21/01, 2015

Tenåring på vei mot noe stort

Nei, jeg snakker ikke om Martin Ødegaard, men Elias Ymer. 18 år gammel, ranket 212, kvalifiserte han seg inn i hovedtrekningen til Australian Open. Han tapte i første runde mot japanske Soeda, etter å ha ledet 2-1 i sett. Ymer slo blant annet Benoit Paire i kvalifiseringen, en tidligere topp 30-spiller. Det lover godt.

Elias Ymer

Elias Ymer (Wikimedia Commons).

Tennis er blitt en sport for menn mer mot slutten enn begynnelsen av 20-årene. Ingen tenåring har vunnet Grand Slam-turnering siden Rafael Nadal gjorde det i French Open 2005. Det er kanskje noe litt krampaktig over publikum og presses rop på nye navn hele veien, når de samme spillerne har vunnet så mye de siste ti årene. Sporten har sett mange tenåringstalenter fisle ut, ofte på grunn av enorme forventninger som lesses på skuldrene deres. Faren er spesielt stor hvis spillerne kommer fra land med stolte tennistradisjoner. Det var neppe sunt for Tommy Haas og Nicolas Kiefer å stadig bli minnet på Boris Becker og Michael Stichs prestasjoner. Donald Young fikk altfor mange håp knyttet til seg da amerikansk tennis lette etter en ny stjerne for noen år siden, og ble ikke mer enn en helt okei ATP-spiller.

Akkurat der tror jeg Elias Ymer har en fordel. Sverige er en falmet stormakt. Det er 13 år siden Thomas Johansson vant landets siste Grand Slam-tittel, nettopp i Australian Open. (Wilander og Edberg vant også her, og Thomas Enqvist spilte finale i 1999.) Men jeg innbiller meg at svenskene ikke er så kravstore som tyskerne og amerikanerne, og gir folk mer pusterom.

Jeg finner ikke klipp av Ymers kamp mot Soeda på Australian Opens hjemmesider. Expressen.se har en fin sak om kampen. Det virker som Ymers alder spilte inn, både når det gjaldt taktiske valg og det fysiske.

Verden er full av grunnlinjespillere med tohåndsbackhand. Om Elias Ymer kommer til å skille seg ut blant dem, vil de to-tre neste årene vise.

Her er noen høydepunkter fra siste svenske Grand Slam-tittel, Thomas Johansson 2002:

Legg inn en kommentar

17/01, 2015

I guess I just wasn´t made for these times

Denne saken handler om Australian OpenMandag begynner Australian Open. Det er noe å glede seg til. Mest av alt fordi det skal bli en sann lettelse når verdens tennisjournalister får noe håndfast å skrive om, i stedet for alt dette forhåndsstoffet.

Jeg tror det var Knut Nærum som sa i forrige «Nytt på nytt» noe om at avisene har gått fra å skrive om det som HAR skjedd til å skrive om det som SKAL skje. Siden det er ubegrenset med plass på nettet, skrives det veldig mye om ting som kanskje skal skje. Ekspertene ser i kaffegruten (trekningene) for Australian Open og prøver å resonnere seg fram til hvem som vinner. Jeg har gjort det selv, og kommer sikkert til å gjøre det igjen, så jeg er ikke helligere enn andre. (I fjor var det ingen av skribentene på tennis.com som traff med en eneste finalist da de spådde utfallet. Likevel spås det med stort alvor år etter år. Finalister i Australia i fjor var Wawrinka, Nadal, Li Na og Cibulkova.)

Likevel har årets forsesong gjort meg matt mer enn før. Hvor mye suppe kan kokes på få de få spikrene (resultatene) som er tilgjengelig midtveis i januar? En hel del, viser det seg. Tennis.com (fortsatt verdens beste nettsted om sporten) har hatt en artikkelserie gående med «brennende spørsmål» før årets turnering. Kommer en spiller til å vinne sin første Grand Slam-turnering i Australia i år, slik Wawrinka gjorde det i fjor? Kanskje, kanskje ikke. Spørsmålet kommer ikke noe nærmere sin løsning før om et par uker. Hva skal Roger Federer gjøre for å vinne igjen? Bla bla bla.

Dette kommer i kjølvannet av den jevne strømmen av dusteartikler i tennisferien. Da skrives alle sakene som ikke er saker, om verdensklassespillere som ønsker å vinne Grand Slam-turneringer, spillere som ønsker å serve bedre og folk som håper at de er kvitt skadene. Sukk.

