21/04, 2016

Ny mailbag fra Jon Wertheim

Han har også troen på Nadal i French Open:

http://www.si.com/tennis/2016/04/20/mailbag-rafael-nadal-french-open-monte-carlo

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

20/04, 2016

Kanskje dette blir året franskmennene begynner å elske Nadal

Alle liker et godt comeback og en gammel mester, uansett hvilke følelser de har hatt for vedkommende tidligere. Rafael Nadal har aldri blitt likt i Paris, hvor han har vunnet alle turneringer (unntatt 2009 og 2015) siden 2005. Nå sliter han mer, så kanskje slenger franskmennene litt kjærlighet Nadals vei?

Rafael Nadal (Wikimedia Commons).

Rafael Nadal (Wikimedia Commons).

Nadals eneste forbrytelse har vært å vinne French Open. Han har gjort det uten skandaler av noen sort, og uten å si noe nedsettende om franskmenn. Men kjemien mellom Nadal og Roland Garros-publikummet har aldri blitt bedre, til tross for alle datene. Det er noe med Nadals voldsomme tennis som stryker franskmennene mothårs.

Lesere av denne bloggen har fått med seg en del grynting fra meg mot Nadal gjennom årene, fordi han har brukt karrieren sin på å slå min elskede kunstner Roger Federer i de store finalene. Samtidig beundrer jeg Nadal som den best designede spilleren i vår tid. Han har utvidet vårt syn på hvordan tennis kan spilles, samtidig som han neppe kommer til å skape en generasjon kloninger. Nadal er unik. Og når French Open foregår på grus, underlaget som mer enn noe annet legger opp til uendelige, utmattende ballvekslinger, må franskmennene leve med en serie skuffelser dersom det er lekre kunstnerpoeng de gleder seg over på tennisbanen.

Nadal har slitt de siste årene, og tapte en ganske tam kamp mot Djokovic i Paris i fjor. Grussesongens eneste spenningsmoment er om Djokovic kan vinne French Open – ja, jeg vil påstå at det er 2016s altoverskyggende spørsmål på herresiden. Det er den eneste av de fire Grand Slam-trofeene som mangler for Djokovic. Kampen alle vil se i år er en finale mellom Nadal og Djokovic i French Open. Nadal vant turneringen i Monte Carlo for niende gang i forrige uke, og kommer garantert til å være i form i Paris i slutten av mai.

Likevel: Nadal kommer til Paris som en ørliten underdog. Han blir 30 i år. Heller ikke hans karriere kommer til å vare evig. Kanskje pariserne innser det i år, og kommer til å slenge noen allez! hans vei. Jeg håper det. 

Dette er grusturneringene framover, med de tidligste øverst. De viktige er Monte Carlo, Roma og selvsagt Paris. Den mest meningsløse er Nice, som har finale dagen før spillet begynner i Paris.

Sted Vinner
Marrakech F.Delbonis
Houston J.Monaco
Monte Carlo R.Nadal
Barcelona R.Nadal
Bucuresti F.Verdasco
München
Estoril
Istanbul
Madrid
Roma
Geneve
Nice
Paris

2 kommentarer

  1. Så lenge Djokovic er skadefri og ellers 70-80 prosent i slaget, så vinner har RG glatt. Men man skal aldri si aldri… Leste et intervju med Tommy Robredo som mente at tennis er 80 prosent mentalt, 15 prosent fysisk og 5 prosent talent, så mye kan skje. Blir nok viktig for Nadal å bli seedet blant de fire beste for å ikke risikere å møte Djokovic allerede i kvartfinalen. Men da må han vinne Barcelona og Madrid, kanskje også Roma, og det kan bli tøft.

    • Djokovic var god i fjor også, og vant ikke da. Men det trengs nok en Wawrinka-aktig forestilling for å slå Djokovic i fem sett på grus. Eller en tålmodig spiller som treffer Djokovic på en dårlig dag, slik Gilles Simon nesten klarte i Australia i vinter.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

19/04, 2016

Tre podcaster om tennis

Jeg savner noen å snakke tennis med. Det nest beste er å høre andre snakke om sporten. Det finnes opptil flere podcaster med tennispreik. Her er tre jeg pleier å høre på (når jeg vasker badet. Det er mitt pod-kammer). Finn dem i iTunes eller hvor du pleier å hente podcastene dine.

Beyond the baseline podcastSports Illustrated er sportsjournalistikkens svar på Mercedes: Store, solide og til tider litt kjedelige. Få tenner i tapeten. Tennisdekningen deres er like solid som alt annet de produserer. Jon Wertheim har dekket tennis for Sports Illustrated i mer enn 15 år, og er glatt den mest uanstrengt elegante tennisskribenten der ute.

Nå kan du også høre Wertheim i podcasten Beyond the Baseline. En av podcastingens farer er at det kan bli for mye preik. Det finnes ingen begrensninger for hvor lang en sending kan være. Sports Illustrateds podcaster er kortere enn mange andre, men ikke så korte at jeg føler meg snytt etterpå.

Wertheim er dessuten en journalist i ordets beste forstand. Han gjør seg ikke til hovedperson. Han stiller gode spørsmål. Han skaper god atmosfære uten å bli kosete. Og gjestelisten er en fin miks av mer ukjente folk og virkelige kanoner (Lindsay Davenport, Brad Gilbert, Andre Agassi, Andy Roddick). Her er siste intervju med Lindsay Davenport:

No challenges remaining har for lange programmer. Noen av dem varer i halvannen time. Det er for lenge, selv for menighetsmedlemmer som meg. Courtney Nguyen og Ben Rothenberg snakker fort og mye, og har noen ganger gjester med seg. Kanskje er det den konservative journalisten i meg som blir litt sliten i ørene av og til. Uansett er det mer enn nok å høre på – 180 fyldige episoder ligger ute.

The tennis podcast er britisk, og oppfyller en del av klisjeene som da melder seg: Ja, den er vittig, understatementene sitter løst og programlederne veksler godslige fornærmelser med hverandre. Blanding av intervjuer og egne meninger, og veldig behagelig for ørene. David Law og Catherine Whitaker ved mikrofonene, oppdateringer hver uke.

5 kommentarer

  1. Jeg har hørt på alle tre, men gikk først lei av The Tennis Podcast. Ble litt lei av stilen og syntes ikke det var nok sting i meningene. Sports Illustrated har jeg bare vært sporadisk innom. Noe veldig bra, som intervjuet med Michael Chang før Wimbledon, og annet ordinært. NCR er den som har blitt værende. Lengden og skravlingen om alt mulig løst og fast var et stort hinder til å begynne med, og jeg kan iblant irritere meg over det ennå, men samtidig synes jeg de har tydelige meninger og er lite opptatt av å være politisk korrekte. Synes også de har hevet standarden i det siste med flere intervjuer.

    • Ja, The Tennis Podcast kan bli litt vel «Wimbledon»-aktig i stilen: Korrekt, stilfull og kjedelig. Men jeg merker at ørene er ganske ødelagt etter en episode av NCR.

      Sports Illustrateds eneste lille merkelighet er reklamestikkene, som programleder Jon Wertheim leser selv midt inne i sendingene.

  2. Prøvde meg nettopp på spanske Punto SER y Partido for å holde spansken ved like, men det var høyt tempo og skravling av en annen verden enn de tre du viste til. Pluss for at man får med seg intervjuer med Rafael og Toni Nadal på originalspråket, og da sier de jo mer nyanserte ting enn på engelsk. Mulig jeg holder følge med dem til Roland Garros, siden jeg er Nadal-fan, men etter det blir det garantert takk og farvel.

    • Spansk! Der går det fort. Hvilken standing har Nadal i Spania, egentlig? Får jo ikke inntrykk av personligheten hans i de engelske intervjuene. Er Nadal folkekjær i hjemlandet?

  3. Han har hatt veldig høy status i Spania. Noen har begynt å snakke og skrive nedlatende om ham etter nedturen de siste par årene, men i det store og hele er han kanskje en av de største idrettsheltene i Spania, uansett hvor i Spania man bor.

    For eksempel, da han i mars ble beskyldt for doping av en tidligere fransk idrettsminister, var alle spanjolene ute og forsvarte ham og uttalte at han var en hederskar. Barcelona-trener Luis Enrique sa at han har bare en feil, og det er at han holder med feil fotballag (Real Madrid).

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

28/03, 2016

Rekordene som gjenstår, og sjansen for at Djokovic bryter dem

En del av meg synes spådommer er tull. Selv folk som lever tett på en bransje kan spå fullstendig feil. Og mange av verdenshistoriens definerende hendelser klarte ikke ekspertene å forutse (Berlinmurens fall, 11.september-angrepene). En annen del av meg liker å slenge ut halvgodt begrunnede gjetninger.

Novak Djokovic (Wikimedia).

Novak Djokovic (Wikimedia).

For noen år siden skrev jeg en sak om rekordene i tennis som gjensto, og sjansen for at Roger Federer skulle slå dem. I 2016 kan den samme saken skrives om Novak Djokovic. Litt dristig er det selvsagt. Djokovic ligger et godt stykke bak tidenes beste i de viktige kategoriene. Men:

  • I motsetning til tidligere års dominerende spillere, har ikke Djokovic noe å være redd for:
    • Han har taket på alle andre på ATP-touren.
    • Fus i alt: Best på grus, best på gras, best på hardcourt.
    • Ingen av de unge spillerne har vist noe som kan true Djokovic.
    • Hans gamle rivaler viser alle tegn til rust, eller blir jevnlig smadret av Djokovic (Federer, Nadal, Murray).
    • Fortsatt er han bare 28 år.

Djokovic kan holde seg på topp i tre-fire år til, hvis motivasjonen er der. Derfor kan saken om Djokovic skrives allerede nå:

Rekord Vurdering
Antall Grand Slam-titler i single: 17 (Federer) Djokovic har 11 i dag. Hvis han vinner to hvert år framover, skal dette være innen rekkevidde.
Antall singletitler: 109 (Connors) Djokovic har 62 titler i single akkurat nå. Uansett hvor godt han spiller nå kan jeg ikke se at han skal toppe Connors – og det står neppe høyt på prioriteringslista hans, heller.
Antall Wimbledon-titler: 7 (Federer/Sampras) Djokovic har vunnet tre ganger. Kan ikke se for meg at han vinner fire titler til i Wimbledon, samme hvor god han er blitt på underlaget.
Antall US Open-titler: 5 (Federer/Connors/Sampras) Dette er den delen av Djokovics CV som forundrer meg mest. Han er den beste hardcourt-spilleren de siste ti årene, men har bare to titler i New York. Tre titler til? Han er god nok, men historien taler imot.
Antall French Open-titler: 9 (Nadal) Djokovic har ennå ikke vunnet i Paris, og denne rekorden er selvsagt helt utenfor rekkevidde.
Flest uker som nummer 1 i verden: 302 (Federer) Denne er interessant. Lendl hadde rekorden, men ble forbigått av Sampras, og deretter Federer. Djokovic har i skrivende stund vært nummer 1 i 192 uker. Hvis han skal passerer Federer, må han holde førsteplassen i to år til. Det er absolutt mulig.
Flest sammenhengende uker som nummer 1 i verden: 237 (Federer) Mer tvilsom, men ikke utenkelig. Djokovic har i dag 91 strake uker på førsteplass. For å ta igjen Federers tall, må han holde førsteplassen i mer enn to og et halvt år fra nå av. Det kan gå, men er mindre sannsynlig enn at han klarer å toppe Federers sammenlagttall.
Flest sammenhengende år som nummer 1 i verden ved årsslutt: 5 (Sampras) Djokovic kan tangere Sampras, men sjansen er ikke mer enn 50/50, etter min mening. Djokovic sluttet på førsteplass i 2014 og 2015, og ser uslåelig ut nå. Om han er det i 2018, er et annet spørsmål.
Titler i ATP-sluttspillet: 6 (Federer) Djokovic har 5 i dag. Han er verdens beste innendørs, og kommer til å ta Federers rekord.

Ellers? Djokovic kommer hvert øyeblikk til å passerer Federers i antall vunnede premiepenger. Han kommer i løpet av året til å bli spilleren med flest Masters-turneringer. Han er allerede den som har vunnet Australian Open flest ganger.

Heng med, serberen skriver tennishistorie rett foran øynene våre.

3 kommentarer

  1. Kanskje det eneste som kan stoppe Djokovic er om han vinner French Open i år? Når man har vunnet alt som er å vinne så kan jo motivasjonen få seg en knekk. Eller…?

  2. Jeg tipper han også blir førstemann til å vinne alle Masters 1000-turneringene. Han mangler bare Cincinnati, og jeg kan virkelig ikke fatte og begripe at han ikke har vunnet den allerede. Selv Nadal og Murray har jo vunnet der, mens Djokovic har tapt fem (!) finaler, senest i 2015.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

05/03, 2016

En turnering for de innvidde

Hekkan! Det er tid for en ny sesong med Davis Cup! Norge deltar på nivå tre, med bortekamp mot Litauen. Deres beste spiller, Ricardas Berankis, er ranket 86 i verden. Litauen leder 2-1 etter første dag, hvor våre lovende unggutter Ruud og Durasovic prøver å snu det på søndag. Durasovic må slå Berankis i den første kampen på søndag for å holde liv i håpet. (Niks. Berankis var en klasse bedre enn våre folk.)

En runde i Davis Cup spilles på en mengde steder i verden samtidig. Første runde spilles på åtte forskjellige arenaer over hele kloden. Se kartet under. Verdensklassetennis i Karibia? Jepp, Frankrike spiller mot Canada i Guadeloupe. Kult trekk av franskmennene!

David Cup er en nasjonsturnering hvor hvert land ikke trenger den store bredden, det holder med et par gode spillere, eller en god singlespiller og en okei doublespiller (ja, jeg tenker på dere, brødrene Murray fra Skottland. Unnskyld, Storbritannia.) Et land kan bli verdensmester det ene året, men middelmådige hvis gallionsfigurene ikke gidder å bli med, eller er skadet. Sveits er verdens beste tomannslag med Wawrinka og Federer, ganske ordinære uten.

Davis Cup er turneringen hvor giganter som Spania utrolig nok ikke spiller på øverste nivå, men hvor Belgia, som har like mange Grand Slam-vinnende menn som Norge (null) spilte finale mot Murray Kingdom i 2015.

Vel. Første runde er litt over midtveis. Tennisbloggens manglende dekning kan skyldes på en kombinasjon av hektiske dager på jobb (den som ikke innebærer tennis, men lønn) og privatliv: Dagens 11-åringer feires på måter som ikke står langt tilbake for Isner-Mahut i Wimbledon 2010 i varighet.

Dette er første runde av Davis Cup, nasjonsturneringen på herresiden, spilles denne helga:

Storbritannia flagg japan 3-1
Birmingham, hardcourt
A.Murray T.Daniel 6-1, 6-3, 6-1
D.Evans K.Nishikori 3-6, 5-7, 6-7
A.Murray/J.Murray Y.Nishioka/Y.Uchiyama 6-3, 6-2, 6-4
A.Murray K.Nishikori 7-5, 7-6, 3-6, 4-6, 6-3
Femte kamp ikke spilt.
Andy Murray vant Davis Cup for Storbritannia på egen hånd i 2015, og fortsatte der han slapp.
serbia kasakhstan 3-2
Beograd, hardcourt
N.Djokovic A.Nedovyesov 6-1, 6-2, 6-3
V.Troicki M.Kukushkin 5-7, 2-6, 4-6
N.Djokovic/N.Zimonjic A.Golubev/A.Nedovyesov 3-6, 6-7, 5-7
N.Djokovic M.Kukushkin 6-7, 7-6, 4-6, 6-3, 6-2
V.Troicki A.Nedovyesov 6-2, 6-3, 6-4
Mer spennende enn man skulle trodd. Djokovic/Zimonjic tapte i double, og verdensener Djokovic trengte fem sett for å slå Kukushkin i den fjerde kampen.
italia Sveits 5-0
Pesaro, grus
P.Lorenzi M.Chiudinelli 7-6, 6-3, 4-6, 5-7, 7-5
A.Seppi H.Laaksonen 7-5, 7-6, 3-6, 6-3
A.Seppi/S.Bolelli M.Chiudinelli/H.Laaksonen 6-3, 6-1, 6-3
A.Cecchinato A.Bossel 6-3, 7-5
P.Lorenzi A.Bellier 6-3, 6-2
Sveits uten Roger Federer og Stan Wawrinka er som julaften uten tre, pakker, saltmat og Sølvguttene. Alle italienerne ranket i topp 100, ingen av sveitserne er der. Enkel match. Møter Argentina i neste runde.
Polen argentina 2-3
Gdansk, hardcourt
M.Przysiezny G.Pella 1-6, 4-6, 6-7
H.Hurkacz L.Mayer 2-6, 6-7, 2-6
L.Kubot/M.Matkowski C.Berloq/G.Olivo 6-3, 6-4. 6-4
M.Przysiezny L.Mayer 7-6, 6-7, 2-6, 3-6
H.Hurkacz G.Olivo 4-6, 7-6, 6-4
Selv uten sin beste spiller, Janowicz, klarte Polen å ta noen kamper mot et langt sterkere lag fra Argentina. Heder!
Frankrike canada 5-0
Guadeloupe, grus
G.Monfils F.Dancevic 6-3, 6-1, 6-3
G.Simon V.Pospisil 7-5, 6-3, 6-3
R.Gasquet/J.W.Tsonga P.Bester/V.Pospisil 7-6, 6-1, 7-6
R.Gasquet P.Bester 6-1, 7-6
J.W.Tsonga F.Dancevic 6-7 (Dancevic trakk seg)
Håpløst skeivt oppgjør. Frankrike har verdens mest solide lag, Canada har Milos Raonic – og han var ikke med denne gang. Om motstanden var svak, så koste vel franskmennene seg i det minste i Karibia.
Tyskland Tsjekkia 2-3
Hannover, hardcourt
P.Kohlschreiber L.Rosol 3-6, 6-3, 6-4, 2-6, 6-3
A.Zverev T.Berdych 6-7, 6-1, 6-4, 6-7, 4-6
P.Kohlschreiber/P.Petzscnher T.Berdych/R.Stepanek 6-7, 5-7, 4-6
P.Kohlschreiber T.Berdych 6-3, 7-5
A.Zverev L.Rosol 2-6, 3-6, 1-6
Hvor smart var det å sette opp 18 år gamle Alexander Zverev i avgjørende kamp? Stakkars Zverev klarte bare seks games totalt mot rutinerte Lukas Rosol.
Australia USA 1-3
Melbourne, gress
S.Groth J.Isner 6-7, 2-6, 2-6
B.Tomic J.Sock 7-6, 6-3, 3-6, 6-4
L.Hewitt/J.Peers B.Bryan/M.Bryan 3-6, 3-6, 6-4, 6-4, 3-6
B.Tomic J.Isner 4-6, 4-6, 7-5, 6-7
Femte kamp ikke spilt
Lagkaptein Lleyton Hewitt satte opp seg selv i double, uten at det hjalp. Sterkt av John Isner å bare tape ett sett. Vet ikke hvor lurt det var av australierne å utsette seg for Isners servekanoer på gress.
Belgia Kroatia 2-3
Liège, grus
K.Coppejans M.Cilic 5-7, 3-6, 5-7
D.Goffin B.Coric 6-2, 6-3, 2-6, 3-6, 6-3
R.Bemelmans/D.Goffin I.Dodig/F.Skugor 6-7, 3-6, 1-6
D.Goffin M.Cilic 6-4, 6-4, 3-6, 7-5
K.Coppejans B.Coric 6-7, 2-6, 2-6
19 år gamle Coric sikret seieren for Kroatia i siste kamp.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

29/02, 2016

Ord som rimer på Fritz

Amerikanske journalister elsker ordspill. Jeg innbiller meg at gleden var enorm da Taylor Fritz begynte å markere seg på ATP-touren. Han har akkurat fylt 18 år, og har slått seg inn i topp 100. Fritz rimer på en hel haug med ord, og tennis.coms Steve Tignor har allerede levert den uunngåelige Putting’ on the Fritz-saken.

Taylor FritzTaylor Fritz: 193 cm høy, amerikansk (California), mørkt hår, forehand og serve som beste slag. Minner det deg om noen? Pete Sampras: 185 cm høy, amerikansk (California), mørkt hår, forehand og serve som beste slag. Sampras var så vidt fylt 19 da han vant US Open i 1990, og er den siste amerikanske tenåringen av Grand Slam-klasse. 

Tennis-x.com, som jeg virelig bør lese oftere, har allerede slått fast at USA har en ny Sampras i Taylor Fritz. Hvorfor skal en 18-åring lesses ned med slike forhåpninger bare fordi han er amerikansk? Det finnes faktisk andre tenåringer i topp 100 i verden også. Spørsmålet for Fritz, som for alle andre unge spillere i 2016, er om han er forberedt på at det kommer til å ta lang tid å nå toppen. Topp 50, ja vel. Topp 10? Herretennisen i dag krever kropper som er herdet av flere års spill på høyeste nivå for å brøyte seg inn blant de aller beste.

