Den rotete sporten

Det finnes mange 2010-oppsummeringer der ut. Du finner dem selv. Hvis du begynner å få kavalkade-dosen, har jeg lesestoff til deg.

I tenårene spilte jeg noen ganger tennis med en kamerat. Han var ganske hissig til tider, mest på seg selv. (Han har fått barn og blitt 35 nå, så jeg tror han er roligere. Selv om det er lenge siden jeg spilte tennis eller fotball mot ham). Ingen av oss hadde lært grunnleggende teknikk, vi bare improviserte ut fra bordtennis, som var vår hjemmebane. Likevel: Etter en misset smash kunne han slenge racketen brutalt i gjerdet og skjelle seg selv ut. Det var ganske underholdende. Selv Pete Sampras smashet massevis av overheader i nettet, men min kamerat, som skal forbli navnløs, hadde store krav til seg selv.

Hvorfor har vi så vanskelig for å godta egne feil på tennisbanen?

Tennis is messy (Tennis er rotete) påstår folkene bak www.tennismindgame.com. Jeg kunne egentlig sitert hele artikkelen, men nøyer meg med høydepunkter.
Om hjernen vår:

Our minds want to control things. We want to KNOW what is the cause and effect of everything. That calms us down. We are in control of the situation. We also want to PREDICT with total certainty what will happen. Again, we feel safe and calm if we can predict what will happen.

Dessverre passer dette dårlig sammen med tennis:

The reality of tennis is that we don’t know what will happen – at least not with 100% certainty. Still, our minds want 100% certainty, so we must learn to think in PROBABILITIES! We must teach our brains to think in high percentages and that this is good enough and safe enough to be calm. If we want 100% certainty, we’ll realize, of course, that it’s not attainable and then we’ll be in a constant state of anxiousness. The problem with this is that this anxiousness causes tension in our bodies and then causes even MORE mistakes! We are now the cause of the mistakes; it no longer is only random miscalculations made by our brains!

Så hva er løsningen?

Accept it – accept that it’s very, very messy and that the mess that happens in between is not important. So what if you miss? What’s the big deal? It’s a normal part of tennis and a normal part of tennis statistics for everyone. Even top pros miss easy shots in every match. It’s crucial that you keep this information somewhere in your mind as a reference, to remind yourself when you miss a shot. «The pros miss them too. Let’s move on and focus on the next point.»

Alt dette høres selvsagt logisk ut. Det eneste som gjenstår er å ta det med seg på banen.

Les ellers The inner game of tennis, som er den beste boken om det å spille tennis som jeg har lest.

3 tanker om “Den rotete sporten

  1. Knut

    Egentlig litt merkelig at tennisspillere blir hissige av å bomme. Når f.eks fotballspillere misser straffer eller andre opplagte sjanser skjuler de ansiktet i hendene eller liknende. Men de får kanskje ut aggresjonen på motspillere, noe som ikke er like greit i tennis.

    Svar
  2. Marat

    Godt poeng det der. Men så er det vel også noe med lagfølelsen: At man taper som et lag og vinner som et lag, mens man i tennis taper alene og vinner alene. På den måten er tennis en brutal sport. Du er helt alene på banen. Du har ingen andre enn seg selv å hente støtte fra, med mindre du har et anselig publikum som heier på deg til stede, noe de fleste tennisspillere ikke har og sågar Grand Slam-spillere ikke får oppleve – kanskje til og med blir mer «hetset» enn heiet på.

    Kjenner meg igjen i beskrivelsen. Man er ute etter å ha kontroll, og går ballen litt ut, eller akkurat i nettet – selv om man mener man har gjort det «riktige» – er det en følelse av maktløshet. Tennis er en krevende sport. Derfor gir mange seg tidlig også.

    God jul folkens!

    Svar
  3. Åsmund

    @Marat
    Den som klarer å holde maska, har kommet langt. Eventuelt bare juble for egne gode prestasjoner, og overse feilene. Det psyker i alle fall ned meg – «her er en fyr som bare er positiv på banen, men selv går jeg jo rundt og surmuler!».

    Ja, tennis er ensomt, og ikke minst brutalt. Ikke minst med tanke på poengsystemet. Leder du 3-0 i fotball, kan du la klokka jobbe for deg, og seife det inn. I tennis kan du tape kampen selv om du leder 6-0, 5-0, 40-0. Det er en psykisk påkjenning helt til siste ball er spilt.

    Mener å ha lest at McEnroe skylder mye av sitt hissige gemytt på dette. Han gikk rundt og ventet på den lille detaljen som ville vippe kampen i hans disfavør, og ble naturligvis superstresset av det. Ikke særlig konstruktivt, men selv ikke de beste er perfekte.

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *