Innendørsturneringene for ca. ti år siden har gitt tennisen et rykte som det fortsatt sliter med. Hvis jeg treffer noen med en godt gjemt interesse for tennis, begrunner de gjerne sin litt sviktende interesse med noe sånt: «Det er jo bare serving nå for tiden.»
Med andre ord: De beste spillerne – spesielt på herresiden – server så godt at det ikke blir noe spill av det. Og serving er kjedelig å se på i lengden. Det var kanskje tendenser i den retningen midt på 90-tallet. Da var Sampras, Ivanisevic, Rusedski (ja, faktisk!), Philippoussis og Krajicek på høyden, og servet hjem mange kamper, særlig på raske dekker.
Innendørsdekkene var raskere enn gras, og en innendørsturnering kunne bli kjedelig for andre enn menigheten (her!). I dag er det et annet bilde. Jeg så litt på dameturneringen fra Stuttgart i går og i dag (i dag så jeg litt av Dementieva, bildet). Sendingene fra Stuttgart kolliderer med Barne-TV, så det var ikke mye jeg fikk sett.
Det mest åpenbare var hvor treg banen var. De spilte ikke på grus, det bare virket sånn. Ballen bremset godt opp for hver gang den traff bakken, og spratt opp i perfekt spretthøyde. Jeg trodde et sekund at det var noe galt med skjermen min.
Jeg liker en god grunnlinjeduell. Men er det noe poeng i å gjøre alle underlag like? Wimbledon-graset har aldri vært tregere enn i dag. Innendørsdekkene er sirup. Serve og volley er nærmest utdødd. Tennisarrangørene sørger for å utslette taktikken fullstendig når alle de raske dekkene blir utradert.
