Wertheim punkterer Wimbledon-myten

Få sportsarrangementer har et større snobbestempel enn Wimbledon. Men sammenlignet med de fleste store sportsbegivenheter er Wimbledon antikommersielt på mange måter, mener hedersmannen Jon Wertheim i Sports Illustrated:

You’ll notice that there are no corporate logos splayed on the playing surface. There are zero courtside billboards or rotating signs. No luxury suites with flat screens, stocked bars and carving boards to make the actual sporting event feel like so much background hum. During breaks in the action, note that there is no music, no sponsored dot races on the scoreboard, no unnaturally peppy cheerleaders or mascots air-cannoning T-shirts provided by still another sponsor. At no time will you hear the phrase, «Brought to you by… .»

Wimbledon begynner på en mandag, og stenger dørene på den midterste søndagen:

It closes its gates on the middle Sunday, the most profitable day for sports broadcasting. Why? Way back when, the organizers reckoned that Sunday play would be disrespectful to the neighbors on their day of worship. And this hardened into tradition.

Og apropos den norske fotballrettighetsdebatten: Wimbledon sendes på BBC1 og BBC2, som er offentlige gratiskanaler uten reklame.

5 tanker om “Wertheim punkterer Wimbledon-myten

  1. Anders Ekeland

    Skjønte ikke helt hva som var myten og at den ble punktert. For det er vel nettop noe snobbete ved å ikke ha reklame, ved å la gudstjenesten gå foran tenniskamper på søndag?

    Men selv om utgangspunktet var(landeier)aristokratisk snobberi og ikke i tråd «loven» med total, global profittmaksimering hvert sekund på døgnet i alle sammenhenger, så er det vel OK?

    Og at alle må spille i hvitt, det var sjølsagt en veldig Bourdieusk distinksjon (bare de rike med tjenere kunne bedrive en sport som krevde hvite langbukser til envher tid), men i dag med moderne syntetiske stoffer, shorts og vaskemaskin – så er vel snobbeffekten borte, det er bare blitt en kuriositet som heldigvis ikke går ut over spillet.

    Wimbledon har noen tradisjoner som er snobbete, men som i dagens gjennomkommersialiserte verden virkelig er verdt å ta vare på. Eller hur?

    Svar
  2. Anders Ekeland

    Skjønte ikke helt hva som var myten og at den ble punktert. For det er vel nettop noe snobbete ved å ikke ha reklame, ved å la gudstjenesten gå foran tenniskamper på søndag?

    Men selv om utgangspunktet var(landeier)aristokratisk snobberi og ikke i tråd «loven» med total, global profittmaksimering hvert sekund på døgnet i alle sammenhenger, så er det vel OK?

    Og at alle må spille i hvitt, det var sjølsagt en veldig Bourdieusk distinksjon (bare de rike med tjenere kunne bedrive en sport som krevde hvite langbukser til envher tid), men i dag med moderne syntetiske stoffer, shorts og vaskemaskin – så er vel snobbeffekten borte, det er bare blitt en kuriositet som heldigvis ikke går ut over spillet.

    Wimbledon har noen tradisjoner som er snobbete, men som i dagens gjennomkommersialiserte verden virkelig er verdt å ta vare på. Eller hur?

    Svar
  3. Marat

    Jepp, i dagens gjennomkommersialisterte verden, der de fleste tenker bling-bling i kassa foran tradisjoner, er Wimbledon et godt motstykke – selv om de fleste tenker på turneringen som ekstremt overklasse, noe som for det meste henger igjen fra lang tid tilbake.

    Synes Wimbledon har noen veldig gode verdier. De står last og brast med tidligere måter å gjøre ting på, og det er sjarmerende. Det er flott at dem blir forvaltet videre.

    Ett punkt er jeg imidlertid imot: Wimbledon har de dyreste billettene i Grand Slam-sammenheng. Correct me if i’m wrong. Jeg er veldig for, spesielt i en idrett som tennis, for folkekultur og nei til rekespisende elitekultur, hvor kun de rikeste får kjøpe billetter og ta del i arrangementet. Istedenfor en god film vil «kundene» se god tennis. Det må også være plass til arbeidermannen i gata som engasjerer seg for tennis – og ikke minst mulighet!

    Billettprisene kan jo sammenlignes litt med Premie Leauge, det første og største eksemplet på overkommersialisering i idretten: Lokale, arbeidende og geniunt intresserte personer blir ersattatet av «kunder» fra alle kanter og hjørner som kan sammenlignes med «kinobesøkende».

    Det er en utvikling man skal passe seg litt for. For det er ledere, trenere, tennisinteresserte og foreldre som frakter sine barn til treninger og som i det stille bygger opp grunnmuren tennisen hviler på! Og som deretter gir mulighet for et rikt idrettsliv, med mulighet for forbund, klubber og idrettsforeinger å tjene penger. Ikke glem dem som er navet i tennishjulet til for del for turisme og «masseindustri»! Ja til folkekultur, nei til elitekultur!

    Da tror jeg tennisen favner bredere også.

    Svar
  4. Monfils

    Wimbledon er klasse tvers igjennom. Finner intet sportsarrangement kloden over av samme kaliber, men turneringen er alt annet enn antikommersiell.

    Forskjellen ligger i hvilke forretningsmessige interesser det styres av. Tatt de skyhøye billettprisenene, pengepremiene, tv-rettighetene og det ultrakommersiellet samarbeidet med Ralph Lauren i betrakting, er dette heller en turnering der de kommersielle interessene er forvaltet på en «fornuftig» måẗe, og turneringsledelsen har brukt navnet Wimbeldon for alt det det er verdt.

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *