– Hei folkens, se på dette!
Det er mulig den nygamle racketen min følte seg som en pasient med et helt spesielt syndrom da den ble tatt med på tennisklubben i dag. Den gamle Dunlop-sliteren vakte umiddelbart oppsikt i resepsjonen da jeg tok den med for å få den strenget, og ble framvist for alle i nærheten av fyren som tok imot den. Han utbrøt med et smil: – Det er sånne vi henger på veggen.
Men jeg har som kjent andre planer for den. Henge på veggen? Det er som å få tak i et klassisk Leica-kamera; man setter det ikke på utstilling selv om det finnes nyere modeller med tusen innebygde funksjoner og skrikende farger.
– Ikke streng den for hardt, da, sa jeg.
– Nei, vi skal ikke det, for da knekker den.
Jeg får Dunlop-en tilbake om ei uke, og gleder meg til det.
Nå er det bare å trene armhevinger, biceps, skuldre og gudene vet hva, hvis jeg skal bli i stand til å svinge det halvkilos tunge beistet på en meningsfull måte.