18/01, 2017

Tomas Berdych blir en god test for Roger Federer

Tomas Berdych (Wikimedia Commons)

Tomas Berdych (Wikimedia Commons)

Tomas Berdych har slått Roger Federer før, og kan gjøre det igjen i tredje runde av Australian Open.

Federer blir i sitt comeback jublet fram i Melbourne. Selv mot kvalifiseringsspillerne i runde 1 og 2 virket det som publikum var udiskutabelt på Federers side.

Jeg så slutten av kampen mot Noah Rubin i dag, og synes ikke det ser bra ut for Federers videre liv i turneringen. Rubin holdt bra følge mot Federer i grunnlinjeduellene, men sviktet i avgjørende øyeblikk. Federer var heldig som ikke fikk tre settballer mot seg på 0-30, 4-5 i tredje sett, da han satte en andreserve helt ytterst på linja og deretter en forehand tilsvarende hårfint inn. Resten av kampen hadde han god kontroll.

Federer sier han er fullt restituert etter skaden, og det tror jeg ham på. Likevel er formen hans langt unna toppnivået. For ti år siden var Federer eksplosiv og kunstnerisk. Nå er han eldre, litt tregere og lener seg tyngre på at serven skal redde ham. Pete Sampras vant sin siste Grand Slam-tittel på den måten, så det er mulig.

Tomas Berdych har vært i verdenstoppen i mer enn ti år, og blir en bra test på Federers kampform. Berdych kommer aldri til å vinne noen innovasjonspris for tennisen han spiller, men kan fint slå Federer likevel. Forvent en konstant kanonade av harde, flate, lange grunnslag fra Berdych. Hvis Federer skal vinne, må han serve bra, dra Berdych ut av rytmen og få tsjekkeren til å flytte på seg. Federer har en mental fordel i en god innbyrdes statistikk mot tsjekkeren.

De møttes i kvartfinalen i Australia i fjor, hvor Federer herjet med Berdych. Jeg tror det blir vanskeligere i år.





Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

14/01, 2017

Ruud ble servet av banen

Tennis på tv:
Casper Ruud – Reilly Opelka 6-7, 3-6
3. kvalifiseringsrunde, Australian Open 2017

Game for game av kampen hvor Casper Ruud prøvde å spille seg inn i hovedtrekningen til Australian Open 2017. Det ble en kamp som Ruud aldri fikk satt tennene i. Reilly Opelkas serving og større slagstyrke ble avgjørende, og han vant kampen 7-6, 6-3.

Reilly Opelka (Wikimedia Commons)

Reilly Opelka (Wikimedia Commons)

Første sett:

Ruud – Opelka 0-1: To ureturnerbare server og to ess fra amerikaneren. Tok det ett minutt?

Ruud – Opelka 1-1: Ruud i trøbbel når han må serve andreserver. To breakballer for Opelka, hvor Ruud redder den første da Opelka setter en backhand i nettet. Ny andreserve, som amerikaneren slår vilt ut. Veldig korte poeng til nå. Opelka satser høyt på alt som kommer hans vei. Ruud holder etter nok en forehand fra Opelka renner forbi grunnlinjen.

Ruud – Opelka 1-2: Amerikaneren har mye kropp å flytte på, men Ruud klarer ikke å tvinge ham til å gjøre det altfor ofte. Enkelt game for amerikaneren. Med den høyden slår han serven sin i vinkler som andre bare kan drømme om. Det siste esset hans ville ingen i verden klart å returnere.

Ruud – Opelka 2-2: Ruud holder enkelt til 2-2 med fire strake poeng. Kan han klare å gjøre noe i Opelkas neste servegame?

Ruud – Opelka 2-3: På ingen måte. Nye bomber i norsk retning. Opelkas tredje poeng kommer etter en kickserve som Ruud må slå i hodehøyde. Hadde amerikaneren hatt et bedre grunnspill, ville han vært i topp 100.

Ruud – Opelka 3-3: Opelka bommer mye, men er farlig når han treffer. Ruud har begynt å dra ned tempoet på backhandsiden, og Opelka slår ut.

Ruud – Opelka 3-4: Rask tennis, 20 minutters spill og sju game unnagjort. Opelkas serve vinner ham dette gamet også. Viktig game kommer nå for Ruud.

Ruud – Opelka 4-4: Ruud holder serve. Dette lukter tie-break lang vei.

Ruud – Opelka 4-5: Det vanskelige med en motstander som Opelka er at han skiller seg så kraftig ut. Hvordan kan man trene på å møte den typen server? Ruud holder humøret oppe, men Opelkas serve og volleyer er langt utenfor hans rekkevidde nå. Ruud skal serve for å holde liv i settet.

Ruud – Opelka 5-5: Skummelt. Ruud er to poeng unna sett-tap på 15-30, redder seg inn til 30-30 med en misset forehand fra Opelka. Et ruudsk rammetreff gir amerikaneren settball, men Ruud setter en av sine beste server (201 kmh) og er tilbake på deuce. Amerikaneren får enda en settball. Ruud klarer ikke å sette førsteservene nå, men klorer seg tilbake i duellene til tross for amerikanerens slagkraft. Deuce for tredje gang, Ruud får enda en gameball med en god serve, og holder til 5-5. Puh.

Ruud – Opelka 5-6: Flatt, hardt spill fra Opelka. Pluss servene, selvsagt. Han kan slå ballen nedover på en måte som få andre kan. Blankt game for amerikaneren.

Ruud – Opelka 6-6: Enklere nå. Ruud vinner de tre første poengene og tar gamet greit. Vi har et tie-break.

Ruud – Opelka 6-7: Vill forehandmiss av Ruud til 0-2, backhandfeil til 0-3. Settet virker tapt. Opelka går opp til 5-0 i tie-breaket med en serve på 221 kmh. Opelka tar settet med 7-2 i tie-breaket. Ruud har ikke klart å få Opelka til å tvile på egen serve, og Opelka vant 11 av 12 poeng ved nettet i det første settet. Dette ser ikke spesielt lyst ut for Ruud, som ikke får noen rytme i denne kampen. Opelka styrer, gjør feil og slår vinnerne.

Andre sett:

Ruud – Opelka 1-0: Ruud holder blankt.

Ruud – Opelka 1-1: Ruud begynner å stå lenger bak i banen på Opelkas server, for å kjøpe seg litt tid. Det hjelper ikke i første omgang, Opelka holder problemfritt til 1-1.

Ruud – Opelka 2-1: Ruud holder også egen serve enkelt nå. Opelka kan vel ikke fortsette å serve sånn en helt kamp? Hvis dette er normalen, hvorfor er han ranket nede på 200-tallet?

Ruud – Opelka 2-2: Opelka fortsetter å herje, både med serven og i duellene. Ruud får omsider et par poeng i Opelkas serve, til 30-30. Opelka setter en perfekt backhandvolley og skaffer seg gameball, som han smasher langt ut. Ruud begynner endelig å krafse på Opelkas spill, ved å prøve å bare blokkere servene tilbake. Ruud redder en gameball og smacker en backhand rett på amerikaneren, som ikke klarer å sette volleyen. To ess gir Opelka gamet. Men likevel: Grunn til optimisme.

