Om likheten mellom grastennis og fotball

Champions League-finalen mellom Manchester United og Bayern München i 1999 huskes av de fleste for Solskjærs vinnermål. Jeg husker kampen av en helt annen grunn: Etter kampslutt fikk jeg en akutt følelse av at jeg aldri ville se en fotballkamp igjen. Ikke fordi jeg er Bayern-fan, United-hater eller noe sånt. Det var mer en følelse av full mage, utviklet gjennom 15 år med stort fotballkonsum. Nå er det VM, og jeg følger bare sånn passelig med.

[picappgallerysingle id=»9087339″]

Plutselig sa det stopp i 1999. Jeg tror det handler mye om tilgjengelighet, at det finnes så mye fotball på tv og i aviser/nett at det ikke lenger ble mulig å bygge opp en sult etter fotball. (Med tennis er ikke det noe problem, siden det kan gå noen uker mellom hver gang det vises på tv.) Siden 1999 har jeg sett 5-6 fotballkamper i året, noen ganger færre. Det som før var en lidenskap, registrerer jeg nå med minimal interesse. Men selvfølgelig er jeg ikke særere enn at jeg også har fått med meg at det er fotball-VM nå, og jeg kommer til å se noen kamper innimellom.

Hvert VM fra 1986 til og med 1998 står i et klart lys for meg. Jeg kan hente fram stemninger og minner fra hvert av dem. Tårene mine for Frankrike i 1986, en båttur over Fisterfjorden for å se finalen i 1990, hysteriet rundt Norges deltakelse i 1994 og kveldsvakt på desken i Stavanger Aftenblad da Norge slo Brasil i 1998 (den eneste kvelden jeg har opplevd hvor tipstelefonen var helt – HELT! – stille).

VM i 2002 og 2006? Kampene flyter over i hverandre. Hvem var det egentlig som spilte finaler og hvem ble toppscorer? Jeg husker ikke helt.

Klassisk grastennis minner litt om fotball. Hva er det alle venter på i en fotballkamp? Det uventede, altså scoringer. I motsetning til f.eks håndball, hvor det lett kan komme 60-70 scoringer i en kamp på 60 minutter, er scoringer i fotball en uhørt begivenhet (for å si det med Goethe). Hvor mange håndball-scoringer kan du huske? Jeg tipper færre enn 5, for de kommer så hyppig at de slår hverandre ihjel. Hvor mange fotball-scoringer kan du huske? Jeg tipper mer enn 30, for de aller fleste scoringer i fotball er avgjørende for kamputfallet.

Grastennis er litt som fotball, fordi det handler om å vente på det avgjørende øyeblikket. I tennis: Servegjennombruddet. Kall meg sær, men jeg elsker graskamper mellom to gode servere, hvor begge holder serve og knapt nok får sjanser til å bryte motstanderen. Så kommer kanskje en dobbeltfeil og en heldig retur, og serveren ligger under 0-30. Det er som en sjanse i fotball: Blir det servebrudd (scoring) nå? Men nei, serveren redder seg inn igjen til 30-30, setter et ess til 40-30 og vinner til slutt gamet på nok en utagbar serve, og returspilleren vet at han har gått glipp av en stor mulighet.  Ett brudd er ofte nok til å vinne settet. Kamper kan avgjøres på én liten feil, akkurat som i fotball.

Grastennis handler mye om å kunne benytte seg av de få sjansene som kommer, og om å legge bak seg skuffelsene som følger med de misbrukte sjansene. Som Andy Roddick sa etter Wimbledon-finaletapet i fjor:

He (Federer) just makes it real tough. You know, he was having trouble picking up my serve today for the first time ever. He just stayed the course. You didn’t even get a sense that he was even really frustrated by it. He kind of stayed the course and just toughed it out. He gets a lot of credit for a lot of things, but not a lot of the time is how many matches he kind of digs deep and toughs out. He doesn’t get a lot of credit for that because it looks easy to him a lot of the times. But he definitely stuck in there today.

Ha et fint VM, alle sammen.

[picappgallerysingle id=»8939045″]