02/02, 2016

Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige

Novak Djokovic (Wikimedia Commons).

Jo, jeg så på Australian Open, selv om ikke bloggen ble oppdatert. Jeg så en halv kamp både her og der. Finalene så jeg ikke; lørdag var jeg på arbeid og fulgte Angelique Kerbers makeløse seier via ausopen.com. Søndag så jeg Brodds 11 år gamle jenter spille håndball i Hundvåghallen.

Serena Williams og Novak Djokovic var store favoritter før turneringen. Serena størst, vil jeg vi. Forskjellen mellom hva hun kan gjøre på en tennisbane og hva resten av dametouren kan gjøre, er stor. Likevel tapte hun i finalen, slik hun tapte semifinalen i US Open i fjor høst. At Angelique Kerber slo henne i Australia, er mindre overraskende enn da Vinci gjorde det i New York i fjor. Men da Serena klarte å tvinge fram et tredje sett mot Kerber, var jeg sikker på at hun kom til å vinne.

Serena Williams holder på å skrive tennishistorie. Hun har vunnet 21 Grand Slam-titler. 22 vil bringe henne opp til like mange som Steffi Graf har. Presset har preget henne i de to siste Grand Slam-turneringene.

Novak Djokovic er verdens suverent beste herrespiller, og har vært det en stund. Søndag traff jeg min faste tennismakker, som hadde sett finalen. Han etterlyste en ting: Et språk som beskriver Novak Djokovics briljans. Hva er det med serberens spill som gjør at alle taper for ham? Bit for bit er han ikke på et annet nivå enn de andre i topp 10 i verden. Det er summen som gjør ham uslåelig.

Det som gjør Djokovic til en vanskelig spiller å beskrive, er jevnheten hans. Djokovic eier ikke svakheter. Alle tidligere verdensenere, kvinner som menn, har hatt svakheter. Sampras hadde en dårlig backhand, Edberg en puslete forehand, Agassi var en gru å se ved nettet og Becker ble aldri god på grus.

Personer/spillere med feil kan vi elske. Personer/spillere uten feil og mangler er det vanskeligere å bli glad i. Vi kan respektere dem og beundre dem og misunne dem, men uten et snev av menneskelige brister som skaper den lille sprekken i fasaden som gjør at vi ser at de faktisk bare er folk som kommer fra samme sted som oss selv, blir det vanskelig å få varme følelser for dem.

Novak Djokovic er ingen robot. Han tøyser. Han har familie. Han parodierer. Han kan være sur. Men på banen er Djokovic akkurat nå 100 prosent hel ved. Forehanden hans var ikke all verden da han kom på touren for ti år siden. Han sleit med å fullføre kamper. Nå er han tourens best trente spiller. Han server og returnerer med autoritet, han styrer med forehanden, han er god ved nettet og er verdens beste forsvarsspiller. Jeg tror det er uangripeligheten som gjør at YouTube ikke flyter over med Djokovic-diggende filmer, og det er den som gjør at kommentatorspråket om ham ikke gnistrer.

Jeg vet ikke hvordan han gjør det, men Djokovic er den mentalt sterkeste spilleren nå, helt overlegent. Et undervurdert aspekt ved Djokovics karriere er hvordan han var nummer tre i verden så lenge før han tok steget helt opp. Han var en fjern arveprins bak Federer og Nadal. Nå spiser han begge til frokost, bare iblandet noen tap mot Federer i små turneringen som betyr next to nothing.

Djokovic blir 29 i år. Han vant sin 11. Grand Slam-tittel i Australia. Federer har 17, og slik verden ser ut akkurat nå, tror jeg ikke han er garantert å ha flest av de to når karrierene deres er over.

