Angelique Kerber (Wikimedia Commons)

WTA-touren lengter etter en stabil stjerne

Jeg har skrevet altfor lite om kvinnetennis på denne bloggen de siste månedene. Skeivfordelingen er enorm.

Grunnen er at også jeg griper til det mest nærliggende. De mest interessante historiene de siste årene har vært på herresiden, enten med de internasjonale brillene (Nadal og Federers tilbakekomst) eller de norske (Casper Ruuds klatring på rankingen).

Kvinneklassen har handlet mest om Serena Williams sin jakt på rekorder. Det er selvsagt interessant nok, men alle idretter er avhengige av å etablere nye navn for å holde på interessen. Eventuelt at mer enn én spiller holder seg stabilt i toppen i årevis, slik det har vært på ATP-touren de siste 10-12 årene.

Serena Williams venter barn i høst. I hennes fravær har tomrommet i toppen blitt enda mer synlig:

  • Maria Sharapova er den eneste som kan måle seg med Serena i stjernefaktor, og har gjort comeback etter dopingdommen, uten at hun er i nærheten av gamle resultater.
  • Høyest toppnivå av alle på touren (utenom Serena) har Petra Kvitova. Hun ble utsatt for et forferdelig knivangrep  før jul i fjor, og har gjort comeback med gode resultater. Jeg heier på Kvitova, for i sin beste form er hun en fest å se på.
  • Garbine Muguruza har vunnet to Grand Slam-titler på ett år, men ingenting annet. Høye topper og lave daler gjør det vanskelig for tilfeldige fans å få et forhold til henne. Muguruza har fire titler i karrieren – to av dem Grand Slam-titler. Jeg kommer ikke på noen med en lignende statistikk.
  • Angelique Kerber har ikke klart å følge opp de to Grand Slam-titlene fra 2016, og beste resultat i år er en finaleplass i Monterrey.
  • Victoria Azarenka har gjort comeback etter at hun fikk sitt første barn, men er satt ut av spill på grunn av private problemer.

På toppen av rankingen ligger Karolina Pliskova, som ennå ikke har vunnet en Grand Slam-tittel. Om hun er en varig maktfaktor, er vanskelig å si.

I toppen ligger ellers gamle kjente navn som Wozniacki, Venus Williams, Kuznetsova og Radwanska – solide folk som har sine beste år bak seg.

Jelena Ostapenko vant French Open i sommer, og fulgte opp med en god turnering i Wimbledon (kvartfinale). Av det jeg har sett, virker hun mer som en Muguruza-type, som satser høyt og vil ha varierende resultater.

Tennis Hall of Fame (Wikimedia Commons: John Phelan)

Berømmelse trenger ingen komitéer

Kim Clijsters (Wikimedia Commons).

Kim Clijsters (Wikimedia Commons).

I sommer ble blant annet Kim Clijsters og Andy Roddick innvalgt i tennisens Hall of fame. Kriteriene for å bli en del av Hall of fame er mer ulne enn vintergarderoben min. Fra nettsidene, om hvilke krav som stilles til spillere som kan velges inn:

«Distinguished record of competitive achievement at the highest international level, with consideration given to integrity, sportsmanship, and character.»

Det kommer endringer neste år, som skal gjøre nåløyet trangere.

Ideen med Hall of fame faktisk kommer fra Tyskland. Men det er amerikanerne (og i noen grad kanadierne og australienerne) som kjenner den største trangen til å kategorisere folk i berømtheter og ikke-berømtheter. Sjekk oversikten over ulike halls of fame. Les videre

Lars Gustafsson Tennisspelarna

Tennisspelarna av Lars Gustafsson er en hemmelig klassiker

Det var det i alle fall for meg. Jeg fikk den i gave i fjor høst av min gode kollega på Stavanger bibliotek, Egil Henriksen. Vi ble et litt fattigere bibliotek da Egil gikk av med pensjon i sommer.

Lars Gustafsson var et nytt navn for meg før jeg fikk denne boka. Det sier mer om mitt manglende overblikk enn om Gustafsson. Da han døde i fjor, 79 år gammel, var det en kulturnyhet i alle de svenske nettavisene. En del av bøkene hans er fortsatt å få i på norske biblioteker og nettbokhandler. Les videre

Shia LaBeouf som John McEnroe og Sverrir Gudnason som Björn Borg.

Tennisens retromani når sitt foreløpige toppunkt med filmene om Borg, McEnroe, Riggs og King

Simon Reynolds har skrevet boken Retromania om hvordan populærmusikken har stagnert fordi vekten av fortiden ligger som en elefant over nåtiden. Jeg har ikke lest den, men det har kollega Øyvind Berekvam, les omtale på Øyvinds blogg.

Hovedpoenget i Retromania er at tilgjengeligheten til kanonisert musikk fra fortiden, i form av strømmetjenester, YouTube og andre digitale kanaler, hindrer vår lyst til å oppdage nye ting. Tilgang, som skulle være et gode, blir i stedet en hemsko. Hvem gidder å pløye seg gjennom masse ny og ukjent musikk når hele Beatles-katalogen ligger på mobilen? Les videre

Happy 36th, Roger!

Roger Federer, Roland Garros 2000Dear Roger,

I do not know the birthdays of celebrities, but since yours is the same as mine, it has been hard to miss.

I turn 41 today, and just like you, I have enjoyed a successful year of tennis. In my case, that means finding time for one tennis session each week, and being able to hit five solid groundstrokes in a row. Hey, we can not all be Wimbledon champions.

Let me know if you ever come to Stavanger, I can show you the town, if you can take a look at my serve. My groundstrokes have improved the past year, but the serve is still a mess. Luckily, I plan to keep playing and improving for many years to come, and hope that goes for you too.

Wishing you a great birthday,
Åsmund Ådnøy




Hva skal vi nå drømme om?

Sankthansaften 1998 hadde jeg vakt på Stavanger Aftenblads nettdesk. Jeg kan med den sikkerhet som er mulig å etablere på 19 års avstand slå fast at det ikke kom noen telefoner den kvelden. Det var da Norge spilte mot Brasil i fotball-VM.

Da Norge hadde vunnet 2-1, skrev Aftenbladet på lederplass neste dag: «Hva skal vi nå drømme om?». For øvrig et nydelig, euforisk lesestykke også i dag. (Kjøp abonnement på Aftenbladet, så finner du hele teksten i arkivet.)

Norge - Brasil 1998 Stavanger Aftenblad

Jeg kom til å tenke på lederartikkelen da Roger Federer vant Wimbledon 2017. For hva skal vi nå drømme om, alle vi som har fulgt, heiet på og ukritisk dyrket den store sveitseren? Vi som hadde godtatt at sporten hadde gått videre uten ham, godtatt at andrefiolinistene Djokovic og Murray skulle grunnlinjeduellere om de store titlene herfra til evigheten? Les videre

Boris Becker (Wikimedia).

Grunner til at idrettsfolk går konkurs

I forrige uke ble Boris Becker slått konkurs av en britisk domstol. Min første reaksjon var, i likhet med de fleste andres, å lure på hvordan det er mulig å kaste vekk noen hundre millioner kroner. Jeg mener, kunne ikke den gode Boris i det minste ha satt av 50 millioner på en strengt bevoktet (gjerne sveitstisk) konto som betalte ham en grei årslønn porsjonsvis resten av livet, og heller lekt Monopol med resten av pengene? Les videre

Jelena Ostapenko

Jelena Ostapenkos kanonade knekte Halep

Tennis på tv:
Jelena Ostapenko – Simona Halep 4-6, 6-4, 6-3
Finale, French Open 2017

Simona Halep har en rik tradisjon for å svikte i store kamper. Mot useedede Jelena Ostapenko mistet hun det første servegamet etter en kanonade fra Ostapenko, og ting kunne gått virkelig ille.

Det gjorde ikke det. Ostapenko mistet serven til sin 1-1, og spillerne fulgte hverandre til slutten av settet. Halep trengte bare én settball for å ta ledelsen 6-4. Les videre