BREAK Ruud – Opelka 2-3: Opelka sier takk for sist og setter en forehandvinner til 15-30 i Ruuds game. To breaksjanser for amerikaneren når Ruud slår en forehand ut, og amerikaneren bryter nordmannen i det en backhand treffer toppen av nettet og faller død ned på Ruuds side. Lang vei tilbake i denne kampen for Ruud nå.

Ruud – Opelka 2-4: Opelka trenger bare holde serve resten av kampen, så er han videre. Like imponerende som servingen er hvordan han tar seg av nesten alt ved nettet. Problemfritt servegame for Opelka, som er to games unna hovedtrekningen i Australian Open 2017.

Ruud – Opelka 3-4: Ruud prøver å holde motet oppe. Greit game.

Ruud – Opelka 3-5: Noe uvanlig må skje om Ruud skal snu dette. Opelka har full kontroll til nå, og den serven vil ingen i hovedtrekningen heller like å møte. Ruud virker rådløs og har ikke sin beste dag. Bommer på en del baller han er i posisjon til å sette, kanskje stresset av en motstander som er i sonen. Enkelt game for amerikaneren.

Ruud – Opelka 3-6: Ruud begynner å se småfrustrert ut. Opelka får to matchballer med en ny hard forehand som Ruud ikke får tilbake. Ruud setter den siste forehanden i nettet, og Casper Ruud er ute av årets Australian Open. Ruud kom aldri inn i denne kampen, og Reilly Opelkas serve kommer til å gjøre livet surt for alle som møter den.





Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

10/01, 2017

Vanskelig oppgave for Ruud i første kvalikrunde i Australia

Teymuraz Gabashvili (Wikimedia Commons)

Casper Ruud må vinne tre kamper i kvalifiseringen til Australian Open for å få spille hovedturneringen. Han har fått en vanskelig motstander i første runde, Teymuraz Gabashvili. De spiller onsdag 11. januar, jeg vil tro tidlig på dagen norsk tid.

Jeg har sett Gabashvili i noen kamper, og det jeg husker best er det vanvittige trykket i slagene hans. Han spiller tungvektstennis. Gabashvili er ikke av de mest mobile, men hvis han står rett til ballen, smadrer han den. For ti år siden spilte og tapte Gabashvili mot Federer i Wimbledon, les hva jeg skrev om den kampen.

Gabashvili er ranket 140 i verden, men det tallet betyr ikke så mye. Så sent som i 2015 slo han dagens verdensener Andy Murray, og han har også vunnet mot topp 10-spillerne Fernando Gonzalez, Andy Roddick og David Ferrer. I 2010 slo han Andy Roddick i French Open. Etterpå forklarte Roddick tapet slik:

The tricky thing is for him normally is having enough time to take those kind of swings at the ball. Today he definitely had plenty of time to take swings at the ball, so, you know, it was tough for me to penetrate him. He was, you know, similar to, you know, Soderling last year. His swings are big enough to where he can create length even when it is heavy. My swings are a little bit more compact and more based on timing as opposed to kind of long, kind of fluid, kind of lengthy type thing. You do that over and over, I’m probably gonna come up short against that on conditions like these.

Gabashvili er best på grus, og vil ikke få like god tid til å sette opp slagene sine i Melbourne. En nøkkel for Ruud vil være å flytte på russeren, for å unngå kanonaden han er i stand til å varte opp med.

Her er noen klipp fra Federer mot Gabashvili i Australian Open 2014:





Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

28/12, 2016

Videoer jeg liker: Becker mot Sampras, ATP-sluttspillet i 1996

Sannsynligvis den beste innendørskampen som er spilt. Høydepunkter:

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

23/12, 2016

De ti mest leste sakene på tennisbloggen i 2016

Angelique Kerber (Wikimedia).

Angelique Kerber (Wikimedia).

Et år er over, men minnene om det består.

Det har blitt skrevet mange saker om det grimme 2016 (Brexit, Trump, Bowie, Cohen osv.). Dette er ikke en slik.

For på tennisfronten var året helt smashing. Andy Murray klarte å vippe Djokovic ned fra førsteplassen på ATP-rankingen. Djokovic kompletterte sin Grand Slam ved å vinne French Open. Angelique Kerber etablerte seg som nummer én på WTA-rankingen. Serena Williams vant Wimbledon og kjemper mot klokka for å utligne Margaret Courts 24 Grand Slam-titler. Serena har 22 nå. Som om ikke det var nok, så gjør Roger Federer comeback til vinteren. Det samme gjør Rafael Nadal. Den som hadde levd livet i en tennisboble, ville sagt at 2016 var et fantastisk år.

Tradisjonen tro, her er de ti mest leste sakene på tennisbloggen i året som gikk.

  1. Aiai! En offentlig tennisbane i Stavanger! Åtte år gammel sak om tilbudet innen gratis tennis Stavanger. Skriker på en oppfølgersak, for det har faktisk skjedd ting på den fronten siden 2008, selv om den fattige lillebroren Sandnes fortsatt er mye bedre. Det kan ikke idrettsbyen Stavanger være bekjent av.
  2. Det lille, subjektive tennisleksikonet. Akkurat det tittelen sier. Sporadisk oppdatert.
  3. Lykken kan kjøpes for penger. Sikle-artikkel ført i pennen akkurat da jeg hadde fått min elskede Wilson Pro Staff 6.0 85 i posten, i januar i år.
  4. Det er på tide å skrive litt om Casper og Christian Ruud. Det burde jeg selvsagt gjøre mer av i 2017. Ruuds marsj oppover rankingen er en av de mest spennende historiene i norsk idrett akkurat nå.
  5. Love me, love me, say that you love me. En spørrende artikkel. Hva er det som gjør at Novak Djokovic vinner så mye? På tampen av 2016 er spørsmålet hvor mye av Djokovics aura som har forsvunnet i høst.
  6. Prisen på tennisballer. Nok en gammel sak, 2009. Tennisballer er like viktig som racket og bane, og kanskje er det ikke så dyrt med 120 kroner for fire baller?
  7. De mest leste sakene på tennisbloggen i 2015. Nå begynner det å bli meta her.
  8. Hvor mye kan den voksne kroppen lære? Innlegg fra 2012 om hvor lett alt er for den som er barn. Slutter vi å lære oss nye kroppskunster fordi vi ikke kan, eller fordi vi ikke vil?
  9. Når virkeligheten ikke matcher selvtilliten. Jeg ba Garbine Muguruza jekke seg ned noen hakk før French Open. Hun vant turneringen.
  10. Forsøk å beskrive det ugjennomtrengelige. Unnskyld til alle som skriver særemne om Dag Solstad og i stedet havnet på nok en artikkel om mysteriet Novak Djokovic.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

18/12, 2016

Sidespor: De beste platene 1993-97, etter musikkmagasinet BEATs mening

Musikkbladet BeatMusikk betyr mye for mange i ungdomsårene. For meg betydde musikkmagasiner mer. Helt konkret: Musikkbladet BEAT.

Jeg skriver bladnavnet med store bokstaver slik de selv gjorde, selv om det uttales som et ord og ikke en forkortelse. Jeg kjøpte det første nummeret av bladet sommeren 1993 på Coop-butikken på Avaldsnes. Utgaven hadde Bono på forsiden, og jeg kjøpte det sannsynligvis fordi jeg skulle se U2 på Valle Hovin senere den sommeren.