Jeg leste at Sampras delte ut kake til Fritz da Fritz fylte 18 i fjor høst, under en turnering i Monterrey. Jeg regner med at Fritz og Sampras har samme management, for jeg ser virkelig ingen grunn til at Pete Sampras skulle gidde å bry seg om en en Challenger-turnering i Mexico. Apropos Sampras+Fritz: Da Sampras ble spurt om han hadde et godt råd til Fritz med tanke på framtidig storhet, svarte han tørt at Fritz bør legge fra seg mobiltelefonen. Shouldn’t we all, Pete.

Fritz er en topp 100-spiller nå, etter finalen i Memphis i februar. Der yppet han seg mot Kei Nishikori, men tapte 4-6, 4-6.

Det er fortsatt altfor tidlig å si hvor langt Fritz kan nå. Foreløpig er han – selvsagt – uferdig. Backhanden hans har en litt rar avslutning (etter min smak), og han flytter seg ikke godt nok ennå. Mot Nishikori henger han godt med så lenge han ikke strekkes ut i kantene. Tennis er også en estetisk opplevelse, og Fritz gir meg ikke noe særlig på det feltet. Det er noe litt trangt og tvungent over grunnslagene hans, slik jeg ser dem. Ikke den langlemmede, frittflytende kraften som for eksempel Lindsay Davenport eller Goran Ivanisevic hadde.

Men hei – det er tidlig i en lang karriere og Taylor Fritz (jeg sverger på at jeg kommer til skrive Taylor Swift en gang) kan utmerket godt bli den neste mørkhårede californieren som vinner mye på tennisbanen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

22/02, 2016

De ti viktigste racketene

Tennis.com har kåret ti racketer som forandret tennisen. Jeg har de to øverste på lista, Dunlop Maxply Fort og Wilson Pro Staff 85 6.0 (klikk på navnene for å lese mine omtaler). Kjøp en eller begge hvis du får sjansen. Det må sies at det å spille med treracket virkelig er noe annet enn å spille med kunstmaterialer. Mye tyngre, mindre treffpunkt, mye mer bøyelig ramme. Men følelsen når du virkelig treffer, slår alt.

For noen uker siden ble jeg sittende og se på Woody Allens Oscar-vinnende film Annie Hall. Ganske tidlig i filmen drar Woody og tre andre i tennishallen. Woody er overraskende lite klønete (okei, han slår ett slag). Hva spiller han med? Jo, nettopp en Maxply Fort, som f.eks McEnroe brukte på den tida. Produktplasseringen er tydelig, for de tre andre i scenen bruker også Dunlop-racketer.

Woody Allen og Tony Roberts i Annie Hall

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

17/02, 2016

Det er på tide å skrive litt om Casper og Christian Ruud

Verden er full av underraporterte nyheter. En av de største i norsk idrett er Christian Ruud. Han nådde 39. plass på ATP-rankingen, men jeg husker aldri at han fikk mer enn notiser i norske aviser.

En helt spesifikk underrapportert Ruud-sak var Australian Open i 1999. Hva skjedde? Ruud slo turneringens andreseedede spiller. Seieren betydde blant annet at motstanderen ikke klarte å bli nummer én i verden, en plass som var ledig i Pete Sampras´ fravær. For å oppdatere scenariet til 2016: Jeg tror norske medier i dag hadde gått fra konseptene om en av våre spillere hadde slått ut Andy Murray (årets andreseedede spiller) fra Australian Open.

Sports Illustrated: Is tennis dying, 1994.

Sports Illustrated: Is tennis dying, 1994.

Hvorfor fikk ikke Christian Ruud mer heder i norske medier? Det handler litt om at vi ikke er en tennisnasjon, vi er mer opptatt av å vinne gull i sporter hvor vi er gode. Jeg tror også Ruud led litt under det å spille i tennisens gråeste epoke, årene fra midten av 90-tallet og litt utpå 2000-tallet. Thomas Muster, Pete Sampras, Yevgeny Kafelnikov, Magnus Norman, Greg Rusedski, Sergi Bruguera, Mark Philippoussis og så videre – jeg kan kjenne YouTube-trangen stige i meg når jeg skriver disse navnene, men skjønner det hvis du ikke får de samme spasmene.

På kvinnesiden regjerte Steffi Graf (zzzz), med Arantxa Sanchez-Vicario (trippel-zzz) som sporadisk forstyrrende element. Sports Illustrated lagde sin berømte «Is tennis dying»-forside i 1994, og om sporten ikke var døende, var den heller ikke særlig livskraftig for andre enn menigheten. Spilleren som Christian Ruud slo ut fra Australian Open i 1999 var Alex Corretja, et typisk navn du kan slenge ut for å skille ganske interesserte tennisfolk fra dem uten særlig peiling.

Men nå! Vi har Djokovic, Federer, Nadal og Murray. Vi kan gasse oss i YouTube-klipp herfra til sankthans med Wawrinkas beste backhander, Federers magiske knep, Nadals underbukse-røsking (har ikke sjekket, regner med at de finnes), Serena Williams holder på å slå Steffi Grafs rekord og vi kan følge våre favorittspillere hele døgnet på sosiale medier.

Og vi har Casper Ruud, Christian Ruuds sønn, på vei oppover rankingen. Den veien er lang. Denne Ruud-reisen kommer til å bli mer verdsatt enn farens av norske medier. Det har med tennisens økte anseelse i Norge å gjøre, og forståelsen av at det er en av verdens vanskeligste idretter å hevde seg i. Hvilken tennis spiller Casper Ruud? Jeg har bare sett ham i små klipp her og der. Høyrehendt, tohåndsbackhand, jeg tipper med stor stabilitet og få feilslag.

Akkurat nå er Ruud ranket 1148 i verden, og han er verdens beste junior. Sjekk sidene til ITF (det internasjonale tennisforbundet) for å følge med på resultatene hans. Ruud vant nylig Futures-turneringen i Mallorca, etter seier i finalen mot Carlos Taberner.

Det er 11 år siden en tenåring vant en Grand Slam-turnering for menn (Rafael Nadal, French Open 2005). Å nå toppen i tennis har alltid vært en tålmodighetsprøve, som nå har blitt enda lenger. Akkurat «toppen» er et relativt begrep i tennis. Klarer Casper Ruud å kopiere farens 39. plass, vil det være en fantastisk prestasjon. Noe av kunststykket blir å finne en vei til toppen som gjør at Ruud sanker poeng uten å brenne seg ut, noe teamet rundt ham selvsagt er klar over.

Her er noen av dagens beste som 17-åringer. Moral: Folk blir bedre med alderen. Mye bedre. Å se Federer bli herjet med, PÅ GRUS FOR HELVETE!!!, av Patrick Rafter, er en surrealistisk opplevelse:

Dette, derimot, er gullstandarden. 16 år gamle Rafael Nadal, med gode bollekinn, blåser regjerende French Open-vinner Albert Costa av grusen i Monte Carlo i 2003:

Og her har vi Novak Djokovic, 17 og et halvt år, på skolebenken mot Marat Safin i Australian Open 2005. Safin beveger seg ikke så bra, synes jeg, men det trenger han ikke her. Djokovic er lett å kjenne igjen, men uten den tyngden han har i slagene nå. Sjarmerende at Djokovic også har vært ung og ikke-maskin. Sjekk reaksjonen på 7:35 – han gjør ikke sånt lenger.

1 kommentar

  1. Det eneste jeg husker av Christian Ruuds karriere var at han var på nippet til å slå ut Boris Becker fra OL i Barcelona i 1992. Nå var vel ikke Becker bestevenn med grusen, men allikevel en stor prestasjon som jeg husker ble fortløpende oppdatert på radio den sommerdagen.

    Morsomt å følge med på Casper Ruud. Håper han er tålmodig og har sunne mål. Lett å se på andre spillere som er omtrent jevnaldrende og hvor langt foran de er på rankingen (Fritz, A. Zverev, M. Ymer), men hvis Ruud når et nivå som f.eks. Jarkko Nieminen hvor han kan hevde seg i 250-turneringene og er direkte kvalifisert til slam’ene, da blir det morsomt!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

02/02, 2016

Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige

Novak Djokovic (Wikimedia Commons).

Jo, jeg så på Australian Open, selv om ikke bloggen ble oppdatert. Jeg så en halv kamp både her og der. Finalene så jeg ikke; lørdag var jeg på arbeid og fulgte Angelique Kerbers makeløse seier via ausopen.com. Søndag så jeg Brodds 11 år gamle jenter spille håndball i Hundvåghallen.

Serena Williams og Novak Djokovic var store favoritter før turneringen. Serena størst, vil jeg vi. Forskjellen mellom hva hun kan gjøre på en tennisbane og hva resten av dametouren kan gjøre, er stor. Likevel tapte hun i finalen, slik hun tapte semifinalen i US Open i fjor høst. At Angelique Kerber slo henne i Australia, er mindre overraskende enn da Vinci gjorde det i New York i fjor. Men da Serena klarte å tvinge fram et tredje sett mot Kerber, var jeg sikker på at hun kom til å vinne.

Serena Williams holder på å skrive tennishistorie. Hun har vunnet 21 Grand Slam-titler. 22 vil bringe henne opp til like mange som Steffi Graf har. Presset har preget henne i de to siste Grand Slam-turneringene.

Novak Djokovic er verdens suverent beste herrespiller, og har vært det en stund. Søndag traff jeg min faste tennismakker, som hadde sett finalen. Han etterlyste en ting: Et språk som beskriver Novak Djokovics briljans. Hva er det med serberens spill som gjør at alle taper for ham? Bit for bit er han ikke på et annet nivå enn de andre i topp 10 i verden. Det er summen som gjør ham uslåelig.

Det som gjør Djokovic til en vanskelig spiller å beskrive, er jevnheten hans. Djokovic eier ikke svakheter. Alle tidligere verdensenere, kvinner som menn, har hatt svakheter. Sampras hadde en dårlig backhand, Edberg en puslete forehand, Agassi var en gru å se ved nettet og Becker ble aldri god på grus.

Personer/spillere med feil kan vi elske. Personer/spillere uten feil og mangler er det vanskeligere å bli glad i. Vi kan respektere dem og beundre dem og misunne dem, men uten et snev av menneskelige brister som skaper den lille sprekken i fasaden som gjør at vi ser at de faktisk bare er folk som kommer fra samme sted som oss selv, blir det vanskelig å få varme følelser for dem.

Novak Djokovic er ingen robot. Han tøyser. Han har familie. Han parodierer. Han kan være sur. Men på banen er Djokovic akkurat nå 100 prosent hel ved. Forehanden hans var ikke all verden da han kom på touren for ti år siden. Han sleit med å fullføre kamper. Nå er han tourens best trente spiller. Han server og returnerer med autoritet, han styrer med forehanden, han er god ved nettet og er verdens beste forsvarsspiller. Jeg tror det er uangripeligheten som gjør at YouTube ikke flyter over med Djokovic-diggende filmer, og det er den som gjør at kommentatorspråket om ham ikke gnistrer.

Jeg vet ikke hvordan han gjør det, men Djokovic er den mentalt sterkeste spilleren nå, helt overlegent. Et undervurdert aspekt ved Djokovics karriere er hvordan han var nummer tre i verden så lenge før han tok steget helt opp. Han var en fjern arveprins bak Federer og Nadal. Nå spiser han begge til frokost, bare iblandet noen tap mot Federer i små turneringen som betyr next to nothing.

Djokovic blir 29 i år. Han vant sin 11. Grand Slam-tittel i Australia. Federer har 17, og slik verden ser ut akkurat nå, tror jeg ikke han er garantert å ha flest av de to når karrierene deres er over.

1 kommentar

  1. «Personer/spillere med feil kan vi elske. Personer/spillere uten feil og mangler er det vanskeligere å bli glad i. Vi kan respektere dem og beundre dem og misunne dem, men uten et snev av menneskelige brister som skaper den lille sprekken i fasaden som gjør at vi ser at de faktisk bare er folk som kommer fra samme sted som oss selv, blir det vanskelig å få varme følelser for dem.»
    Kunne ikke sagt det bedre. Har alltid lurt på hvorfor jeg ikke er særlig begeistret for Djokovic. Nå har jeg fått forklaringen. Gidder ikke se matchene han spiller. Vet jo hvordan det ender. Dermed så jeg heller ikke finalen i Australien Open. Skulle gjerne sett femsetteren han måtte spille mot Giles Simon, men trodde ikke Simon kunne matche Djokovic så dermed droppet jeg også den matchen. Det var kanskje dumt.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

16/01, 2016

Alle liker deg hvis du bare blir gammal nok

Ja, så lenge du ikke har vært despot, diktator, drapsmann eller storkriminell på andre vis. Er du bare en vanlig grumpy fyr, kommer alle til å elske deg når du nærmer deg graven.

Eller når du nærmer deg pensjonsalderen i idretten din. (Et unntak må være Kobe Bryant, når jeg tenker meg om.) 2000-2002 var en mørk tidsalder i herretennisen. Pete Sampras var på nedadgående. Andre Agassi kvernet folk i stykker, med dødskjedelig mørnetennis etterfulgt av de idiotiske slengkyssene til alle tribunesidene. Federer var lovende, men uferdig. Verdensener i 2001 og 2002 var Lleyton Hewitt, en hissig, rask, in-your-face australier med ubøyelig vilje, mye gester og stadige «come ooooooon!!!»-brøl gjennom kampen. Trenger jeg nevne at jeg ikke kunne fordra fyren?

– Kom igjen, Åsmund, du må innrømma at han e´ god! sa Trond K. da jeg for hundrende gang gneldret over Hewitt og alt hans vesen. Jeg mente han var et tegn på herretennisens forfall.

Lleyton Hewitt (Wikimedia Commons).

Årene gikk. Hewitt var fortsatt like sulten, men ikke lenger den raskeste og sikreste spilleren på touren. Jeg koste vettet av meg da Federer ble en vinnermaskin utover 2000-tallet og fordrev Hewitt og hans dølle tennis fra verdenstoppen. Og ærlig talt: Det vil aldri komme en ny verdensener som Lleyton Hewitt. Fart, sikkerhet og vinnervilje holder ikke til å bli verdens beste i 2016.

Det er lenge siden Hewitt var en trussel. De siste årene har han vært så svak at jeg har vært på nippet til å glede meg over de få titlene han har vunnet (selv når han slo Federer i finalene). Det er ti år siden han avsluttet året i topp 10. Likevel har han fortsatt å spille, slite og jobbe på touren, mens resten av feltet har passert ham. Respekt!



Australian Open er Hewitts siste turnering. På turneringens hjemmeside kan du se en timelang dokumentar om karrieren hans. Hvis du har en time til overs, er den absolutt verd tiden din. Som 34-åring er Hewitt en mye mer spiselig type enn 20-åringen som lå i krig med verden. Filmen inneholder også masse gullklipp, som glimt fra Adelaide-turneringen i 1998, som Hewitt vant, bare 16 år gammel, ranket 550 i verden. (Han slo Agassi i semifinalen.)

Det skjer ikke så ofte at 16-åringer med ranking 550 vinner ATP-turneringer, og vi får neppe en ny Lleyton Hewitt heller. Lykke til i Melbourne, Lleyton. Du var en fin fyr, tross alt.

Her er Hewitts første Grand Slam-tittel, mot Sampras i US Open 2001:

Og hans andre og siste, Wimbledon 2002 mot David Nalbandian:

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

16/01, 2016

Lykken kan kjøpes for penger

Den koster 119 dollar. Pluss noen hundringser i frakt og toll.Wilson Pro Staff 85 6.0

Mange toppidrettsutøveres utstyr er uoppnåelig for oss andre. Lyst å ta en runde i den beste Formel 1-bilen? Hah. Lyst å prøve en av de små raske båtene som verdens rikinger freser rundt i og konkurrerer med? Lykke til med det. Idretter med store maskiner må vi nøye oss med å se på tv, de er utenfor vår rekkevidde. Men eksklusiviteten begrenser seg ikke til det. Lyst å finne ut hvor raskt du hadde gått 15 kilometer på ski med Petter Northugs ski? Det kan du ikke, for du har ikke et gedigent smøreteam som prepper, tester og velger akkurat det riktige paret som passer den dagen.

Men tennis! I motsetning til hva Hollywood prøver å innbille deg, er ikke tennis en dyr sport. Det er ikke en sport for snobber heller. Bor du andre steder enn Norge, kan du spille gratis på offentlige baner.

Proffenes utstyr er heller ikke noe sirkusnummer å få tak i. Du bestiller det på nettet. Slik gikk det til at jeg i desember bestilte en Wilson Pro Staff 85 6.0. Her kan det passe å bryte navnet ned for å forklare litt:

Wilson er produsenten, de lager tennisracketer og alt mulig annet sportsutstyr. Ikke minst amerikanske fotballer, som noen vil huske fra filmen Cast Away.

Pro Staff er en racketfamilie fra Wilson, akkurat som Avensis er en type Toyota.

85 betyr 85 kvadrattommer stort hode, altså hvor stort areal som dekkes av strengene (tennis er amerikadominert, derfor måles alt i square inches). 85 kvadrattommer er temmelig lite i dagens målestokk. Verdensener Novak Djokovic spiller med en Head-racket som er 100 kvadrattommer stort, Nadals racket er like stor. Roger Federers nåværende racket er 97 kvadrattommer stor.

6.0? Jeg er ikke sikker.

Wilson Pro Staff 85 6.0

Wilson-modellen jeg kjøpte kom på markedet i 1984, og har vært i salg siden. Tennis Warehouse begynte å selge dem igjen for noen år siden. Helt siden jeg begynte å interessere meg for tennis har jeg hatt lyst til å prøve en slik. Hvorfor? Listen over spillere som har brukt Wilson-racketen er så imponerende at jeg føler meg litt beskjemmet over å føye Åsmund Ådnøy til denne rekka med navn: Jim Courier, Mary Pierce, Chris Evert, Stefan Edberg. Og ikke minst: Pete Sampras. Roger Federer (tidlig i karrieren).

Racketen har noe deilig styggpent ved seg, den er tross alt en kopi av en 1984-modell, med datidens stilidealer. Jeg liker det brune grepet i skinn, ikke ofte man ser det i dag. (Jeg er nok nødt å kjøpe et lyseblått når det brune blir utslitt, så kan jeg føle meg enda mer som Pete Sampras når jeg står klar til å returnere serve.) Rundt hele rammen går det en gul og en rød stripe, i kraftig ketsjup og sennep-valør. Heslig og herlig. For ikke å glemme skrifttypene som lyser 80-tall lang vei.

De beste spillerne vil ha kontroll av sine racketer, for kraften skaper de selv. Men hvordan vil den føles i hendene på en middelmådig amatør? Hvordan er det å spille med Wilson-racketen? Gjennom årene har jeg lest mange artikler om hvilket beist av en racket Pete Sampras spilte med. Tung og for meget spesielt interesserte/avanserte spillere med eksellent teknikk, er omtalen, sånn røffly:

There’s no doubt about the limited appeal of the 6.0 85. It’s not for everyone. However, for the purist player, who possesses solid strokes and is accustomed to a hefty, smaller head, the ProStaff 6.0 85 is as good as it gets.

Og fra brukere:

Wilson Pro Staff 85 6.0Trust me when I tell whoever is thinking about purchasing this racquet that this Wilson Pro Staff 6.0 85 deserves a user’s manual. Nobody bothered to make one before I started using it so I have had to deal with tons and tons of trial, error and many weeks of recovery from behaving recklessly with this amazing stick. (Flere omtaler på Tennis Warehouse.)

Dette er, for å si det enkelt, langt fra min erfaring. Jeg har sannsynligvis kjøpt mitt livs siste racket – denne. Jeg er ingen avansert spiller, men en selvlært fyr som verken har mye muskler eller god teknikk. Noen purist player er jeg veldig langt unna å være.

Wilson Pro Staff 85 6.0 har mindre treffpunkt og er tyngre enn andre moderne racketer, men for et fabelaktig redskap den er. Forskjellen mellom denne og min helt fine Wilson Hammer 5.3 er at Pro Staff-modellen veier 348 gram mot Hammer 5.3 som veier 274. PS 85 har også et annet tyngdepunkt. Mange moderne racketer har tyngdepunktet i hodet, i motsetning til treracketer og min nye. Jo mer framtung racket, desto vanskeligere er det å kontrollere den, mener jeg.

Pro Staff 85 har ikke denne hammer-aktige vektfordelingen. Det gjør den lettere å manøvrere. Den har balansepunktet mye nærmere grepet, og føles dermed mer som en forlengelse av armen enn noen annen racket jeg har prøvd. Tenk forskjellen mellom et skrujern og en hammer: Det er mye enklere å peke med tuppen av skrujernet nøyaktig dit du vil, enn med hammeren. Sånn føles PS 85 også, det er et presisjonsinstrument.