Sosiale medier er viktig, det har i alle fall australianopen.com skjønt. Men jeg er på nippet til å avfølge dem når de fyller opp feeden min med selvfølgeligheter fra Lleyton Hewitts pressekonferanse FØR turneringen i det hele tatt har startet:

Legg inn en kommentar

12/01, 2015

Noen rekorder betyr mindre enn andre

Roger Federer vant sin kamp nummer 1000 på ATP-touren da han slo Milos Raonic i finalen av Brisbane-turneringen. Federers 1000-jubileum ble markert med pompøs musikk og hyllest på ATPs hjemmesider.

Ivan Lendl (Wikimedia)

Ivan Lendl (Wikimedia).

Bare Ivan Lendl (1071) og Jimmy Connors (1253) har vunnet flere profesjonelle singlekamper for menn. Etter finalen begynte skriveriene om hvor sannsynlig det er at Federer tar dem igjen. Mitt svar er 1) kanskje Lendl, men ikke Connors og 2) hvem bryr seg?

1) Federer kommer ganske sikkert til å passere Ivan Lendls 1071 seire. Neppe i år, men i 2016. Federer har de siste årene vunnet 73, 45, 71, 64, 65, 61 og 66 kamper. Da teller jeg bakover fra 2014-sesongen til 2008 (et sted må man jo slutte). Det gir et snitt på 63 seire i året. Federer ligger nå 253 bak Connors sine 1253 seire. Hvis han fortsetter å vinne i samme tempo som før, må han spille i fire år til. Federer blir 34 i år. Selv om han har vært skadefri og sulten hittil i karrieren, kan vi neppe forvente at han vinner like mye de neste årene – og jeg tviler på om Federer holder det gående i fire år til. Connors sin rekord er trygg, akkurat som rekorden hans med 109 turneringsseire. (Lendl vant 94 turneringer, Federer har 83.)

2) Storhet i tennis kan måles på mange måter, men antall vunnede kamper i karrieren ligger et stykke nede på min liste. Du finner neppe den tennisekspert som mener at Jimmy Connors og Ivan Lendl er tidenes to beste spillere, selv om disse har vunnet flest kamper i karrieren. All idrett handler om å vinne de viktige kampene. En spiller kan vinne 40 kamper og ikke en eneste turnering gjennom en sesong. Spilleren ville gladelig byttet det ut med 25 vunnede kamper og to turneringsseire. Connors´ og Lendls imponerende tall forteller oss at de var seige folk som holdt et høyt nivå gjennom mange år. Men begge skulle nok byttet et par hundre av disse seirene mot en triumf i French Open (for Connors) eller Wimbledon (Lendls uoppfylte karrieredrøm).

Legg inn en kommentar

06/01, 2015

Nadal som sentimental favoritt

Tennis på tv:
Michael Berrer – Rafael Nadal 1-6, 6-3, 6-4
1. runde, Doha 2015

Rafael Nadal fyller 29 år til sommeren. I Qatar gjorde han comeback etter langvarig skade, og jeg så det siste settet. En tanke vokste utover settet: Er Rafael i ferd med å bli en publikumsfavoritt på sine voksne dager?

Michael Berrer (Wikimedia).

For her sto Michael Berrer, 34 år og med ranking solid på feil side av 100-tallet, og skulle serve kampen hjem. Han brøt i første game av tredje sett. Selv en rusten Nadal skal vende en slik situasjon. Berrer er keivhendt og spiller med enhåndsbackhand, og Nadal har god statistikk mot den slags folk. (Google statistikken den som gidder.) Berrer har en hengslete forehand og en serve han kunne plassere hvor han ville. Backhanden, alltid et ømt punkt mot Nadal, så temmelig middelmådig ut for meg, men Berrer havnet ikke i dype hengemyrer av den grunn.

Berrer klamret seg til ledelsen (som tabloidene ville sagt det) gjennom tredje sett, skjønt det ble ikke dramatisk før det siste gamet. Der slo han to dobbeltfeil, til publikums store glede. En underdog holder på å slå ut den store Nadal, og så prøver publikum å bue ham ut av stilen? Det hadde ikke forundret meg om de hadde prøvd å løfte f.eks Federer eller Djokovic gjennom på den måten, men Nadal? Til tross for alle triumfer har jeg inntrykk av at han blir ganske kjølig mottatt kloden rundt, selvsagt med unntak av Spania. Kanskje er det i ferd med å snu seg, slik det gjerne gjør når publikum innser at ingen karrierer varig evig, og at man må sette pris på geniene mens de fortsatt opptrer blant oss.