Store bokstaver, ja. Å begynne å lese BEAT var som å få en smart, brautende og frekk storebror. Eller kanskje fikk jeg like mye følelsen av å bli innlemmet i en halvhemmelig urban klubb med folk som var noen hakk kulere enn meg. (20 år senere er det lett å se hvor ekstremt selvopptatte de var. Både bladets tiårsdag i 1995 og ikke minst dets nedleggelse i 1997 var hovedsaker i de utgavene.)

Jeg leste bladet med andakt i ungdomsårene, og talte ned dager til hver ny utgave. CD-budsjettet mitt var ikke stort, dette var tross alt de harde 1990-åra. Det ble til at jeg leste om mange artister, men musikken hørte jeg bare tidvis på NRK Petre, hvis jeg da ikke samlet sammen slantene mine til et besøk på Compacthuset i Haugesund.

Snart 20 år etter at BEAT ble utgitt for siste gang har jeg fortsatt de komplette årgangene fra Se og Hør-forlagsperioden, årene 1993-97, liggende på loftet. De er forbausende pent brukt. Ingen løse sider. Ingen fingermerker. Ingen søleflekker. (Jeg drakk lite eller ingenting alkohol i disse årene.)

Jeg leste hver utgave fra begynnelsen flere ganger, skribent for skribent. Listen over redaksjonsmedlemmer er «hvem er hvem» i norsk presse og kulturliv 20 år senere: Dagsavisens skarpe kommentator Hege Ulstein var der, Finn Bjelke (mest kjent fra radio nå) var like vittig på trykk som han er på eteren, VGs nåværende politiske slugger Eirik Mosveen var redaktør 1993-95 (noe produksjonen hans i BEAT gir enkelte forvarsler på), VGs musikkanmelder og tiligere Idol-dommer Morten Ståle Nilsen var redaktør i et par år (og han er fortsatt den beste musikkformidleren i norsk media), Idol-dommer Thomas Strzelecki skrev om teknomusikk og rap, Tor Milde skrev om pop og så videre. Første gang jeg leste en større norsk artikkel om Internet var i BEAT sommeren 1994. Enda et par kjente 2000-tallsnavn må nevnes: Lars Mytting – nå mest kjent som vedhogstens kronikør – var BEATs korrespondent innen nye medier. Arne Svingen, prisvinnende barne- og ungdomsbokforfatter, ble redaktør i 1995. Torgrim Eggen og Herman Willis bidro også. Jeg likte spesielt godt Eggens serie «Eat to the BEAT» fra 1996, hvor han tok med seg kjente norske musikere på kjøkkenet (en klar forløper til alle dagens kjendiskokkeprogrammer).

Påvirkningen fra BEAT på min egen tekstproduksjon var rask og neppe helt heldig. Fra å skrive snusfornuftige kåserier som spilte opp til forventningene, prøvde jeg å skrive BEATsk i alt jeg leverte på skolen høsten 1993. Fra å være sekserelev i første klasse, datt jeg ned til firer den høsten. Et rablende, i alle retning sparkende essay om den islandske sagaen Gunnlaug Ormstunge fikk jeg i retur med klar beskjed fra læreren: «Dette vart for bråkjekt, Åsmund». Det gikk bedre etter hvert.

BEATs 1990-tallsperiode markerer avslutningen av en epoke i muskkindustrien som ikke kommer tilbake. BEAT hadde aldri det store opplaget, men var meningstunge og kjeftstore nok til å kunne hype et band som a) var bra og b) de helst hadde oppdaget selv (noen som husker Weld?). Når jeg blar i utgavene fra loftet slår det meg at de til tider kunne bli ensporede, med artister som Nick Cave, PJ Harvey, Bruce Springsteen og Grant Lee Buffalo i spaltene stadig vekk. Og i dag er det ikke musikkmagasinene som breaker nye artister, det gjør talentprogrammene på tv, og til en viss grad sosiale medier som Spotify.

Den digitale revolusjonen har minimert markedet for musikkblader, både i Norge og utlandet. 20 år senere sitter jeg ikke og kjæler med musikkartikler fra nettet på samme måte som jeg gjorde med BEAT-bladene. (I 2016 er mange av artiklene uleselige fordi skriften er så knøttliten. Må skaffe meg time hos optiker.) Den konstante tilgangen på musikkjournalistikk og -meninger har gjort meg en smule nummen. Jeg tar meg ofte i å kikke ned på et tomt søkefelt på Spotify, hodet uten ideer.

Til gjengjeld kan jeg høre nesten alle BEATs favorittplater på Spotify. Her er spillelister over alle platene som fikk seks B-er (full pott) i årene 1993-97. Bladets forkjærlighet for rock med tydelige amerikanske røtter er merkbar, i alle fall de første årene:

1993:

1994:

1995:

1996:

1997:





Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

12/12, 2016

Videoer jeg liker: Patrick Rafters serve

Her er den.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

10/12, 2016

Videoer jeg liker: Sampras-Krajicek i US Open 2000

Tie-break i andre sett. Italienske kommentatorer.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

09/12, 2016

Videoer jeg liker: Hvorfor serven er tennisens vanskeligste slag

Enda en tennisvideo jeg liker. Denne gang om serving.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

08/12, 2016

Videoer jeg liker: «Variasjon er oppskrytt»

Det er tennisferie, og selv om jeg gjerne skulle pepret dere med regnearkbaserte artikler som oppsummerer 2016. Vi får se.

I stedet kommer jeg til å legge ut noen av tennisvideoene jeg har sett mer enn én gang, uten at jeg skal kommentere dem i hjel.

Her er den første:

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

05/12, 2016

Hva er verdens beste tennisnasjon for herrer?

Det korte svaret: Argentina. De vant nasjonsturneringen Davis Cup i 2016, og kan kalle seg verdensmester om de vil. Det vil de sikkert. Argentina har siklet på denne pokalen i årtier, og har fire tapte finaler bak seg. I november slo de Kroatia på bortebane i finalen, etter å ha ligget under 2–1 i kamper før de to siste. Her er klipp fra den avgjørende kampen mellom Delbonis og Karlovic. Plutselig så Karlovic veldig gammal ut:

Men. En ting er å vinne Davis Cup. Det trenger ikke bety at det står en stor og sterk tennisnasjon bak seieren. Sveits? Roger Federer og Stan Wawrinka. Storbritannia? Murray-brødrene. Uten disse enerne er ikke landene supermakter, selv om de vant Davis Cup i 2014 og 2015.

Det teller minst like mye i tennis å ta Grand Slam-titler. Argentina har ikke vunnet en Grand Slam-tittel siden 2009 (Del Potro i US Open). Kollektivets seier i Davis Cup-formatet betyr mye, men hvis ingen av landets spillere klarer å vinne de største turneringene resten av året, falmer glansen noe.

Det må gå an å lage en formel som tar disse faktorene opp i seg for å utpeke en nasjon som verdens beste. Den må ta hensyn til a) Davis Cup-prestasjoner b) Bredde (antall spillere i topp 100, vektet i forhold til plassering) c) Prestasjoner i Grand Slam-turneringer.

