22/11, 2014

Endelig er dagen her som jeg har lengtet etter: Frankrike-Sveits i Davis Cup

Denne saken handler om Davis CupFrankrike-Sveits, finale i Davis Cup. Dette er det nærmeste vi kommer et lag-VM for menn i tennis, og begivenheten kommer på toppen av dette aller sist i sesongen. Advent er kanskje desember for noen, men for tennisfolk har advent i år vært ukene fra det ble klart at Sveits endelig skal spille finale i Davis Cup.

Det er den eneste turneringen av betydning som Roger Federer, vandrende legende, ikke har vunnet. Han har med seg Stan Wawrinka (og et ubetydelig doublepar) til Lille, hvor hjemmelaget Frankrike har satt i stand en tennisarena av enorme proporsjoner, med plass til 27.500 tilskuere. Dette oppgjøret har så mange interessante aspekter at jeg viet en bloggpost til det tidligere i høst. Les ellers Steve Tignors forhåndsomtale på tennis.com.

Roger Federer skadet seg i ATP-sluttspillet i London i forrige uke. Helt til i dag var det spekulasjoner om hans helsetilstand, men Federer spiller. Federer spiller den siste singlekampen på fredag, og den første på søndag. Det betyr at han får noen timer mindre hvile enn Stan Wawrinka, og jeg skjønner egentlig ikke hvorfor Sveits disponerer på den måten.

Mye avhenger av den første dagen. Sveits må ha minst én seier der. Frankrike kommer ikke til å kaste bort en 2-0-ledelse, for jeg regner det som selvsagt at Frankrike vinner doublekampen. Noe sier meg at Wawrinka og Federer er for slitne til å piske seg selv til enda en kraftanstrengelse på tampen av sesongen. Spådom: Frankrike vinner 4-1.

Davis Cup-oppgjør er enkelt: Først to singlekamper, så en doublekamp og til slutt to singlekamper. Første lag til tre seire vinner. Husk at det ikke er tie-break i femte sett i disse kampene.

Dag 1: Wawrinka slår Tsonga og gir Sveits en flying start. Federer taper kamp nummer to, og Twitter flyter over med meldinger om hvor rusten han ser ut. Wawrinka må bære dette for sveitserne, virker det som. Blir ikke overrasket om Sveits setter alt på ett kort og hiver inn Federer og Wawrinka i double også, for å satse på at de vinner der og en av dem vinner sin singlekamp på søndag.

Dag 2: Ingen ble overrasket over at Sveits satte Federer og Wawrinka opp i double, selv om det var et dristig trekk: Tross sitt OL-gull (2008) har paret hatt blandet suksess på banen. Denne gangen gikk kupongen inn, og seieren mot Benneteau/Gasquet betyr at Sveits har fordelen før de to siste kampene. Husk at Tsonga har knust Federer på grus før, og det kan skje igjen. Uansett bra for finalen at den avgjøres siste dag.

Dag 3: Richard Gasquet som fransk skanse mot Federer? Du tuller. Federer drar i land Sveits´ første Davis Cup-triumf.

Frankrike – Sveits i Lille, på grus 1-3
Frankrike Sveits
Jo-Wilfried Tsonga Stan Wawrinka 1-6, 6-3, 3-6, 2-6
Gael Monfils Roger Federer 6-1, 6-4, 6-3
J.Benneteau/R.Gasquet R.Federer/S.Wawrinka 3-6, 5-7, 4-6
Richard Gasquet Roger Federer  4-6, 2-6, 2-6
Den femte kampen ble ikke spilt fordi oppgjøret var avgjort.

NB: Finalen vises dessverre ikke på norsk Eurosport, selv om den går på den britiske utgaven. Damn:

Eurosport svarer på spørsmål om Davis Cup-finalen

6 kommentarer

  1. Henning Simonsen

    ‘…det nærmeste vi kommer et lag-VM for menn i tennis…’??? Dette er vitterlig lag-VM i tennis for menn. Jeg tror Sveits vinner 3-2.

    • Håper du har rett angående resultatet! (Tenkte mer på navnet når det gjelder om det er VM eller ikke. Formatet er unektelig litt annerledes enn andre verdensmesterskap i ballsport, ved at det spilles gjennom hele året. I motsetning til andre VM, som er samlet i en kort tidsperiode. Noe jeg synes tennis også burde gjort.)

