviteten flere ganger, og blir sterkere og sterkere – uavhengig av alder. Det er absolutt håp for å bli bedre selv i voksen alder. Gjør man en ting mange manger nok, vil man kunne bli mye bedre enn det man var.

    Litt på siden har jeg også hørt at hjernen ikke når sitt toppunkt før den er 50 år. Har dessverre ikke littertaur på det, men jeg mener å ha blitt fortalt det engang. (Husker heller ikke begrunnelsen, men den virket fornuftig).

    Det har blitt sagt at man trenger 10 000 treningstimer innen «sitt område» for å bli i verdenstoppen. Det være seg i sjakk, fotball eller roing. Og det tror jeg også er uansett alder eller når man begynner. Da har man gjort det så mye at bevegelsen «er en del av deg». På en annen side har man selvsagt ikke sjans til å bli verdensmster når man er 20 år hvis man ikke begynner når man er ung… Sportstorheter som for eksempel Henry ble vel god på «prærien», Ronaldo i bakgata, Bjørn Borg på garasjeveggen og Ivanovic i et tomt svømmebasseng med enormt mange repitasjoner…

    Tipper at du har akkurat de samme kvalitetene til å spille fotball og bordtennis nå som da du var 16. Tipper det er her nettopp basisferdigheter, fundamentet, grunnlaget eller forutsetningene slår inn. Fundamentet har blitt «brent» fast i hver celle, selv om selvsagt finusteringen av touchen ikke sitter med en gang. Det blir litt som å svømme eller sykle etter mange år: «Det sitter». Eller sagt på en annen måte: Synapsen er sterk nok. Grunnlaget vil alltid være der, så lenge man begynner før pubertetsalder.

    Man har som det blir sagt mye større grunnlag for å lære ting før tenåringsalder og få det til å sitte i ryggraden, kanskje fordi man ikke tenker så mye over hva man gjør, som du påpekte (sikkert i kombinasjon med flere grunner). Merker også at hvis det kommer «naturlig» eller automatisk, og jeg ikke tenker når jeg slår på tennisbanen, er det mye lettere å prestere bedre, eller sågar komme i flytsonen! Synnøve Solemdal uttalte vel også, etter å ha vunnet sin første verdenscupseier i skiskyting i desember, at hun denne gangen ikke tenkte på standplass!

    Man kan bli god i en ny idrett eller aktivitet i godt voksen alder. Jeg har selv sett mange gode tennisspillere som hevder seg bra i turneringer, som ikke begynte før de var 20-30 år. Men man kan bli veldig god til et visst punkt. Hvis det er en med like mange treningstimer i voksen alder, vil han som har innprentet bevegelsen som liten være bedre. Tror jeg konkluderer med at alt kan trenes på så lenge man har et visst fundament av ferdigheter å bygge på, men at den som har fått teknikken inn i ryggraden fra tidlig av, blir aller best (selv om de som begynner sent også kan bli gode og mye bedre enn det de var)!

    Synpasene – kontaktstedene eller signaloverføringene mellom nervesellene – vil alltid bli sterkere jo mer man gjør noe. Klart, man lærer kanskje fortere når man er yngre, men man lærer til man dør!

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *