08/11, 2016

1999 i herretennis: Førsteplass på vandring

Da Andy Murray overtok førsteplassen på ATP-rankingen i november, ble det etterfulgt av så mye halloi at det er vanskelig å tenke seg at nye verdensenere en gang var en helt dagligdags ting.

Årsaken heter Novak Djokovic, som hadde hatt førsteplassen sammenhengende i mer enn to år. De siste årene har førsteplassen turnert mellom Federer, Nadal og Djokovic. Den siste før denne trioen var Andy Roddick, som var verdensener til vinteren 2004. At Andy Murray overtar førsteplassen nå bekrefter at merkelappen – klisjévarsel! – «de fire store» om ham og Nadal, Federer og Djokovic er på sin plass.

Det har ikke alltid vært like topptungt. La oss skru klokken tilbake til en annen tid, en uskyldigere tid, en tid hvor 11. september er en dato som alle andre, hvor mobiltelefoner er en ting for de få, hvor platebransjen tjener penger som gras, Apple er en datamygg og den største globale skurken ikke snakker arabisk, men bor i Beograd og heter Slobodan Milosevic.

Velkommen til 1999, et av de mer kaotiske årene i moderne herretennis, hvor førsteplassen på rankingen spratt rundt fra mann til mann:

Året 1999 begynte med at verdensener Pete Sampras holdt seg hjemme fra Australian Open, fordi han hadde overarbeidet seg høsten før i jakten på sin sjette strake sesong på toppen av rankingen. Ingen kronprins var i sikte. Det var faktisk så ille at grufullt kjedelige Alex Corretja kunne blitt verdensener.

Carlos Moya (Wikimedia Commons).

Carlos Moya (Wikimedia Commons).

Likevel klarte ingen å overta førsteplassen før i mars, da tørrpinnen Carlos Moya overtok toppen. Han hadde vunnet French Open sesongen før, men vant ikke en eneste turnering på nesten to år etter den seieren. Men fordi ATP-rankingen baserer seg på de siste 52 ukenes prestasjoner, ble Moya løftet til førsteplassen to uker i mars 1999.

Pete Sampras overtok førsteplassen igjen etter Moyas to uker, før det var duket for enda en fersk verdensener: Russiske Yevgeny Kafelnikov vant Australian Open i 1999, men da han ramlet inn på førsteplass våren 1999 hadde han tapt seks førsterundekamper på rad. Rankingsystemet gir seg merkelige utslag noen ganger, få mer ekstreme enn dette.

Pete Sampras overtok førsteplassen igjen på forsommeren, før Andre Agassi, takket være seier i French Open 1999 og finale i Wimbledon, gjorde comeback på førsteplass. Disse to amerikanerne eide sommeren 1999. Den største kampen som aldri ble spilt, er US Open 1999 mellom Sampras og Agassi – Sampras måtte gi seg tidlig i turneringen på grunn av skade.

Midt i 1999-sommerens deilige duell mellom Sampras og Agassi ble førsteplassen overtatt av…Patrick Rafter, mye takket være seieren hans i US Open 1998. Pete Sampras overtok den igjen i august 1999, før Andre Agassi tok den igjen i september 1999 og beholdt den ut sesongen. Takk og pris. Agassi vant to Grand Slam-turneringer i 1999.

Det var 1999: Fem ulike verdensenere, en sport i et vakuum mellom Pete Sampras´ velmaktsdager og den neste store generasjonen (Hewitt, Federer, Safin, Kuerten), med forglemmelige fyrer som Carlos Moya og Yevgeny Kafelnikov dyttet til topps i mellomtiden. Forståelig nok ble ikke endringene på toppen den gang like mye feiret som Andy Murrays toppklatring, men oftere møtt av hoderisting.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

24/10, 2016

En følelse av solnedgang

Rafael Nadal har trukket seg fra alle turneringer resten av sesongen. Han er ranket 7 i verden for øyeblikket. Roger Federer kommer heller ikke til å spille mer i år. Denne uka var de samlet på Mallorca, hvor Nadal åpnet tennisskole.

De to spillerne som har definert de siste ti årene i herretennis nærmer seg slutten av karrieren. Novak Djokovic er fortsatt verdensener, men har vist tegn til slitasje – ikke minst mentalt – etter seieren i French Open på forsommeren.

Fem spillere har allerede kvalifisert seg til ATP-sluttspillet i London, hvor verdens åtte beste får delta: Djokovic, Murray, Wawrinka, Raonic og Nishikori. Raonic er yngst av disse, 25 år gammel. Av yngre spillere har Dominic Thiem (23) best sjanse på London-billett, og det hadde vært bra for sporten om han klarte det. Hvor mange der ute kan med hånden på hjertet si at de brenner etter å se Tomas Berdych enda en gang?

Rafael Nadal vant to grusturneringer i april, men har ellers vært plaget av skader. Han ble 30 i år, og en kikk på karrieren hans viser at de beste årene ligger et stykke tilbake.

2005-sesongen hans er noe av det tøffeste jeg har sett. Nadal var 19 år og pløyde gjennom grussesongen, hans vant åtte titler på det underlaget. Med piratbukser, glinsende biceps og en rått overskrudd forehand var Nadal noe for seg selv.

Like imponerende var 2013-sesongen. Her er Nadals karriere, år for år:

Rafael Nadals titler gjennom karrieren

Nadal denne uka:

“Neither Roger or I have forgotten the way to play tennis,” said Nadal, “and we are working to get back to the highest level.”

Nadal har gjort gode comeback før. Klarer han det igjen – i form av Grand Slam-triumfer – vil det kanskje være hans største prestasjon. Pilene har pekt jevnt nedover de tre siste årene, men samtidig vil en skadefri Nadal alltid være en vinnerkandidat i French Open.

Men å tro at han skal passere Roger Federers 17 Grand Slam-titler (Nadal har 14), virker urealistisk nå.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

12/10, 2016

Noen opplevelser blir bare gode hvis man har slitt for dem, selv om snarveiene er åpenbare. (Dette er egentlig en utstyrstest, bare vent og se.)

Jeg legger vekk ca 1/4 av bøkene jeg begynner på. Hyllene mine (og biblioteket) har rikelig med vitnesbyrd om min troløse lesernatur.

Zen og kunsten å vedlikeholde en motorsykkel

Zen og kunsten å vedlikeholde en motorsykkel

En slik bok er Zen og kunsten å vedlike­holde en motorsykkel, en av 1970-årenes klassikere. Jeg husker ikke helt hvorfor jeg avbrøt den, men jeg ble minnet på boken igjen i vår. Da holdt John Peter Hernes bokprat på Sølvberget, hvor jeg jobber. Han oppsummerte den røde tråden i Zen… slik (jeg tar det etter hukomm­elsen): Boken handler om gleden ved å kjenne tingene sine til bunns, slik at man er i stand til å forstå hvordan de fungerer – og dermed også kan repareres. Jeg skal lese den i løpet av høsten.

En slik livsfilosofi lar seg selvsagt ikke forene med et moderne liv, i alle fall ikke fullt ut. Fremmedgjøring er en negativt ladet klisjé som beskriver det helt opplagte i at ingen mennesker kan skjønne hvordan de ørsmå tannhjulene i både flatskjermer, den global­iserte markeds­økonomien, Linux, internettet, Gore-Tex OG klima­­kvote­ordningen fungerer. Det beste vi kan håpe på er å skjønne grunnprinsippene, og kanskje dybden i noen få av dem.