I 2016 består topp 10 av spillere fra ti forskjellige nasjoner. Hvordan er tyngdefordelingen i topp 100 ved årets slutt i 2016? Her er landene og hvem de har i topp 100:

Frankrike 12: Monfils, Tsonga, Pouille, Gasquet, Simon, Mahut, Paire, Robert, Mannarino, Mathieu, Chardy, Herbert
Spania 10: Nadal, Bautista Agut, Ferrer, Ramos-Vinolas, Lopez, Carreno Busta, Granollers, Verdasco, Almagro, Garcia-Lopez
Argentina 9: Del Potro, Delbonis, Schwartzman, Bagnis, Monaco, Zeballos, Pella, Olivo, Bellocq
USA 7: Isner, Sock, Querrey, Johnson, Fritz, Young, Harrison
Tyskland 6: Zverev, Kohlschreiber, Mayer, Zverev, Struff, Brown
Russland 5: Kuznetsov, Khachanov, Youzhny, Kravchuk, Medvedev
Australia 4: Kyrgios, Tomic, Millman, Thompson
Tsjekkia 3: Berdych, Vesely, Pavlasek
Storbritannia 3: Murray, Edmund, Evans
Serbia 3: Djokovic, Troicki, Lajovic
Kroatia 3: Cilic, Karlovic, Coric
Italia 3: Lorenzi, Fognini, Seppi
Brasil 3: Dutra Silva, Bellucci, Monteiro
Østerrike 2: Thiem, Melzer
Ukraina 2: Dolgopolov, Marchenko
Sveits 2: Wawrinka, Federer
Portugal 2: Sousa, Elias
Japan 2: Nishikori, Nishioki
Belgia 2: Goffin, Darcis
Uruguay 1: Cuevas
Tunisia 1: Malek
Taiwan 1: Lu
Sør-Afrika 1: Anderson
Slovakia 1: Klizan
Nederland 1: Haase
Moldova 1: Albot
Luxembourg 1: Muller
Litauen 1: Berankis
Kypros 1: Bagdhatis
Kashakstan 1: Kukushkin
Israel 1: Sela
Georgia 1: Basilashvili
Colombia 1: Giraldo
Canada 1: Raonic
Bulgaria 1: Dimitrov
Bosnia-Hercegovina 1: Dzumhur

Tallene over viser igjen at det ikke er noen nødvendig sammenheng mellom topp og bredde.

  • Sveits har to aktive Grand Slam-vinnere (Federer og Wawrinka), begge i topp 20, men bak dem er det langt ned til nestemann (129).
  • Frankrike har som vanlig bredde som ingen andre, men ingen på høyde med Djokovic og Murray — som er soleklare enere for Serbia og Storbritannia. (Den siste franskmann som nådde så mye som en Grand Slam-finale var Tsonga for nesten ni år siden.)
  • Nadal er den eneste i den mannsterke spanske kontingenten som har vunnet Grand Slam-titler.
  • Argentina vant Davis Cup, men har ingen spillere i topp 30.

En kåring av verdens beste nasjon i 2016 vil, som alt annet innen herretennis, bli sterkt farget av at sporten er særdeles topptung. De største titlene har blitt delt mellom Nadal, Federer, Murray og Djokovic de siste årene, de andre har tatt for seg av restene.

I 2016 sluttet Andy Murray som nummer én, han vant Wimbledon og OL. Novak Djokovic vant to Grand Slam-titler og dominerte første halvdel av sesongen. Da Storbritannia møtte Serbia i Davis Cup i sommer, hvor verken Murray eller Djokovic spilte, vant britene — på bortebane.

Andy Murray

Andy Murray (Wikimedia Commons).

Storbritannia, verdens beste nasjon for menn? Ikke etter alle målestokker, men etter noen. De var én kamp unna en ny finale i Davis Cup. De har verdenseneren i single, Andy Murray. De har halvparten av verdens høyest rankede double-lag, Jamie Murray. Andy Murray vant OL i single og Wimbledon. De har tre spillere i topp 100.

Gleder meg til Australian Open i januar! Må bare få unna jula først. Den turneringen vil vise hvordan tilstanden i Camp Djokovic er. Han virket mentalt utkjørt de siste månedene av 2016-sesongen. Australia har vært springbrettet hans gjennom hele karrieren. Andy Murray har aldri vunnet der.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

08/11, 2016

1999 i herretennis: Førsteplass på vandring

Da Andy Murray overtok førsteplassen på ATP-rankingen i november, ble det etterfulgt av så mye halloi at det er vanskelig å tenke seg at nye verdensenere en gang var en helt dagligdags ting.

Årsaken heter Novak Djokovic, som hadde hatt førsteplassen sammenhengende i mer enn to år. De siste årene har førsteplassen turnert mellom Federer, Nadal og Djokovic. Den siste før denne trioen var Andy Roddick, som var verdensener til vinteren 2004. At Andy Murray overtar førsteplassen nå bekrefter at merkelappen – klisjévarsel! – «de fire store» om ham og Nadal, Federer og Djokovic er på sin plass.

Det har ikke alltid vært like topptungt. La oss skru klokken tilbake til en annen tid, en uskyldigere tid, en tid hvor 11. september er en dato som alle andre, hvor mobiltelefoner er en ting for de få, hvor platebransjen tjener penger som gras, Apple er en datamygg og den største globale skurken ikke snakker arabisk, men bor i Beograd og heter Slobodan Milosevic.

Velkommen til 1999, et av de mer kaotiske årene i moderne herretennis, hvor førsteplassen på rankingen spratt rundt fra mann til mann:

Året 1999 begynte med at verdensener Pete Sampras holdt seg hjemme fra Australian Open, fordi han hadde overarbeidet seg høsten før i jakten på sin sjette strake sesong på toppen av rankingen. Ingen kronprins var i sikte. Det var faktisk så ille at grufullt kjedelige Alex Corretja kunne blitt verdensener.

Carlos Moya (Wikimedia Commons).

Carlos Moya (Wikimedia Commons).

Likevel klarte ingen å overta førsteplassen før i mars, da tørrpinnen Carlos Moya overtok toppen. Han hadde vunnet French Open sesongen før, men vant ikke en eneste turnering på nesten to år etter den seieren. Men fordi ATP-rankingen baserer seg på de siste 52 ukenes prestasjoner, ble Moya løftet til førsteplassen to uker i mars 1999.

Pete Sampras overtok førsteplassen igjen etter Moyas to uker, før det var duket for enda en fersk verdensener: Russiske Yevgeny Kafelnikov vant Australian Open i 1999, men da han ramlet inn på førsteplass våren 1999 hadde han tapt seks førsterundekamper på rad. Rankingsystemet gir seg merkelige utslag noen ganger, få mer ekstreme enn dette.

Pete Sampras overtok førsteplassen igjen på forsommeren, før Andre Agassi, takket være seier i French Open 1999 og finale i Wimbledon, gjorde comeback på førsteplass. Disse to amerikanerne eide sommeren 1999. Den største kampen som aldri ble spilt, er US Open 1999 mellom Sampras og Agassi – Sampras måtte gi seg tidlig i turneringen på grunn av skade.

Midt i 1999-sommerens deilige duell mellom Sampras og Agassi ble førsteplassen overtatt av…Patrick Rafter, mye takket være seieren hans i US Open 1998. Pete Sampras overtok den igjen i august 1999, før Andre Agassi tok den igjen i september 1999 og beholdt den ut sesongen. Takk og pris. Agassi vant to Grand Slam-turneringer i 1999.

