Det finnes mange timer tennisklipp på YouTube. Akkurat når dette skrives: 93200. Men de blir stadig færre, etter hvert som turnering etter turnering truer med søksmål mot YouTube dersom de ikke fjerner kopibeskyttet innhold.
Jeg er motstander av stjeling. Å legge ut tv-bilder uten lov, vil mange kalle å stjele fra dem som har betalt for det. I retten ville ganske sikkert argumentene holde vann, og derfor fjerner YouTube klippene. Like etter Australian Open ble de mange klippene derfra tatt bort.
Årsaken til at folk legger det ut, er enkel: Folk vil ha tennis på dataskjermene sine. Tv-dekningen av de store turneringene er svak, selv i store tennisnasjoner. Når entusiaster da legger ut høydepunkter på nettet, er det klart folk vil se.
Vil du se tennis på nettet på andre, og mer lovlige steder enn YouTube, må du ta til takke med noen små frimerker på turneringenes hjemmesider. Hvis du da er så heldig å ha riktig programvare og operativsystem som lar deg få se det. ATP gir folk muligheten til å se på Masters-turneringene dersom de betaler, men det forutsetter at du har Internet Explorer med noen programtillegg. Med andre ord: Tennisfilm på nettet er en innvikla ting.
Tennis har et stort markedsføringsproblem. Folk utenfor den innerste sirkelen forbinder det med høye hatter, sjusifrede årslønner, ei russisk jente de ikke husker navnet på, Björn Borg og John McEnroe.
Jeg har vært på det franske tennisforbundets museum i Paris. Der har de, blant mye annet, 4400 timer digitaliserte klipp, søkbart og fint. Tenk det! Wimbledon har et museum også, jeg tipper det er enda bedre enn det franske. Her er en idé: Hva med å legge arkivmaterialet på nettet? Det finnes noen som er sprø nok til å ville se høydepunktene fra Bruguera-Courier i 1993, ja til og med kanskje betale noen slanter i året for å ha tilgang til alle juvelene som finnes.
Sånn som det er i dag, tvinges folk til YouTube, mens opphavsfolkene sier som barna i sandkassen: «Det er mmmminnnn!». Ja, det er de som har rett på det. Men slik gamle tennisklipp blir voktet i dag, minner det mest om en kjip millionær som har alle kunstverkene sine innelåst i kjelleren, i stedet for å vise dem til (et betalende) publikum. Som ikke vil annet enn å se på dem. Og som igjen blir enda mer interessert i å se på tv-sendingene fra dagens turneringer.
