23/02, 2015

Winning ugly: Perfeksjon er bortkastet, bare vær bedre enn motstanderen

I fem prosent av kampene vinner du uansett hva motstanderen gjør. I fem prosent av kampene spiller motstanderen uovervinnelig tennis. Det overveldende flertall av tenniskamper, 90 prosent, ligger et sted mellom disse ytterpunktene, ifølge Brad Gilbert. Han har metoder for å vinne dem.

Brad Gilbert? Eks-spiller, nå kjent som tv-kommentator på amerikanske kanaler, aldri hvilende twitrer og tidligere trener for Andre Agassi, Andy Roddick og Andy Murray. I vinterferien leste jeg hans bok Winning ugly.

Ugly. Jeg tenker umiddelbart på adjektivet som antonym til pretty, akkurat som Brad Gilbert ønsket. Han driter i vakker tennis. Han bryr seg ingenting om hvilke spillere som har stilige slag. Han driver med tennis for å vinne.

En innledende presisering: Winning ugly handler ikke om tjuvtriks,  slik jeg trodde på forhånd. Brad Gilbert er ingen estetiker, men han er ikke ute etter å bryte eller tøye regler. Han har bare forakt til overs for hvordan Jimmy Connors, John McEnroe og (til dels) Ivan Lendl brukte sine dominerende posisjoner til å manipulere dommere i kamper hvor de spilte dårlig.

Det som skiller tennis fra for eksempel golf, er motstanden. Du trenger bare slå fyren på andre siden av nettet. Du trenger ikke spille perfekt, bare bedre enn motstanderen din. I golf kan du spille en strålende runde, men likevel tape turneringen fordi en annen spiller har sitt livs beste dag. Gilbert skriver mye om dette. I Andre Agassis selvbiografi Open skal du lese side 187, Gilberts monolog da Agassi ba om hjelp i 1994, da karrieren sto i stampe (min oversettelse):

Når du jager etter perfeksjon, når du gjør perfeksjon til det ultimate målet, vet du hva du gjør? Du jager noe som ikke finnes. Du gjør alle rundt deg ulykkelige. Du blir ulykkelig selv. Perfeksjon? Det skjer cirka fem ganger i året at du våkner og føler deg i perfekt slag, når du ikke kan tape mot noen, men det er ikke de fem gangene som gjør deg til tennisspiller. Eller menneske, for den saks skyld.

Gilberts metode er ganske enkel. Det handler kort sagt om å legge en plan for kampen man skal spille. Dessuten må du være klar til å gjøre endringer underveis. Når skal du endre en plan som ikke virker? Når du ligger under med et sett og et servebrudd, ifølge Gilbert. Passelig sta, men ikke ubøyelig. Noe av det vanskelige med alle former for sport er å observere seg selv utenfra mens man er midt i spillet. Innen tennis teller den evnen mer enn i andre idretter. Du har ingen trener som kommer ned og forteller deg at du må slutte å slå til motstanderens backhand, du må selv legge merke til at mønsteret er skadelig for deg. «Hvem gjør hva mot hvem?» er det grunnleggende spørsmålet du må stille deg underveis i kampen for å kunne tilpasse deg.

Tennis er et spill som avgjøres av feil. Du kan drive det langt ved bare å ha et solid grunnlinjespill, brukbar serve og god kondis. Brad Gilbert dyrker det som kalles prosenttennis, altså å velge den smarteste løsningen i hvert tilfelle. Han sammenligner det med en slange som klemmer luften gradvis mer og mer ut av offeret, ved konstant press. Og det er under press at du virkelig får se hvor mye en spillers slag er verdt.

Winning ugly fungerer på mange plan. Gilbert har vært i profftennisen siden tidlig 80-tall, men rådene han gir er myntet på amatører. Alle vil finne mange knep å plukke opp i boka. Mange av dem er selvsagte, men det er godt å bli minnet på dem: Øv på serven. Slå servereturen diagonalt tilbake. Unngå upressede feil. Vær skjerpet i de første gamene, for da er motstanderen gjerne ikke det.

Samtidig krydrer Gilbert boka med historier fra sin egen karriere, og kamper mot McEnroe, Boris Becker og Connors. Han virker såre fornøyd med å ha vært et irritasjonsmoment på ATP-touren. Winning ugly har flere sitater fra spillere som klager på slagene hans, men beundrer den mentale kapasiteten. Jeg måtte også flire av Gilberts åpenlyse glede over å snakke om hvor mye penger han har tjent på tennis («The bank doesn´t think I´m ugly»).

Brad Gilbert (og medforfatter Steve Jamison) kunne skapt en bokserie av filosofien sin, som gjelder på alle livets områder: Gjør godt forarbeid, ha en plan, se hvordan den slår ut og vær klar til å forandre den hvis den ikke virker. T. Timothy Gallwey har blitt mangemillionær på sin The inner game-serie, som begynte med tennisboka på 1970-tallet.

Leser du Winning ugly og The inner game of tennis, får du med deg mye. Ingen av dem handler om hvordan du holder racketen når du server eller hvor føttene skal peke når du slår en backhand. Tennis er minst 50 prosent mental anstrengelse.

Vi må ha med et klipp av Brad Gilbert selv i aksjon. Her spiller han mot Boris Becker i US Open 1987, en kamp han vant. (Lyden er dårlig, bildene funker.)

Legg inn en kommentar

18/02, 2015

Sannhetens ord fra Brad Gilbert

Brad Gilbert - Winning ugly.

Brad Gilbert – Winning ugly.

Snart vinterferie. Det er meldt brukbart kjørevær over fjellet, så Haukeliseter fjellstue bør være innen rekkevidde for fire vestlendinger som hvis de ble født med ski på beina ikke har gjort mye for å bevare dem der de siste årene.

Siden jeg skal til fjells og det er VM på ski i Falun, har jeg lånt med meg to bøker om…fotball og tennis. En bok om statistikk og fotball, Tallenes tale – alt du tror om fotball er feil. Jeg ser ikke så mye fotball som før (mitt 13-årige jeg ville rast mot 38-åringens uvitenhet om Tottenhams spillerstall og Norges kvalikmotstandere). Men jeg har sett og hørt nok om fotball til å ville godte meg over statistikker som skyter ned klisjé etter klisjé.

Tennisboken er Brad Gilberts klassiker Winning ugly, hvor han øser av visdom fra et langt tennisliv. Gilbert ble kjent for å få maks ut av et begrenset talent, og ble senere Andre Agassis trener. (Jeg mener han gjorde Agassi til en temmelig kjedelig spiller, men det er mitt problem.)

Gilbert var tidlig ute med å analysere motstandere og deres svakheter, og gir sine tips til hobbyspillere som meg. Jeg leser 2013-utgaven av Winning ugly, som har et nytt forord. Jeg leste det i lyset fra kinoreklamene i dag (Phoenix, tysk film, se den!). Dette er vakkert, ikke ugly i det hele tatt (min oversettelse følger, og i dette blogginnlegget ble det mange parenteser, gitt):

Når du gjør noe du elsker i livet, verdsett det og respekter det ved å gi alt du har. Ta det aldri for gitt, for det vil tidsnok bli tatt fra deg. Tiden er tøff. Vær takknemlig hver gang du går ut på banen. Vær takknemlig. Stol på meg, jeg er det. Hvis du er så heldig at du er tennisspiller, bør du være klar over at det er et privilegium å kunne gå ut på banen og spille spillet.

Og dette bare fra forordet. Det lover godt for de neste 240 sidene. Kjør på, full gass på de tingene du elsker, enten det er skitur, matlaging eller den store romanen du skriver på. Plutselig er det for seint.

1 kommentar

  1. Trigget leselysten! To bøker som nå er notert ned!

Legg inn en kommentar

10/02, 2015

Grand Slam-oversikten etter Novak Djokovics seier i Australian Open

Novak Djokovic tok sin åttende Grand Slam-tittel da han vant Australian Open 2015. Han har krabbet forbi John McEnroe og Mats Wilander (sju Grand Slams hver) og sin egen trener (Boris Becker, seks Grand Slams).