      • Henning Simonsen

        Kanskje du har rett vedr. formatet. Men jeg holder nå på det tradisjonelle formatet. Noe av sjarmen ved Davis Cup er nettopp dette med fordel av hjemmebane, der hjemmelaget velger det dekket som passer gjestene dårligst, og der man har entusiatisk (og noen ganger usaklig og usportslig) støtte fra publikum. Et hjemmelag som ikke er favoritt kan på denne måten slå et land som er klare favoritt, og bortelag kan tilsvarende prestere bragder som det går gjetord om i tiår etterpå. Mitt beste DC-minne er da Henke Sundstrøm lå under 0-2 i sett og 1-4 mot Ivan Lendl på centercourten i Båstad i september 1984 – og snudde det. Lendl fikk kun to game etter det, og det var etter hvert allsang blant 5.000 publikummere på sidebyttene. Dagen etter lå Järryd/Edbertg under 0-2 i sett og 2-5 mot Smid/Slozil – og det samme skjedde. Helt rått!

        • Jeg synes absolutt det har sin sjarme at publikum går bananas på tribunene, det skjer jo ikke for ofte i andre turneringer. Formatet gir også en psykologisk dimensjon, med ekstra press på hjemmelaget, som jo har alle fordeler: De velger vertsby og spilleunderlag. Men det kan jo slå tilbake på dem (ref. Russland mot USA i 1995, hvor Sampras herjet på den langsomme grusen de hadde lagt).

          Når jeg vil samle Davis Cup til en konsentrert periode, er det fordi jeg tror det ville gitt turneringen en bredere appell. Det ville også gitt publikum i nye land sjansen til å få se verdens beste spillere. For eksempel Brasil, Argentina, Japan, som alle spiller på øverste nivå neste år. Dit kommer sjelden de beste.

  2. Du fikk rett i at Sveits kjørte på med Wawrinka og Federer i double, og dette trekket avgjorde egentlig hele greia. De har nok planlagt dette en stund, siden Bryan-brødrenes trener var hyret inn for ekstra double-drill. Chiudinelli og han andre ville uansett ha tapt, tror jeg, så de ville kun fått spille hvis de 2 første kampene var i boks.

    Der Severin & co gjorde geniale taktiske valg, gjorde franskmennene det motsatte. Gasquet har alltid vært flere nummer for liten for Federer, som forutser alt han gjør. Kanskje Tsonga ikke var i stand til å spille, ikke vet jeg.

    Uansett, en fantastisk triumf for «dream team» Stan & Roger, og deres glimrende kaptein! Federer stupte i bakken som om han hadde vunnet Wimbledon, og etterpå var det veldig mange som skulle klemme hverandre.

    • Den franske lagmaskinen (som jeg kalte det for noen dager side) var ikke så bunnsolid som på papiret, når plutselig Gasquet måtte inn i den avgjørende kampen. Mange vil spørre seg hvorfor ikke Gilles Simon ble tatt ut, eller hvorfor de ikke spilte på hardcourt. Federer og Wawrinka er gode på grus. Kanskje var det også feil å bygge arenaen på en fotballbane med rekordantall på tribunene?

Legg inn en kommentar

16/11, 2014

Davis Cup-finalen: Kan halvannen sveitser stå imot den franske lagmaskinen?

Denne saken handler om Davis CupSveits sitt Davis Cup-lag er like sårbart som det er fryktinngytende.

Da Roger Federer og Stan Wawrinka spilte semifinale i ATP-sluttspillet (også kjent som WTF) i går, leverte de en av årets beste kamper på herretouren. På Twitter snakket noen eksperter om at det franske laget sannsynligvis skalv i buksene ved synet av kvaliteten som de to sveitserne viste. Neste helg spiller nemlig Frankrike Davis Cup-finalen mot Sveits, hjemme i Lille, på grus.

Ett døgn etter klassikeren mellom Wawrinka og Federer hadde Federer trukket seg fra WTF-finalen mot Novak Djokovic på grunn av rygg­problem­er. Sveits uten Federer er som Wham! uten George Michael. Frankrike har ingen gallionsfigur i tilnærmet samme klasse. Frankrike har et komplett lag. I finalen av Davis Cup stiller de med Tsonga, Monfils, Benneteau og Gasquet. Gilles Simon ble det ikke plass til, noe som forundrer meg litt. Hans utmattende kontringstennis kunne gjort det til en lang helg for sveitserne.

De fire franske spillerne som er tatt ut har ikke vunnet en eneste Grand Slam-turnering i single. Men alle er rutinerte folk som trives på grus. Samtlige har også slått Federer før. En finale i Davis Cup inneholder mange ukjente faktorer. I år har den fått enda en, Federers helsetilstand. Hvordan vil det påvirke lagene mentalt å vite at Federer er i skadeland? Tiden fram til fredag blir spennende. Foreløpig er det ikke kommet varsel om at Federer trekker seg fra finalen, men akkurat nå framstår Sveits som et halvannenmannslag.

Noen ting er mer sikre. Som det innbyrdes forholdet mellom de franske og sveitsiske spillerne (tviler på om Benneteau er aktuell for single, så jeg tar ikke med ham):

Spillere Innbyrdes Fun fact
Federer – Monfils 8-2 Monfils har aldri slått Federer på grus.
Federer – Tsonga 11-5 Har delt de seks siste oppgjørene mellom seg.
Federer – Gasquet 12-2 Gasquet ble verdenskjent da han slo Federer i 2005.
Wawrinka – Monfils 2-2 Har utrolig nok ikke møttes siden 2011.
Wawrinka – Tsonga 2-3 Flere lange gruskamper mot hverandre.
Wawrinka – Gasquet 1-1 Lite data her. Lang kamp mot hverandre i French Open 2013.

Altså: På papiret er de to sveitserne best. Hvor spreke de er, er et annet, og mer avgjørende spørsmål.

2 kommentarer

  1. Jeg merket ikke at han var skadet. Men etter gårsdagens sveitsiske drama så jeg flere nettkommentarer om at noe så ut til å være galt, han stod som en påle og servet etc. Pussig dette med Roger og skader. I motsetning til de mange «drama queens» på touren har jeg inntrykk av at RF prøver å skjule smertene, og biter tenna sammen i stedet. Klart han må ha hatt det vondt av og til i sin endeløse karriere, men jeg erindrer ingen episoder med stopp i spillet, innrykk av massører, leger, kiropraktorer osv. De øvrige «big four» har hatt mer enn nok av dette, og ofte spilt «out of this world» etterpå. Noen ganger reelle skader, men dessverre også knep for å snu momentet.

    RF holder seg unna «dirty tricks» men i dette tilfellet tror jeg kanskje Roger ville vurdert å stille mot Novak, uansett smerter, hvis det ikke hadde vært for DC-finalen rett rundt hjørnet. Han kan ha tenkt at kampen ville forverre skaden og ødelegge DC-sjansen for Sveits. Tror ikke det var en lett beslutning. Det som er 100% sikkert, er at Sveits vil tape uten en Federer i noenlunde form, så jeg krysser fingrene for at de greier å reparere ham i tide.

  2. Tror også Federer har en del stolthet knyttet til skader. Han har jo ennå ikke trukket seg underveis i noen kamp han har spilt. Djokovic f.eks var jo kjent for å gjøre dette mye da han var yngre.

    Fredagen blir helt avgjørende for Sveits i finalen. Jeg tror de satser alt på å vinne de to singlekampene der. Da kan de hvile Federer i doublekampen, og satse på å vinne en av de to singlekampene på søndag. Merker at jeg gleder meg!

Legg inn en kommentar

10/11, 2014

ATP-sluttspillet 2014 dag for dag

atp_logoNy uke, ny turnering som ikke går på mine kanaler. Her er kampene i ATP-sluttspillet dag for dag. Dette er turneringen hvor de åtte beste møtes i London, først til gruppespill og deretter sluttspill. (Les reglene for kvalifisering til semifinaler.)

Dag 1: Jeg hadde ikke gitt Kei Nishikori store sjanser mot Andy Murray, siden japaneren spiller sitt første ATP-sluttspill. Murray har spilt seg opp i høst, og på hjemmebane skal han slå Nishikori. Federers seier mot Raonic var som ventet, selv om Raonic slo ham i Paris nylig. At både Nishikori og Federer vant i strake sett, hjelper dem i fortsettelsen.

Dag 2: Stan Wawrinkas ustabile sesong fortsetter, denne gangen med en bølgetopp i stedet for en bølgedal: 6-1, 6-1 mot Tomas Berdych (som har spilt solid i høst) er overraskende overlegent. Eller kanskje ikke, vi snakker jo om Wawrinka her. Og han har nå slått Berdych i de fire siste kampene. Djokovic slo Cilic med samme sifre i neste kamp (og hva synes egentlig publikum om underholdningen til nå?). Jeg blir overrasket omWawrinka eller Berdych slår Djokovic, og med tre seire i sluttspillet har Djokovic sikret førsteplassen på rankingen ved årsslutt – uansett hva Federer finner på.