Det var 1999: Fem ulike verdensenere, en sport i et vakuum mellom Pete Sampras´ velmaktsdager og den neste store generasjonen (Hewitt, Federer, Safin, Kuerten), med forglemmelige fyrer som Carlos Moya og Yevgeny Kafelnikov dyttet til topps i mellomtiden. Forståelig nok ble ikke endringene på toppen den gang like mye feiret som Andy Murrays toppklatring, men oftere møtt av hoderisting.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

24/10, 2016

En følelse av solnedgang

Rafael Nadal har trukket seg fra alle turneringer resten av sesongen. Han er ranket 7 i verden for øyeblikket. Roger Federer kommer heller ikke til å spille mer i år. Denne uka var de samlet på Mallorca, hvor Nadal åpnet tennisskole.

De to spillerne som har definert de siste ti årene i herretennis nærmer seg slutten av karrieren. Novak Djokovic er fortsatt verdensener, men har vist tegn til slitasje – ikke minst mentalt – etter seieren i French Open på forsommeren.

Fem spillere har allerede kvalifisert seg til ATP-sluttspillet i London, hvor verdens åtte beste får delta: Djokovic, Murray, Wawrinka, Raonic og Nishikori. Raonic er yngst av disse, 25 år gammel. Av yngre spillere har Dominic Thiem (23) best sjanse på London-billett, og det hadde vært bra for sporten om han klarte det. Hvor mange der ute kan med hånden på hjertet si at de brenner etter å se Tomas Berdych enda en gang?

Rafael Nadal vant to grusturneringer i april, men har ellers vært plaget av skader. Han ble 30 i år, og en kikk på karrieren hans viser at de beste årene ligger et stykke tilbake.

2005-sesongen hans er noe av det tøffeste jeg har sett. Nadal var 19 år og pløyde gjennom grussesongen, hans vant åtte titler på det underlaget. Med piratbukser, glinsende biceps og en rått overskrudd forehand var Nadal noe for seg selv.

Like imponerende var 2013-sesongen. Her er Nadals karriere, år for år:

Rafael Nadals titler gjennom karrieren

Nadal denne uka:

“Neither Roger or I have forgotten the way to play tennis,” said Nadal, “and we are working to get back to the highest level.”

Nadal har gjort gode comeback før. Klarer han det igjen – i form av Grand Slam-triumfer – vil det kanskje være hans største prestasjon. Pilene har pekt jevnt nedover de tre siste årene, men samtidig vil en skadefri Nadal alltid være en vinnerkandidat i French Open.

Men å tro at han skal passere Roger Federers 17 Grand Slam-titler (Nadal har 14), virker urealistisk nå.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

12/10, 2016

Noen opplevelser blir bare gode hvis man har slitt for dem, selv om snarveiene er åpenbare. (Dette er egentlig en utstyrstest, bare vent og se.)

Jeg legger vekk ca 1/4 av bøkene jeg begynner på. Hyllene mine (og biblioteket) har rikelig med vitnesbyrd om min troløse lesernatur.

Zen og kunsten å vedlikeholde en motorsykkel

Zen og kunsten å vedlikeholde en motorsykkel

En slik bok er Zen og kunsten å vedlike­holde en motorsykkel, en av 1970-årenes klassikere. Jeg husker ikke helt hvorfor jeg avbrøt den, men jeg ble minnet på boken igjen i vår. Da holdt John Peter Hernes bokprat på Sølvberget, hvor jeg jobber. Han oppsummerte den røde tråden i Zen… slik (jeg tar det etter hukomm­elsen): Boken handler om gleden ved å kjenne tingene sine til bunns, slik at man er i stand til å forstå hvordan de fungerer – og dermed også kan repareres. Jeg skal lese den i løpet av høsten.

En slik livsfilosofi lar seg selvsagt ikke forene med et moderne liv, i alle fall ikke fullt ut. Fremmedgjøring er en negativt ladet klisjé som beskriver det helt opplagte i at ingen mennesker kan skjønne hvordan de ørsmå tannhjulene i både flatskjermer, den global­iserte markeds­økonomien, Linux, internettet, Gore-Tex OG klima­­kvote­ordningen fungerer. Det beste vi kan håpe på er å skjønne grunnprinsippene, og kanskje dybden i noen få av dem.

Da 1990-tallsironien var på sitt kraftigste, ca. 1996, kom den såkalte easy listening-bølgen. Med ironiske ører begynte folk å høre på popjazza versjoner av kjente sanger. Den fremste eksponenten var Mike Flowers Pops, mest kjent for coverversjonen av Oasis´ Wonderwall. Jeg tror at jeg kjøpte samlealbum med easy listening-klassikere omtrent samtidig (jeg var ung og lett påvirkelig!), med tittelen Make it easy on yourself.

Vi gjør det lett for oss selv hele tiden. Bare virkelige selvplagere prøver å komme til bunns i alt. Likevel tror jeg vi alle har områder hvor vi lemper sekken fullere av stein enn vi hadde behøvd. Felt hvor vi frivillig streber etter en opplevelse med minst mulig staffasje, hvor sammenhengen mellom innsats og resultat er lett å se, hvor vi velger å gå gjennom krattskogen i stedet for å ta snarveier.

Det er vitset mye de siste årene om folks hang til scrapbooking, ølbrygging og oppussing. Jeg tror alt dette handler mest om å få til noe lett målbart selv. Det enkleste er selvsagt å sende bildene inn digitalt og få fotobok i posten, å kjøpe øl i butikken og betale folk for å fikse huset.

Men fordi vi trenger å se helt fysiske, konkrete resultater av arbeid vi legger ned. Når mange av oss har jobber hvor det kan være vanskelig, velger vi av og til alternativt. Jeg tror det er derfor analog film, fjellturer, akustiske gitarer og seilbåter aldri kommer til å forsvinne helt. Andre kjøper en gammel bil de skrur på, eller blir sykkelfiksere i kjelleren. Noen finner glede i å hardkode en nettside helt fra <html><head><title>Hjemmeside</title></head> og nedover, selv om du ikke trenger å kunne det minste kodespråk for å starte blogg.

Valgene og tingene vi omgir oss med vi tar forteller omverden hvem vi er, men like mye hvem vi ønsker å framstå som og på hvilke felter vi ønsker å vise oss som grundige, dyptloddende.

Jeg ville lenge være en fyr som tok analoge bilder, og har kasser med gammelt Nikon-utstyr på loftet. Men resten av verden gikk videre, film og framkalling ble dyrt og SÅ viktig var det tross alt ikke for meg å ta de dyrebare filmbildene mine når det kom til stykket. Nå har jeg gjort det enkelt for meg selv, og tar bilder med mobilen, som sikkerhetskopierer dem til Google Photos. (Bildene av fuglene i Bergen og av nesa under er begge tatt av meg med Nikkormat FT2 i 2006.)

Lesere av denne bloggen vil huske at jeg i fjor kjøpte en tennisracket. Ny, men gammel modell: Wilson Pro Staff 6.0 85 kom på markedet tidlig på 1980-tallet. Trengte jeg ny racket? Kanskje. Var dette den racketen jeg trengte? Kanskje ikke.

Etter åtte måneders testing (som er lite i denne bloggens verden) kan jeg si dette: Det er en kravstor racket, på grensen til det demoniske, langt forbi det pedantiske. Men det gjør ingenting, for kjøpet av den gamle Wilson-modellen er et åpenlyst forsøk på å bli noe jeg ikke er, men har lyst å være.

