You can call him Al

Her er en lakmustest: Hvis du kjenner navnet Albert Costa, er du en svoren tennisfan.

Det er egentlig ingen grunn til å vite så mye om spanjolen. Han vant French Open i 2002, og kommer alltid til å bli husket som en one slam wonder.

Nå vurderer Costa å legge opp. Han har to unger, sliten kropp og penger nok herfra til den evige siesta. Han er ranket under 100, og ser ikke den store gleden ved sporten lenger. Han er ingen damenes mann, ikke særlig pen og ikke så veldig sprudlende. Men en sliter med noen elegante sider, som gjør at han fortjener en oppsummering av

mine beste Albert Costa-øyeblikk:

  • Kitzbühl 1999. Jeg tror i alle fall det. Costa spiller en ubetydelig grusturnering i de østerrikske fjellene, og backhanden hans er helt på viddene. Han hyler og hoier, parodierer seg selv og spiller på publikums latter. Backhanden kommer faktisk tilbake igjen, og jeg tror han vant kampen.
  • French Open 2002. Juan Carlos Ferrero trodde han kunne møte opp i finalen (han var storfavoritt) og vente på at Costa skulle knekke sammen. Han gjorde ikke det. Costa spilte ut Ferrero i fire sett, hvor Ferrero til slutt knakk under vekten av egen psyke.
    Sjekk denne rekka av spillere Costa slo ut i 2002, her er det, med unntak av Gaudenzi, bare kremspillere fra ulike generasjoner:
    Gasquet – Davydenko – Gaudenzi – Kuerten – Canas – Corretja – Ferrero.
  • Backhanden. Costa hadde en suveren backhand, særlig på grus. En hånd, ingen problemer. Litt lite kraft til å skremme på hardcourt.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *