13/07, 2014

Sporveksleren Bouchard kunne ikke stanse løpsk Kvitova

Tennis på tv:
Petra Kvitova – Eugenie Bouchard 6-3, 6-0
Finale, Wimbledon 2014

Denne saken handler om WimbledonTenk fort: Hvor mange av dagens kvinnespillere har vunnet Wimbledon mer enn én gang? Det er tre av dem; Serena og Venus Williams. Og Petra Kvitova.

Damefinalen i årets Wimbledon ble et antiklimaks, hvis man mener at en kamp skal ha to rivaler som spiller opp mot sitt beste for at en kamp skal være severdig. Hvis man er fornøyd med å se én spiller pulverisere den andre med sin aller ypperste tennis, var damefinalen en strålende kamp.

Petra Kvitova har hatt oppturer og mange flere nedturer etter at hun vant Wimbledon i 2011. I Wimbledon-finalen møtte hun Eugenie Bouchard, som nådde finalen uten å tape noen sett. Bouchard er WTA-tourens flavour of the year, og det er fullt forståelig. I finalen mot Kvitova hadde hun ingen sjanse. Det var tennisens enkel logikk som slo inn: Bouchard er en jevnt bedre spiller, men Kvitovas toppnivå er mye høyere. Kvitovas spill var i Himalaya-høyde i hele finalen.

Petra Kvitova i Wimbledon 2011 (Wikimedia).

Petra Kvitova minner meg om Goran Ivanisevic, for dere som husker ham – minus temperamentet. Ivanisevic på sitt beste kunne få matche, men han klarte sjelden å holde det nivået i hele kamper, for ikke å snakke om turneringer. Unntaket var Wimbledon, hvor Ivanisevics serve kom til sin fulle rett. Han vant turneringen i 2001, ranket som nummer 125 i verden.

Bouchard bygger sitt spill på å ta ballen tidlig (gjerne med sin irriterende knebøy-forehand), men fikk aldri sjansen mot Kvitova, som traff med alt. Bouchard fikk bare én sjanse til å bryte (som hun tok), Kvitova hadde 13. Jeg ble overrasket over at Kvitova bare slo 4 serveess, men til gjengjeld vant hun 82 prosent av poengene etter førsteserven sin.

Eugenie Bouchard (CAN) Petra Kvitova (CZE)
1   Aces 4
2   Double faults 3
35 of 57 = 61 %   1st serves in 28 of 41 = 68 %
16 of 35 = 46 %   1st serve points won 23 of 28 = 82 %
8 of 22 = 36 %   2nd serve points won 5 of 13 = 38 %
107 MPH   Fastest serve 113 MPH
99 MPH   Average 1st serve speed 106 MPH
85 MPH   Average 2nd serve speed 92 MPH
2 of 4 = 50 %   Net points won 11 of 14 = 79 %
1 of 1 = 100 %   Break points won 6 of 13 = 46 %
13 of 41 = 32 %   Receiving points won 33 of 57 = 58 %
8   Winners 28
4   Unforced errors 12
37   Total points won 61

Det er vanskelig å si hvor Kvitova går etter dette. I 2011 klarte hun ikke å leve opp til forventningene. Hun er tre år eldre nå, uten at jeg tror hun kommer til å bli en konstant trussel året rundt. Til det sitter den risikable spillestilen hennes for dypt i henne til at hun kommer til å forandre seg. Til gjengjeld får vi (og hun) kamper som Wimbledon-finalen, hvor alt sitter.

Share

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>

12/07, 2014

Wimbledon 2014: Var dette Roger Federers siste sjanse?

Tennis på tv:
Novak Djokovic – Roger Federer 6-7, 6-4, 7-6, 5-7, 6-4
Finale, Wimbledon 2014

Denne saken handler om WimbledonUngene mine elsker å høre historien om min traumatiske kortspill-opplevelse fra barndommen. Som 11-åring (eller deromkring) var jeg på hyttetur, og som eldste barn fikk jeg være oppe med de voksne et stykke etter leggetid. Jeg hadde lært å spille Spar dame, og kortene ble delt ut. Ved spillets slutt satt jeg gråtende i sofaen, nedbrutt av å komme på soleklar sisteplass.

En helt hverdagslig historie, med et ordinært tap i kortspill som kjerne. Hvorfor liker de å høre denne anekdoten gjenfortalt? Det å bli voksen handler mye om å holde ens egne følelsesutbrudd i sjakk, og det er en naturlig prosess: Vi lever i mindre grad i øyeblikket enn barn gjør. Taper jeg i kortspill i 2014, stikker det ikke så dypt. Og motsatt: Jeg blir ikke overlykkelig om jeg vinnet i kortspill (eller tennis). For barn er det eksotisk at ens foreldre en gang i tiden satt som en oppvridd vaskeklut bare på grunn av et kortspill.

Voksenlivet tar vekk toppene og bunnene i følelsesregisteret, fordi vi ser ting mer i sammenheng. Da jeg så Wimbledon-finalen mellom Federer og Djokovic forrige helg, satt jeg hele tiden med en følelse av at Djokovic skulle vinne.

Bare på ett tidspunkt så det lovende ut: Da Federer tok hjem det fjerde settet, etter en opphenting fra 2-5 som kom helt ut av det blå. Jeg satt ytterst på stolen og begynte å tenke store ting. I begynnelsen av femte sett skar Djokovic grimaser og ristet på høyrefoten. Den gamle Djokovic, han som pleide å trekke seg fra kamper, ville kanskje kastet inn håndkleet her. Den nye Djokovic, som vi har kjent siden 2011, gjør ikke det. Spillerne fulgte hverandre på serve gjennom det femte settet, før Djokovic brøt Federer i det siste gamet. Det var ukarakteristisk spilt av Federer, han rushet gjennom gamet og tapte enkelt. Federer var den piggeste av de to, og servet stødig helt fram til dette siste gamet. Jo lenger kampen hadde vart, desto større sjanser for Federer. Dette visste han selvsagt, og kanskje tenkte han allerede i de baner?

Selv for så rutinerte spillere som Federer og Djokovic tror jeg det mentale spilte inn. Før finalen snakket mange om Federers overbevisende spill mot Raonic og Wawrinka, men disse er helt andre typer enn Djokovic. Ingen av dem gir Federer en så konstant strøm av harde, godt plasserte grunnslag, ei heller beveger de seg så godt som Djokovic gjør.

Djokovic på sin side hadde ikke spilt opp mot sitt beste før finalen. Han kom dit med et visst press (lenge siden han vant en Grand Slam utenfor Australia), men i motsetning til Federer har han framtiden foran seg. Djokovic sitt spill i finalen var på høyde med det han presterte i 2011, og jeg ser ikke hvem som skulle slått ham. Djokovic hadde stort sett overtaket i ballvekslingene, og Federers grunnslaga klarte ikke å gjør livet vanskelig for serberen. Det hjalp ikke at han fortsatte å serve fantastisk, som han gjorde i hele turneringen.

Under kampen og rett etterpå satt skuffelsen over Federers tap hardt i. I stedet for å gråte, tok jeg den voksne varianten. Jeg måtte sjekke statistikken for å se hvordan dette kunne skje. Det ble Federers fall var andreserven, hvor han vant mindre enn halvparten av poengene. NRKs kommentatorer roste Federers backhand, og jeg har sett den dårligere. Men en virkelig trussel mot Djokovic var den ikke. Likevel, Federers tall skulle på papiret slått hvem som helst:

Novak Djokovic (SRB) Roger Federer (SUI)
13   Aces 29
3   Double faults 5
108 of 174 = 62 %   1st serves in 133 of 192 = 69 %
79 of 108 = 73 %   1st serve points won 102 of 133 = 77 %
43 of 66 = 65 %   2nd serve points won 26 of 59 = 44 %
124 MPH   Fastest serve 127 MPH
116 MPH   Average 1st serve speed 115 MPH
92 MPH   Average 2nd serve speed 100 MPH
26 of 35 = 74 %   Net points won 44 of 67 = 66 %
4 of 15 = 27 %   Break points won 3 of 7 = 43 %
64 of 192 = 33 %   Receiving points won 52 of 174 = 30 %
68   Winners 75
27   Unforced errors 29
186   Total points won 180

Så hvor går vi herfra? Det er fristende å kalle dette Federers siste (tapte) sjanse til å vinne en Grand Slam-tittel til. Fysisk sett virker Federer sprek fortsatt, selv om det var merkbart at han er tregere ut til sidene enn for sju-åtte år siden. Federer er i dag en spiller som lever mye på serven sin. Jeg kan vanskelig tro at han vil overleve en kanonade av harde grunnslag fra Murray/Djokovic/Nadal i US Open.

I motsetning til fotball-VM, kommer det nye sjanser hvert år. Neste år er Federer 33, en alder hvor John McEnroe nådde semifinalen i Wimbledon. Hvis McEnroe klarte det, hvorfor skal ikke Federer? Jeg sitter ikke tårevåt i sofaen av Federers tap i Wimbledon, men vet at det kommer nye sjanser. Og at Grigor Dimitrov fort kan slå seg inn i den absolutte verdenstoppen med en tennis som ligner mye på den Federer har gitt oss. All things must pass.

Share

1 kommentar

  1. Liker innledningen på bloggposten! En original vri må jeg si.

    Ellers så var det en spennende finale ja. Det ble snakket etterpå om at Federers mindre vellykkede returspill hadde kostet ham dyrt. Men det som jeg selv synes å legge merke til ved spillet hans, som den store forskjellen fra glansdagene, var den manglende destruktive kraften på forehand-siden. I glansdagene hadde motstanderne stort sett bare én taktikk, og det var å konsekvent å spille mot Federers backhand-side. Når han da greide å vri seg unna og komme i posisjon til å slå en forehand så tenkte man automatisk «NÅ skjer det!», og fra forehanden tryllet han frem de mest usannsynlige vinnerslag. Men i denne matchen så var han ikke i stand til å utspille Djokovic med forehanden. Jeg synes å merke meg påfallende mange konservative slag med god sikkerhet til linjene. Igrunn så har det blitt mer og mer slik de siste årene.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>

03/07, 2014

Ju-djeni-bo-shaar

Denne saken handler om WimbledonEller Eugenie Bouchard som hun heter, det er bare å lære seg navnet enten du skal si det eller skrive det. Hun spilte i dag sin tredje Grand Slam-semifinale av tre mulige i 2014, og det bare 20 år gammel. Hun ser bra ut (alltid en fordel), hun snakker engelsk (det betyr fortsatt mye i en så globalisert verden) og hun vinner kamper. What´s not to like? (Okei, jeg var ikke helt solgt da jeg så Bouchard i French Open, men man diskuterer ikke med suksess. Bouchard har mye av den nå.)

Eugeinie Bouchard (Wikimedia) i kjent posisjon: Nær grunnlinjen, i ferd med å kaste seg over en backhand.

Bouchard slo det andre 2014-fenomenet, Simona Halep, i strake sett i semifinalen. I finalen møter hun en av de halvnye, Petra Kvitova. Store ting ble spådd for Kvitova etter at hun vant Wimbledon i 2011. Det har blitt med glimtene. Kvitova slo landskvinne Lucie Safarova i sin semifinale.

Bouchard og Kvitova har bare møttes én gang før, i fjor. Da vant Kvitova. Spiller hun på sitt beste, er det godt nok til å slå Bouchard. Kvitova minner meg litt om Goran Ivanisevic; høye topper og dype daler, med serven som fremste våpen. Kvitova har flest serveess i turneringen (38), men er ikke blant de 20 beste når det gjelder poeng vunnet etter førsteserven. Hun har også slått en del dobbeltfeil (16).

Og har du sett: Canada har enda en spiller i turneringen i det den nærmer seg klimaks. Milos Raonic skal prøve å gjøre det få har gjort før, nemlig å slå Roger Federer i Wimbledon. Jeg leste et sted at Federer bare har tapt turneringen én gang etter å ha nådd semifinale. Det var i (den noe oppskrytte) finalen mot Rafael Nadal i 2008. Jeg kan ikke helt se for meg at Raonic skal blåse Federer av banen i selveste Wimbledons semifinale, men samtidig: Federer spiller sjelden 6-7 gode kamper på rad, og han kan bli sur hvis han blir herset med. Milos Raonics serve har potensiale til å gjøre det, og da kan det bli en kort kamp.

Den andre semifinalen er også åpen, Grigor Dimitrov mot Novak Djokovic. Dimitrov er god og skapt for gress, men kan han motstå Djokovics konstante press i fem sett? Det gjelder i denne kampen som den forrige: Historien tilsier Djokovic-Federer i finalen, men heller ikke de legendene kan vinne til evig tid. Spådom: En av de unge kommer til å vinne sin semifinale, men jeg vet ikke hvem av dem.

Share

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>

Tennisbloggens 30 siste innlegg