Da 1990-tallsironien var på sitt kraftigste, ca. 1996, kom den såkalte easy listening-bølgen. Med ironiske ører begynte folk å høre på popjazza versjoner av kjente sanger. Den fremste eksponenten var Mike Flowers Pops, mest kjent for coverversjonen av Oasis´ Wonderwall. Jeg tror at jeg kjøpte samlealbum med easy listening-klassikere omtrent samtidig (jeg var ung og lett påvirkelig!), med tittelen Make it easy on yourself.

Vi gjør det lett for oss selv hele tiden. Bare virkelige selvplagere prøver å komme til bunns i alt. Likevel tror jeg vi alle har områder hvor vi lemper sekken fullere av stein enn vi hadde behøvd. Felt hvor vi frivillig streber etter en opplevelse med minst mulig staffasje, hvor sammenhengen mellom innsats og resultat er lett å se, hvor vi velger å gå gjennom krattskogen i stedet for å ta snarveier.

Det er vitset mye de siste årene om folks hang til scrapbooking, ølbrygging og oppussing. Jeg tror alt dette handler mest om å få til noe lett målbart selv. Det enkleste er selvsagt å sende bildene inn digitalt og få fotobok i posten, å kjøpe øl i butikken og betale folk for å fikse huset.

Men fordi vi trenger å se helt fysiske, konkrete resultater av arbeid vi legger ned. Når mange av oss har jobber hvor det kan være vanskelig, velger vi av og til alternativt. Jeg tror det er derfor analog film, fjellturer, akustiske gitarer og seilbåter aldri kommer til å forsvinne helt. Andre kjøper en gammel bil de skrur på, eller blir sykkelfiksere i kjelleren. Noen finner glede i å hardkode en nettside helt fra <html><head><title>Hjemmeside</title></head> og nedover, selv om du ikke trenger å kunne det minste kodespråk for å starte blogg.

Valgene og tingene vi omgir oss med vi tar forteller omverden hvem vi er, men like mye hvem vi ønsker å framstå som og på hvilke felter vi ønsker å vise oss som grundige, dyptloddende.

Jeg ville lenge være en fyr som tok analoge bilder, og har kasser med gammelt Nikon-utstyr på loftet. Men resten av verden gikk videre, film og framkalling ble dyrt og SÅ viktig var det tross alt ikke for meg å ta de dyrebare filmbildene mine når det kom til stykket. Nå har jeg gjort det enkelt for meg selv, og tar bilder med mobilen, som sikkerhetskopierer dem til Google Photos. (Bildene av fuglene i Bergen og av nesa under er begge tatt av meg med Nikkormat FT2 i 2006.)

Lesere av denne bloggen vil huske at jeg i fjor kjøpte en tennisracket. Ny, men gammel modell: Wilson Pro Staff 6.0 85 kom på markedet tidlig på 1980-tallet. Trengte jeg ny racket? Kanskje. Var dette den racketen jeg trengte? Kanskje ikke.

Etter åtte måneders testing (som er lite i denne bloggens verden) kan jeg si dette: Det er en kravstor racket, på grensen til det demoniske, langt forbi det pedantiske. Men det gjør ingenting, for kjøpet av den gamle Wilson-modellen er et åpenlyst forsøk på å bli noe jeg ikke er, men har lyst å være.

Wilson Pro Staff 85 6.0

Racketen er tung, med mesteparten av vekten i håndtaket og med lite sweetspot. Den ble brukt av folk som Pete Sampras og Roger Federer. De skaper sin egen kraft og treffer midt i ramma hver gang. For en amatør som meg er det egentlig bare tull å spille med denne racketen. Problemet er bare at jeg så gjerne vil være en spiller som trenger en sånn racket. For å få noe som helst kraft i ballen krever racketen at jeg gjør alt riktig: At jeg ser på ballen, tar racketen tidlig tilbake, vrir overkroppen, flytter vekten til bakfoten, holder blikket helt stødig på ballen, svinger racketen utvungent framover, treffer ballen på nøyaktig rett sted og fullfører kroppens rotasjon (sånn cirka).

Hvis bare så mye som ett av leddene i denne lange kjeden svikter? Plonk. Ballen i nettet. Eller såvidt over, kraftløst. Spesielt server og enhåndsbackhand med denne racketen er seig materie, hvor ingenting kommer gratis.

For å få fullt utbytte av denne racketen bør jeg egentlig begynne et nytt og bedre liv: Et liv hvor jeg trener på korte sprinter (racketen krever at jeg er tidlig i posisjon), et liv hvor jeg tar armhevninger (for at den ikke skal virke så tung), et liv hvor jeg er hundre prosent konsentrert på banen (jeg kan ikke ta øynene av ballen et mikrosekund).

Jeg kunne gjort det enklere for meg selv, og spilt med en racket som var lettere, hadde større hode og gjerne mer hammer-aktig vektfordeling. Samtidig tror jeg ikke det ville føltes like tilfredsstillende å slå en god forehand da, hvis jeg visste at moderne racket-teknologi hadde latt meg slippe unna med et halvgodt treff, slurvete fotarbeid og halvgod svinging av racket. Noen opplevelser blir bare gode hvis man har slitt for dem, selv om snarveiene er åpenbare.

1 kommentar

  1. Einar Bjørshol

    Veldig fin og personlig tekst. Hadde stor glede av å lese den.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

05/10, 2016

Grand Slam-titler og alder – etter sesongen 2016 (herrer)

Novak Djokovic (Wikimedia)

Novak Djokovic (Wikimedia)

Etter sommerens French Open virket det sannsynlig at Novak Djokovic kunne klare det ingen andre menn har gjort før: Å vinne alle de fire Grand Slam-turneringene OG gull i OL i samme sesong. Jeg mener å huske at Serena Williams var temmelig sikker på at det var godt innenfor serberens rekkevidde, men finner ikke intervjuet i farten.

Djokovic vant Australian Open og French Open overbevisende. Men sesongen er lang og Djokovic litt utladet etter omsider å ha vunnet i Paris. I Wimbledon tapte han i fire sett mot Sam Querrey, i OL tapte han i første runde mot Del Potro og nesten-sommeren sluttet med finaletapet i US Open mot Stan Wawrinka. Ingen av tapene var pinlige eller katastrofale i seg selv, men de bremset Djokovics jakt på Nadal og Federer. De har henholdsvis 14 og 17 Grand Slam-titler, og det ser ikke ut som de får så mange flere.

Hvor går veien videre for Djokovic? Han blir 30 neste år, og har fortsatt god tid på seg til å overgå Federers 17 GS-titler, selv om også Djokovic må merke alderen etter hvert. Hans trøst er som før at det ikke står en horde med ungfoler og pruster i manesjen. Tapene hans i sommer kom mot spillere på hans egen alder.

Her er oversikten over aktive spillere med mer enn én Grand Slam-tittel i single, og når i karrieren de vant dem. Legg merke til Wawrinka nede til høyre, som har vunnet én i året tre år på rad. Tøft. (Klikk på bildet for større versjon.)

Grand Slam-titler og alder

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

03/10, 2016

En serie mislykkede skokjøp (og en hyllest til Nike)

Tennissko fra 2003Jeg er en elendig skokjøper, i alle uttrykkets betydninger. Som så ofte ellers er det et utslag av at man får som fortjent.

I skobutikken møtes mange negative drifter i meg, og utfallet blir deretter. Jeg sier at jeg ikke bryr meg mye om hva jeg har på beina. Sko? Overfladisk tull! Samtidig må jeg forholde meg til sko, for jeg liker ikke å gå barbeint. Når jeg åtte timer hver dag skal ha ting på beina, burde jeg selvsagt lagt vekk den tåpelige «jeg bryr meg ikke om sko»-innstillingen. Timeprisen for et par hverdagssko er egentlig veldig lav, nesten samme hva de koster.

I stedet utsetter jeg alle skokjøp så lenge jeg kan. Når det til sist presser seg fram, minner resultatet om et mislykket geriljaangrep: Uklart mål, uvillig soldat, rask aksjon, sløsing med ammunisjon (penger) og viktigst av alt: Oppdrag mislykket. Jeg kommer kanskje ut med et par sko (noen ganger flere, utrolig nok). Som regel er de elendige på beina.

Kanskje tenker du nå at jeg sikkert har spesielle føtter med dertil behov. Tvert imot, med mine 43-bein er jeg midt på treet. Det som likevel skjer, er at jeg kjøper sko som sitter dårlig, gjerne på flere måter i en og samme sko. Uvilligheten mot å bruke tid i skobutikken gjør at vurderingsevnen kobler seg av i det jeg tusler inn der.

Samtidig er det umulig å vite hvordan et skopar vil oppføre seg over tid. Vil de utvide seg? Hvor vil de stramme mer og hvor vil de gi etter? Prøver jeg noen som passer sånn halvveis, og ikke koster all verden, slenger jeg kortet på Visa-automaten og priser meg lykkelig over at jeg snart kan bruke tiden på noe mer fornuftig (som å sjekke Facebook).

De første dårlige skoene jeg kan huske, var et par mørkebrune støvletter med rysjer på sidene. Jeg var fem-seks år, og kjente at paret de hadde i butikken var altfor små, men det var en smerte jeg var villig til å utholde for litt barnehage-kred blant kamerater som leste Sølvpilen. Jeg har hatt for små småsko. For noen år siden kjøpte jeg et par Adidas-sko (dyre!) som både var stramme over vristen og løse på hælen. Jeg har løpt på Löplabbets tredemølle og blitt analysert med kamera og spesialistøyne, og likevel kommet ut med løpesko som var et halvt nummer for små. Jeg har et par fotballsko som må ha ekstra såle og fotballsokker (hvorfor er de så mye tjukkere enn alle andre?) for ikke å falle av når jeg skyter. Jeg har hatt fotballsko som satt så godt på foten at tærne mine gnagde hverandre til blods etter én time. Vinterskoene mine er for små (de er av skinn, jeg trodde de ville utvide seg!). Og så videre.

Jeg finner en viss trøst i at Martina Hingis, som i likhet med alle toppspillere har spesialdesignede sko til akkurat sin fot, saksøkte Sergio Tacchini fordi hun mente at skoene deres ødela føttene hennes! (Saken ble løst utenfor offentlighet.)

Men dette er en glad-artikkel, tross alt. Du kan tenke på dette som en forbrukertest slik forbrukertester bør være. Ulempen med tradisjonelle anmeldelser av idrettsutstyr er at bruksperioden glatt overgår salgsperioden. Filmen Boyhood hadde slagordet «12 years in the making». Vel, move over, Boyhood, denne forbrukertesten er «13 years in the making»:

I 2003 var jeg i København. Der kjøpte jeg sikkert noe vintage Nikon-kamerautstyr som ligger på loftet nå. Viktigere: Jeg kjøpte tennissko. De ser jeg hver dag.

Jeg er ikke en person som elsker klærne mine. Utenom disse skoene.

Modellnavnet finner jeg ikke noe sted på skoen. Sålene er nesten slitt gjennom under storetærne, det tyter ut en slags gul fyllmasse på sidene og de er selvsagt ikke like blendende hvite som opprinnelig. Du kan selv tenke deg hvordan de lukter.

Det var Adidas som lanserte slagordet Feet you wear, men det er Nike som gjør det i praksis. I alle fall for mine bein. Etter 13 år gir skoene fortsatt stabilitet og passer perfekt: Jeg merker at tærne tøtsjer borti innerkantene, men ikke så mye at det er ubehagelig. Skoene er mer som et ekstra ledd på kroppen enn de er et stykke tøy og gummi.

20161003_181101

1.oktober sprang jeg Sandnes halvmaraton i et annet par Nike-sko, kjøpt på Löplabbet i 2009. De heter Footbridge et eller annet, og selges selvsagt ikke lenger (har sjekka litt rundt på nettet). Jeg har løpt to maraton og ganske mange kilometer med dem. Dempingen har selvsagt forsvunnet fra dem for lenge siden, men det er helt underordnet. Som med tennisskoene er joggeskoene like mye en partner, et ritual i det å bli klar for dyst. Det finnes helt sikkert mye bedre modeller på markedet i dag, men erfaringen har vist at jeg bør holde på de få gode skoene jeg har helt til de dauer.

Det fine med både tennisskoene og løpeskoene er at forfallet begynte for en del år siden, men skoene holder stand. Tenk deg en AFP-mann/kvinne: De får et gammel-stempel ganske tidlig (i skoenes tilfelle hull, manglende sålestykker osv.), men har mye å gi i mange år fortsatt.

Det vil si; jeg har kjøpt nye tennissko, for de gamle er nå så nedslitt at de sklir mer enn de gir foten feste. Grus pipler inn mellom tærne. Jeg har spart de nye skoene til innesesongen. De har store sko å fylle, for å ta tilbake den metaforen.

Pete Sampras kjøpte en gang en helt haug med Wilson Pro Staff 85 6.0, det partiet av denne som ble produsert på St. Vincent. Han var millionær, og visste at det var den racketen han skulle spille med, ferdig med den saken. Like greit å bunkre opp.

Hadde jeg vært en promille så rik som Pete Sampras, ville jeg selvsagt betalt Nike for å lage et lite parti av mine nåværende joggesko og tennissko, og brukt dem til evig tid.

(Hvis noen skulle være i tvil: Dette innlegget er selvsagt ikke sponset av Nike eller initiert av dem på noen måte.)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

25/09, 2016

Finnes det noen mer spennende spiller enn Stan Wawrinka?

Svaret på overskrifter med retoriske ja/nei-spørsmål er alltid nei.

Wawrinka backhand

Uten Stan Wawrinka hadde de siste tre årenes tennis vært mye kjedeligere. For hva har vi hatt de siste årene? Novak Djokovic fullstendig dominerende, Nadal og Federer som flyr stadig lavere på vei mot karrierepunktum, Andy Murrays solide, men litt blodfattige tennis og en hel del stabile, men på ingen måte Grand Slam-vinnende folk.

Og Stan Wawrinka. I US Open vant han sin tredje Grand Slam-tittel på tre år. Ikke mange andre har klart det.

