Det er NM i tennis i Stavanger akkurat nå. Jobb og privatliv har konspirert slik at jeg ikke har noen sjanse til å se på det som skjer på grusbanene på Madla. Men ved et lykketreff fikk jeg med meg et kvarters tennis i dag. For å gjøre en lang historie kort, så hadde jeg en time å slå ihjel på Madla i ettermiddag. Jeg tok med meg dattera mi opp dit for å se om de spilte tennis. Det gjorde de, og Nina lot seg bestikke med en bolle og en veisperring hun kunne klatre på.
Å se tennis live er en opplevelse for alle sanser. Det første som slår meg er hvor annerledes lyden av balltreffet er. Når jeg spiller, er et flaut thump det beste jeg kan håpe på når ballen treffer strengene. Når landets beste spiller, er det mye mer bass i lyden.
Servene og volleyene er det som imponerer mest. Det er lett å se hvilken enorm timing og styrke i håndleddene de beste har. Jeg ble sittende og se en doublekamp for herrer, uten at jeg vet hva de heter. Jeg intervjuet en gang Helge Koll Frafjord om den gangen han slo Roger Federer (ca 10 år siden de møttes), og han sa at et typisk trekk ved unge spillere var at de klaget og sutret mye. Federer gjorde det den gang. Jeg synes det var mye preik og småklaging i denne kampen også, spillerne kjeftet på seg selv for nesten hver feil de gjorde, applauderte motstanderne, sendte kommentarer over nettet og så videre.
Jentene spilte også double, men den kampen fikk jeg ikke sett så mye av. Det virker som de spiller med mer overskru enn herrene.
Så var frikvarteret ute, og det var på tide å hente bilen.
Her er en videosnutt:
[youtube=http://www.youtube.com/v/WZExE_Q5T5A]
Klippet blir avbrutt midt i en morsom samtale, etter at en serveretur blir et rent vinnerslag:
– Slice!?
– Ja, jeg pleier å sette de der.
– Riktig. Riktig. Hvis du pleier å sette de der, så er jeg topp ti.
