Dagsavisen har hver dag et baksideintervju med en aktuell person. Det er en blanding av nye og faste spørsmål.
Det siste spørsmålet er hver gang hvem intervjuobjektet helst ville stått fast i heisen med. Svarene varierer stort sett mellom:
a) De snusfornuftige (de som svarer heismontør).
b) De familiekjære (de som vil stå der sammen med kona for endelig å treffe henne litt).
c) De nesegrust beundrende (de som vil stå der sammen med en anerkjent offentlig person, som Nelson Mandela eller Jonas Gahr Støre).
d) De sinte (de som vil skjelle ut noen de ikke liker trynet på, for noen år siden svarte halvparten George W. Bush).
Hvis jeg skulle delt heis med en tennisperson, hvem skulle det vært? Hvis målet var å få til en skikkelig god tennisprat? Ingen av de største navnene, som jeg tror er selvopptatte og temmelig kjedelige folk fulle av standardsvar. Det måtte vært noen som snakker engelsk. En med erfaring fra toppen, uten å ha blitt høy på seg selv. En med store meritter, men behagelig ego. Med andre ord: Jim Courier.
Han vant fire Grand Slam-titler fra 1991-93, og tok kommandoen av amerikanerne i Sampras/Agassi-generasjonen. Hver gang jeg ser Courier på tv i disse dager, tenker jeg: Bra mann. Hyggelig fyr. Smarte perspektiver.
Hør forresten Courier i en podcast på Sports Illustrated fra i vinter. Han har mange tanker om sportens framtid, og tror blant annet at spillere har mye å tjene på systematisk statistikkbruk. Courier snakket også med tennis.com under US Open.
Jim Courier spilte i en hel haug klassiske kamper i sine dager på ATP-touren. US Open-finalen mot Edberg i 1991, Australian Open mot Sampras i 1995 og mot Sampras i French Open 1996. Her er Courier i den siste Grand Slam-turneringen han vant, mot Stefan Edberg i Australian Open 1993. Ikke så stilig skjorte:
