Lindsay Davenport sysler med tanken på å gjøre comeback. Sysler er forresten feil ord, hun har allerede sagt at hun skal spille double sammen med Lisa Raymond i Pilot Pen-turneringen i august. Davenport fikk en sønn 10.juni.
Davenport var en av de beste doublespillerne i verden, og hun kan sikkert vinne noen kamper når hun nå prøver seg igjen. Likevel er det overraskende at hun kommer tilbake. Davenports siste sesonger var en sammenhengende oppvisning i bortkastede muligheter, ekstremt negativt kropsspråk og lange pressekonferanser hvor hun fortalte hvor sterkt hun vurderte å legge opp.
Og nå skal hun altså tilbake, til sporten hun så gjerne ville bort fra de siste tre-fire årene av karrieren. Jeg skjønner det ikke. Hvorfor kunne hun ikke heller brukt all sin energi mens hun hadde tid til det – og ingen barn – og gitt 100 prosent, og så sagt takk for seg og lagt opp?
Kim Clijsters kunne ikke bli fort nok ferdig med proffkarrieren i vår, og er nå både gift og gravid, etter å ha sutret seg gjennom sitt siste år som proff. Jeg håper virkelig ikke at hun kommer tilbake. Først klage og syte i det endeløse, og så komme diltende tilbake? Ingen liker sånne folk.
Og jenter: Comeback i tennis er ikke så lett som dere tror, selv ikke på damesiden. Hingis har klart seg greit, men heller ikke mer. Hun slår ikke de beste spillerne nå heller. Björn Borg fikk juling da han prøvde seg våren 1991. John McEnroe tok litt pause midt på 80-tallet, og nådde aldri en Grand Slam-finale igjen.
Det eneste comebacket som har vært virkelig vellykket, var Monica Seles sitt. Hun var til gjengjeld ingen sytekopp som vendte tilbake fordi livet som førtidspensjonert tennismillionær ble for kjedelig. Hun ble knivstukket av en fanatisk Steffi Graf-fan i 1993, da Seles var verdens desidert beste spiller. Seles jobbet seg tilbake til verdenstoppen, og jeg har en mistanke om at hennes motivasjon var en del sterkere enn den som driver Lindsay Davenport.