Wilson Pro Staff 85 6.0 og Hyper Hammer 5.3 til høyre.

Wilson Pro Staff 85 6.0 og Hyper Hammer 5.3 til høyre. Legg merke til det større rackethodet på sistnevnte. Den har også en tykkere ramme, som ikke er så stilig.

Da jeg spilte i går, tok jeg meg i å glede meg vilt til hver ball som kom min vei. Internettets racketsynsere vil fortelle deg at PS 85 har et lite treffpunkt og ikke gir ved dørene. Det er kanskje riktig, men racketens vekt gir deg mye gratis. Får du satt racketen i bevegelse og treffer riktig, føles det som du er SUVen og den gule ballen er en stakkars pappfigur som står i veien – ballen blir veldig lett og liten. Lyden er som når du kløyver en vedkubbe helt perfekt. Et tørt schmækk, og ballen går akkurat dit du hadde tenkt, eller kanskje enda litt bedre plassert.

Treffer du litt feil, vil racketens vekt også hjelpe til gi ballen god lengde. Likevel; overskrudd enhåndsbackhand med denne racketen krever sitt, særlig hvis ballen spretter høyt. Det er mulig jeg innbiller meg ting, men å slå diagonale forehander er en drøm med denne racketen. Fordelen med en ganske tung racket er at den ikke vingler i trefføyeblikket, noe jeg har hatt problemer med før.

PS 85 er en fantastisk racket å serve med, og føles trygg og god ved nettet, fordi den er tung nok og perfekt balansert til å blokke tilbake ballen.

Med Wilson Pro Staff 85 6.0 i hus begynner listen mellom noen av oss racketsvingere å bli temmelig lang:

Roger Federer Pete Sampras Åsmund Ådnøy
Født i august
Har barn
Stadig tynnere i håret
Enhåndsbackhand
Wilson Pro Staff 85 6.0
Gode i tennis
Har vunnet alle Grand Slam-turneringene

To av spillerne i tabellen over har møttes i Wimbledon (gjett hvem). Her er høydepunktene fra den kampen, den eneste de spilte mot hverandre profesjonelt. Begge med Wilson Pro Staff 85 6.0 i høyrehånden.

Dette, mine venner, er en kamp barnebarna deres kommer til å snakke om:

4 kommentarer

  1. Hvorfor Sampras? Det er lenge siden han la opp. Jo, han var kanskje den siste spilleren som spilte typisk serve-volley tennis, men allikevel. Ble litt nysjerrig på hvorfor Sampras?

  2. Ja, flott racket. Jeg har mine tre som jeg brukte fra 1996-2002 liggende i boden fortsatt. Med samme brune skinngrep. Bruker alltid overgrep, slik at jeg aldri har behov for å bytte grunngrepet. Siden 2002 har jeg spilt med ulike versjoner av Head Prestige da disse ga mer fart i ballen. Men det gikk på bekostning av kontroll, for 6.0-en er det mest sylskarpe verktøyet du kan få tak i. Men tror nok også at racketen var en årsak til at Samoras rulet i Wimbledon og ikke hadde en sjanse til RG-tittelen. To andre ting: selv om vi kan innbille oss at vi kjøper eksakt samme racket som proffene har, så gjør vi nok ikke det. De er alltid nøye modifisert for den aktuelle spilleren. Og de brune skinngrepene finner du fortsatt. Min Head Graphene Prestige Pro har samme grunngrep. Men jeg bruker Sampras sitt gamle blå Tourna-grep, så det ser jeg ikke så mye til… 🙂

    • Ja, de aller beste får selvsagt racketene sine tilpasset på måter som vi ikke gjør. Og de får nye strenger til hver kamp, der ligger det også en forskjell.

      Kom over en artikkel om strengeren Nate Ferguson, som snakker om hvor stor forskjell det er mellom menn og kvinner når det gjelder racket-tilpassing:

      «Men care and they notice the difference in their racquets when they are customized. And it’s not that I say women don’t care about customization at all, because there are exceptions, but generally, in my experience, women get the racquet they’re given and play with that. I heard a story about a lady who played all the way through the quarters of Wimbledon with one string job. Women pros are perhaps not as technically orientated as men. There are exceptions, don’t get me wrong, but in my experience it’s extremely limited.»

      Hele artikkelen på tennis.com: http://www.tennis.com/shop/2011/01/string-theory-talking-with-top-stringer-nate-ferguson/27247/#.Vpn-wVPhCRs

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

31/12, 2015

Djokovic spiser seg innpå Federer og Nadal

Det er lett å glemme at vi lever i eksepsjonelle tider, også innen herretennis.

Siden 2004 har det skjedd i seks av årene at én og samme spiller har vunnet tre av de fire Grand Slam-turneringene i en sesong. Det var nesten uhørt tidligere, med Mats Wilanders 1988-sesong som ferskeste unntak. (Det går an å innvende at Australian Open ikke hadde samme store prestisje som de andre tre fram til ca. 1983, men det spiller ikke så stor rolle. Verken Borg, McEnroe, Sampras, Agassi, Lendl, Becker eller Edberg klarte noen gang å vinne mer enn to Grand Slam-titler i samme sesong.)

I 2015 vant Novak Djokovic tre av de fire store. Bare Stan Wawrinkas oppvisning i finalen i French Open hindret serberen fra å seire der også.

Novak Djokovic

Novak Djokovic (Wikimedia Commons).

Djokovic vant sin 8., 9. og 10. Grand Slam-tittel i 2015. Han har dermed passert storheter som McEnroe, Agassi og Lendl på den oversikten. Foran seg har han både Nadal (14) og Federer (17). Djokovic er best på alle underlag av dagens spillere. Hva skal hindre ham i å vinne like mye de neste par årene? Federer blir eldre, Nadal virker å ha fått en varig knekk og Andy Murray blir aldri en jevnbyrdig motstander for Djokovic igjen, virker det som. De yngre spillerne er langt unna Djokovics nivå.

Her er oversikten over når Federer, Sampras, Nadal og Djokovic vant sine Grand Slam-titler:

Graf som viser hvor gamle verdens beste spillere var da de vant sine Grand Slam-titler.

Alder og Grand Slam-titler for menn.

Djokovic vant ikke like mye som de andre tidlig i 20-årene. Til gjengjeld vant ikke de andre tre Grand Slam-titler som 28-åringer, slik Djokovic gjorde i år. Jeg er spent på hvordan Djokovic-kurven ser ut om ett år.

Jimmy Connors har vunnet 109 ATP-titler, en rekord som neppe blir slått. Ivan Lendl har 94 på andreplass. Roger Federer nådde 88 ATP-titler totalt etter årets sesong. Jeg tror han kan ta igjen Lendls antall, men det er neppe et sentralt karrieremål.

Sjekk kurvene for Djokovic og Nadal, hvor tett på Federer de ligger hvis vi sammenligner dem aldersmessig.

Graf som viser hvor gamle ulike spillere var da de vant sine ATP-titler.

Alder og ATP-titler.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

30/12, 2015

Verdens beste tennisnasjoner for menn i 2015

USA er verdens beste land på kvinnesiden. De har den suverene eneren (Serena Williams) og en solid samling spillere i topp 100. (Sjekk oversikten fra et par dager tilbake.)

For menn er det vanskeligere å svare like entydig, tipper jeg før jeg går løs på samme øvelse som for kvinnene: Fordele de hundre beste spillerne etter nasjon, og se hva som kan konkluderes etterpå.

Land Antall  Hvem (spillernes ranking i parentes)
Spania  15 Nadal (5), Ferrer (7), Lopez (17), Bautista Agut (25), Garcia-Lopez (27), Robredo (42), Verdasco (49), Ramos-Vinalos (54), Andujar (64), Carreno Busta (67), Cervantes (72), Almagro (73), Munoz de la Nava (75), Granollers (84), Gimeno-Traver (98)
Frankrike  10 Gasquet (9), Tsonga (10), Simon (15), Paire (19), Monfils (24), Chardy (31), Mannarino (47), Mahut (71), Pouille (78), Mathieu (95)
USA 7 Isner (11), Sock (26), Johnson (32), Young (48), Querrey (59), Kudla (69), Ram (89)
Australia 5 Tomic (18), Kyrgios (30), Groth (60), Kokkinakis (80), Millman (92)
Italia 5 Fognini (21), Seppi (29), Bolelli (58), Lorenzi (68), Cecchinato (90)
Argentina 5 Mayer (35), Delbonis (52), Monaco (53), Pella (74), Schwartzman (88)
Kroatia 4 Cilic (13), Karlovic (23), Borna (44), Dodig (87)
Serbia 3 Djokovic (1), Trocki (22), Lajovic (76)
Tsjekkia 3 Berdych (6), Vesely (41), Rosol (55)
Tyskland 3 Kohlschreiber (34), Zverev (83), Becker (97)
Ukraina 3 Dolgopolov (36), Stakhovsky (62), Marchenko (94)
Russland 3 Gabashvili (50), Kuznetsov (79), Donskoy (91)
Storbritannia 2 Murray (2), Bedene (45)
Sveits 2 Federer (3), Wawrinka (4)
Japan 2 Nishikori (8), Daniel (96)
Canada 2 Raonic (14), Pospisil (39)
Belgia 2 Goffin (16), Darcis (86)
Østerrike 2 Thiem (20), Haider-Maurer (63)
Nederland 2 Haase (66), de Bakker (99)
Sør-Afrika 1 Anderson (12)
Bulgaria 1 Dimitrov (28)
Portugal 1 Sousa (33)
Brasil 1 Bellucci (37)
Luxembourg 1 Muller (38)
Uruguay 1 Cuevas (40)
Slovakia 1 Klizan (43)
Kypros 1 Baghdatis (46)
Sør-Korea 1 Chung (51)
Den domin. republikk 1 Estrella Burgos (56)
Polen 1 Janowizc (57)
Usbekistan 1 Istomin (61)
Kasakhstan 1 Kukushkin (65)
Colombia 1 Giraldo (70)
Taiwan 1 Lu (77)
Latvia 1 Gulbis (81)
Bosnia-Hercegovina 1 Dzumhur (82)
Litauen 1 Berankis (85)
India 1 Bhambri (93)
Israel 1 Sela (100)

Hva kan vi lære av dette?

