Justine Henin har en backhand som alle elsker, både stilig og kraftfull.
Jeg tror det henger like mye sammen med størrelsen på jenta som slagets effektivitet. Henin er liten i forhold til resten av eliten på damesiden. Enhåndsbackhand er tyngre å slå enn dersom du bruker to hender, er den vanlige oppfatningen. Når lille Henin smekker inn backhanden sin mot svære motstandere, vekkes David og Goliat-instinktene våre.
Muskler var mindre viktig enn mange tror, og Henin sin hemmelighet er timingen. Hun vrir kroppen i en perfekt bevegelse på backhandsiden, og slår derfor like hardt som Williams-søstrene og Davenport på backhandsiden. Like viktig er hennes nydelige variasjon, hun kan slå den kort på skrått ut av banen, eller ned langs linjen.
Slaget er likevel sårbart, fordi det er vanskeligere å kompensere for litt dårlig treff når det er så mange komponenter som skal klaffe. Derfor kommer missene av og til også for Henin. Heldigvis fortsetter hun å prøve, og som regel sitter slaget. Da er det, for å bruke John McEnroes ord, «the most enjoyable shot in tennis».