Wilson Pro Staff 85 6.0

Racketen er tung, med mesteparten av vekten i håndtaket og med lite sweetspot. Den ble brukt av folk som Pete Sampras og Roger Federer. De skaper sin egen kraft og treffer midt i ramma hver gang. For en amatør som meg er det egentlig bare tull å spille med denne racketen. Problemet er bare at jeg så gjerne vil være en spiller som trenger en sånn racket. For å få noe som helst kraft i ballen krever racketen at jeg gjør alt riktig: At jeg ser på ballen, tar racketen tidlig tilbake, vrir overkroppen, flytter vekten til bakfoten, holder blikket helt stødig på ballen, svinger racketen utvungent framover, treffer ballen på nøyaktig rett sted og fullfører kroppens rotasjon (sånn cirka).

Hvis bare så mye som ett av leddene i denne lange kjeden svikter? Plonk. Ballen i nettet. Eller såvidt over, kraftløst. Spesielt server og enhåndsbackhand med denne racketen er seig materie, hvor ingenting kommer gratis.

For å få fullt utbytte av denne racketen bør jeg egentlig begynne et nytt og bedre liv: Et liv hvor jeg trener på korte sprinter (racketen krever at jeg er tidlig i posisjon), et liv hvor jeg tar armhevninger (for at den ikke skal virke så tung), et liv hvor jeg er hundre prosent konsentrert på banen (jeg kan ikke ta øynene av ballen et mikrosekund).

Jeg kunne gjort det enklere for meg selv, og spilt med en racket som var lettere, hadde større hode og gjerne mer hammer-aktig vektfordeling. Samtidig tror jeg ikke det ville føltes like tilfredsstillende å slå en god forehand da, hvis jeg visste at moderne racket-teknologi hadde latt meg slippe unna med et halvgodt treff, slurvete fotarbeid og halvgod svinging av racket. Noen opplevelser blir bare gode hvis man har slitt for dem, selv om snarveiene er åpenbare.

1 kommentar

  1. Einar Bjørshol

    Veldig fin og personlig tekst. Hadde stor glede av å lese den.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

05/10, 2016

Grand Slam-titler og alder – etter sesongen 2016 (herrer)

Novak Djokovic (Wikimedia)

Novak Djokovic (Wikimedia)

Etter sommerens French Open virket det sannsynlig at Novak Djokovic kunne klare det ingen andre menn har gjort før: Å vinne alle de fire Grand Slam-turneringene OG gull i OL i samme sesong. Jeg mener å huske at Serena Williams var temmelig sikker på at det var godt innenfor serberens rekkevidde, men finner ikke intervjuet i farten.

Djokovic vant Australian Open og French Open overbevisende. Men sesongen er lang og Djokovic litt utladet etter omsider å ha vunnet i Paris. I Wimbledon tapte han i fire sett mot Sam Querrey, i OL tapte han i første runde mot Del Potro og nesten-sommeren sluttet med finaletapet i US Open mot Stan Wawrinka. Ingen av tapene var pinlige eller katastrofale i seg selv, men de bremset Djokovics jakt på Nadal og Federer. De har henholdsvis 14 og 17 Grand Slam-titler, og det ser ikke ut som de får så mange flere.

Hvor går veien videre for Djokovic? Han blir 30 neste år, og har fortsatt god tid på seg til å overgå Federers 17 GS-titler, selv om også Djokovic må merke alderen etter hvert. Hans trøst er som før at det ikke står en horde med ungfoler og pruster i manesjen. Tapene hans i sommer kom mot spillere på hans egen alder.

Her er oversikten over aktive spillere med mer enn én Grand Slam-tittel i single, og når i karrieren de vant dem. Legg merke til Wawrinka nede til høyre, som har vunnet én i året tre år på rad. Tøft. (Klikk på bildet for større versjon.)

Grand Slam-titler og alder

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

03/10, 2016

En serie mislykkede skokjøp (og en hyllest til Nike)

Tennissko fra 2003Jeg er en elendig skokjøper, i alle uttrykkets betydninger. Som så ofte ellers er det et utslag av at man får som fortjent.

I skobutikken møtes mange negative drifter i meg, og utfallet blir deretter. Jeg sier at jeg ikke bryr meg mye om hva jeg har på beina. Sko? Overfladisk tull! Samtidig må jeg forholde meg til sko, for jeg liker ikke å gå barbeint. Når jeg åtte timer hver dag skal ha ting på beina, burde jeg selvsagt lagt vekk den tåpelige «jeg bryr meg ikke om sko»-innstillingen. Timeprisen for et par hverdagssko er egentlig veldig lav, nesten samme hva de koster.

I stedet utsetter jeg alle skokjøp så lenge jeg kan. Når det til sist presser seg fram, minner resultatet om et mislykket geriljaangrep: Uklart mål, uvillig soldat, rask aksjon, sløsing med ammunisjon (penger) og viktigst av alt: Oppdrag mislykket. Jeg kommer kanskje ut med et par sko (noen ganger flere, utrolig nok). Som regel er de elendige på beina.

Kanskje tenker du nå at jeg sikkert har spesielle føtter med dertil behov. Tvert imot, med mine 43-bein er jeg midt på treet. Det som likevel skjer, er at jeg kjøper sko som sitter dårlig, gjerne på flere måter i en og samme sko. Uvilligheten mot å bruke tid i skobutikken gjør at vurderingsevnen kobler seg av i det jeg tusler inn der.

Samtidig er det umulig å vite hvordan et skopar vil oppføre seg over tid. Vil de utvide seg? Hvor vil de stramme mer og hvor vil de gi etter? Prøver jeg noen som passer sånn halvveis, og ikke koster all verden, slenger jeg kortet på Visa-automaten og priser meg lykkelig over at jeg snart kan bruke tiden på noe mer fornuftig (som å sjekke Facebook).

De første dårlige skoene jeg kan huske, var et par mørkebrune støvletter med rysjer på sidene. Jeg var fem-seks år, og kjente at paret de hadde i butikken var altfor små, men det var en smerte jeg var villig til å utholde for litt barnehage-kred blant kamerater som leste Sølvpilen. Jeg har hatt for små småsko. For noen år siden kjøpte jeg et par Adidas-sko (dyre!) som både var stramme over vristen og løse på hælen. Jeg har løpt på Löplabbets tredemølle og blitt analysert med kamera og spesialistøyne, og likevel kommet ut med løpesko som var et halvt nummer for små. Jeg har et par fotballsko som må ha ekstra såle og fotballsokker (hvorfor er de så mye tjukkere enn alle andre?) for ikke å falle av når jeg skyter. Jeg har hatt fotballsko som satt så godt på foten at tærne mine gnagde hverandre til blods etter én time. Vinterskoene mine er for små (de er av skinn, jeg trodde de ville utvide seg!). Og så videre.

Jeg finner en viss trøst i at Martina Hingis, som i likhet med alle toppspillere har spesialdesignede sko til akkurat sin fot, saksøkte Sergio Tacchini fordi hun mente at skoene deres ødela føttene hennes! (Saken ble løst utenfor offentlighet.)

Men dette er en glad-artikkel, tross alt. Du kan tenke på dette som en forbrukertest slik forbrukertester bør være. Ulempen med tradisjonelle anmeldelser av idrettsutstyr er at bruksperioden glatt overgår salgsperioden. Filmen Boyhood hadde slagordet «12 years in the making». Vel, move over, Boyhood, denne forbrukertesten er «13 years in the making»:

I 2003 var jeg i København. Der kjøpte jeg sikkert noe vintage Nikon-kamerautstyr som ligger på loftet nå. Viktigere: Jeg kjøpte tennissko. De ser jeg hver dag.