1 kommentar

  1. «Personer/spillere med feil kan vi elske. Personer/spillere uten feil og mangler er det vanskeligere å bli glad i. Vi kan respektere dem og beundre dem og misunne dem, men uten et snev av menneskelige brister som skaper den lille sprekken i fasaden som gjør at vi ser at de faktisk bare er folk som kommer fra samme sted som oss selv, blir det vanskelig å få varme følelser for dem.»
    Kunne ikke sagt det bedre. Har alltid lurt på hvorfor jeg ikke er særlig begeistret for Djokovic. Nå har jeg fått forklaringen. Gidder ikke se matchene han spiller. Vet jo hvordan det ender. Dermed så jeg heller ikke finalen i Australien Open. Skulle gjerne sett femsetteren han måtte spille mot Giles Simon, men trodde ikke Simon kunne matche Djokovic så dermed droppet jeg også den matchen. Det var kanskje dumt.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

16/01, 2016

Alle liker deg hvis du bare blir gammal nok

Ja, så lenge du ikke har vært despot, diktator, drapsmann eller storkriminell på andre vis. Er du bare en vanlig grumpy fyr, kommer alle til å elske deg når du nærmer deg graven.

Eller når du nærmer deg pensjonsalderen i idretten din. (Et unntak må være Kobe Bryant, når jeg tenker meg om.) 2000-2002 var en mørk tidsalder i herretennisen. Pete Sampras var på nedadgående. Andre Agassi kvernet folk i stykker, med dødskjedelig mørnetennis etterfulgt av de idiotiske slengkyssene til alle tribunesidene. Federer var lovende, men uferdig. Verdensener i 2001 og 2002 var Lleyton Hewitt, en hissig, rask, in-your-face australier med ubøyelig vilje, mye gester og stadige «come ooooooon!!!»-brøl gjennom kampen. Trenger jeg nevne at jeg ikke kunne fordra fyren?

– Kom igjen, Åsmund, du må innrømma at han e´ god! sa Trond K. da jeg for hundrende gang gneldret over Hewitt og alt hans vesen. Jeg mente han var et tegn på herretennisens forfall.

Lleyton Hewitt (Wikimedia Commons).

Årene gikk. Hewitt var fortsatt like sulten, men ikke lenger den raskeste og sikreste spilleren på touren. Jeg koste vettet av meg da Federer ble en vinnermaskin utover 2000-tallet og fordrev Hewitt og hans dølle tennis fra verdenstoppen. Og ærlig talt: Det vil aldri komme en ny verdensener som Lleyton Hewitt. Fart, sikkerhet og vinnervilje holder ikke til å bli verdens beste i 2016.

Det er lenge siden Hewitt var en trussel. De siste årene har han vært så svak at jeg har vært på nippet til å glede meg over de få titlene han har vunnet (selv når han slo Federer i finalene). Det er ti år siden han avsluttet året i topp 10. Likevel har han fortsatt å spille, slite og jobbe på touren, mens resten av feltet har passert ham. Respekt!



Australian Open er Hewitts siste turnering. På turneringens hjemmeside kan du se en timelang dokumentar om karrieren hans. Hvis du har en time til overs, er den absolutt verd tiden din. Som 34-åring er Hewitt en mye mer spiselig type enn 20-åringen som lå i krig med verden. Filmen inneholder også masse gullklipp, som glimt fra Adelaide-turneringen i 1998, som Hewitt vant, bare 16 år gammel, ranket 550 i verden. (Han slo Agassi i semifinalen.)

Det skjer ikke så ofte at 16-åringer med ranking 550 vinner ATP-turneringer, og vi får neppe en ny Lleyton Hewitt heller. Lykke til i Melbourne, Lleyton. Du var en fin fyr, tross alt.

Her er Hewitts første Grand Slam-tittel, mot Sampras i US Open 2001:

Og hans andre og siste, Wimbledon 2002 mot David Nalbandian:

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

16/01, 2016

Lykken kan kjøpes for penger

Den koster 119 dollar. Pluss noen hundringser i frakt og toll.Wilson Pro Staff 85 6.0

Mange toppidrettsutøveres utstyr er uoppnåelig for oss andre. Lyst å ta en runde i den beste Formel 1-bilen? Hah. Lyst å prøve en av de små raske båtene som verdens rikinger freser rundt i og konkurrerer med? Lykke til med det. Idretter med store maskiner må vi nøye oss med å se på tv, de er utenfor vår rekkevidde. Men eksklusiviteten begrenser seg ikke til det. Lyst å finne ut hvor raskt du hadde gått 15 kilometer på ski med Petter Northugs ski? Det kan du ikke, for du har ikke et gedigent smøreteam som prepper, tester og velger akkurat det riktige paret som passer den dagen.

Men tennis! I motsetning til hva Hollywood prøver å innbille deg, er ikke tennis en dyr sport. Det er ikke en sport for snobber heller. Bor du andre steder enn Norge, kan du spille gratis på offentlige baner.