Dag 3: Både Kei Nishikori og Milos Raonic har slått Roger Federer tidligere. Begge deltar i ATP-sluttspillet for første gang, og begge ble sendt av banen uten å ta ett sett mot sveitseren. For en mann. Andy Murray slår Milos Raonic, og holder liv i håpet om semifinale. Det gunstigste scenariet for Federer er en semifinale mellom Murray og Djokovic. Med kveldens resultat mellom Murray og Raonic er Federer faktisk ikke helt klar for semifinale ennå.

Dag 4: Berdych og Cilic trengte begge en seier, og det var Berdych som fikk den, 6-3, 6-1. Fortsatt ingen tresettere i turneringen, og skuffelsen pipler fram på sosiale medier. Denne turneringen trenger Murray, Federer og Djokovic i semifinalene for å våkne til live. Akkurat da man trodde det ikke kunne bli mer ensidige kamputfall, slår Djokovic Wawrinka 6-3, 6-0 i siste kamp. Jeg savner Nadal.

Dag 5: Akkurat da du trodde det ikke var luft å skvise ut av denne sluttspillballongen, trekker Milos Raonic seg på grunn av skade. Inn kommer David Ferrer, som i det minste klarte å pushe Nishikori til tre sett. Det resultatet gjorde at Andy Murray måtte slå Roger Federer i strake sett for å avansere til semifinale. I stedet feide Federer ham av banen med 6-0, 6-1, et resultat ingen hadde sett for seg. Nishikori og Federer går til semifinale, og det eneste som kan redde denne turneringen er en finale mellom Federer og Djokovic.

Dag 6 (skrevet et par dager senere): Berdych måtte slå Djokovic for å holde liv i Federers sjanser til å ende året som verdensener. Djokovic svarte på det med enda en overlegen seier, og førsteplassen for 2014 er hans. Wawrinka slår Cilic i den siste gruppekampen, og det i en – hold deg fast! – tresettskamp. Wawrinka møter Federer i semifinale, Djokovic får Nishikori.

Dag 7 (skrevet dagen etter): Semifinalene gikk til tre sett, men det var bare den siste av dem som kommer til å bli husket: Roger Federer reddet fire matchballer mot Stan Wawrinka og vant 7-6 i tredje sett. Når jeg ser de fire matchballene i reprise, er det nærliggende å skylde på Wawrinkas nerver. De to første var overkommelige backhandvolleyer som Wawrinka ikke klarte å utnytte.

Dag 8: Roger Federer trekker seg fra finalen mot Novak Djokovic med skade. Jeg og resten av tennisverden er mest spent på hva dette betyr for finalen i Davis Cup i neste uke.

Gruppe A
Novak Djokovic – Marin Cilic 6-1, 6-1
Stan Wawrinka – Tomas Berdych 6-1, 6-1
Tomas Berdych – Marin Cilic 6-3, 6-1
Stan Wawrinka – Novak Djokovic 3-6, 0-6
Tomas Berdych – Novak Djokovic  2-6, 2-6
Marin Cilic – Stan Wawrinka  3-6, 6-4, 3-6
Tabellen Seier-tap Sett Games
Novak Djokovic 3-0 6-0 36-9
Stan Wawrinka 2-1 4-3 31-26
Tomas Berdych 1-2 2-4 18-28
Marin Cilic 0-3 1-6 18-40
Gruppe B
Roger Federer – Milos Raonic 6-1, 7-6 (0)
Kei Nishikori – Andy Murray 6-4, 6-4
Roger Federer – Kei Nishikori 6-3, 6-2
Milos Raonic – Andy Murray  3-6, 5-7
Roger Federer – Andy Murray 6-0, 6-1
Kei Nishikori – David Ferrer (erstattet skadet Milos Raonic)  4-6, 6-4, 6-1
Tabellen Seier-tap Sett Games
Roger Federer 3-0  6-0  37-13
Kei Nishikori 2-1 4-2 33-31
Andy Murray  1-2  2-4  22-32
Marin Cilic 0-2 0-4 15-26
David Ferrer 0-1 1-2 11-16
Semifinaler
Djokovic – Nishikori 6-1, 3-6, 6-0 Federer – Wawrinka 4-6, 7-5, 7-6 (8)
Finale
Djokovic – Federer ikke spilt fordi Federer trakk seg med skade.

