Bok:
W.Timothy Gallwey: The inner game of tennis
Random House
Den tynne klassikeren The inner game of tennis er ny på Stavanger bibliotek. Jeg hadde i alle fall ikke sett den før torsdag. Jeg leste den på et par dager.
Gallwey sitt hovdpoeng er at alle består av to personer på tennisbanen. Self 1 – eller den kalkulerende hjernen, for å forenkle det – er den som slipper til når du bommer på et slag og sier «se på ballen, din idiot!».
Det er denne stemmen som Gallwey mener vi må bringe til taushet for å bli bedre tennisspillere. Han snakker om å slippe til Self 2, som er instinktene. I stedet for å gi deg selv mange verbale instruksjoner, anbefaler han visualisering. Dersom du ser for deg hvordan et slag skal gjennomføres, vil det nærmest skje av seg selv. Gallwey ser på menneskekroppen som den fantastiske maskinen den er, og mener at kroppen vil lære seg ting på egen hånd dersom hjernen holder kjeft. Omtrent som når vi lærer å gå.
Fascinerende. Jeg gleder meg til å prøve teoriene hans ut i praksis. Gallwey legger også stor vekt på det å kunne vurdere dine egne ferdigheter uten positive og negative fortegn. Det virker fornuftig. Forfatteren illustrerer hele tiden med historier fra sin tid som tennislærer.
På et sted i boken forteller han om en turnering han spilte, hvor han var nervøs for å tape. Han tok et steg tilbake, og spurte hva som var det verste som kunne skje. Svar: Han kunne tape 0-6, 0-6, reise hjem igjen, fortelle om tapet, og etter kort tid ville alt være tilbake til normalen. Og motsatt: Dersom han vant 6-0, 6-0, ville han få noen skulderklapp, før livet ble normalt igjen. Disse tankene fikk Gallwey til å slappe av, for det var tross alt bare en tenniskamp, ikke liv eller død.
Gallwey skriver mye om de negative tankene som lett kommer på tennisbanen. Du bommer en backhand, så bommer du en gang til, og så begynner du å tenke at backhanden din alltid har vært dårlig, at du må trene mer styrke, at du gjør en haug med ting feil, og at dette ikke er din dag. «Du er ikke backhanden din», skriver Gallwey et sted, og ber deg heller tenke på tennisslagene dine som en forelder tenker på barnet sitt som skal lære å gå: Foreldre kjefter ikke på barna når de faller, men ser på det som en naturlig læringsprosess.
Jeg kunne skrevet mer, men les den heller selv. Varmt anbefalt.