Proffenes utstyr er heller ikke noe sirkusnummer å få tak i. Du bestiller det på nettet. Slik gikk det til at jeg i desember bestilte en Wilson Pro Staff 85 6.0. Her kan det passe å bryte navnet ned for å forklare litt:

Wilson er produsenten, de lager tennisracketer og alt mulig annet sportsutstyr. Ikke minst amerikanske fotballer, som noen vil huske fra filmen Cast Away.

Pro Staff er en racketfamilie fra Wilson, akkurat som Avensis er en type Toyota.

85 betyr 85 kvadrattommer stort hode, altså hvor stort areal som dekkes av strengene (tennis er amerikadominert, derfor måles alt i square inches). 85 kvadrattommer er temmelig lite i dagens målestokk. Verdensener Novak Djokovic spiller med en Head-racket som er 100 kvadrattommer stort, Nadals racket er like stor. Roger Federers nåværende racket er 97 kvadrattommer stor.

6.0? Jeg er ikke sikker.

Wilson Pro Staff 85 6.0

Wilson-modellen jeg kjøpte kom på markedet i 1984, og har vært i salg siden. Tennis Warehouse begynte å selge dem igjen for noen år siden. Helt siden jeg begynte å interessere meg for tennis har jeg hatt lyst til å prøve en slik. Hvorfor? Listen over spillere som har brukt Wilson-racketen er så imponerende at jeg føler meg litt beskjemmet over å føye Åsmund Ådnøy til denne rekka med navn: Jim Courier, Mary Pierce, Chris Evert, Stefan Edberg. Og ikke minst: Pete Sampras. Roger Federer (tidlig i karrieren).

Racketen har noe deilig styggpent ved seg, den er tross alt en kopi av en 1984-modell, med datidens stilidealer. Jeg liker det brune grepet i skinn, ikke ofte man ser det i dag. (Jeg er nok nødt å kjøpe et lyseblått når det brune blir utslitt, så kan jeg føle meg enda mer som Pete Sampras når jeg står klar til å returnere serve.) Rundt hele rammen går det en gul og en rød stripe, i kraftig ketsjup og sennep-valør. Heslig og herlig. For ikke å glemme skrifttypene som lyser 80-tall lang vei.

De beste spillerne vil ha kontroll av sine racketer, for kraften skaper de selv. Men hvordan vil den føles i hendene på en middelmådig amatør? Hvordan er det å spille med Wilson-racketen? Gjennom årene har jeg lest mange artikler om hvilket beist av en racket Pete Sampras spilte med. Tung og for meget spesielt interesserte/avanserte spillere med eksellent teknikk, er omtalen, sånn røffly:

There’s no doubt about the limited appeal of the 6.0 85. It’s not for everyone. However, for the purist player, who possesses solid strokes and is accustomed to a hefty, smaller head, the ProStaff 6.0 85 is as good as it gets.

Og fra brukere:

Wilson Pro Staff 85 6.0Trust me when I tell whoever is thinking about purchasing this racquet that this Wilson Pro Staff 6.0 85 deserves a user’s manual. Nobody bothered to make one before I started using it so I have had to deal with tons and tons of trial, error and many weeks of recovery from behaving recklessly with this amazing stick. (Flere omtaler på Tennis Warehouse.)

Dette er, for å si det enkelt, langt fra min erfaring. Jeg har sannsynligvis kjøpt mitt livs siste racket – denne. Jeg er ingen avansert spiller, men en selvlært fyr som verken har mye muskler eller god teknikk. Noen purist player er jeg veldig langt unna å være.

Wilson Pro Staff 85 6.0 har mindre treffpunkt og er tyngre enn andre moderne racketer, men for et fabelaktig redskap den er. Forskjellen mellom denne og min helt fine Wilson Hammer 5.3 er at Pro Staff-modellen veier 348 gram mot Hammer 5.3 som veier 274. PS 85 har også et annet tyngdepunkt. Mange moderne racketer har tyngdepunktet i hodet, i motsetning til treracketer og min nye. Jo mer framtung racket, desto vanskeligere er det å kontrollere den, mener jeg.