Jeg er ikke en person som elsker klærne mine. Utenom disse skoene.

Modellnavnet finner jeg ikke noe sted på skoen. Sålene er nesten slitt gjennom under storetærne, det tyter ut en slags gul fyllmasse på sidene og de er selvsagt ikke like blendende hvite som opprinnelig. Du kan selv tenke deg hvordan de lukter.

Det var Adidas som lanserte slagordet Feet you wear, men det er Nike som gjør det i praksis. I alle fall for mine bein. Etter 13 år gir skoene fortsatt stabilitet og passer perfekt: Jeg merker at tærne tøtsjer borti innerkantene, men ikke så mye at det er ubehagelig. Skoene er mer som et ekstra ledd på kroppen enn de er et stykke tøy og gummi.

20161003_181101

1.oktober sprang jeg Sandnes halvmaraton i et annet par Nike-sko, kjøpt på Löplabbet i 2009. De heter Footbridge et eller annet, og selges selvsagt ikke lenger (har sjekka litt rundt på nettet). Jeg har løpt to maraton og ganske mange kilometer med dem. Dempingen har selvsagt forsvunnet fra dem for lenge siden, men det er helt underordnet. Som med tennisskoene er joggeskoene like mye en partner, et ritual i det å bli klar for dyst. Det finnes helt sikkert mye bedre modeller på markedet i dag, men erfaringen har vist at jeg bør holde på de få gode skoene jeg har helt til de dauer.

Det fine med både tennisskoene og løpeskoene er at forfallet begynte for en del år siden, men skoene holder stand. Tenk deg en AFP-mann/kvinne: De får et gammel-stempel ganske tidlig (i skoenes tilfelle hull, manglende sålestykker osv.), men har mye å gi i mange år fortsatt.

Det vil si; jeg har kjøpt nye tennissko, for de gamle er nå så nedslitt at de sklir mer enn de gir foten feste. Grus pipler inn mellom tærne. Jeg har spart de nye skoene til innesesongen. De har store sko å fylle, for å ta tilbake den metaforen.

Pete Sampras kjøpte en gang en helt haug med Wilson Pro Staff 85 6.0, det partiet av denne som ble produsert på St. Vincent. Han var millionær, og visste at det var den racketen han skulle spille med, ferdig med den saken. Like greit å bunkre opp.

Hadde jeg vært en promille så rik som Pete Sampras, ville jeg selvsagt betalt Nike for å lage et lite parti av mine nåværende joggesko og tennissko, og brukt dem til evig tid.

(Hvis noen skulle være i tvil: Dette innlegget er selvsagt ikke sponset av Nike eller initiert av dem på noen måte.)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

25/09, 2016

Finnes det noen mer spennende spiller enn Stan Wawrinka?

Svaret på overskrifter med retoriske ja/nei-spørsmål er alltid nei.

Wawrinka backhand

Uten Stan Wawrinka hadde de siste tre årenes tennis vært mye kjedeligere. For hva har vi hatt de siste årene? Novak Djokovic fullstendig dominerende, Nadal og Federer som flyr stadig lavere på vei mot karrierepunktum, Andy Murrays solide, men litt blodfattige tennis og en hel del stabile, men på ingen måte Grand Slam-vinnende folk.

Og Stan Wawrinka. I US Open vant han sin tredje Grand Slam-tittel på tre år. Ikke mange andre har klart det.

I alle de tre turneringene han vant, slo han Novak Djokovic, vår tids dominerende spiller. Én gang i kvartfinalen (Australian Open 2014), to ganger i finalen (French Open 2015, US Open 2016). Dette skjedde parallellt med at Djokovic lekte seg med Roger Federer de gangene Federer og Djokovic møttes i Grand Slam-sammenheng. Uansett hvor gode venner Federer og Wawrinka måtte være, svir det nok litt for Federer.

Ta en kikk på settsifrene i GS-finalene Wawrinka har vunnet. Wawrinka spilte mot en skadet Nadal i 2014-finalen. I 2015 og 2016 tapte han første sett mot verdensener Djokovic, men snudde kampene. Det mest imponerende ved Wawrinka er hvor sterk han er blitt i hodet de siste årene. (Grand Slam-CV-en hans var lenge elendig.)

Australian Open 2014 Wawrinka – Nadal 6-3, 6-2, 3-6, 6-3
French Open 2015 Wawrinka – Djokovic  4–6, 6–4, 6–3, 6–4
US Open 2016 Wawrinka – Djokovic 6–7(1–7), 6–4, 7–5, 6–3

Alle storheter trenger sin motpol, og Wawrinka har blitt en stein i skoen for Djokovic. Fun fact: Wawrinka har slått Djokovic i to Grand Slam-finaler, Federer har bare gjort det én gang.

Jeg blir alltid sittende litt forundret når jeg ser Wawrinka spille. Han ser ikke særlig rask ut, og har ikke den typiske tenniskroppen (mer midtstopper i fotball, ville jeg sagt). Serven hans er god, men ganske stiv i utførelsen, synes jeg.

Alt dette viskes vekk av Wawrinkas backhand, som er det stiligste slaget i dagens herretennis. Der Federer kan låses fast i backhandhjørnet, er Wawrinkas backhand et våpen.

En av de mange tingene å like ved Wawrinka er hans ustabilitet. Alle epoker trenger sine jokere. De som ikke vinner alt, men som både kan vinne turneringen og ryke ut tidlig. Yevegny Kafelnikov. Michael Stich. Hana Mandlikova. Da han vant US Open i høst, måtte Wawrinka redde matchball mot Dan Evans i tredje runde.

Wawrinka mangler faktisk bare Wimbledon, så har han alle de fire Grand Slam-titlene. Hvem hadde trodd det for tre år siden? Han har på tampen av karrieren blitt en av de mentalt sterkeste spillerne på touren. ATP oppsummerer US Open-finalen slik:

At the end of the night, Wawrinka won just one more point (144-143) than Djokovic, but he ultimately owned the baseline, stood tall on break points, and kept his head clear when a raucous New York crowd primarily showed their support for the World No. 1.

 

1 kommentar

  1. Veldig bra innlegg, og jeg er enig med deg; synes allerede at Djokovic’ dominans er så omfattende og forutsigbar at herretennisen har blitt en del kjedeligere de siste årene. Og finalene mellom Djokovic og Murray er noe av det traurigste… Takk og lov for en angrepsspiller som Wawrinka!

    Det slår meg at forrige generasjon hadde flere slike jokere som kunne gå til topps eller ryke ut tidlig. Tenker da særlig på Marat Safin, men også Fernando González kunne slå hvem som helst av banen (selv om han aldri vant en Slam, dessverre). Savner flere slike som dem.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

17/08, 2016

To veier til 22 Grand Slam-titler

Steffi Graf

Steffi Graf i Wimbledon 2009 (Wikimedia Commons).

OL-tennisen er slutt, og spillerne havner inn i den faste rytmen igjen. Når US Open begynner om noen uker, handler mye om Serena Williams, og hennes jakt på nye rekorder. Hun har allerede tangert Steffi Grafs 22 Grand Slam-titler, som er mest i moderne tid.

