Jeg spilte tennis igjen i dag, for første gang på 3-4 måneder. Siden dette er en konkurransesport, sier jeg med en gang at det endte 5-7, 6-2 før vi avbrøt.
Det er selvsagt oseaner av kvalitetsforskjell mellom meg, som aldri har lært å spille tennis, og de virkelig gode. Jeg server som ei giktisk bestemor. Backhanden min er en vits. Jeg klarer ikke å slå tre solide grunnslag etter hverandre. Men musklene verker etterpå, og det er noe av poenget. Det er nok et tegn på alderdom at jeg er mer opptatt av det kroppslige utbyttet, enn hva sluttresultatet ble.
Likevel er det ikke det rent tennistekniske som imponerer meg mest ved de beste. Nei, det er det som skjer på innsiden av hodet. For meg er alle tennisøkter like mye en kamp mot indre demoner som en teknisk utfordring. Noen kaller det spenningsnivå, og det er et godt ord: Det å finne balansen mellom konsentrasjon og avslapning, mellom aggresjon og hodeløs satsting.
Sånn sett er tennis en fin trening for resten av livet: Du kan bare gjøre noe med det som er her og nå. Det neste poenget er det du kan gjøre noe med. Jeg liker også en annen ting ved tennis, nemlig at et poeng er et poeng. Det spiller ingen rolle hvordan du vinner det. Du får ikke mer poeng på et serveess enn på at motstanderen slår i nettet. Det gjør tennis til en helt annen type idrett enn f.eks fotball, hvor et heldig langskudd kan avgjøre en hel kamp.
Hvordan var jeg i hodet i dag? Ikke så verst. Servet mye førsteserver i begynnelsen, før nivået falt litt og jeg ble presset for mye på backhandsiden utover første sett, og for mange åpenbare sette bort-sjanser gikk i dass. Men brukbart humør etter første sett likevel. I begynnelsen av andre sett gikk det min vei igjen, og jeg gjorde en stor feil: Jeg fortalte meg selv at det var tåpelig å investere følelser i dette, det var bare å vise mye spilleglede, så ville gode ting skje av seg selv. Altså ble jeg for lite selvkritisk, og da tapte jeg to games, før kampen snudde igjen.
Det er etter sånne kamper at jeg tenker på hvordan Nadal og Djokovic har det. Hvordan klarer de å nullstille seg for hvert poeng, legge det forrige bak seg og alltid være til stede i situasjonen, poeng etter poeng? Hvor mye av det er medfødt, hvor mye kan læres?
