22/10, 2014

Eurosport sender ikke fra WTA-sluttspillet i år (og jeg kastet 59 kroner ut vinduet)

Denne saken handler om dametennisI oktober begynte mitt tv-pakkefrie liv. Fra nå av er det Netflix og NRK Nett-tv som gjelder. Ingen kanalpakke betyr dessverre også at Eurosport forsvinner. Gjennom årene har jeg sett nok på kanalen til å vite at de også har Eurosport Player. Med den kan jeg betale måned for måned, og se Eurosport hvor jeg vil. Nytt Eurosport-liv, her kommer jeg!

Høy i hatten betalte jeg mine 59 kroner for å se Eurosport en måned framover. Rett før jeg gikk fra jobb sneiet jeg innom Eurosport for å sjekke når og hva jeg kunne se fra WTA-sluttspillet i kveld. Masken ble lang og skjegget satte seg fast i den imaginære postkassen da jeg ikke fant snev av tennis på kanalens sendeskjema for kvelden.

En tweet til kanalens eminente kommentator Christer Francke bekreftet det triste faktumet:


59 kroner velter ikke privatøkonomien min, surere er det at turneringen ikke sendes på Eurosport i år.

På banen var dagens mest oppsiktsvekkende resultat at Simona Halep slo Serena Williams 6-0, 6-2, (!) og har nå 2-0 i kamper i sluttspillet. Halep er nesten garantert en plass i semi­finalen.

Eugenie Bouchard ble feid av banen av Ana Ivanovic, 6-1, 6-3. Bouchard tapte sin andre kamp i turneringen, og er nesten garantert ute. Bouchard har blitt manges yndling i 2014, men resultatene hennes etter Wimbledon har ikke vært mye å skryte av.

3 kommentarer

  1. Har brukt Eurosport Player i mange år og det funker ok hvis man har en bra internettlinje, det blir ikke som å se i hd, men bra nok.

    Har ikke prøvd det selv, men tror det er mulig å streame fra atpworldtour.com også, det er ihvertfall linket derfra.

  2. Du kan streame det på tennistv.com, hvis du har abonnement. Jeg har hatt det i noen år nå og er godt fornøyd.

  3. BORNA CORIC. For et par dager siden hadde jeg ikke hørt om denne 17-åringen fra Kroatia(ranket 124, men sterkt stigende). Men da han tok ut Gulbis i Basel (i strake sett) ble jeg oppmerksom.

    I dag feide han Nadal av banen i Basel i første sett av kvartfinalen og vant det jevne 2. settet i tiebreak. Det mest imponerende er måten han fremstår på, og vinner på. Sjelden har jeg sett en spiller gi så totalt blaffen i hvem som står på andre siden av nettet. På et kritisk tidspunkt fikk han til og med en molefonken Nadal til å være «ballgutt» da det manglet baller på hans side. Samtidig viste han respekt og applauderte gode slag fra motstanderen.

    OK, Rafa har hatt bedre dager enn dette, men akkurat nå tror jeg denne gutten er nærmere «tennisens framtid» enn Raonic, Dimitrov og Nishikori noensinne kommer. Hadde vært herlig med en ny komet a la Borg, Becker, Wilander, Nadal. Kanskje det skjer i AO? (Beklager dette off-topic innlegget, men jeg kunne ikke la være..)

Legg inn en kommentar

17/10, 2014

Nikolay Davydenkos lette tennis kommer til å bli savnet

Denne saken handler om herretennisI sannhetens navn er det noen år siden Nikolay Davyenko var en maktfaktor på ATP-touren. Derfor var det ingen sensasjon at han varslet at han er ferdig som proffspiller. Davydenko er 33 år gammel og har vært en del skadet de siste sesongene.

Det første ordet jeg tenker på når jeg ser for meg Davydenko, er lett. De fleste toppspillere har et tydelig avtrykk i spillet sitt, om jeg kan bruke et sånt uttrykk: På en eller annen måte kommer kraften og tyngden deres gjennom skjermen. Tenk Federers forehand, Djokovics grunnslag og Nadals forehand, du trenger ikke sitte ringside for å forstå at slagene deres er harde og skadebringende.

Davydenko? Han pilte rundt grunnlinjen og slo sine fine grunnslag, forandret retning på ballen og hadde en effektiv backhand. Davydenko beviste at selv i krafttennisens æra er det mulig å komme langt med arbeidsmoral og et lettflytende slagrepertoar. Han var i verdenstoppen i årevis, vant 21 titler i single samt Davis Cup for Russland, han spilte fire semifinaler i Grand Slam-sammenheng og dro inn 16 millioner dollar bare i prispenger. Han var som best ranket på tredjeplass i verden. Davydenko kan se tilbake på en fantastisk karriere etter alle målestokker.