4 kommentarer

  1. Murray er ofte en «slow starter» i kamper, og i går startet han aldri. Nishikori ser ut til å være i slag, og etter hans prestasjoner det siste året trenger han ikke frykte noen. Kan skape trøbbel for alle i gruppa, og skulle han møte Novak kan han kanskje fikse det også! Jeg synes Kei spiller litt som Davydenko på sitt beste, og i tillegg dukker han opp ved nettet nå og da.

    Raonic hadde en større sjanse i kampen enn sifrene sier, han kom sterkt mot slutten. Federer kjempet beinhardt for å holde serve i flere av gamene i 2. sett, og det kunne fort ha blitt et tredje. Roger må få opp servekvaliteten til neste kamp, selv om han ikke er fullt så avhengig av dette våpenet som Raonic er.

  2. Ja han har en av sportens voldsomste pendel-slegger, og spillet baseres mye på dette. Mot Federer i Paris hadde han i hvert fall tid til å bruke den, og kom overraskende godt ut av lengre rallies. Han trekker seg fort mot «Nadal-hjørnet»(motsatt side, selvsagt) og slår drepende inside-out crosscourt forehands, og hvis Roger rekker dem slicer/pusher han crosscourt tilbake, der venter Milos med steikepanna og kan velge og vrake i vinkler.

    Novak straffer slikt spill mye hardere med sin utsøkte BH down-the-line i tomrommet, og jeg forstår fortsatt ikke hvorfor Federer så sjelden sjanser på tilsvarende slag (som jeg vet han har), i stedet for å servere løs selvmordspasning diagonalt tilbake.

    Apropos lang tilbakeføring så starter Raonic ladegrepet omtrent før motstanderen slår, og lar bare racketen henge i lufta mens han venter.

    Jeg er egentlig imponert over hva Raonic har fått til i det siste, han er mindre en-dimensjonal enn jeg trodde, og blir stadig bedre. Selvtilliten øker.

  3. Da får vi Djokovic-Nishikori og Federer-Wawrinka i semifinalene, og Novak sikret nr.1 tittelen. Overraskelsen er vel at Murray er ute, etter tidenes verste kamp mot Federer. Andy kom aldri tilbake etter å ha tapt et 35 shots rally tidlig i kampen. Publikum greide ikke støtte ham noe særlig (hørtes mest ut som mumling i Underhuset), og jeg tror prestasjonsnerver knekte ham denne gangen.

    Semifinalene bør bli interessante. Novak ble overraskende nedkjempet av Kei i USO (for ca 10 uker siden), men serberen virker jo nå umulig å beseire. Roger er i storform, men den uberegnelige landsmann Stan vet han har en mulighet mot legenden på bakgrunn av årets resultater (snøt Roger for Monte Carlo da RF endelig hadde sjansen).

    Jeg håper nå på to skikkelig bra semifinaler, med 4 spillere som ikke kneler under press. Forventer drømmefinale mellom Roger og Novak, disse kampene er nesten alltid svært jevne og underholdende, med glitrende spill og knallhard nervekrig.

Legg inn en kommentar

05/11, 2014

WTF? De åtte beste samles i London

Denne saken handler om herretennisNoen forkortelser er mer uheldige enn andre. Til helga er det klart for ATP-sluttspillet, hvor årets åtte beste spillere (minus Rafael Nadal, skadet) samles. Det offisielle navnet er Barclays ATP World Tour Finals, populært kalt WTF.

Dette er de åtte spillerne: Novak Djokovic, Roger Federer, Andy Murray, Marin Cilic, Milos Raonic, Kei Nishikori, Tomas Berdych og Stanislas Wawrinka. Spillerne er delt inn i to grupper, gruppe A og B. (Noe som reiser spørsmålet: Hvorfor er ikke disse gruppenes navn solgt til sponsorer? Ikke det at jeg savner det, men i vår gjennomkommersialiserte sportsverden er dette overraskende.)