  • Den store a-ha-opplevelsen her er hvor sterkt toppene preger nyhetsdekningen. I hele år har jeg lest om Rafael Nadals problemer, og Spania spilte ikke engang i toppdivisjonen i Davis Cup (nasjonsturneringen for menn). Med 15 (!) spillere i topp 100 kan vi likevel neppe snakke om en krise i spansk tennis. Mange kjente navn, og snittalder rundt 30 forteller om en litt aldrende generasjon. 24 år gamle Carreno Busta er yngst, og resultatene hans i 2015 tyder ikke på en framtid langt oppe på rankingen. Under tvil er Spania fortsatt verdens beste, om enn noe forgubbede, tennisnasjon for menn. Uforståelig at de ikke klarte å spille seg opp til toppdivisjonen i Davis Cup for 2016 heller, med så mye kvalitet i rekkene.
  • Rafael Nadal.

    Rafael Nadal (Wikimedia Commons).

  • Frankrike: Samme som alltid, mange flashy, morsomme spillere som vaker mellom 10 og 50 på rankingen uten å kjempe om Grand Slam-titler. En viss forgubbing her også.
  • Topp og bredde trenger ikke høre sammen. Ta en kikk på toppen av listen. Verken Spania, Frankrike, USA, Australia, Argentina eller Kroatia vant Grand Slam-tittel i 2015. De hadde heller ingen finalister i Grand Slam-single. Sveits og Serbia har mindre bredde, men noen ekstreme topper.
  • Belgia og Storbritannia spilte seg fram til finalen i Davis Cup. De har til sammen fire spillere i topp 100.
  • Heller ikke på herresiden er Afrika inne i år på topp 100. Kevin Anderson er inne på 12. plass, som beste afrikaner.
  • Russland og Tyskland sliter.

2 kommentarer

  1. Henning Simonsen

    Hm, Afrika er inne på listen. Kevin Anderson, nr 12.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

29/12, 2015

Verdens beste tennisnasjoner for kvinner i 2015

I den korte tennispausen passer det å gjøre opp status for sesongen som er slutt. Hvordan fordeler de 100 beste spillerne i verden seg på nasjoner, og går det an å utrope et land til verdens beste med dette som utgangspunkt? Jeg gjorde samme øvelse i fjor, og ting har ikke endret seg så mye i toppen siden 2014.

Serena Williams (Wikimedia Commons).

Serena Williams (Wikimedia Commons).

Her er topp 100 for kvinner ved årsslutt 2015, fordelt på land:

Land Antall Hvem (spillernes ranking i parentes)
USA 12 S. Williams (1), V. Williams (7), Keys (18), Stephens (30), Vandeweghe (37), Brengle (40), Lepchenko (47), Mattek-Sands (60), McHale (63), Falconi (76), Davis (88), Riske (97)
Tyskland 10 Kerber (10), Petkovic (24), Lisicki (32), Barthel (45), Goerges (50), Beck (58), Witthoeft (64), Maria (74), Friedsam (95), Siegemund (98)
Russland 7 Sharapova (4), Makarova (23), Kuznetsova (25), Pavlyuchenkova (28), Gasparyan (61), Kasatkina (75), Rodina (87)
Tsjekkia 7 Kvitova (6), Safarova (9), Pliskova (11), Strycova (42), Hradecka (53), Allertova (62), Koukalova (99)
Romania 5 Halep (2), Begu (31), Niculescu (39), Dulgheru (69), Mitu (96)
Italia 5 Pennetta (8), Vinci (15), Errani (20), Giorgi (35), Knapp (51)
Spania 4 Muguruza (3), Suarez Navarro (13), Arrabarrena (86), Dominguez Lino (100)
Slovakia 4  Schmiedlova (26), Cibulkova (38), Rybarikova (80), Hantuchova (83)
Polen 3 A. Radwanska (5), Linette (90), U.Radwanska (94)
Serbia  3 Ivanovic (16), Jankovic (21), Jovanovski (79)
Ukrania  3  Svitolina (19), Tsurenko (33), Bondarenko (89)
Frankrike 3 Mladenovic (29), Garcia (34), Cornet (43)
Belgia 3 Wickmayer (41),  Van Uytvanck (44), Flipkens (85)
Kasakhstan 3 Diyas (52), Shvedova (67), Putintseva (77)
Japan 3 Doi (54), Hibino (66), Nara (81)
Kroatia 3 Tomljanovic (65), Lucic-Baroni (68), Konjuh (82)
Sveits 2 Bacsinzsky (12), Bencic (14)
Hviterussland 2 Azarenka (22), Govortsova (71)
Australia  2 Stosur (27), Gavrilova (36)
Storbritannia 2 Konta (48), Watson (55)
Danmark 1 Wozniacki (17)
Brasil 1 Pereira (46)
Canda 1 Bouchard (49)
Sverige 1 Larsson (56)
Montenegro 1 Kovinic (57)
Bulgaria 1 Pironkova (59)
Ungarn 1 Babos (70)
Kina 1 Zheng (72)
Slovenia 1 Hercog (73)
Colombia 1 Duque-Marino (78)
Latvia 1 Ostapenko (84)
Estland 1 Kontaveit (91)
Puerto Rico 1 Puig (92)
Taiwan 1 Hsieh (93)

Hva forteller oversikten?

  • USA har både topp og bredde. Det er lett å glemme når Serena Williams dominerer slik hun gjør. En av 2015s mest underkommuniserte historier er den om Venus Williams, som nekter å gi seg og leverte en sterk sesong. Sloane Stephens og Madison Keys sørger for etterveksten, selv om karrierepilene deres ikke peker så bratt oppover som man spådde for noen år siden. USA er fortsatt verdens beste tennisnasjon for kvinner.
  • Tennis er fortsatt en utpreget europeisk dominert idrett. Sjekk hvor mange småland fra Europa som er representert. Latvia, Estland, Sverige, Montenegro, for ikke å snakke om alle fra Øst-Europa. Norge er selvsagt ikke her. (Vår beste var Ulrikke Eikeri på 360. plass.) Ingen afrikanske spillere på listen for 2015.
  • Tsjekkia er eneste land med to spillere i topp 10 bortsett fra USA. Jeg regner med at Safarova faller ut av topp 10 i 2016, mye av poengene henne skyldes finaleplassen i French Open. 1300 av hennes 3590 rankingpoeng kommer fra den turneringen.
  • Frankrike sliter. For 10-20 år siden var de franske jentene overalt. I 1999 var seks av 25 spillere i topp 25 fra Frankrike. I dag? Ingen maktfaktor.
  • Tyskland? Bredde, men ingen topp. Det hender at spillere går fra å være solide topp 30-folk til den ypperste eliten (Stan Wawrinka på herresiden er et ferskt eksempel). Likevel har jeg vanskelig for å se at noen av de tyske jentene i topp 30 skal ta spranget helt opp. Wimbledon-vinner Wimbledon-finalist Lisicki har det største potensialet, men er ikke stabil nok til å etablere seg i topp 5.

Finner du feil? Skriv i kommentarfeltet.

2 kommentarer

  1. Henning Simonsen

    Lisicki er vel ikke Wimbledon-vinner, men finalist fra 2013.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

27/12, 2015

De mest leste sakene på tennisbloggen i 2015

Nina slår hjul

Hvor mye kan den voksne kroppen lære?

Året har mange dage, men få av dem gjenstår i 2015. Som i fjor har jeg sjekket statistikken, og presenterer her de ti mest leste sakene på bloggen i året som gikk. Trofaste lesere vil huske at jeg gjorde det samme i fjor. Aller først må jeg understreke at de fleste treffene til tennisbloggen.net går rett til forsiden, altså ikke til enkeltartikler. Slik er det for alle nettsteder, vil jeg tro.

De ti mest leste sakene på tennisbloggen.net i 2015, fra 10 til 1:

10. Det må feie en sandvolleyvind over landet. Skrevet i påskeferien 2015. Hvorfor bygges det så mange sandvolleybaner i dette nedregnede, iskalde, forblåste landet? Et av bloggens få idrettspolitiske innspill.

9. «I bane rundt en gul ball». Jeg omtalte diktsamlingen om tennis tidlig i 2015, en bok skrevet av Jon Ståle Ritland. Artikkelen finnes også på Olympiastadion.no.

8. De meningsløse og morsomme idrettskåringene. På denne tiden av året pleier jeg å irritere meg over hvem verdens sportsjournalister kårer til årets beste. I 2014 toppet Milos Raonic listen over kanadiske sportsfolk, noe jeg stusset litt på. Hvis jeg skulle irritert meg på feltet 2015, ville jeg kanskje sagt at Novak Djokovic burde vært årets idrettsmann i Sports Illustrated. Men der er det bare amerikanere som vinner, og nesten bare amerikanske menn. At Serena Williams vant i år, var et gledelig unntak. Stan Wawrinka vant årets sveitsiske kåring, fullt fortjent.

7. Hvor mye kan den voksne kroppen lære? Artikkel fra 2012 som også var blant de mest leste i fjor. Jeg sakser omtalen fra i fjor: «Bilder av barn, selvskryt, spekulasjoner og nostalgi – med andre ord et skamløst publikumsfrieri.»

6. Hva jeg tenker på når jeg spiller tennis. Murakarmi-inspirert tittel (begynner ordspill på denne boka å bli en klisjé?) om taktiske valg på tennisbanen. Skrevet i 2015.

5. Om tennisbloggen.net. Tørre fakta om nettstedet. Tydeligvis noen som liker det også (kanskje søkemotorer).

4. Det lille, subjektive tennisleksikonet. Gammel side som stadig vokser. Korte informasjonsbolker om forskjellige tennisrelaterte ting.

3. Prisen på tennisballer. Hm. En sak fra 2009 som leses fortsatt, selv om jeg vil tro informasjonen her er ganske utdatert. Men googler du «prisen på tennisballer», kommer denne opp som nummer tre, det forklarer nok mye.

2. Aiai! En offentlig tennisbane i Stavanger! Sak fra 2008 som nok leses mest fordi den topper Google-søkeresultatene for «offentlig tennisbane Stavanger». Bør nok oppdateres, for den offentlige tennisbanen ved Gamlingen (gamle Gamlingen, som er revet) har blitt bedre siden saken ble skrevet. Men flere baner er det ikke der. Tipset om å heller reise til Sandnes, står jeg ved.