I alle de tre turneringene han vant, slo han Novak Djokovic, vår tids dominerende spiller. Én gang i kvartfinalen (Australian Open 2014), to ganger i finalen (French Open 2015, US Open 2016). Dette skjedde parallellt med at Djokovic lekte seg med Roger Federer de gangene Federer og Djokovic møttes i Grand Slam-sammenheng. Uansett hvor gode venner Federer og Wawrinka måtte være, svir det nok litt for Federer.

Ta en kikk på settsifrene i GS-finalene Wawrinka har vunnet. Wawrinka spilte mot en skadet Nadal i 2014-finalen. I 2015 og 2016 tapte han første sett mot verdensener Djokovic, men snudde kampene. Det mest imponerende ved Wawrinka er hvor sterk han er blitt i hodet de siste årene. (Grand Slam-CV-en hans var lenge elendig.)

Australian Open 2014 Wawrinka – Nadal 6-3, 6-2, 3-6, 6-3
French Open 2015 Wawrinka – Djokovic  4–6, 6–4, 6–3, 6–4
US Open 2016 Wawrinka – Djokovic 6–7(1–7), 6–4, 7–5, 6–3

Alle storheter trenger sin motpol, og Wawrinka har blitt en stein i skoen for Djokovic. Fun fact: Wawrinka har slått Djokovic i to Grand Slam-finaler, Federer har bare gjort det én gang.

Jeg blir alltid sittende litt forundret når jeg ser Wawrinka spille. Han ser ikke særlig rask ut, og har ikke den typiske tenniskroppen (mer midtstopper i fotball, ville jeg sagt). Serven hans er god, men ganske stiv i utførelsen, synes jeg.

Alt dette viskes vekk av Wawrinkas backhand, som er det stiligste slaget i dagens herretennis. Der Federer kan låses fast i backhandhjørnet, er Wawrinkas backhand et våpen.

En av de mange tingene å like ved Wawrinka er hans ustabilitet. Alle epoker trenger sine jokere. De som ikke vinner alt, men som både kan vinne turneringen og ryke ut tidlig. Yevegny Kafelnikov. Michael Stich. Hana Mandlikova. Da han vant US Open i høst, måtte Wawrinka redde matchball mot Dan Evans i tredje runde.

Wawrinka mangler faktisk bare Wimbledon, så har han alle de fire Grand Slam-titlene. Hvem hadde trodd det for tre år siden? Han har på tampen av karrieren blitt en av de mentalt sterkeste spillerne på touren. ATP oppsummerer US Open-finalen slik:

At the end of the night, Wawrinka won just one more point (144-143) than Djokovic, but he ultimately owned the baseline, stood tall on break points, and kept his head clear when a raucous New York crowd primarily showed their support for the World No. 1.

 

1 kommentar

  1. Veldig bra innlegg, og jeg er enig med deg; synes allerede at Djokovic’ dominans er så omfattende og forutsigbar at herretennisen har blitt en del kjedeligere de siste årene. Og finalene mellom Djokovic og Murray er noe av det traurigste… Takk og lov for en angrepsspiller som Wawrinka!

    Det slår meg at forrige generasjon hadde flere slike jokere som kunne gå til topps eller ryke ut tidlig. Tenker da særlig på Marat Safin, men også Fernando González kunne slå hvem som helst av banen (selv om han aldri vant en Slam, dessverre). Savner flere slike som dem.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

17/08, 2016

To veier til 22 Grand Slam-titler

Steffi Graf

Steffi Graf i Wimbledon 2009 (Wikimedia Commons).

OL-tennisen er slutt, og spillerne havner inn i den faste rytmen igjen. Når US Open begynner om noen uker, handler mye om Serena Williams, og hennes jakt på nye rekorder. Hun har allerede tangert Steffi Grafs 22 Grand Slam-titler, som er mest i moderne tid.

Serena er ikke like utilnærmelig som før, men slik det ser ut nå, blir jeg mer overrasket om hun ikke bryter 22-grensen enn om hun klarer det.

Steffi Graf vant sin siste slam i 1999, mot Martina Hingis i en meget minneverdig finale i Paris (YouTube). Rett etter at hun hadde vunnet nummer 22, kom spørsmålene om Margaret Court Smiths rekord på 24 singletitler var neste mål. Før den melodien kom skikkelig i gang, la i stedet Graf opp, midt på sommeren 1999, sluttkjørt og uten mer å bevise.

Både Serena Williams og Steffi Graf vant sine første Grand Slam-titler året de fylte 18. Begge var barnestjerner som tidlig kom i medienes søkelys. Likevel tok karrierene deres forskjellige retninger. Graf tok de fleste av sine Grand Slam-titler i årene 1988-96, mens Serena har vunnet ni Grand Slam-titler i 30-årene.

Da Graf la opp, skrev mange om prøvelsene hun ble satt på utenfor banen, og hvordan de slet på henne. Det har aldri vært stille rundt Serena Williams heller, uten at det ser ut til å gnage henne ned.

I dokumentaren om Serena som ble vist på NRK i sommer, er det en scene hvor hun venter på å motta en pris. Kameraet følger henne backstage. Et sted i introduksjonen sier speakeren (og dette tar jeg fra hukommelsen) noe sånt som at hun endte året som nummer 1 i verden i 2002, og igjen i 2009. Til dette himler Serena med øynene og spør ut i lufta «hva gjorde jeg i alle årene mellom»? I de statistisk sett beste årene for tennisspillere flatet Serenas karriere ut av ulike grunner, men hun omskriver fortsatt reglene for hva spillere i 30-årene kan få til.

Her er Williams og Graf sine veier til 22 Grand Slam-titler:

Serena Williams og Steffi Graf
Og ja, her er Serena mot Graf i 1999. Serena skriker mindre i 2016.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

27/07, 2016

Skulle ikke vi to bli gamle sammen?

Roger Federer (Wikimedia Commons).

Ute? For resten av sesongen? Det var ikke sånn jeg hadde sett for meg de nært forestående runde og halvrunde bursdagene til meg og Roger Federer. Vi skulle spilt tennis, masse tennis resten av året. Han verden rundt, jeg stort sett i Stavanger.

Han blir 35 år den 8. august. Samme dag blir jeg 40, og jeg føler meg, bank i nettet, lett og fin i kroppen. Det gjør ikke Federer.

Sveitseren har en nesten skadefri karriere bak seg, men i år har han spilt lite, etter skader i rygg og kne. Naivt nok trodde jeg at Federer ville bli den første tennisspilleren på sitt nivå til å spille godt inn i siste halvdel av 30-årene uten å la seg merke av det. Som Tom Cruise sier i Vanilla sky: «Isn’t that what being young is about, believing secretly that you would be the one person in the history of man that would live forever?»

Federers karriere kommer ikke til å vare evig, som 2016 har vært en konstant påminnelse om. Alle større nyhetsredaksjoner har nekrologer for gamle celebriteter og samfunnsstøtter liggende på katalog klar til bruk den dagen de trengs. Jo eldre tennisspillere blir, desto oftere trekkes alderen inn i artiklene om dem – som naturlig er. Når Federer etter en skadeplaget sesong melder at han ikke skal spille mer i 2016, er det fristende å skrive den store oppsummeringen av karrieren hans og takke for alle minnene.

Vi kommer neppe til å se Federer prøve å spille en full sesong på touren igjen. Han er blitt mer og mer selektiv i spilleplanen sin de siste sesongene. Når  – ikke hvis, det har han selv sagt! – Federer kommer tilbake i 2017, tipper jeg han vil satse alt på noen få turneringer. Wimbledon er den eneste av Grand Slam-turneringene han har en realistisk sjanse til å vinne, slik jeg ser det. Andre grunner til å holde det gående tror jeg ikke han egentlig har. Fordelen med det er at han kan forlenge karrieren ved å belaste kroppen mindre. Men det å prikke inn formen til noen få turneringer er enklere sagt enn gjort, for Federer vil miste viktig konkurransetrening. Serena Williams kan komme «kald» inn og vinne turneringer på WTA-touren, men Federer kan ikke det på herresiden. Federers ranking kommer til å falle kraftig, noe som betyr tøff motstand tidlig i turneringene han velger å spille.

Livet slutter ikke ved 35, heller ikke for profesjonelle tennisspillere. Jeg fortsetter. Roger fortsetter. I 2017.

Andre Agassi, 36 år gammel mot Marcos Baghdatis:

Og selvsagt, 39 (!) år gamle Jimmy Connors:

Under: Björn Borg (20) mot et av Federers forbilder, Rod Laver (38).

1 kommentar

  1. Roger federer the legend in tennis and the idle for all the young tennis players. He always playing perfect as we all expect by him. Wish you all the best for future:)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

09/06, 2016

Federer slo Fritz på middels dag

Tennis på tv:
Roger Federer – Taylor Fritz 6-4, 5-7, 6-4
Åttendelsfinale, Stuttgart

Selv om jeg prøver å unngå det, begynner Frank Sinatra å småsynge i hodet mitt når jeg ser Roger Federer på banen nå for tiden: «And now, the end is near…»

Federer selv sier at slutten ligger langt fram. Likevel, når en 34-årig spiller har hatt to skader denne sesongen, og knapt spilt turneringer, er det lov å tenke at ting tar slutt til slutt. Selv for Roger Federer.

Mot Taylor Fritz, en av de unge gode, var Federer tydelig ute av kamptrening. Da jeg slo på Eurosport 2, tok det bare et halvt minutt før kommentatorene (britiske) kastet ut kampens første «genius!». Federer hadde plukket opp en halvvolley ved servelinjen sin og lagt den død midt i Fritz´ serverute. Fint, men guddommelig var det ikke. Men det er noe med Federers posisjon som gjør at kommentatorene synes de må gi på litt ekstra.

Federer var ikke fantastisk på noen måter i denne kampen, men han vant likevel. Det er dette jeg liker med grastennis: Sett og kamper kan bli vunnet ganske ufortjent, og det mentale spiller en viktigere rolle enn på andre dekker. Federer hadde gode sjanser i slutten av andre sett, men klarte ikke å ta vare på dem. I stedet overtok Fritz mer og mer, og holdt servegamene sine enklest gjennom hele det siste settet. På 4-4 hadde Federer litt flaks med et par slag som gikk akkurat på hans side av strekene, og servet hjem kampen til 6-4.

Fritz? Han har spillet til å gjøre det godt i Wimbledon. Forehanden virker bedre enn sist jeg så ham, og serven sitter også. Forskjellen mellom ham og Federer i denne kampen var det mentale i slutten av tredje sett. Fritz har et stødig pokerfjes, men viste litt frustrasjon i nest siste game lenge før han hadde grunn til det. Han ledet 40-15 i egen serve, og hadde overtaket i spill og sjanser. Federer kom seg litt heldig inn i gamet etter det, og lempet alt tilbake midt i banen. En mer rutinert spiller ville straffet Federers passivitet, men Fritz ble i stedet stresset av det.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

08/06, 2016

Grand Slam-tittel nummer 12 for Djokovic

Novak Djokovic i 2011 (Wikimedia Commons).

Etter helgens seier i French Open kan vi ta fram et nytt sett med begreper når vi snakker om serbiske Novak Djokovic. Han er ikke tidenes største herrespiller, men er på god vei til å bli det.

For hvem kan stanse ham? Federer synger på siste verset, og Nadal traller på den samme visa. Andy Murray taper alle viktige kamper mot Djokovic og de to neste generasjoneene har hittil ikke klart å hoste opp noen skikkelige motstandere for Djokovic.

Igjen: Vi lever i tennisens gullalder. Vi har tre aktive spillere med mer enn ti Grand Slam-titler hver. Det kommer neppe til å skje igjen på en god stund den dagen Djokovic, Nadal og Federer legger opp.

Oversikten inneholder bare navn på spillere med titler siden 1968, da delingen mellom proff- og amatørspillere ble opphevet. Aktive spillere i rødt. Gi beskjed om du ser noen feil.
A = Australian Open
F = French Open (Roland Garros)
W = Wimbledon
U = US Open
Titler Navn Nasj. Vinnerår A F W U
17 Roger Federer Sveits 2003-12 4 1 7 5
14 Rafael Nadal Spania 2005-14 1 9 2 2
Pete Sampras USA 1990-02 2 7 5
12 Novak Djokovic Serbia 2008-16 6 1 3 2
11 Björn Borg Sverige 1974-81 6 5
Rod Laver* Australia 1960-69 3 2 4 2
8 Andre Agassi USA 1992-03 4 1 1 2
Jimmy Connors USA 1974-83 1 2 5
Ivan Lendl USA 1984-90 2 3 3
Ken Rosewall** Australia 1953-72 4 2 2
7 John McEnroe USA 1979-84 3 4
John Newcombe*** Australia 1967-75 2 3 2
Mats Wilander Sverige 1982-88 3 3 1
6 Boris Becker Tyskland 1985-96 2 3 1
Stefan Edberg Sverige 1985-92 2 2 2
4 Jim Courier USA 1991-93 2 2
Guillermo Vilas Argentina 1977-79 2 1 1
3 Arthur Ashe USA 1968-75 1 1 1
Gustavo Kuerten Brasil 1997-01 3
2 Andy Murray Storbritannia 2012-13 1 1
Stan Wawrinka Sveits 2014-15 1 1
Sergi Bruguera Spania 1993-94 2
Lleyton Hewitt Australia 2001-02 1 1
Yevgeny Kafelnikov Russland 1996-99 1 1
Johan Kriek USA 1981-82 2
Ilie Nastase Romania 1972-73 1 1
Patrick Rafter Australia 1997-98 2
Marat Safin Russland 2000-05 1 1
Stan Smith USA 1971-72 1 1
1 Marin Cilic Kroatia 2014 1
Juan M. Del Potro Argentina 2009 1
Pat Cash Australia 1987 1
Michael Chang USA 1989 1
Albert Costa Spania 2002 1
Mark Edmondson Australia 1976 1
Juan Carlos Ferrero Spania 2003 1
Vitas Gerulaitis USA 1977 1
Gaston Gaudio Argentina 2004 1
Andres Gimeno Spania 1972 1
Andrez Gomez Ecuador 1990 1
Goran Ivanisevic Kroatia 2001 1
Thomas Johansson Sverige 2002 1
Petr Korda Tsjekkia 1998 1
Richard Krajicek Nederland 1996 1
Carlos Moya Spania 1998 1
Thomas Muster Østerrike 1995 1
Yannick Noah Frankrike 1983 1
Manuel Orantes Spania 1975 1
Adriano Panatta Italia 1976 1
Andy Roddick USA 2003 1
Michael Stich Tyskland 1991 1
Roscoe Tanner USA 1977 1
Brian Teacher USA 1980 1
*Rod Laver vant seks av sine titler før 1968, fem etter – totalt 11.**Ken Rosewall vant fire av sine titler før 1968, fire etter – totalt 8.***John Newcombe vant to av sine titler før 1968, fem etter – totalt 7.