Pro Staff 85 har ikke denne hammer-aktige vektfordelingen. Det gjør den lettere å manøvrere. Den har balansepunktet mye nærmere grepet, og føles dermed mer som en forlengelse av armen enn noen annen racket jeg har prøvd. Tenk forskjellen mellom et skrujern og en hammer: Det er mye enklere å peke med tuppen av skrujernet nøyaktig dit du vil, enn med hammeren. Sånn føles PS 85 også, det er et presisjonsinstrument.

Wilson Pro Staff 85 6.0 og Hyper Hammer 5.3 til høyre.

Wilson Pro Staff 85 6.0 og Hyper Hammer 5.3 til høyre. Legg merke til det større rackethodet på sistnevnte. Den har også en tykkere ramme, som ikke er så stilig.

Da jeg spilte i går, tok jeg meg i å glede meg vilt til hver ball som kom min vei. Internettets racketsynsere vil fortelle deg at PS 85 har et lite treffpunkt og ikke gir ved dørene. Det er kanskje riktig, men racketens vekt gir deg mye gratis. Får du satt racketen i bevegelse og treffer riktig, føles det som du er SUVen og den gule ballen er en stakkars pappfigur som står i veien – ballen blir veldig lett og liten. Lyden er som når du kløyver en vedkubbe helt perfekt. Et tørt schmækk, og ballen går akkurat dit du hadde tenkt, eller kanskje enda litt bedre plassert.

Treffer du litt feil, vil racketens vekt også hjelpe til gi ballen god lengde. Likevel; overskrudd enhåndsbackhand med denne racketen krever sitt, særlig hvis ballen spretter høyt. Det er mulig jeg innbiller meg ting, men å slå diagonale forehander er en drøm med denne racketen. Fordelen med en ganske tung racket er at den ikke vingler i trefføyeblikket, noe jeg har hatt problemer med før.

PS 85 er en fantastisk racket å serve med, og føles trygg og god ved nettet, fordi den er tung nok og perfekt balansert til å blokke tilbake ballen.

Med Wilson Pro Staff 85 6.0 i hus begynner listen mellom noen av oss racketsvingere å bli temmelig lang:

Roger Federer Pete Sampras Åsmund Ådnøy
Født i august
Har barn
Stadig tynnere i håret
Enhåndsbackhand
Wilson Pro Staff 85 6.0
Gode i tennis
Har vunnet alle Grand Slam-turneringene

To av spillerne i tabellen over har møttes i Wimbledon (gjett hvem). Her er høydepunktene fra den kampen, den eneste de spilte mot hverandre profesjonelt. Begge med Wilson Pro Staff 85 6.0 i høyrehånden.

Dette, mine venner, er en kamp barnebarna deres kommer til å snakke om:

4 kommentarer

  1. Hvorfor Sampras? Det er lenge siden han la opp. Jo, han var kanskje den siste spilleren som spilte typisk serve-volley tennis, men allikevel. Ble litt nysjerrig på hvorfor Sampras?

  2. Ja, flott racket. Jeg har mine tre som jeg brukte fra 1996-2002 liggende i boden fortsatt. Med samme brune skinngrep. Bruker alltid overgrep, slik at jeg aldri har behov for å bytte grunngrepet. Siden 2002 har jeg spilt med ulike versjoner av Head Prestige da disse ga mer fart i ballen. Men det gikk på bekostning av kontroll, for 6.0-en er det mest sylskarpe verktøyet du kan få tak i. Men tror nok også at racketen var en årsak til at Samoras rulet i Wimbledon og ikke hadde en sjanse til RG-tittelen. To andre ting: selv om vi kan innbille oss at vi kjøper eksakt samme racket som proffene har, så gjør vi nok ikke det. De er alltid nøye modifisert for den aktuelle spilleren. Og de brune skinngrepene finner du fortsatt. Min Head Graphene Prestige Pro har samme grunngrep. Men jeg bruker Sampras sitt gamle blå Tourna-grep, så det ser jeg ikke så mye til… :-)

    • Ja, de aller beste får selvsagt racketene sine tilpasset på måter som vi ikke gjør. Og de får nye strenger til hver kamp, der ligger det også en forskjell.