1. Dette er verdens beste tennisnasjoner for kvinner. Min indre statistiker jubler. Jeg brøt ned verdenstoppen ved årsslutt 2014 på nasjoner, og trakk mine slutninger. Håper jeg rekker å skrive en tilsvarende sak for 2015 før det blir nyttår. Dette var den suverent mest leste artikkelen på bloggen i 2015.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

03/12, 2015

Tennisspillerens mentale dilemma

Den siste tenniskamp av betydning er spilt i sesongen 2015. Vi er for lengst inne i agurksesongen, som varer fra slutten av november til nyttår. Den topper seg vanligvis i romjula, hvor den ene dustesaken etter den andre dukker opp selv på gode nettsteder som tennis.com. For noen dager siden fikk vi vite at Jelena Jankovic håper å vende tilbake til toppen. Jankovic har vært nummer én i verden for noen år siden. Det ville vært en nyhet hvis hun sa at hun ikke var lysten på å klatre på rankingen i 2016. Så lenge hun spiller, har hun selvsagt planer om å klatre tilbake til gammelt nivå, FOR HVIS IKKE HADDE HUN LAGT OPP ALLEREDE OG HVILT PÅ LAURBÆR OG VELFYLT BANKKONTO, OG ALLE AKTIVE TENNISSPILLERE I VERDEN HÅPER JO Å KOMME TIL TOPPS, DET ER IKKE ET NYHETSPOENG, herregud.

Men gjemt i bunnen av en artikkel om Andy Murrays bravader i Davis Cup (som han vant egenhendig for Storbritannia) fant jeg noe interessant. Den slutter sånn:

«I need to learn a few things from actually this week,» Murray said. «And how I handled everything, and my attitude towards every single point. I made it very difficult, I think, for David today, I made him work hard for every single point and I’ll try to do that at the beginning of the year in Australia.»

Oversatt og komprimert: Murray fant ut i Davis Cup-finalen at det er lurt å konsentrere seg om hvert poeng, og få motstanderen til å jobbe hardt. Og det har han tenkt å fortsette med til neste år.

Andy Murray (Wikimedia Commons)

Øh, javel. Jeg trodde dette var barnelærdom. Andy Murray er verdens nest beste spiller, og dette finner han ut nå? At det gjelder å følge med og skjerpe seg i hvert poeng? Jeg skulle ønske et oppfølgingsspørsmål i intervjuet, men det kom aldri.

Ved nærmere ettertanke rører Murray ved noe fundamentalt. Tennisens poengsystem straffer ikke sløvskap på samme måte som fotball gjør. Du kan tape et game på mange måter: 1) Du mister konsentrasjonen totalt og begynner å tenke på andre ting. 2) Motstanderen kan serve deg av banen med fire ess i et game. 3) Du kan klaske fire baller rett i nettet. 4) Eller dere kan slite hverandre ut i det uendelige, før han omsider vinner gamet.

Enten du legger ned stor eller liten innsats, er ett tapt game bare ett tapt game. Du kan ha ti breaksjanser i ett game, men hvis du ikke klarer å sette noen av dem, betyr det ingenting. I fotball er det annerledes. Et lag, eller i verste fall en spiller, som mister konsentrasjonen i et par minutter, kan koste laget hele kampen, for ett mål er ofte nok. Og videre i tennis: Om du taper et sett 6-0 eller 7-6,  betyr ingenting. Et sett er et sett, det eneste som betyr noe er hvem som vant det, ikke settsifrene. Å tape 6-0 har nok en mental påvirkning på deg, men gjør ikke formelt større skade enn å tape 7-6.

Andre Agassi (Wikimedia Commons).

Kanskje er det dette som skiller gode og dårlige tennisspillere. I TV-sendte kamper sier kommentatorene ofte at spillere «lar et game gå» når vedkommende likevel skal serve for settet når det blir hans tur til å serve. Mer presist: Spillere med en fantastisk serve kan tillate seg å slappe av i motstandernes servegame, fordi de vet at de holder serve selv uten problemer.

Et eller annet sted sa Andre Agassi at det mest frustrerende ved å spille mot Pete Sampras – tidenes beste server – var nettopp dette. Agassi kunne spille en elendig kamp og tape 6-4, 6-4 mot Sampras. Eller han kunne spille en god kamp og tape 6-4, 6-4. Sampras skriver også om tankesettet sitt i selvbiografien A champion´s mind. Han var så sikker på å holde serve selv at han tok store sjanser i motstanderens servegame. Hvis han fikk inn et par gode returer i et game, ble fokuset sterkt.

Andy Murray har en god serve, men han lever ikke på den slik Sampras gjorde. Murray lever av å kontre fra grunnlinjen, han er en spiller som kverner motstanderen til småbiter. Derfor blir det litt uforståelig at han tydeligvis har vanskelig for å konsentrere seg om hvert poeng.

Spørsmålet blir hva som er verst å møte: 1) Spilleren som ikke gir en millimeter i noen ballvekslinger uansett hva stillingen er, eller 2) den uberegnelige spilleren som kan miste fokus, men i neste øyeblikk finne det totalt. Personlig går jeg for alternativ 1, den fyren som alltid skviser litt hardere og ikke lar meg puste.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

24/11, 2015

Davis Cup-finale i skyggen av terrortrusselen

Det er absolutt på sin plass at Belgia går rundt med høye skuldre i slutten av november 2015, men grunnen er sørgelig feil. Landet skal spille finale i nasjonsturneringen Davis Cup, et trofé de kan vinne for første gang. I stedet er det terrorangrepene i Paris for to uker siden som har ført Belgia inn i nyhetsbildet, etter at det ble klart at flere av terroristene kunne spores tilbake dit. La oss håpe tennisfinalen fyller nyhetsbildet av sportslige grunner de neste dagene, og ingenting annet.

Belgia er et solid tennisland, men de er ikke verdens nest beste tennisnasjon for menn. Justine Henin og Kim Clijsters vant mye på damesiden for ti år siden. Ingen belgiske menn har vunnet Grand Slam-turneringer. Deres beste herrespiller i dag er 16.-rankede David Goffin, mest kjent for å se ut som han er 14 år gammel. Den andre topp 100-spilleren deres er Steve Darcis. Nei, jeg hadde heller ikke gjenkjent ham på gaten. Men sånn er cupformatet, med litt flaks kan man komme langt:

På vei til finalen har Belgia slått

  • Sveits (selv uten Federer og Wawrinka på Sveits klarte Belgia nesten å tape),
  • Canada (uten Milos Raonic, altså latterlig enkelt)
  • og Argentina (som var en god prestasjon).

Storbritannia har én god singlespiller, Andy Murray, og det har vært nok. Murray har egenhendig slått ut storlagene USA, Frankrike og Australia på vei til finalen. Hvis han er skadefri, skal Belgia være enkel motstand. Det til tross for at Murray gjorde en temmelig dårlig figur i ATP-sluttspillet nylig. Han spiller ganske enkelt på et helt annet nivå enn de andre i denne finalen. Britene har også et mye bedre double-lag enn Belgia.

Alt annet enn britisk seier vil være en stor overraskelse. Jeg hadde tenkt å skrive «bombe», men det ble bare feil.

Første kamper spilles fredag ettermiddag.

Dag 1: Finalen var nesten over allerede første dag, da Goffin spadde seg ned i 0-2 i sett mot Edmund. Tullete femsetter som tapper Goffin for unødvendig mye krefter. Andy Murray vant som forventet i tre sett, som ikke var så overlegne som jeg hadde sett for meg. Britene tar nok double på lørdag, før de avgjør det hele på søndag.

 Belgia flagg  Storbritannia flagg 1-3
Gent, grus
D. Goffin K.Edmund 3-6, 1-6, 6-2, 6-1, 6-0
R.Bemelmans A.Murray 2-6, 3-6, 5-7
S.Darcis/D.Goffin J.Murray/A.Murray 4-6, 6-4, 3-6, 2-6
D.Goffin A.Murray 3-6, 5-7, 3-6
Den femte kampen ble ikke spilt

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

20/11, 2015

Det er 35 år siden 1980!!!

Vi forenkler verden for å klare å holde oversikten over den. Vi gir ting enkle merkelapper hvis vi kan slippe unna med det. Han fyren jeg ikke var så mye sammen med i klassen min på barneskolen? God å svømme. Hun som satt bak meg i norsktimene på ungdomsskolen? Blid. Kollegaen jeg bare var på nikk med i alle år før han gikk av med pensjon? Litt arrogant.

Jeg ble sittende og tenke på dette da jeg så Linda Eides fine NRK-serie Smæsj. Der forteller hun historien bak forskjellige idrettsgrener. Episoden om tennis lærte meg masse nytt, og kan ses på NRKs nett-tv. Det eneste klisjéfylte ved den var innledningen om – alle sammen nå! – Bjørn Borg og John McEnroes kamper i Wimbledon.

Borg og McEnroe var fantastiske spillere i en periode hvor sporten hadde større gjennomslag enn noen gang før og etter. Nelson Mandela skal etter sigende ha fulgt 1980-finalen på radio på cella si.

Smæsj NRK

Men kom igjen, det er 31 år siden John McEnroe vant en Grand Slam-finale. Borg og McEnroe spilte 14 ganger mot hverandre. De har til sammen 18 Grand Slam-titler. Fine greier.

Det er likevel ingenting mot Rafael Nadal og Novak Djokovic, som har spilt 45 ganger mot hverandre, og har vunnet 24 Grand Slam-titler til sammen, og ingen av dem er utbrent i en alder av 25 (hei, Bjørn og John!).

Jeg gleder meg til neste generasjon tennisjournlister inntar mediehusene og tar sine barndomsminner med inn som referanser. Andre kan snakke seg varme om kontrastene mellom Borg og McEnroe, men jeg ser heller en YouTube-samling med det beste av Nadal og Djokovics kamper når som helst. Som dette poenget fra US Open-finalen 2011:

Hvorfor raller jeg om dette nå? Fordi Nadal møter Djokovic i London på lørdag, til semfinale i ATP-sluttspillet. Nadal har vunnet alle sine tre gruppekamper, også den betydningsløse siste gruppekampen mot David Ferrer. Nadal er senhøstens mest spennende spiller.

I år klarte endelig Djokovic å slå Nadal i French Open. Kan Nadal gi Djokovic en på trynet innendørs i London, som har vært Djokovics beste dekke de siste årene? Nadal har aldri vunnet ATP-sluttspillet. Slår han Djokovic i semifinalen, møter han enten Federer, Wawrinka eller Murray i finalen. Han har godt tak på dem alle.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

15/11, 2015

Djokovic og de syv dvergene

Verden går videre i skyggen av Paris-terroren. Sikkerhetstiltakene trappes opp for ATP-sluttspillet i London, som begynner om noen få timer.

Terroren skriver andre bedre og klokere om enn meg. Sport blir ekstra ubetydelig i lys av fredagens massakrer i Paris. Men dette er fortsatt en tennisblogg, så jeg får skrive om tennis.

Novak Djokovic: Usannsynlig god.

ATP-sluttspillet samler de åtte beste spillerne i verden. De fordeles på to grupper. De to beste i hver gruppe går videre til semifinaler, vinnerne der til finale.