2 kommentarer

  1. Djokovic har vel 6 Australian Open-titler (08, 11, 12, 13, 15 og 16)?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

05/06, 2016

«Love me, love me, say that you love me…»

Novak Djokovic (Wikimedia Commons).

Novak Djokovic er en mer interessant verdensener enn noen før ham. Ikke for den gjennomsnittlig interesserte sports­fan, men for alle som følger med på tennis. Spillet hans er vanskelig­ere å fange essensen av enn for de fleste som kom før ham.

Da snakker jeg ikke om alle verdens­enere, men om de som domi­nerte touren i sin tid og som du ser for deg på banen når jeg skriver navnene deres her: Sampras (du ser for deg serven), Borg (stødig­heten), McEnroe (feelingen), Connors (aggressiv­iteten), Lendl (fore­handen), Nadal (fore­handen) og Federer (kunst­slagene).

Djokovic? Bildet jeg ser for meg er ikke en situasjon i spillet, men en gest mellom poengene: Djokovic som sent i en kamp ber publikum om støtte, ved å vifte begge armene oppover. Han har gjort det flere ganger mot Federer, og i siste game av Roland Garros-finalen mot Murray i dag. Det er noe sårt over dette, når verdens beste tennisspiller ikke synes, tross sin briljans, at han blir verdsatt høyt nok av publikum.

Jeg leser ikke noen hån eller ironi inn i Djokovics appell til tribunene, bare en mild forundring. Han vinner, han oppfører seg bra, han er en god ambassadør og verdens beste, men det klikker liksom ikke mellom ham og publikum. Skyldes det mangel på signatur, som spillerne i avsnittet over har? Djokovics signatur er at han ikke har svakheter, men det sjarmerer kanskje ikke gjennomsnittstilskueren.

For verdens tennisanalytikere må derimot serberen være gøy å grave seg ned i. Spillestilen hans skiller seg lite fra resten av ATP-touren. Tohåndsbackhand, gode returer, raske bein og kjemping om hver ball. Djokovic gjør dette bedre enn alle andre, men SÅ mye bedre – han har nå vunnet fire Grand Slam-titler på rad – ser det ikke ut for oss som ser det på tv. Det mentale spiller selvsagt en viss rolle. Djokovic er den klart beste i avgjørende situasjoner, bare kikk på statistikken. (Han er også best i returspillet.)

Federer har som regel lav prosent førsteserver mot Djokovic, sannsynligvis fordi han vet at han må serve fabelaktig for å ha en sjanse. Murray havnet i samme felle i dag. Daily Telegraph:

A rate of 50 per cent is below par, whereas to beat the best returner in tennis history Murray had to have a lights-out serving day. His second serve, predictably, got munched, with a winning percentage of just 41 per cent to Djokovic’s 59 per cent.

Men likevel. Jeg føler at det fortsatt er sider av Djokovics storhet som ikke er godt nok belyst. Hvilke tennistekniske ferdigheter gjør Djokovic til den beste returspilleren i verden (det må vel handle om mer enn det rent mentale)?

Her er en annen analyse av finalen. Jeg så bare slutten av kampen, og årets French Open ble offer for travelt familieliv og diverse deadline.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

18/05, 2016

De nest beste er også fantastiske

I et annet liv skal jeg tilbringe 17. mai i Paris for å se på tennis. Kvalifiseringen til French Open har begynt, et deilig koldtbord for tennisfolk.

Kvalifiseringen?, spør du ivrig. Ja, det er 128 plasser i dame- og herreklassen i Grand Slam-turneringene. En håndfull av disse blir gitt til spillere som klarer å kvalifisere seg inn ved å vinne kamper før turneringen. Det deles også ut wild cards (gratisplasser) som arrangøren gir til spillere som de liker ekstra godt. Eller som de har spesielt stor tro på. Eller som bare er så heldige at de kommer fra arrangørlandet.

Kvalifiseringen er kul fordi

a) kvaliken byr på ukjente spillere som kommer til å bli store navn om noen år.

b) billetten koster bare 20 euro, altså en promille av det du ville brukt på en dag i Paris uansett.

c) den har som regel god plass, altså at du kan komme tett på spillerne.

d) de beste spillerne er også inne på stadionområdet, og du kan se dem trene på nært hold. En av mine store tennisopplevelser var å se Carlos Moya (vinner av turneringen i 1998) trene. FOR en forehand den mannen hadde. Himmelhøy, bitende overskru og full kontroll.

Hvem spiller kvalifisering i år? Du må være over snittet interessert for å kjenne igjen navnene, men hvis du er det, setter du pris på å kunne se Henri Laaksonen (finsk-sveitsisk vidunderbarn som ikke har slått helt gjennom ennå), Radek Stepanek (elegant som få, Davis Cup-vinner), Steve Darcis (Belgia!), Sergiy Stakhovsky (slo Federer i Wimbledon 2013), Aleksandr Nedovyesov og Andrey Golubev (solide for Kasakhstan i Davis Cup). Og på kvinnesiden: Sorana Cirstea fra Romania, Kaia Kanepi fra Estland (fire titler i karrieren), veteranen Daniela Hantuchova og Melanie Oudin (kvartfinalist i US Open 2009). Alle har spilt på verdens største arenaer, men i Paris spiller de akkurat nå på de minste banene Roland Garros-anlegget tilbyr. Brutal sport, tennis.

Sergiy Stakhovsky (Wikimedia).

Torsdag og fredag er siste dager med kvalifisering. Er du i Paris med få planer og lyst å se et av byens flotteste idrettsanlegg, og mye kjekk sportsungdom, ta turen til Roland Garros.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

09/05, 2016

Ikke si at jeg ikke advarte deg!

Tennis game

Ikke gå til http://www.gamedesign.jp/flash/tennis/tennis.html. Bare ikke gjør det. Spillet er idiotisk enkelt og grafisk banalt. Det har masse feilstavede navn på spillere. Tullete arkadelyd.

Men. Det gir en følelse av ekte tennis som jeg sjelden har opplevd på skjerm. Jeg har spilt TopSpin for Xbox for mange år siden, og Virtua Tennis 2 lenge før det. Fine spill begge to, men etter en halvtime skjønte jeg trikset: Serve ut av banen, fram og dytte volleyen i motsatt banehalvdel. Repeter, repeter og vinn turneringene. (Litt koselig at serve og volley ruler i dataspill, når det er nærmest utradert i virkeligheten.)