Novak Djokovic (Wikimedia).

Djokovic er ett år yngre enn Rafael Nadal, som har 14 GS-titler. Som Nadal er Djokovic en vinnerkandidat i alle de fire Grand Slam-turneringene, og serberen er ATP-tourens klare ener. Likevel skal det godt gjøres å ta igjen Nadal. Jeg tipper Djokovic ender et sted rundt Björn Borgs 11 Grand Slam-titler.

Nylig hørte jeg Australian Open-utgaven av den fine podcasten No challenges remaining. De pekte på et poeng jeg ikke har tenkt på før: Djokovic er verdens udiskutabelt beste spiller på hardcourt, med fem seire i Australian Open. Likevel har han bare én seier i US Open. Det skjedde i mirakel-sesongen 2011, hvor han reddet matchballer mot Federer i semifinalen. Marginene er små, og Djokovic har tapt fire finaler i New York – men det er litt rart at han bare har vunnet der én gang.

Legg merke til at Djokovic var betydelig yngre da han vant sin åttende Grand Slam-tittel enn de andre i åtterklubben. Agassi var nesten 33 da han vant sin åttende og siste. Lendl var nesten 30, Connors var 31. Ken Rosewall var i sitt 38. (!) år da han vant Australian Open i 1972. Det må legges til at motstanden ikke var all verden, med bare åtte ikke-australske spillere i trekningen.

NB! Finner du feil i oversikten under, blir jeg ikke overrasket. Kombinasjonen av tall og (eks)-journalister kan slå uheldig ut. Gi beskjed, så fikser jeg.

Grand Slam-vinnere, menn

Oversikten inneholder bare navn på spillere med titler siden 1968, da delingen mellom proff- og amatørspillere ble opphevet. Aktive spillere i rødt.
AO = Australian Open
FO = French Open (Roland Garros)
W = Wimbledon
USO = US Open
Titler Navn Nasj. Periode AO FO W USO
17 Roger Federer Sveits 2003-12 4 1 7 5
14 Rafael Nadal Spania 2005-14 1 9 2 2
Pete Sampras USA 1990-02 2 - 7 5
11 Björn Borg Sverige 1974-81 - 6 5 -
Rod Laver* Australia 1960-69 3 2 4 2
8 Novak Djokovic Serbia 2008-15 5 - 2 1
Andre Agassi USA 1992-03 4 1 1 2
Jimmy Connors USA 1974-83 1 - 2 5
Ivan Lendl USA 1984-90 2 3 - 3
Ken Rosewall** Australia 1953-72 4 2 - 2
7 John McEnroe USA 1979-84 - - 3 4
John Newcombe*** Australia 1967-75 2 - 3 2
Mats Wilander Sverige 1982-88 3 3 - 1
6 Boris Becker Tyskland 1985-96 2 - 3 1
Stefan Edberg Sverige 1985-92 2 - 2 2
4 Jim Courier USA 1991-93 2 2 - -
Guillermo Vilas Argentina 1977-79 2 1 - 1
3 Arthur Ashe USA 1968-75 1 - 1 1
Gustavo Kuerten Brasil 1997-01 - 3 - -
2 Lleyton Hewitt Australia 2001-02 - - 1 1
Andy Murray Storbritannia 2012-13 - - 1 1
Sergi Bruguera Spania 1993-94 - 2 - -
Yevgeny Kafelnikov Russland 1996-99 1 1 - -
Johan Kriek USA 1981-82 2 - - -
Ilie Nastase Romania 1972-73 - 1 - 1
Patrick Rafter Australia 1997-98 - - - 2
Marat Safin Russland 2000-05 1 - - 1
Stan Smith USA 1971-72 - - 1 1
1 Marin Cilic Kroatia 2014 - - - 1
Juan M. Del Potro Argentina 2009 - - - 1
S. Wawrinka Sveits 2014 1 - - -
Pat Cash Australia 1987 - - 1 -
Michael Chang USA 1989 - 1 - -
Albert Costa Spania 2002 - 1 - -
Mark Edmondson Australia 1976 1 - - -
Juan Carlos Ferrero Spania 2003 - 1 - -
Vitas Gerulaitis USA 1977 1 - - -
Gaston Gaudio Argentina 2004 - 1 - -
Andres Gimeno Spania 1972 - 1 - -
Andrez Gomez Ecuador 1990 - 1 - -
Goran Ivanisevic Kroatia 2001 - - 1 -
Thomas Johansson Sverige 2002 1 - - -
Petr Korda Tsjekkia 1998 1 - - -
Richard Krajicek Nederland 1996 - - 1 -
Carlos Moya Spania 1998 - 1 - -
Thomas Muster Østerrike 1995 - 1 - -
Yannick Noah Frankrike 1983 - 1 - -
Manuel Orantes Spania 1975 - - - 1
Adriano Panatta Italia 1976 - 1 - -
Andy Roddick USA 2003 - - - 1
Michael Stich Tyskland 1991 - - 1 -
Roscoe Tanner USA 1977 1 - - -
Brian Teacher USA 1980 1 - - -
*Rod Laver vant seks av sine titler før 1968, fem etter – totalt 11.**Ken Rosewall vant fire av sine titler før 1968, fire etter – totalt 8.***John Newcombe vant to av sine titler før 1968, fem etter – totalt 7.