      Kom over en artikkel om strengeren Nate Ferguson, som snakker om hvor stor forskjell det er mellom menn og kvinner når det gjelder racket-tilpassing:

      «Men care and they notice the difference in their racquets when they are customized. And it’s not that I say women don’t care about customization at all, because there are exceptions, but generally, in my experience, women get the racquet they’re given and play with that. I heard a story about a lady who played all the way through the quarters of Wimbledon with one string job. Women pros are perhaps not as technically orientated as men. There are exceptions, don’t get me wrong, but in my experience it’s extremely limited.»

      Hele artikkelen på tennis.com: http://www.tennis.com/shop/2011/01/string-theory-talking-with-top-stringer-nate-ferguson/27247/#.Vpn-wVPhCRs

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

31/12, 2015

Djokovic spiser seg innpå Federer og Nadal

Det er lett å glemme at vi lever i eksepsjonelle tider, også innen herretennis.

Siden 2004 har det skjedd i seks av årene at én og samme spiller har vunnet tre av de fire Grand Slam-turneringene i en sesong. Det var nesten uhørt tidligere, med Mats Wilanders 1988-sesong som ferskeste unntak. (Det går an å innvende at Australian Open ikke hadde samme store prestisje som de andre tre fram til ca. 1983, men det spiller ikke så stor rolle. Verken Borg, McEnroe, Sampras, Agassi, Lendl, Becker eller Edberg klarte noen gang å vinne mer enn to Grand Slam-titler i samme sesong.)

I 2015 vant Novak Djokovic tre av de fire store. Bare Stan Wawrinkas oppvisning i finalen i French Open hindret serberen fra å seire der også.

Novak Djokovic

Novak Djokovic (Wikimedia Commons).

Djokovic vant sin 8., 9. og 10. Grand Slam-tittel i 2015. Han har dermed passert storheter som McEnroe, Agassi og Lendl på den oversikten. Foran seg har han både Nadal (14) og Federer (17). Djokovic er best på alle underlag av dagens spillere. Hva skal hindre ham i å vinne like mye de neste par årene? Federer blir eldre, Nadal virker å ha fått en varig knekk og Andy Murray blir aldri en jevnbyrdig motstander for Djokovic igjen, virker det som. De yngre spillerne er langt unna Djokovics nivå.

Her er oversikten over når Federer, Sampras, Nadal og Djokovic vant sine Grand Slam-titler:

Graf som viser hvor gamle verdens beste spillere var da de vant sine Grand Slam-titler.

Alder og Grand Slam-titler for menn.

Djokovic vant ikke like mye som de andre tidlig i 20-årene. Til gjengjeld vant ikke de andre tre Grand Slam-titler som 28-åringer, slik Djokovic gjorde i år. Jeg er spent på hvordan Djokovic-kurven ser ut om ett år.

Jimmy Connors har vunnet 109 ATP-titler, en rekord som neppe blir slått. Ivan Lendl har 94 på andreplass. Roger Federer nådde 88 ATP-titler totalt etter årets sesong. Jeg tror han kan ta igjen Lendls antall, men det er neppe et sentralt karrieremål.

Sjekk kurvene for Djokovic og Nadal, hvor tett på Federer de ligger hvis vi sammenligner dem aldersmessig.

Graf som viser hvor gamle ulike spillere var da de vant sine ATP-titler.

Alder og ATP-titler.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

30/12, 2015

Verdens beste tennisnasjoner for menn i 2015

USA er verdens beste land på kvinnesiden. De har den suverene eneren (Serena Williams) og en solid samling spillere i topp 100. (Sjekk oversikten fra et par dager tilbake.)

For menn er det vanskeligere å svare like entydig, tipper jeg før jeg går løs på samme øvelse som for kvinnene: Fordele de hundre beste spillerne etter nasjon, og se hva som kan konkluderes etterpå.

Land Antall  Hvem (spillernes ranking i parentes)
Spania  15 Nadal (5), Ferrer (7), Lopez (17), Bautista Agut (25), Garcia-Lopez (27), Robredo (42), Verdasco (49), Ramos-Vinalos (54), Andujar (64), Carreno Busta (67), Cervantes (72), Almagro (73), Munoz de la Nava (75), Granollers (84), Gimeno-Traver (98)
Frankrike  10 Gasquet (9), Tsonga (10), Simon (15), Paire (19), Monfils (24), Chardy (31), Mannarino (47), Mahut (71), Pouille (78), Mathieu (95)
USA 7 Isner (11), Sock (26), Johnson (32), Young (48), Querrey (59), Kudla (69), Ram (89)
Australia 5 Tomic (18), Kyrgios (30), Groth (60), Kokkinakis (80), Millman (92)
Italia 5 Fognini (21), Seppi (29), Bolelli (58), Lorenzi (68), Cecchinato (90)
Argentina 5 Mayer (35), Delbonis (52), Monaco (53), Pella (74), Schwartzman (88)
Kroatia 4 Cilic (13), Karlovic (23), Borna (44), Dodig (87)
Serbia 3 Djokovic (1), Trocki (22), Lajovic (76)
Tsjekkia 3 Berdych (6), Vesely (41), Rosol (55)
Tyskland 3 Kohlschreiber (34), Zverev (83), Becker (97)
Ukraina 3 Dolgopolov (36), Stakhovsky (62), Marchenko (94)
Russland 3 Gabashvili (50), Kuznetsov (79), Donskoy (91)
Storbritannia 2 Murray (2), Bedene (45)
Sveits 2 Federer (3), Wawrinka (4)
Japan 2 Nishikori (8), Daniel (96)
Canada 2 Raonic (14), Pospisil (39)
Belgia 2 Goffin (16), Darcis (86)
Østerrike 2 Thiem (20), Haider-Maurer (63)
Nederland 2 Haase (66), de Bakker (99)
Sør-Afrika 1 Anderson (12)
Bulgaria 1 Dimitrov (28)
Portugal 1 Sousa (33)
Brasil 1 Bellucci (37)
Luxembourg 1 Muller (38)
Uruguay 1 Cuevas (40)
Slovakia 1 Klizan (43)
Kypros 1 Baghdatis (46)
Sør-Korea 1 Chung (51)
Den domin. republikk 1 Estrella Burgos (56)
Polen 1 Janowizc (57)
Usbekistan 1 Istomin (61)
Kasakhstan 1 Kukushkin (65)
Colombia 1 Giraldo (70)
Taiwan 1 Lu (77)
Latvia 1 Gulbis (81)
Bosnia-Hercegovina 1 Dzumhur (82)
Litauen 1 Berankis (85)
India 1 Bhambri (93)
Israel 1 Sela (100)

Hva kan vi lære av dette?

  • Den store a-ha-opplevelsen her er hvor sterkt toppene preger nyhetsdekningen. I hele år har jeg lest om Rafael Nadals problemer, og Spania spilte ikke engang i toppdivisjonen i Davis Cup (nasjonsturneringen for menn). Med 15 (!) spillere i topp 100 kan vi likevel neppe snakke om en krise i spansk tennis. Mange kjente navn, og snittalder rundt 30 forteller om en litt aldrende generasjon. 24 år gamle Carreno Busta er yngst, og resultatene hans i 2015 tyder ikke på en framtid langt oppe på rankingen. Under tvil er Spania fortsatt verdens beste, om enn noe forgubbede, tennisnasjon for menn. Uforståelig at de ikke klarte å spille seg opp til toppdivisjonen i Davis Cup for 2016 heller, med så mye kvalitet i rekkene.
  • Rafael Nadal.

    Rafael Nadal (Wikimedia Commons).

  • Frankrike: Samme som alltid, mange flashy, morsomme spillere som vaker mellom 10 og 50 på rankingen uten å kjempe om Grand Slam-titler. En viss forgubbing her også.
  • Topp og bredde trenger ikke høre sammen. Ta en kikk på toppen av listen. Verken Spania, Frankrike, USA, Australia, Argentina eller Kroatia vant Grand Slam-tittel i 2015. De hadde heller ingen finalister i Grand Slam-single. Sveits og Serbia har mindre bredde, men noen ekstreme topper.
  • Belgia og Storbritannia spilte seg fram til finalen i Davis Cup. De har til sammen fire spillere i topp 100.
  • Heller ikke på herresiden er Afrika inne i år på topp 100. Kevin Anderson er inne på 12. plass, som beste afrikaner.
  • Russland og Tyskland sliter.

2 kommentarer

  1. Henning Simonsen

    Hm, Afrika er inne på listen. Kevin Anderson, nr 12.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Tennisbloggens 30 siste innlegg