Jeg lette litt rundt etter høydepunkter fra kampene hans på YouTube. De fleste var fra kamper mot Roger Federer, hvor Federer leder innbyrdes statistikk med 19-2 (og da er det selvsagt flest Federer-høydepunkter i klippene).

Davydenko hadde et bedre tak på Rafael Nadal, og vant faktisk de seks siste kampene mot Nadal på hardcourt, den siste så sent som i 2011. Det sier mye om Davydenkos ballfølelse at han med sine 178 cm klarte å stå imot Nadals voldsomme overskru og slå spanjolen seks ganger. Jeg likte alltid å se Davydenko prøve å utspille motstandere i høyere vektklasser. Som regel klarte han det.

Her er noen glimt fra Davydenkos karriere:

Og her er høydepunkter fra innendørskampen mot Rafael Nadal i ATP-sluttspillet 2009. Davydenko på sitt beste.

 

2 kommentarer

  1. Godt beskrevet! Det lette, fine spillet til Davydenko har vært en kul kontrast i krafttennisens tidsalder. Både forehanden og backhanden hans er så teknisk og silkemykt. I de beste periodene satt de også som et skudd, spesielt noen av kontringsslagene hans, mener jeg å huske. Men han kunne også føre kamper med grunnslagene sine. Serven begynte å tape seg litt med årene fikk jeg inntrykk av, men i perioder, selv mot slutten, spilte han mange gode oppgjør. En av favorittene å se på, faktisk.

    På backhandsiden er han et forbilde: Han har en forbilledlig backhand, en av de mest undervurderte på ATP-touren kanskje. Han ser fryktelig godt over skulderen før han slår på venstresiden, ganske lik i bevegelsen som Djokovic, som mange mener har en av verdens beste backhander.

    Anbefaler også å søke på Davydenko i søkefeltet i bloggen! Mange gode og nostalgiske artikler om han fra tidligere år, og Davydenko er en gammel traver i sirkuset!

  2. Toppnivået hans var skyhøyt, som han viser i mot Nadal i videoen. En fryd å se på! Utrolig hvordan han greier å være i posisjon hver gang han slår, og jeg tror motstanderen sliter med å forutse hva som kommer. Han tok vel også ut selveste DelPotro i finalen i dette ATP sluttspillet, i DelPos beste sesong.
    Spørsmålet er hvorfor denne mannen aldri nådde helt opp i Grand Slam. I AO 2010, som Federer vant, ble den godeste Roger herjet med av ND i et og et halvt sett. Selv ikke Nadal pleide å gi RF så mye juling. Etterpå sa Federer noe om at han var klar over Davydenkos «faser», og sikkert bare ventet på at han skulle slakke av litt før han selv satte inn støtet. Det er muligens her nøkkelen ligger, konsistens og «mind game» i 5-settere. ND var kanskje ikke like rå på mental krigføring som de aller største gutta.

Legg inn en kommentar

12/10, 2014

Federer vant i Shanghai, og nærmer seg førsteplassen på rankingen igjen

Denne saken handler om herretennisLeonard Mayers backhand i toppen av nettkanten kan ha berget spenningen for resten av tennisåret 2014 på herretouren. Mayer hadde matchball mot Roger Federer i andre runde av Masters-turneringen i Shanghai. Fem stykker, faktisk, og burde sendt Federer ut av turneringen. Her er matchballene:

I stedet vant Federer kampen mot Mayer, og feide gjennom resten av turneringen. Finalen vant han mot Gilles Simon i to sett (7-6, 7-6), og på veien slo han Novak Djokovic i semifinalen. Det er mer enn to år siden Federer vant en Grand Slam-tittel, men nå er det faktisk ikke umulig at han avslutter 2014 som nummer én i verden. Les Peter Bodos sak på tennis.com for mer om det:

By Monday, as last year’s point totals are replaced by last week’s, he will still face a significant gap in the rankings, but would be within a mere 160 points of Djokovic (7,850 to 8,010) in the Race. And Federer has more chances to make up ground on faster indoor tracks.

Federer har ikke vunnet noen Grand Slam-turneringer i år, men bitt godt fra seg på andre måter. Fra Los Angeles Times:

Federer leads the tour this season in match wins (61), top-10 wins (13) and final appearances (nine). And on Monday, he will leap past Rafael Nadal to No. 2 in the rankings for the first time in more than a year.