Legg inn en kommentar

04/02, 2015

Madison Keys, Simona Halep og Eugenie Bouchard – hva skjer videre?

Serena Williams vant sin 19. Grand Slam-tittel i Australian Open og Maria Sharapova viste at hun er en klar nummer to. Hvordan går det med den neste generasjonen, den som en dag skal overta for dem? Sånn passelig bra.

Jeg så noen sett av Madison Keys, Simona Halep og Eugenie Bouchard på Australia-sendingene:

Madison Keys (Wikimedia).

Madison Keys (opp til 20 på rankingen nå) ble plutselig et navn alle snakket om, takket være semifinaleplass og godt spill mot Petra Kvitova og Venus Williams. Hun gjorde en hederlig innsats mot Serena i semifinalen, om jeg kan bruke et sånt uttrykk om idrett på dette nivået. Alle eksperter vil være de første som ser store ting i horisonten. Tilfellet Madison Keys er ikke noe unntak. På Eurosport var Mats Wilander i fyr og flamme over hennes videre karriere, det samme var Serena Williams. Jeg ble ikke helt solgt da jeg så henne spille. Kraften har hun, og det var godt gjort å slå Venus i et tredjesett hvor Keys hadde problemer. Men en framtidig verdensener? Jeg er ikke helt der ennå. Hun har spilt én god Grand Slam-turnering. Vi kan snakkes etter Wimbledon.

Simona Halep (Wikimedia).

Simona Halep (nummer 3 i verden) er en merkelig spiller. På sitt beste legger hun konstant press på motstanderen, ligger tett på grunnlinjen og styrer spillet. Derfor er det så rart at hun har kamper hvor hun fullstendig klapper sammen, gjerne mot dårligere motstandere. Det skjedde i US Open i fjor, hvor hun tapte mot gamle Mirjana Lucic Baroni. Kjekt for alle nostalgikere, men det er sånne kamper Simona Halep skal vinne hvis hun skal ta det siste steget opp. Noe lignende skjedde i Australian Open 2015. Ekaterina Makarova er en mye bedre spiller enn Lucic Baroni, men Halep skal ikke tape en kvartfinale i Grand Slam mot henne med 4-6, 0-6. Jeg har lest intervjuene med Halep etter tapene i US Open i fjor og Australia i år, og finner ikke noen gode forklaringer på de elendige resultatene, bare floskler. Jeg ønsker meg en Halep som finner måter å vinne på selv på dårlige dager, slik Serena og Sharapova er blitt eksperter på.