Serena er ikke like utilnærmelig som før, men slik det ser ut nå, blir jeg mer overrasket om hun ikke bryter 22-grensen enn om hun klarer det.

Steffi Graf vant sin siste slam i 1999, mot Martina Hingis i en meget minneverdig finale i Paris (YouTube). Rett etter at hun hadde vunnet nummer 22, kom spørsmålene om Margaret Court Smiths rekord på 24 singletitler var neste mål. Før den melodien kom skikkelig i gang, la i stedet Graf opp, midt på sommeren 1999, sluttkjørt og uten mer å bevise.

Både Serena Williams og Steffi Graf vant sine første Grand Slam-titler året de fylte 18. Begge var barnestjerner som tidlig kom i medienes søkelys. Likevel tok karrierene deres forskjellige retninger. Graf tok de fleste av sine Grand Slam-titler i årene 1988-96, mens Serena har vunnet ni Grand Slam-titler i 30-årene.

Da Graf la opp, skrev mange om prøvelsene hun ble satt på utenfor banen, og hvordan de slet på henne. Det har aldri vært stille rundt Serena Williams heller, uten at det ser ut til å gnage henne ned.

I dokumentaren om Serena som ble vist på NRK i sommer, er det en scene hvor hun venter på å motta en pris. Kameraet følger henne backstage. Et sted i introduksjonen sier speakeren (og dette tar jeg fra hukommelsen) noe sånt som at hun endte året som nummer 1 i verden i 2002, og igjen i 2009. Til dette himler Serena med øynene og spør ut i lufta «hva gjorde jeg i alle årene mellom»? I de statistisk sett beste årene for tennisspillere flatet Serenas karriere ut av ulike grunner, men hun omskriver fortsatt reglene for hva spillere i 30-årene kan få til.

Her er Williams og Graf sine veier til 22 Grand Slam-titler:

Serena Williams og Steffi Graf
Og ja, her er Serena mot Graf i 1999. Serena skriker mindre i 2016.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

27/07, 2016

Skulle ikke vi to bli gamle sammen?

Roger Federer (Wikimedia Commons).

Ute? For resten av sesongen? Det var ikke sånn jeg hadde sett for meg de nært forestående runde og halvrunde bursdagene til meg og Roger Federer. Vi skulle spilt tennis, masse tennis resten av året. Han verden rundt, jeg stort sett i Stavanger.

Han blir 35 år den 8. august. Samme dag blir jeg 40, og jeg føler meg, bank i nettet, lett og fin i kroppen. Det gjør ikke Federer.

Sveitseren har en nesten skadefri karriere bak seg, men i år har han spilt lite, etter skader i rygg og kne. Naivt nok trodde jeg at Federer ville bli den første tennisspilleren på sitt nivå til å spille godt inn i siste halvdel av 30-årene uten å la seg merke av det. Som Tom Cruise sier i Vanilla sky: «Isn’t that what being young is about, believing secretly that you would be the one person in the history of man that would live forever?»

Federers karriere kommer ikke til å vare evig, som 2016 har vært en konstant påminnelse om. Alle større nyhetsredaksjoner har nekrologer for gamle celebriteter og samfunnsstøtter liggende på katalog klar til bruk den dagen de trengs. Jo eldre tennisspillere blir, desto oftere trekkes alderen inn i artiklene om dem – som naturlig er. Når Federer etter en skadeplaget sesong melder at han ikke skal spille mer i 2016, er det fristende å skrive den store oppsummeringen av karrieren hans og takke for alle minnene.

Vi kommer neppe til å se Federer prøve å spille en full sesong på touren igjen. Han er blitt mer og mer selektiv i spilleplanen sin de siste sesongene. Når  – ikke hvis, det har han selv sagt! – Federer kommer tilbake i 2017, tipper jeg han vil satse alt på noen få turneringer. Wimbledon er den eneste av Grand Slam-turneringene han har en realistisk sjanse til å vinne, slik jeg ser det. Andre grunner til å holde det gående tror jeg ikke han egentlig har. Fordelen med det er at han kan forlenge karrieren ved å belaste kroppen mindre. Men det å prikke inn formen til noen få turneringer er enklere sagt enn gjort, for Federer vil miste viktig konkurransetrening. Serena Williams kan komme «kald» inn og vinne turneringer på WTA-touren, men Federer kan ikke det på herresiden. Federers ranking kommer til å falle kraftig, noe som betyr tøff motstand tidlig i turneringene han velger å spille.

Livet slutter ikke ved 35, heller ikke for profesjonelle tennisspillere. Jeg fortsetter. Roger fortsetter. I 2017.

Andre Agassi, 36 år gammel mot Marcos Baghdatis:

Og selvsagt, 39 (!) år gamle Jimmy Connors:

Under: Björn Borg (20) mot et av Federers forbilder, Rod Laver (38).

1 kommentar

  1. Roger federer the legend in tennis and the idle for all the young tennis players. He always playing perfect as we all expect by him. Wish you all the best for future:)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

09/06, 2016

Federer slo Fritz på middels dag

Tennis på tv:
Roger Federer – Taylor Fritz 6-4, 5-7, 6-4
Åttendelsfinale, Stuttgart

Selv om jeg prøver å unngå det, begynner Frank Sinatra å småsynge i hodet mitt når jeg ser Roger Federer på banen nå for tiden: «And now, the end is near…»

Federer selv sier at slutten ligger langt fram. Likevel, når en 34-årig spiller har hatt to skader denne sesongen, og knapt spilt turneringer, er det lov å tenke at ting tar slutt til slutt. Selv for Roger Federer.

Mot Taylor Fritz, en av de unge gode, var Federer tydelig ute av kamptrening. Da jeg slo på Eurosport 2, tok det bare et halvt minutt før kommentatorene (britiske) kastet ut kampens første «genius!». Federer hadde plukket opp en halvvolley ved servelinjen sin og lagt den død midt i Fritz´ serverute. Fint, men guddommelig var det ikke. Men det er noe med Federers posisjon som gjør at kommentatorene synes de må gi på litt ekstra.

Federer var ikke fantastisk på noen måter i denne kampen, men han vant likevel. Det er dette jeg liker med grastennis: Sett og kamper kan bli vunnet ganske ufortjent, og det mentale spiller en viktigere rolle enn på andre dekker. Federer hadde gode sjanser i slutten av andre sett, men klarte ikke å ta vare på dem. I stedet overtok Fritz mer og mer, og holdt servegamene sine enklest gjennom hele det siste settet. På 4-4 hadde Federer litt flaks med et par slag som gikk akkurat på hans side av strekene, og servet hjem kampen til 6-4.

Fritz? Han har spillet til å gjøre det godt i Wimbledon. Forehanden virker bedre enn sist jeg så ham, og serven sitter også. Forskjellen mellom ham og Federer i denne kampen var det mentale i slutten av tredje sett. Fritz har et stødig pokerfjes, men viste litt frustrasjon i nest siste game lenge før han hadde grunn til det. Han ledet 40-15 i egen serve, og hadde overtaket i spill og sjanser. Federer kom seg litt heldig inn i gamet etter det, og lempet alt tilbake midt i banen. En mer rutinert spiller ville straffet Federers passivitet, men Fritz ble i stedet stresset av det.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Tennisbloggens 30 siste innlegg