Skulle Federer ta tilbake førsteplassen, vil det være en av hans største prestasjoner, selv om han påstår at han ikke er så opptatt av førsteplassen. Jeg både tror ham og ikke; Federer spiller for de store pokalene, ikke listeplassering. Samtidig finner han selvsagt glede i det å holde neste generasjon bak seg.

Legg inn en kommentar

08/10, 2014

Hvor er det lettest å vinne sin første Grand Slam-tittel?

Høsten er over oss, og herre- og dametourene har spredt seg over hele kloden. Jeg kommer tilbake til høstens turneringer i senere bloggposter, ikke minst Davis Cup-finalen mellom Frankrike og Sveits. ATP- og WTA-sluttspillene er også på radaren min.

Stanislas Wawrinka (Wikimedia).

Først skal det handle litt mer om Grand Slam-turneringene. Noen vil kanskje beskylde denne bloggen for å være i overkant opp­tatt av de fire største turner­ingene. Det er nok riktig, akkurat som fotballskribenter bryr seg mer om Champions League og VM enn resten.

I år fikk vi to nye Grand Slam-vinnere på herresiden; Stanislas Wawrinka i Australian Open og Marin Cilic i US Open. Dette fikk meg til å tenke. I hvilken Grand Slam-turnering er det lettest å slå gjennom?

Noen mener Australia på grunn av varmen og årstiden, andre French Open på grunn av grusen og franskmennene, andre Wim­bledon på grunn av prestisjen og det uberegnelige graset. Noen mener det er US Open, fordi den kommer til slutt og spilles på et underlag som alle kan mestre.

For å finne ut av saken, har jeg sett på statistikken over spillere som har vunnet en eller flere Grand Slam-turneringer. Hvilken var den første de vant? Finnes det en tydelig tendens som tilsier at det er lettere å slå gjennom i en eller flere av dem?

Her er oversikten (alle spillerne vant GS-turneringer etter 1968, da delingen mellom proffer og amatører ble opphevet. Noen av dem vant sin første tittel før 1968, da er det årstallet oppgitt):

Australian Open French Open Wimbledon US Open
K. Rosewall (1953)
R. Laver (1960)
A. Ashe (1970)
J. Connors (1974)
M. Edmondson (1976)
V. Gerulaitis (1977)
R. Tanner (1977)
B. Teacher (1978)
J. Kriek (1981)
S. Edberg (1985)
P. Korda (1998)
T. Johansson (2002)
N. Djokovic (2008)
S.Wawrinka (2014)
A. Gimeno (1972)
B. Borg (1974)
A. Panatta (1976)
G. Vilas (1977)
M. Wilander (1982)
Y. Noah (1983)
I. Lendl (1984)
M. Chang (1989)
A. Gomez (1990)
J. Courier (1991)
S. Bruguera (1993)
T. Muster (1995)
Y.Kafelnikov (1996)
G. Kuerten (1997)
C. Moya (1998)
A. Costa (2002)
JC. Ferrero (2003)
G. Gaudio (2004)
R. Nadal (2005)
John Newcombe (1967)
Boris Becker (1985)
Pat Cash (1987)
Michael Stich (1991)
Andre Agassi (1992)
Richard Krajicek (1996)
Goran Ivanisevic (2001)
Roger Federer (2003)
Stan Smith (1971)
Ilie Nastase (1972)
Manuel Orantes (1975)
John McEnroe (1979)
Pete Sampras (1990)
Patrick Rafter (1997)
Marat Safin (2000)
Lleyton Hewitt (2001)
Andy Roddick (2003)
J.M.Del Potro (2009)
Andy Murray (2012)
Marin Cilic (2014)

Svart på hvitt: Det er vanskeligst å vinne sin første Grand Slam-tittel i Wimbledon. At Australian Open og French Open skiller seg ut, er ikke så overraskende. Jeg hadde likevel trodd at flere ville slått gjennom i Australia, særlig i årene hvor turneringen ikke hadde så høy status.

Hvordan klarer spillerne å følge opp sine første GS-triumfer? Hvilken turnering har flest engangsvinnere i sin oversikt? Her er den samme tabellen som over, med en liten forskjell: Spillere som bare vant én Grand Slam-turnering er markert i rødt.