Slik er inndelingen. De to beste i hver gruppe møtes til semifinaler, deretter finale. Det spilles, gudskjelov, ikke bronsefinale. Asia og Nord-Amerika er også representert, og det liker vi:

Gruppe A Gruppe B
Novak Djokovic, Serbia Roger Federer, Sveits
Tomas Berdych, Tsjekkia Kei Nishikori, Japan
Marin Cilic, Kroatia Andy Murray, Storbritannia
Stanislas Wawrinka, Sveits Milos Raonic, Canada

Svar fort: Hvor mange av disse har vunnet ATP-sluttspillet før? Det riktige svaret er to: Djokovic og Federer. (Rafael Nadal har heller aldri vunnet denne turneringen, som er det eneste hullet av betydning på mannens CV.)

Det er en populær øvelse å diskutere hvilken Grand Slam-turnering som er vanskeligst å vinne, og det finnes gode argumenter for hver av dem (Australian Open, French Open, Wimbledon, US Open). Jeg skal ikke gå inn på det her, bare hevde at ATP-sluttspillet er vanskeligere enn dem alle.

Hvorfor?

  • Bare de åtte beste får delta i ATP-sluttspillet. I en Grand Slam-turnering får de 128 beste delta, og folk litt nede på rankingen kan også vinne Grand Slam-turneringer. Nåløyet for å få delta i sluttspillet er det trangeste på touren.
  • ATP-sluttspillet kommer helt til slutt i en 10 måneder lang sesong. Det krever ekstra mye av spillerne mentalt og fysisk.
  • ATP-sluttspillet foregår på hardcourt, et dekke som gir vinnersjanse til mange spillertyper.
  • Når de åtte beste deltar, er det ingen enkle kamper. Du kan vinne en Grand Slam-turnering uten å møte en eneste topp 10-spiller. Skal du vinne ATP-sluttspillet, må du slå de beste, det er ingen heldige trekninger eller snarveier.
  • Gruppeformatet gir spillerne en ekstra mental utfordring, for de kan oppleve å gå videre selv med tap. Og de kan komme i en situasjon hvor det å spille på et bestemt resultat er gunstig for hvem de møter i semifinalen. Slike dilemmaer har de ikke resten av året.

Hvem vinner i år? Novak Djokovic kommer til London med en fantastisk statistikk innendørs. Han har vunnet 27 kamper på rad innendørs, sist turneringen i Paris. Federer vant sitt første ATP-sluttspill for 11 år siden, og har også vært sprek i høst. Jeg leser ikke altfor mye inn i tapet mot Milos Raonic i Paris i forrige uke. For meg er Djokovic i gruppe A og Federer+Murray de soleklare kandidatene til å avansere. Alle har rutinen, og Murray har spilt på seg mye selvtillit de siste ukene.

Andy Murray: I form til ATP-sluttspillet på hjemmebane (Skottland er jo fortsatt en del av Storbritannia). (Wikimedia Commons)

Hvem som slår følge med Djokovic, er åpent. Jeg sitter med en følelse av at Marin Cilic er ganske mett for året, med en sensasjonell Grand Slam-tittel i sekken. Wawrinka er ikke stabil nok til å gjøre vei i London-vellinga, slik jeg ser det. Han har dessuten en Davis Cup-finale å tenke på. Tomas Berdych har et spill som passer godt innendørs, og får min stemme.

Vinner? Jeg tror Djokovic drar dette i land i finalen mot Andy Murray.

Legg inn en kommentar

01/11, 2014

Er de eldste best også i tennis?

Rafael Nadal

Rafael Nadal: Født i juni 1986.

Min tidligere kollega Erlend Frafjord har hovedsaken i dagens Stavanger Aftenblad. Den handler om hvordan toppidretten domineres av mennesker født tidlig på året. De har tidlig et fysisk forsprang på sine jevnaldrende, får selvtillit av det, plukkes opp som talenter og drar det med seg opp gjennom årsklassene. Suksess avler suksess. (Tror ikke artikkelen ligger på nett, kjøp e-avisen. Oppdatert 3/11-14: Saken ligger nå på nettet.)

Gjelder dette i tennis også? Min hypotese er at tendensen er svak i tennis, hvis den finnes i det hele tatt. Jeg har inntrykk av at klubber og trenere er gode til å prøve unge spillere mot hverandre på tvers av aldersklasser. Spillere som er født tidlig (og gjerne har en mer utvokst kropp) kan prøve seg mot eldre spillere. Det kan gi dem god matching, og dermed ytterligere forsprang på resten av årsklassen sin. Eller det kan få motsatt effekt, at de faller til bakken etter en realitetsorientering.