En mer kamptrent Nadal ville tatt dette, men Ferrer reddet seg inn i siste game. Australian Open-trekningen blir interessant for Nadal. Og ikke minst om han vil prøve å få mer matchtrening før den tid.

Legg inn en kommentar

04/01, 2015

«I bane rundt en gul ball» – tennisens poetiske potensial i praksis

Før jul ble jeg utfordret til å si noe om poesien i tennis på NRK P2. Det medførte også en tennisøkt med artist Thomas Dybdahl, en pasjonert hobbyspiller.

Bærebjelken i programmet var Jon Ståle Ritland. Han ga på slutten av fjoråret ut diktsamlingen I bane rundt en gul ball, som handler om tennis i alle sportens varianter, med poetiske avstikkere ned langs linjen, opp i himmelen, tilbake i historien og diagonalt over nettet.

Boken er gitt ut av Olympiastadion (må ikke forveksles med Olympiatoppen). Nettstedet opererer i samme landskap som Josimar og Harvest, med solide artikler om emner som klikkjagende nettaviser lett overser.

I bane rundt en gul ball - Jon Ståle Ritland. Omslag: Magne Furuholmen.Mitt eget forhold til tennis skulle ikke være nødvendig å utdype, for det har jeg gjort på denne bloggen i ti år. Hva med poesi? Fra tidlig alder har jeg likt dikt som ligger midt mellom det kryptiske og det tydelige. Det fullstendig lukkede diktet appellerer ikke til meg. Samtidig skal et dikt ikke gi fra seg alle sine hemmeligheter.

Ritlands dikt ligger nærmere det konkrete, som når han forteller om farens lærdom og hvordan man holder racketen. Eller diktet om Hawkeye (videodømmingen som viser om ballen er inne eller ute). Disse diktene spinner ikke videre i hodet mitt etter at de er lest.

Min favoritt er diktet om tennis vs. kunst, som avsluttes med denne perlen:
spørsmålet er ikke
om når idretten nærmer seg kunst

men om kunsten kan nærme seg Federer

Andre ganger er Ritland morsom, som i diktet om alt tennisutstyret som skulle gjøre hovedpersonen bedre. Hadde det stått på nynorsk, hadde jeg tippet at det var skrevet av Jon Hjørnevik.

Alle som har spilt tennis har kjent på sportens særegenheter. Ensomheten. Uvissheten. Flyten og frustrasjonene som følger hverandre kontinuerlig. I bane rundt en gul ball handler om alt dette pluss ting du ikke har tenkt på: Tennisballen som en gul fugl. Tennisballen som er på størrelse med et hjerte, og lyden av sprett-treff som minner om et hjerteslag. Det avsluttende grand slam er en naturlig avrunding, en vakker beskrivelse av årets gang sett med tennisbriller.

Diktene varierer i form. Noen er haiku-korte, andre har kortprosaform, med hele setninger og konvensjonell tegnsetting. (Bruken av store og små bokstaver forvirrer litt. Jeg ville skrevet Kristus med stor K, siden de andre egennavnene i boken har det. Og mens jeg pirker: Blir ikke James Joyce-hentydningen tydeligere og bedre hvis man skriver portrett av ballkunstneren som ung mann i stedet for portrett av en ballkunstner som ung mann?) Bokens inndeling forvirrer meg også litt. Diktene er fordelt på kapitlene Game, Set og Match, uten at de danner en naturlig progresjon i mitt hode.

I bane rundt en gul ball er boken for deg som spiller tennis og lar tankene kretse rundt sporten også når du ikke står på banen. Ritlands fabuleringer rundt slagene til Federer, Nadal og Djokovic gjør at du ser dem med nye øyne når spillerne snart går på banen i Australian Open. De mest presise diktene i samlingen er stilstudiene av disse tre, samt hyllesten til Pete Sampras sine smasher. Herregud som den mannen kunne smashe med den gamle, tunge racketen.

 

I bane rundt en gul ball
Jon Ståle Ritland
Olympiastadion 2014
Kjøp boken her

Legg inn en kommentar

Tennisbloggens 30 siste innlegg