Australian Open French Open Wimbledon US Open
Ken Rosewall (1953)
Rod Laver (1960)
Arthur Ashe (1970)
Jimmy Connors (1974)
M. Edmondson (1976)
Vitas Gerulaitis (1977)
Roscoe Tanner (1977)
Brian Teacher (1978)
Johan Kriek (1981)
Stefan Edberg (1985)
Petr Korda (1998)
T. Johansson (2002)
N. Djokovic (2008)
S.Wawrinka (2014)
A. Gimeno (1972)
Björn Borg (1974)
A. Panatta (1976)
G. Vilas (1977)
Mats Wilander (1982)
Yannick Noah (1983)
Ivan Lendl (1984)
Michael Chang (1989)
Andres Gomez (1990)
Jim Courier (1991)
Sergi Bruguera (1993)
Y.Kafelnikov (1996)
G. Kuerten (1997)
Carlos Moya (1998)
T. Muster (1995)
Albert Costa (2002)
JC. Ferrero (2003)
G. Gaudio (2004)
Rafael Nadal (2005)
John Newcombe (1967)
Boris Becker (1985)
Pat Cash (1987)
Michael Stich (1991)
Andre Agassi (1992)
Richard Krajicek (1996)
Goran Ivanisevic (2001)
Roger Federer (2003)
Stan Smith (1971)
Ilie Nastase (1972)
Manuel Orantes (1975)
John McEnroe (1979)
Patrick Rafter (1997)
Pete Sampras (2000)
Marat Safin (2000)
Lleyton Hewitt (2001)
Andy Roddick (2003)
J.M.Del Potro (2009)
Andy Murray (2012)
Marin Cilic (2014)

Strømmen av engangsvinnere i French Open var enorm helt til Rafael Nadal dukket opp. US Open har også en sterk rekke vinnere. Andy Roddick var en topp 10-spiller i årevis, i motsetning til Albert Costa og Gaston Gaudio, som også vant GS-turneringer for drøyt ti år siden.

Hvis statistikk betyr noe, kommer Marin Cilic og Juan Martin Del Potro til å vinne flere Grand Slam-turneringer. Selv om jeg tviler på det  – Del Potro har for manger skader og Cilic spilte langt over sitt vanlige nivå i årets US Open.

Rettelse 12/10-2014: Årstallet for Pete Sampras´ seier i US Open ble rettet til 1990, ikke 2000 som det opprinnelig sto.

2 kommentarer

  1. Sampras hadde vel vært i gamet en stund i 2000?

    Ellers så jeg semifinalen Djokovic – Federer i Shanghai Masters i dag. Federer er virkelig tilbake! Fantastiske slag og lav feilprosent, men viktigst: Hver gang han ble presset, hevet han nivået, ikke enkelt mot Djokovic. Ikke til å kjenne igjen fra fjorårets Federer. Han vant til og med de fleste lange duellene. Verdensener neste?

Legg inn en kommentar

28/09, 2014

Anbefalt podkast: No challenges remaining

Tommy Robredo. (Wikimedia)

Livet er for kort til å få lest, hørt, spist, sett, drukket, spilt, tenkt, kranglet, støvsuget, kost, løpt og sunget så mye som man gjerne ville. (Paradoksalt nok har vi aldri levd lenger. Likevel tviler jeg på om folk sa «livet er for kort» til hver­andre den gang snittalderen var 40, og de virkelig hadde grunn til å klage over livets kortvarighet.)

Nettet har bare forsterket følelsen av overveldelse – det er så mye bra der ute at du kun får med deg promiller. Da gjelder det å finne de rette promillene. Hvis du trenger noe å fylle ørene med i ledige stunder, bør du sjekke podkasten No challenges remaining. Podkast er et radioprogram som du kan laste ned og høre når du vil, for eksempel på iPhonen din. No challenges remaining er tennispreik med Ben Rothenberg og Courtney Nguyen. De skriver om tennis på nettet for New York Times, Slate, Sports Illustrated og sikkert flere andre steder.

Nettets velsignelse og forbannelse er den ubegrensede plassen. Nguyen og Rothenberg hadde hatt godt av å bli redigert ned. Fordelen med å høre deres endeløse tirader er at det føles litt som å sitte der med dem og jabbe om Tommy Robredo mot Nick Kyrgios eller hva som er dagens hangup. No challenges remaining finner du også på Twitter osv. Perfekt ørefyll til neste togtur.

1 kommentar

  1. Skal sjekkes ut! Glimrende navn på programmet!

Legg inn en kommentar

Tennisbloggens 30 siste innlegg