Det skal heller ikke glemmes at tennis er en sport hvor det er trangere på toppen enn i f.eks fotball. Det er ikke mange hundre mennesker av hvert kjønn som kan leve av å spille profesjonell tennis. Hvor mange i verden lever av å spille fotball? En hel del (selv i Norge!). Verdens beste tennisspillere har alle vært gjennom tilstrekkelig mange tennistimer til at fødselsmåned blir en temmelig marginal faktor etter hvert.

Hvordan kan hypotesen om fødselsmåned og tennisferdighet testes? Jeg kunne tatt for meg dagens topp 100 på ATP- eller WTA-touren, og sett når på året de er født.

I stedet har jeg valgt en historisk variant: Når på året er tidenes beste tennisspillere født? Jeg har sett på spillere som har vunnet Grand Slam-titler for herrer etter 1968, i den åpne æraen.

Fødselsmåned Grand Slam-vinnende spillere Grand Slam-titler
Januar Stefan Edberg
Sergi Bruguera
Marat Safin
Petr Korda
6
2
2
1
Totalt 11
Februar John McEnroe
Lleyton Hewitt
Yevgeny Kafelnikov
Michael Chang
Juan Carlos Ferrero
Andres Gomez
Manuel Orantes
7
2
2
1
1
1
1
Totalt 15
Mars Ivan Lendl
Stanislas Wawrinka
Thomas Johansson
8
1
1
Totalt 10
April Andre Agassi
Johan Kriek
8
2
Totalt 10
Mai Novak Djokovic
Andy Murray
Pat Cash
Yannick Noah
7
2
1
1
Totalt 11
Juni Rafael Nadal
Björn Borg
Albert Costa
Mark Edmondson
14
11
1
1
Totalt 27
Juli Arthur Ashe
Ilie Nastase
Vitas Gerulaitis
Adriano Panatta
3
3
1
1
Totalt 8
August Roger Federer
Pete Sampras
Rod Laver
Mats Wilander
Jim Courier
Guillermo Vilas
Andres Gimeno
Carlos Moya
Andy Roddick
17
14
11
7
4
4
1
1
1
Totalt 60
September Jimmy Connors
Gustavo Kuerten
Marin Cilic
Juan M. Del Potro
Goran Ivanisevic
8
3
1
1
1
Totalt  14
Oktober Thomas Muster
Michael Stich
Roscoe Tanner
1
1
1
Totalt 3
November Ken Rosewall
Boris Becker
8
6
Totalt 14
Desember Patrick Rafter
Stan Smith
Gaston Gaudio
Richard Krajicek
Brian Teacher
2
2
1
1
1
Totalt 7

Går det an å lese noe ut av dette? Det finnes i alle fall ingen tydelig tendens til at sportens store spillere er født tidlig på året. Mest oppsiktsvekkende er opphopningen av storheter med bursdag i august. Jeg synes det er morsomt at Sampras, Federer og Laver har bursdag med noen få dagers mellomrom, tre spillere som ofte sammenlignes. På samme måte har Rafael Nadal og Bjørn Borg begge bursdag tidlig i juni med tre dagers mellomrom, også det to spillere som gjerne omtales sammen.

At jeg selv har bursdag 8. august, midt i denne ildstormen av tennislegender, er det perfekte unntaket fra regelen.

Juan Martin Del Potro

Juan Martin Del Potro: Født i siste halvdel av året, som så mange store tennisspillere.

Jeg har bare testet aldershypotesen mot spillere som har vunnet Grand Slam-turneringer. I Aftenblad-artikkelen går det fram at fødselstidspunkt på året har mest å si i de yngre årsklassene. Overført til tennis skulle det bety at spillere som blomstrer tidlig i karrieren, er født tidlig på året. Det finnes støtte for dette i statistikken:

  • Rafael Nadal, John McEnroe, Björn Borg, Stefan Edberg og Michael Chang vant alle Grand Slam-titler som tenåringer. Alle er født i første halvdel av året.
  • Men: Boris Becker, Pete Sampras, Mats Wilander og Ken Rosewall vant også Grand Slam-turneringer som tenåringer. Alle er født i siste halvdel av året.

Kanskje er bildet et annet i kvinnetennis, men det har jeg ikke sjekket. Noe må man gjøre i tennisferien også.

1 kommentar

  1. […] norska tennisbloggen.net återfinns en intressant fundering kring ett ämne, som är på tapeten i svensk tennis för […]

Legg inn en kommentar

Tennisbloggens 30 siste innlegg