Spenningsmomentet i år er enkelt: Kan noen slå Novak Djokovic? Serberen har levert enda en utrolig sesong, med tre Grand Slam-titler og soleklar førsteplass på rankingen. Det mest imponerende er hvordan Djokovic har holdt seg konstant på topp fra januar, med bare noen ørsmå dupper på formkurven.

Heller ikke i år har noen nye spillere slått seg inn blant de aller beste. Har du fulgt tennis i noen år, har du hørt navnene før. Slik er gruppene:

Gruppe A:

  • Novak Djokovic: Eneste spenningsmoment er om han fortsatt har bensin på tanken. Har alltid lekt med Berdych. Har tapt et par ganger mot Federer i år, men slo ham enkelt i de to Grand Slam-finalene de spilte i 2015. Har dessuten et ekstra gir mot Nishikori, som slo Djokovic i US Open i fjor. Bør nå semifinale uten store problemer.
  • Roger Federer: Solid sesong som mangler Grand Slam-tittelen. Trives alltid inne, og spiller alltid godt i ATP-sluttspillet. Semifinale absolutt innen rekkevidde.
  • Tomas Berdych: Oh yes, mannen med den gyselige Hennes & Mauritz-kolleksjonen holder på ennå, med flate grunnslag og konstant tilstedeværelse i topp 10. Har dårlig statistikk mot de tre andre i gruppa.
  • Kei Nishikori: Hva har han gjort i år, egentlig? (Sjekke, sjekke…) Tre titler i mindre turneringer, et par Grand Slam-kvartfinaler. Greit nok. Har slått både Federer og Djokovic før, og skal ikke utelukkes. Men denne gruppa handler om Federer og Djokovic.
Novak Djokovic – Kei Nishikori 6-1, 6-1
Roger Federer – Tomas Berdych 6-4, 6-2
Kei Nishikori – Tomas Berdych 7-5, 3-6, 6-3
Roger Federer – Novak Djokovic  7-5, 6-2
Roger Federer – Kei Nishikori  7-5, 4-6, 6-4
Novak Djokovic – Tomas Berdych  6-3, 7-5
Roger Federer til semifinale som gruppevinner.
Novak Djokovic til semifinale som gruppetoer, møter Rafael Nadal.

Gruppe B:

  • David Ferrer: Still going strong. Fem (!) mindre titler i 2015, kvartfinale i French Open. Spilte finale i ATP-sluttspillet så langt tilbake som 2007, som var hans første deltakelse. Ikke avansert fra gruppespillet de tre siste årene. Regn med at mønsteret fortsetter.
  • Andy Murray: «Their Andy» har hatt en brukbar sesong, men uten Grand Slam-pokal. Titler på tre underlag i 2015, og er det ikke på tide at han klarer å utnytte hjemmebanen i London? Aldri nådd finalen i ATP-sluttspillet. Slipper å møte Djokovic og Federer før semifinalen.
  • Rafael Nadal: Spiller seg sakte tilbake i form, og presset Federer i finalen i Basel tidligere i høst. Tre titler i 2015. ATP-sluttspillet er det eneste han ikke har vunnet av de store turneringene. Er han heldig, får han Federer i semifinalen.
  • Stan Wawrinka: Den uberegnelige. Vant French Open med årets mest imponerende oppvisning krafttennis, som fikk Djokovic helt ut av fatning. Vant bare én turnering etter det, i Japan. Semifinalist i ATP-sluttspillet de to siste årene. Hvilken Wawrinka kommer vi til å se i London?
Andy Murray – David Ferrer 6-4, 6-4
Rafael Nadal – Stan Wawrinka 6-3, 6-2
Rafael Nadal – Andy Murray  6-4, 6-1
Stan Wawrinka – David Ferrer  7-5, 6-2
Rafael Nadal – David Ferrer  6-7, 6-3, 6-4
Stan Wawrinka – Andy Murray  7-6, 6-4
Rafael Nadal til semifinale som gruppevinner, møter Novak Djokovic.
Stan Wawrinka til semifinale som gruppetoer, møter Roger Federer.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

20/10, 2015

Hva jeg tenker på når jeg spiller tennis

Winning ugly av Brad Gilbert.

Winning ugly av Brad Gilbert.

Gjennom årene har jeg hatt en del samtaler som denne:

– Følger du med på tennis, Åsmund? (Overrasket.)

– Tja, sammenlignet med sterke fotballfans er jeg langt nede på nerdeskalaen.

– Ja, spiller du selv, da?

Her pleier samtalen å gå over i en mer diffus fase, hvor jeg understreker at jeg er en selvlært amatør av nederste klasse. Men ja, jeg spiller selv.

Hvorfor spiller jeg tennis? Det finnes mange svar. Grunnlaget ble sikkert lagt i kjelleren i Sandåkerveien 3B i Florø midt på 1980-tallet, hvor vi hadde bordtennisbord. Jeg spilte med kamerater og faren min, og ganske mye alene mot veggen. Jeg likte det, monotonien, konsentrasjonen og rytmen i det å slå en liten ball igjen og igjen.

NRK sendte Wimbledon og French Open, jeg spilte tennis en sommer i Wales og senere noen somre på Torvastad.

Jeg liker ballsport. Bordtennis, badminton, tennis og fotball, til nøds basketball (men volleyball har jeg aldri skjønt). Hva er det med tennis? Jo eldre jeg blir, desto mer innser jeg at det handler minst like mye om det som foregår i hodet som det rent fysiske. Tennisbanen er det eneste stedet jeg virkelig klarer å skru av alle distraksjoner som svirrer i bakhodet resten av dagen (jobbgreier, regninger som skal betales, planer for neste ferie, unger, oppussing eller ikke osv.).

The inner game of tennis, W. Timothy Gallwey.

The inner game of tennis, W. Timothy Gallwey.

Hva tenker jeg på når jeg spiller tennis? Jeg tenker på…tennis!

Hvis du spiller selv, er det egentlig bare to taktikkbøker du trenger å lese. Den ene heter The inner game of tennis, og handler om hvordan du skal finne en mental balanse når du spiller. Den andre heter Winning ugly og er skrevet av Brad Gilbert. Den gir deg enkle, effektive taktiske ideer. Ingen av disse to forteller deg de tekniske sidene ved spillet, det må du få en trener til å hjelpe deg med.

Det kan selvsagt diskuteres hva som er vitsen med å telle poeng når man spiller på hobbybasis. For meg er det ikke så viktig hvem som vinner og taper (det er sant!), men poeng gjør at man skjerper seg litt ekstra.

Uten større fanfarer, her er det jeg tenker på mens jeg spiller et sett med tennis:

Serve: Jeg prøver å få inn en førsteserve, uten ambisjoner om å slå ess. Servene mine går nesten alltid diagonalt ut av banen, fordi det er størst feilmargin der. Andreserve: Jeg satser en del på andreserven, for jeg vil ikke gi motstanderen gleden av å dunke dem inn for enkle vinnerslag. Da tar jeg heller noen dobbeltfeil (så lenge det ikke blir ekstremt). Hvis servene mine svikter, er det som regel fordi en eller flere av disse tre tingene ikke fungerer: 1) Jeg klarer ikke å komme opp i serven og slår den i nettet. For å korrigere blir jeg bevisst på å holde venstrearmen oppe lenger. 2) Jeg tar øynene vekk fra ballen før jeg har truffet den, kroppen faller ned før jeg treffer ballen, og jeg slår i nettet. For å korrigere prøver jeg å se selve trefføyeblikket. 3) Jeg slår ballen for langt. Det skyldes som regel at jeg har truffet ballen for langt nede, og slår den rett fram uten overskru. Da må jeg treffe den høyere oppe, eventuelt komme mer rundt den på baksiden for å gi mer overskru.

Serveretur: Jeg returnerer diagonalt, tilbake dit serven kommer fra. Der er det best plass, og det er det enkleste slaget. Alle andre servereturvarianter fra meg er rammetreff, feilslag eller spontane innfall på grunn av stillingen.

Forehand: Jeg slår forehandene mine diagonalt, mot motstanderens forehand, det er det enkleste slaget. Jeg bommer mye hvis jeg prøver å gå ned langs linjen.

Backhand: Backhanden min er utelukkende til for å holde meg inne i en ballveksling, jeg har ingen illusjoner om å avgjøre poengene med den. Slås diagonalt og helst ikke for tett på linjene. Harde slag mot min backhand slår jeg tilbake med underskru, klarer ikke noe annet.

Volley: Helst ikke. Men av og til. Stort sett vil jeg bare spille volley (gå til nettet for å slå ballen før den spretter) hvis jeg har en solid ledelse i et sett eller ligger langt bak (f.eks 3-0 eller 1-4) og ikke har noe særlig press på meg. Eller hvis motstanderen har kommet inn i en god flyt fra grunnlinjen. Eller hvis jeg får en veldig kort ball når som helst.

Stillingen: Brad Gilbert, og Pete Sampras i sin selvbiografi, skriver en del om psykologien ved ulike stillinger i et game. Det var en øyeåpner for meg da Sampras skrev at han sjelden slappet av på 40-0 i egen serve. For Sampras var det viktig å da vinne servegamet blankt, for å dunke inn håpløshetsfølelsen hos motstanderen. Brad Gilbert skriver om hvordan har skjerpet seg spesielt på stillinger som kunne føre til breaksjanser, som 15-30 eller 30-15. På breaksjanser skjerper alle seg, Gilbert gjorde det et poeng før. Smart fyr. Jo mer avgjørende stilling, desto kjedeligere prøver jeg å spille.

Det uventede: Jeg gjør sjelden noe uventet på tennisbanen. Backhander ned langs linjen? En sjelden gang, for ikke å bli helt monoton. Stoppballer? Kan ikke. Noen ganger blir slicene mine litt korte, men planlagte stoppballer er det ikke.

Mentalt: Jeg prøver å holde humøret stabilt, og ikke påvirkes av gode eller dårlige poeng. Det er for mange av dem i et sett til at det er lurt å la seg rive med av hvert av dem. Ett eller to utbrudd per sett er nok.

Høres det maskinelt og trist ut? Kanskje. Men ingenting er vanskeligere enn å fylle et helt tomt rom med innhold. Hvis du går på tennisbanen med den følelsen hver gang, full av nye ideer du har tenkt å prøve ut, tipper jeg du bruker mye mental energi enn du trenger. Jeg har laget et knippe regler (les over), som speiler mine begrensninger. Lag en spilleplan for deg selv, så bruker du kreftene på riktig sted neste gang.

1 kommentar

  1. Herlig post!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Tennisbloggens 30 siste innlegg