På http://www.gamedesign.jp/flash/tennis/tennis.html (som du ikke skal besøke, hvis du ikke vil kaste bort masse tid) funker ikke serve og volley. Ikke hver gang. Av og til. I stedet må du jobbe for poengene. Helst slå ballen diagonalt for å kjøpe deg tid, og så satse på å avgjøre med en dryler rakt ned langs linjen. Linjedommerne er forresten også noen blinde idioter, som dømmer ballen ut selv om den faller ned MIDT PÅ LINJA. («Chalk flew up», som McEnroe sa.)

Jeg har vunnet ca. 30 prosent av kampene jeg har spilt her. Velg Graf eller Venus, de er best å bruke. Og hold deg for all del vekk, ellers blir du også en sånn en som legger deg to timer senere enn du burde.

Tennis game

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

05/05, 2016

Når virkeligheten ikke matcher selvtilliten

Husker du Garbine Muguruza?

Hun ligger på fjerdeplass på WTA-rankingen, men det tallet betyr ikke så mye som det burde gjort. Muguruza har bare ett virkelig godt resultat i karrieren, finaleplassen i Wimbledon i fjor. Siden den gang har det vært langt mellom drammene (som min tidligere gruppeleder pleide å si), og 2016 står som en sammenhengende nedtur for den spanske jenta. Et par solide resultater for Spania i Fed Cup (mot Vinci og Schiavone) er det nærmeste jeg kommer høydepunkter fra henne i år. Nylig tapte hun på hjemmebane i Madrid. Muguruza ligger for øyeblikket på 35. plass i racet til WTA-sluttspillet (altså resultater siden 1. januar), hvor de åtte beste får delta.

Garbine Muguruza (Wikimedia Commons).

Garbine Muguruza (Wikimedia Commons).

Selvtillit er en av hjørnesteinene for en toppidrettsutøver. Du blir ikke best uten en usvikelig tro på egen fortreffelighet. Men det finnes grenser for alt, og intervjuet som svaktspillende Garbine Muguruza nylig ga til The Independent fikk meg til å riste på hodet. (Og lure på hvorfor ikke journalisten stiller henne noen kritiske spørsmål:)

Garbine Muguruza warns rivals they’ll be stepping into ‘my territory’ at Roland Garros (Jeg tror ikke konkurrentene er redde for Muguruza i det hele tatt på Roland Garros-banene, så middelmådig som hun har spilt i år.)

Garbine Muguruza enjoyed her best run at a Grand Slam tournament on grass, says hard courts are her favourite surface, but feels that clay is “my territory”. (Blås i følelsene, statistikken sier at Muguruza har til gode å vinne en eneste tittel på grus – hun har ikke så mye som spilt en finale på underlaget.)

«I always think that I can win a tournament,” Muguruza said. (Likevel har hun bare vunnet to turneringer i karrieren, og tapt tre finaler. Hvis hun hele tiden føler at hun kan vinne turneringer, hvor er det det svikter?)

Muguruza is aiming to build on her successes of last year (Det motsatte ville vært et sjokk.)

WTA-touren leter etter en ny stjerne. Akkurat når ser ikke Garbine Muguruza ut som Serena Williams´ arvtaker, mer som en one slam wonder. Håper jeg tar feil.

4 kommentarer

  1. denne nettsiden har også fått pesten svartedauden

  2. stor artikkel om selvtillit

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

21/04, 2016

Ny mailbag fra Jon Wertheim

Han har også troen på Nadal i French Open:

http://www.si.com/tennis/2016/04/20/mailbag-rafael-nadal-french-open-monte-carlo

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

20/04, 2016

Kanskje dette blir året franskmennene begynner å elske Nadal

Alle liker et godt comeback og en gammel mester, uansett hvilke følelser de har hatt for vedkommende tidligere. Rafael Nadal har aldri blitt likt i Paris, hvor han har vunnet alle turneringer (unntatt 2009 og 2015) siden 2005. Nå sliter han mer, så kanskje slenger franskmennene litt kjærlighet Nadals vei?

Rafael Nadal (Wikimedia Commons).

Rafael Nadal (Wikimedia Commons).

Nadals eneste forbrytelse har vært å vinne French Open. Han har gjort det uten skandaler av noen sort, og uten å si noe nedsettende om franskmenn. Men kjemien mellom Nadal og Roland Garros-publikummet har aldri blitt bedre, til tross for alle datene. Det er noe med Nadals voldsomme tennis som stryker franskmennene mothårs.

Lesere av denne bloggen har fått med seg en del grynting fra meg mot Nadal gjennom årene, fordi han har brukt karrieren sin på å slå min elskede kunstner Roger Federer i de store finalene. Samtidig beundrer jeg Nadal som den best designede spilleren i vår tid. Han har utvidet vårt syn på hvordan tennis kan spilles, samtidig som han neppe kommer til å skape en generasjon kloninger. Nadal er unik. Og når French Open foregår på grus, underlaget som mer enn noe annet legger opp til uendelige, utmattende ballvekslinger, må franskmennene leve med en serie skuffelser dersom det er lekre kunstnerpoeng de gleder seg over på tennisbanen.

Nadal har slitt de siste årene, og tapte en ganske tam kamp mot Djokovic i Paris i fjor. Grussesongens eneste spenningsmoment er om Djokovic kan vinne French Open – ja, jeg vil påstå at det er 2016s altoverskyggende spørsmål på herresiden. Det er den eneste av de fire Grand Slam-trofeene som mangler for Djokovic. Kampen alle vil se i år er en finale mellom Nadal og Djokovic i French Open. Nadal vant turneringen i Monte Carlo for niende gang i forrige uke, og kommer garantert til å være i form i Paris i slutten av mai.

Likevel: Nadal kommer til Paris som en ørliten underdog. Han blir 30 i år. Heller ikke hans karriere kommer til å vare evig. Kanskje pariserne innser det i år, og kommer til å slenge noen allez! hans vei. Jeg håper det. 

Dette er grusturneringene framover, med de tidligste øverst. De viktige er Monte Carlo, Roma og selvsagt Paris. Den mest meningsløse er Nice, som har finale dagen før spillet begynner i Paris.

Sted Vinner
Marrakech F.Delbonis
Houston J.Monaco
Monte Carlo R.Nadal
Barcelona R.Nadal
Bucuresti F.Verdasco
München
Estoril
Istanbul
Madrid
Roma
Geneve
Nice
Paris

2 kommentarer

  1. Så lenge Djokovic er skadefri og ellers 70-80 prosent i slaget, så vinner har RG glatt. Men man skal aldri si aldri… Leste et intervju med Tommy Robredo som mente at tennis er 80 prosent mentalt, 15 prosent fysisk og 5 prosent talent, så mye kan skje. Blir nok viktig for Nadal å bli seedet blant de fire beste for å ikke risikere å møte Djokovic allerede i kvartfinalen. Men da må han vinne Barcelona og Madrid, kanskje også Roma, og det kan bli tøft.

    • Djokovic var god i fjor også, og vant ikke da. Men det trengs nok en Wawrinka-aktig forestilling for å slå Djokovic i fem sett på grus. Eller en tålmodig spiller som treffer Djokovic på en dårlig dag, slik Gilles Simon nesten klarte i Australia i vinter.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

19/04, 2016

Tre podcaster om tennis

Jeg savner noen å snakke tennis med. Det nest beste er å høre andre snakke om sporten. Det finnes opptil flere podcaster med tennispreik. Her er tre jeg pleier å høre på (når jeg vasker badet. Det er mitt pod-kammer). Finn dem i iTunes eller hvor du pleier å hente podcastene dine.

