Hva skal vi nå drømme om?

Sankthansaften 1998 hadde jeg vakt på Stavanger Aftenblads nettdesk. Jeg kan med den sikkerhet som er mulig å etablere på 19 års avstand slå fast at det ikke kom noen telefoner den kvelden. Det var da Norge spilte mot Brasil i fotball-VM.

Da Norge hadde vunnet 2-1, skrev Aftenbladet på lederplass neste dag: «Hva skal vi nå drømme om?». For øvrig et nydelig, euforisk lesestykke også i dag. (Kjøp abonnement på Aftenbladet, så finner du hele teksten i arkivet.)

Norge - Brasil 1998 Stavanger Aftenblad

Jeg kom til å tenke på lederartikkelen da Roger Federer vant Wimbledon 2017. For hva skal vi nå drømme om, alle vi som har fulgt, heiet på og ukritisk dyrket den store sveitseren? Vi som hadde godtatt at sporten hadde gått videre uten ham, godtatt at andrefiolinistene Djokovic og Murray skulle grunnlinjeduellere om de store titlene herfra til evigheten?

Da Federer gjorde comeback i januar, tenkte jeg det var en siste, tapper farvelrunde han la ut på. Federer hadde siden Wimbledon-tittelen i 2012 spilt jevnt med de beste, men sviktet i finalene. Etter et halvt års konkurransepause hadde jeg ingen tro på noe mer enn hederlige prestasjoner.

Januar kom med Australian Open. Federer var rusten i de første rundene, før noe løsnet mot Berdych i tredje runde. At han skulle vinne Australian Open, var ikke i mine tanker på noe tidspunkt, særlig ikke da det ble klart at han skulle møte Nadal i finalen.

Fem måneder senere har Federer vunnet Miami, Indian Wells, Halle og nå sist Wimbledon. W-I-M-B-L-E-D-O-N! Som nesten 36-åring! Han gjorde det uten å tape et sett, noe selv ikke Pete Sampras i sine beste år klarte. Og Federer møtte fire topp 20-spillere i de fire siste kampene, mind you. Selv fikk jeg ikke sett noen av kampene. Wimbledon lå langt bak i hodet mitt da jeg tilbrakte dagene på stranda i Terracina, men jeg kjente ilingene hver gang jeg sjekket dagens resultater på mobilen.

Roger Federer (flickr.com: Justin Smith)

Roger Federer (flickr.com: Justin Smith)

En spiller som Federer kommer neppe igjen. Han har vunnet alt som er å vinne, flere ganger. Han har vært i rampelyset i nesten 20 år, uten noe som ligner på skandaler. Federer har en blanding av treningstalent, naturgitt balltalent og mentalt talent (han blir tilsynelatende aldri lei av tennis).

Så hva skal vi drømme om nå, vi i menigheten? Når det gjelder Federers CV, er vi for lengst over i «kjekt å ha»-fasen; han har vunnet alt, alt fra nå av blir bare glitter på kaka. Akkurat nå er jeg bare en forundret, forbløffet fyr som er glad for hvert år Federer fortsetter å spille tennis i offentligheten.




Boris Becker (Wikimedia).

Grunner til at idrettsfolk går konkurs

I forrige uke ble Boris Becker slått konkurs av en britisk domstol. Min første reaksjon var, i likhet med de fleste andres, å lure på hvordan det er mulig å kaste vekk noen hundre millioner kroner. Jeg mener, kunne ikke den gode Boris i det minste ha satt av 50 millioner på en strengt bevoktet (gjerne sveitstisk) konto som betalte ham en grei årslønn porsjonsvis resten av livet, og heller lekt Monopol med resten av pengene?

Rettsreferater er vanligvis tørre saker. Det som kom ut fra Becker-rettslokalet var alt annet. Becker blir av motparten kalt «en mann med hodet i sanden», mens hans egen advokat karakteriserer Becker som en ikke spesielt sofistikert mann når det gjelder finans. En artikkel i The Telegraph forsterker det inntrykket.

At idrettsfolk går konk, er ikke så vanskelig å forstå hvis man kommer forbi den første «hvordan er det muuuulig?!!!»-impulsen. Sports Ilustrated skrev en ypperlig artikkel om dette for noen år siden, How (and why) athletes go broke. Samme hvor mange millioner som har rullet inn på kontoen deres, vil mange slite økonomisk få år etter at de legger opp, ifølge Sports Illustrated.

Grunnene er, for å ta det i stikkordsform:

  • Dårlige investeringer.
  • De stoler på feil folk.
  • Familien blander seg inn.
  • Dyre skilsmisser.
  • De har vanskelig for å si nei til alle som vil ha en del av kaka.
  • Og som Huffington Post skriver: Egenskaper som gjør folk til enere på idrettsbanen (som det å ta sjanser, elske adrenalin og satse høyt) er ikke nødvendigvis smart i forretningslivet.

Hvor alvorlige Boris Beckers økonomiske problemer er, vet vi ikke. Becker har selvsagt gått høyt ut på Twitter mot konkursen, og sier at pengene var rett rundt hjørnet.

Fordelen med Beckers situasjon er at han, i motsetning til andre som mangler penger, raskt kan komme på fote. Etter all suksessen som trener for Novak Djokovic, er han en av verdens mest etterspurte på feltet. En grei lønnsavtale med en ny toppspiller, noen flere event- og tv-jobber, og Beckers pengeproblemer bør være tilbakelagt.

Og først av alt bør han få en finansielt sofistikert mann/kvinne til å ta seg av pengestrømmen.

Siden det snart er Wimbledon, må jeg ta med noe av Becker slik han bør huskes. Dette er fra kampen mot Lendl i 1989, og nivået er skyhøyt:

Jelena Ostapenko

Jelena Ostapenkos kanonade knekte Halep

Tennis på tv:
Jelena Ostapenko – Simona Halep 4-6, 6-4, 6-3
Finale, French Open 2017

Simona Halep har en rik tradisjon for å svikte i store kamper. Mot useedede Jelena Ostapenko mistet hun det første servegamet etter en kanonade fra Ostapenko, og ting kunne gått virkelig ille.

Det gjorde ikke det. Ostapenko mistet serven til sin 1-1, og spillerne fulgte hverandre til slutten av settet. Halep trengte bare én settball for å ta ledelsen 6-4. Les videre

Nedtur på bane 6 for Casper Ruud

Maxime Janvier – Casper Ruud 7-6, 6-4
2. runde, kvalifisering til French Open 2017

Casper Ruud og teamet rundt den norske 18-åringen er neppe fornøyde med grussesongen som fikk en brå slutt i dag. Ruud tapte i strake sett i andre kvalifiseringsrunde til French Open. Jeg så deler av kampen med Eurosport Player. Les videre