Av kjærlighet til spillet

Lleyton Hewitt
Lleyton Hewitt, French Open 2000.

ATPTida flyr. Er det virkelig ti år siden jeg så Juan Carlos Ferrero og Lleyton Hewitt for første gang?

Den gang var de i slutten av tenårene, og klare for å erobre verden. Det gjorde de også, for en kort periode: Hewitt vant US Open i 2001 og Wimbledon 2002, mens Ferrero vant French Open i 2003. Hewitt var rask, med gode returer, få feilslag og presiese passeringsslag. Jeg tror det var i Queen´s-turneringen 1999 at jeg så Hewitt første gang, da han spilte mot Sampras og tapte knepent i semifinalen.

Ferrero så jeg første gang høsten 1999. Jeg mener det var en grusturnering på Mallorca, på en tyrefekter-arena omgjort til tennisbaner for anledningen. Ferrero spilte mot Alex Corretja i finalen, og det var lett å se at Ferrero var en kommende grusstorhet. Ferrero hadde en kjempegod forehand, med mindre overskru enn de fleste av sine landsmenn. Lett til beins var han også.

Nå har Ferrero og Hewitt sine beste år bak seg. Likevel fortsetter begge to på ATP-touren. De trenger ikke pengene, jeg tipper de er leie av reisinga (særlig Hewitt som har familie) og det må gnage på stoltheten at de stadig taper mot spillere som er yngre og bedre. Sponsorkontraktene deres er neppe like gullkantede som de var for noen år siden.

At de likevel fortsetter, kan jeg ikke tro skyldes annet enn en djup kjærlighet til tennisen. Det å slå ballen fram og tilbake, prøve å finne en strategi som funker og kjenne adrenalinet.

Tirsdag møttes de igjen, i første runde i Montreal Masters (eller Rogers Cup som er det offisielle navnet). Ferrero vant denne gangen, 6-1, 6-4. Ferrero spilte to kvalifiseringskamper for å bli med i turneringen.

Her er Ferrero etter kampen. Han høres ikke ut som en mann på terskelen til å legge opp:

I’m playing very good tennis right now, and I’m feeling very good in the court with a lot of motivation right now. I think after I won Casablanca, I gave up my stress that I had. I wanted to win a tournament again, and after I started to enjoy more playing very well in the court. I’m 100 per cent so I don’t have the injuries that I had the past couple of years, so it helps a lot to feel comfortable in the court.

Legg igjen en kommentar