Eugenie Bouchard (Wikimedia).

Eugenie Bouchards (7 i verden) tap mot Maria Sharapova var ikke overraskende, men skuffende klart (3-6, 2-6). Bouchard har tapt alle de fire kampene mot Sharapova, og bare vunnet ett av settene. Ingen skammelig statistikk, men det blir interessant å se hvordan hun utvikler spillet sitt i 2015.

1 kommentar

  1. eg var også sjokkert over Halep sitt tap mot Makarova. Ho spelte verkeleg utruleg dårleg. Mest som ho var betalt for å tapa. Det vil eg ikkje tru. Men dog. Ho hadde eit par gode skot. Kvar gong ho hadde sjansar, sløste ho dei vekk. Utruleg mange upressa feil. Ho virka uinteressert. Det får meg til å stille spørsmål om trenarskifte. Men kanskje aller mest med utøvaren. Ho må jo «ville» vinne. Ellers såg eg ikkje kampen mot Lucic-Baroni. Men ho spelar ein ekstrem power-tennis. Og på ein god dag kan ho slå mange. På ein vanleg dag har ho altfor mange upressa feil og endar med å slå seg sjølv. (Slo jo mellom anna Venus Williams i finalen i Quebec like etter U.S. Open.)

Legg inn en kommentar

29/01, 2015

Tallene 16-2 sier alt om styrkeforholdet i damefinalen

Maria Sharapova (Wikimedia Commons).

Serena Williams og Maria Sharapova er kvinnetennisens viktigste spillere, og det er passende at de spiller finale i Australian Open i år. Det er noen års alderforskjell mellom dem og de kommer fra hver sin verdensdel (selv om Sharapova praktisk talt er amerikansk).

Men den ene forskjellen som betyr noe på lørdag, er at Williams er best. Hun eier, som kidsa sier (eller var det i 2012?). Serena leder 16-2 i innbyrdes oppgjør. Har det noen gang vært et mer skeivt styrkeforhold mellom to spillere av deres kaliber?

Media har skrevet mye om Roger Federers problemer mot Rafael Nadal, og de er reelle. Federer har ikke slått Nadal i en Grand Slam-turnering siden 2007. Det styrkeforholdet ser likevel ikke så verst ut sammenlignet med Sharapovas historie mot Serena. Hun vant to av de tre første oppgjørene, og dett var dett. Serena har ikke tapt mot Sharapova på ti år.

Alle artikler om Federer versus Nadal nevner tidlig at Federers backhand sliter mot Nadals fryktelige overskru. Nadal er ganske enkelt en dårlig match for Federers spillestil. Jeg ser ikke helt at Sharapova har et like fundamentalt problem mot Serena, og derfor er det litt rart at kampene alltid ender på samme måte. Spillemessig er det ikke stor forskjell mellom dem. Begge vil ta initiativet og slå hardt først. Ingen av dem liker å forsvare seg, selv om de kan det også. Akkurat som Federer må irritere seg over at Nadal alltid spiller solid når de møtes, må Sharapova føle det mot Serena. For Serena taper også kamper, bare ikke mot Sharapova.

Har Sharapova en sjanse? Selvsagt. Alt tar slutt, også Rafael Nadals dominans over Tomas Berdych. Sharapova er proff nok til å gripe sjansen hvis Serena skulle være sjuk, småskadet eller uforklarlig dårlig. Hvis historien gir hint om hva som kommer, stiller Serena i toppform og knuser Sharapova igjen. Spådom: Serena i to sett. (Sjekk ellers tenniskjærleik sin post om kvinnefinalen. Ikke alle liker at de kjente fjesene når finalen.)

Under: Wimbledon-finalen 2004. Sharapova slo Serena Williams. Legg merke til poenget ved 2:50. For meg virker det som Serena er dritlei av Sharapova sin stønning.

Legg inn en kommentar

Tennisbloggens 30 siste innlegg