Beyond the baseline podcastSports Illustrated er sportsjournalistikkens svar på Mercedes: Store, solide og til tider litt kjedelige. Få tenner i tapeten. Tennisdekningen deres er like solid som alt annet de produserer. Jon Wertheim har dekket tennis for Sports Illustrated i mer enn 15 år, og er glatt den mest uanstrengt elegante tennisskribenten der ute.

Nå kan du også høre Wertheim i podcasten Beyond the Baseline. En av podcastingens farer er at det kan bli for mye preik. Det finnes ingen begrensninger for hvor lang en sending kan være. Sports Illustrateds podcaster er kortere enn mange andre, men ikke så korte at jeg føler meg snytt etterpå.

Wertheim er dessuten en journalist i ordets beste forstand. Han gjør seg ikke til hovedperson. Han stiller gode spørsmål. Han skaper god atmosfære uten å bli kosete. Og gjestelisten er en fin miks av mer ukjente folk og virkelige kanoner (Lindsay Davenport, Brad Gilbert, Andre Agassi, Andy Roddick). Her er siste intervju med Lindsay Davenport:

No challenges remaining har for lange programmer. Noen av dem varer i halvannen time. Det er for lenge, selv for menighetsmedlemmer som meg. Courtney Nguyen og Ben Rothenberg snakker fort og mye, og har noen ganger gjester med seg. Kanskje er det den konservative journalisten i meg som blir litt sliten i ørene av og til. Uansett er det mer enn nok å høre på – 180 fyldige episoder ligger ute.

The tennis podcast er britisk, og oppfyller en del av klisjeene som da melder seg: Ja, den er vittig, understatementene sitter løst og programlederne veksler godslige fornærmelser med hverandre. Blanding av intervjuer og egne meninger, og veldig behagelig for ørene. David Law og Catherine Whitaker ved mikrofonene, oppdateringer hver uke.

5 kommentarer

  1. Jeg har hørt på alle tre, men gikk først lei av The Tennis Podcast. Ble litt lei av stilen og syntes ikke det var nok sting i meningene. Sports Illustrated har jeg bare vært sporadisk innom. Noe veldig bra, som intervjuet med Michael Chang før Wimbledon, og annet ordinært. NCR er den som har blitt værende. Lengden og skravlingen om alt mulig løst og fast var et stort hinder til å begynne med, og jeg kan iblant irritere meg over det ennå, men samtidig synes jeg de har tydelige meninger og er lite opptatt av å være politisk korrekte. Synes også de har hevet standarden i det siste med flere intervjuer.

    • Ja, The Tennis Podcast kan bli litt vel «Wimbledon»-aktig i stilen: Korrekt, stilfull og kjedelig. Men jeg merker at ørene er ganske ødelagt etter en episode av NCR.

      Sports Illustrateds eneste lille merkelighet er reklamestikkene, som programleder Jon Wertheim leser selv midt inne i sendingene.

  2. Prøvde meg nettopp på spanske Punto SER y Partido for å holde spansken ved like, men det var høyt tempo og skravling av en annen verden enn de tre du viste til. Pluss for at man får med seg intervjuer med Rafael og Toni Nadal på originalspråket, og da sier de jo mer nyanserte ting enn på engelsk. Mulig jeg holder følge med dem til Roland Garros, siden jeg er Nadal-fan, men etter det blir det garantert takk og farvel.

    • Spansk! Der går det fort. Hvilken standing har Nadal i Spania, egentlig? Får jo ikke inntrykk av personligheten hans i de engelske intervjuene. Er Nadal folkekjær i hjemlandet?

  3. Han har hatt veldig høy status i Spania. Noen har begynt å snakke og skrive nedlatende om ham etter nedturen de siste par årene, men i det store og hele er han kanskje en av de største idrettsheltene i Spania, uansett hvor i Spania man bor.

    For eksempel, da han i mars ble beskyldt for doping av en tidligere fransk idrettsminister, var alle spanjolene ute og forsvarte ham og uttalte at han var en hederskar. Barcelona-trener Luis Enrique sa at han har bare en feil, og det er at han holder med feil fotballag (Real Madrid).

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

28/03, 2016

Rekordene som gjenstår, og sjansen for at Djokovic bryter dem

En del av meg synes spådommer er tull. Selv folk som lever tett på en bransje kan spå fullstendig feil. Og mange av verdenshistoriens definerende hendelser klarte ikke ekspertene å forutse (Berlinmurens fall, 11.september-angrepene). En annen del av meg liker å slenge ut halvgodt begrunnede gjetninger.

Novak Djokovic (Wikimedia).

Novak Djokovic (Wikimedia).

For noen år siden skrev jeg en sak om rekordene i tennis som gjensto, og sjansen for at Roger Federer skulle slå dem. I 2016 kan den samme saken skrives om Novak Djokovic. Litt dristig er det selvsagt. Djokovic ligger et godt stykke bak tidenes beste i de viktige kategoriene. Men:

  • I motsetning til tidligere års dominerende spillere, har ikke Djokovic noe å være redd for:
    • Han har taket på alle andre på ATP-touren.
    • Fus i alt: Best på grus, best på gras, best på hardcourt.
    • Ingen av de unge spillerne har vist noe som kan true Djokovic.
    • Hans gamle rivaler viser alle tegn til rust, eller blir jevnlig smadret av Djokovic (Federer, Nadal, Murray).
    • Fortsatt er han bare 28 år.

Djokovic kan holde seg på topp i tre-fire år til, hvis motivasjonen er der. Derfor kan saken om Djokovic skrives allerede nå:

Rekord Vurdering
Antall Grand Slam-titler i single: 17 (Federer) Djokovic har 11 i dag. Hvis han vinner to hvert år framover, skal dette være innen rekkevidde.
Antall singletitler: 109 (Connors) Djokovic har 62 titler i single akkurat nå. Uansett hvor godt han spiller nå kan jeg ikke se at han skal toppe Connors – og det står neppe høyt på prioriteringslista hans, heller.
Antall Wimbledon-titler: 7 (Federer/Sampras) Djokovic har vunnet tre ganger. Kan ikke se for meg at han vinner fire titler til i Wimbledon, samme hvor god han er blitt på underlaget.
Antall US Open-titler: 5 (Federer/Connors/Sampras) Dette er den delen av Djokovics CV som forundrer meg mest. Han er den beste hardcourt-spilleren de siste ti årene, men har bare to titler i New York. Tre titler til? Han er god nok, men historien taler imot.
Antall French Open-titler: 9 (Nadal) Djokovic har ennå ikke vunnet i Paris, og denne rekorden er selvsagt helt utenfor rekkevidde.
Flest uker som nummer 1 i verden: 302 (Federer) Denne er interessant. Lendl hadde rekorden, men ble forbigått av Sampras, og deretter Federer. Djokovic har i skrivende stund vært nummer 1 i 192 uker. Hvis han skal passerer Federer, må han holde førsteplassen i to år til. Det er absolutt mulig.
Flest sammenhengende uker som nummer 1 i verden: 237 (Federer) Mer tvilsom, men ikke utenkelig. