Noen kaster bort talentet sitt mer enn andre. Ingen mer enn Jevgenij Kafelnikov, som gjennom hele karrieren foretrakk å spille double og en drøss med unødvendige turneringer for å tjene mest mulig. I Grand Slam-sammenheng vant han to single-titler, franske åpne i 1996 og australske åpne i 1999.
Han burde ha vunnet mange flere. Kafelnikov var god på alle underlag, med et lite minus for gress. Til å være så høy hadde han en puslete serve, men på alle andre områder var Kafelnikov en nytelse å se på. Han beveget seg elegant, returnerte serve bedre enn de fleste (han vant kampen da Richard Krajicek slo 49 ess da de møttes i US Open i 1999) og var sterk på nett.
Så sent som i 2003, da han mentalt hadde lagt opp for lengst, slo han Carlos Moya uten problemer på grus. Kafelnikov hadde en mental sperre mot Kuerten i French Open, uten den tror jeg han hadde vunnet mer enn en tittel der.
Men altså, backhanden. Kafelnikov spilte sin tredje og siste GS-finale i 2000, i Australia mot en Agassi i storform. Likevel, i første sett var det russeren som styrte showet. Kafelnikov sin backhand er en av de mest effektive jeg har sett. To hender. Kort tilbakesving. Racketen nesten vertikalt, en kommentator beskrev det presist da han sa at Kafelnikov holdt den som en fakkel. Lite overskru, ballen tas tidlig, og slaget er vanskelig å lese for motstanderen.
Ikke den hardeste, men definitivt en av de mest drepende likevel.
