Mens vi venter på serven

Noe av det beste med Grand Slam-turneringer er at de når ut til folk som ellers ikke interesserer seg for tennis. Det åpner for nye perspektiver på sporten. Et slikt kom på tekstmelding til meg mot slutten av turneringen:

«Altså. Hva er greia med at de får en haug med baller og så forkaster de to-tre av dem før de skal serve? Teit. Bør forbys»

Og det har han jo helt rett i. Ballene skiftes ut såpass raskt at jeg nekter å tro at det er noen reell forskjell mellom dem. Den lille forskjellen som oppstår i f.eks hårethet mot slutten av ballenes levetid i kampen, kan neppe bety noe særlig i praksis. Hvorfor skal da spillerne inspisere dem med største alvor før de kaster noen av dem tilbake? Jeg svarte:

«Ja, det er et tåpelig rituale som bare bidrar til å senke tempoet i kampen. Alle ballene skiftes ut med faste intervaller, så det er minimal forskjell på dem.»

Jeg har tenkt litt på dette etter at jeg sendte tekstmeldingen. Spenning, i sport som i film, handler mye om venting. Vi venter på hva som skal skje, og ser for oss ulike scenarier. Ventetiden mellom hver serve er en viktig del av spenningselementet i tennis, etter min mening. Mens serveren gjør sine ting før selve serven, jobber hjernen min på høygir: «15-30, hvis Federer taper denne ballen har han to breakballer mot seg, jeg tipper han setter den langs midtlinjen, drar han litt på det ene benet?, nei, det er vel ingenting, lurer på om Djokovic kommer til å satse maksimalt nå eller holde igjen…».

Så kommer serven, og etter ballvekslingen åpner det seg helt nye scenarier: «15-40, nå skjer det samme som i forrige servegame, han blir vel brutt med en gang, men hvis han klarer å holde likevel kommer det til å være utrolig demoraliserende for Djokovic, men hvorfor satser Federer så mye på førsteserven når den åpenbart ikke fungerer i dag?, han setter vel en slice-serve ut av banen nå». Og så videre.

Det går selvsagt en grense mellom ventetid som gir spenning, og ventetid som er så lang at den blir kjedelig. Kanskje er den linjen passert nå, at sporten må få opp farten litt. Personlig har jeg et sterkere hat mot den evige håndkle-tørkinga. At noen spillere mellom hvert j…. poeng må tørke både fjeset og racketen, står for meg som et mysterium. Hvorfor ikke begrense håndkle-bruken til sideskiftene? To game uten å gnikke seg med håndkle, er det for mye forlangt?

Mens vi snakker om venting: Når Grand Slam-turneringene først har innført 20 sekunders-regelen mellom poeng, må de håndheve den. Det skjer ikke i dag. Den største somlepaven er, ikke overraskende, Rafael Nadal. Han er en mester i det å få kampen inn i sitt tempo. Helt fra spillerne kommer på banen og skal hilse på dommeren, drar Nadal ned farten, og er alltid sist fram til nettet til myntkastet. Før han kan komme på banen, må han rette på sokkene og sette drikkeflaskene sine i nøyaktig riktig posisjon. Jeg skjønner at han har sine ritualer, men er det for mye forlangt å håpe at litt av farten han viser i selve ballvekslingene, kan smitte over på tiden mellom poengene?

Mest overraskende i WSJ sin oversikt er Beatrice Capra, som i gjennomsnitt spretter ballen 28 (!!!) ganger før hun server. Meningsløst.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *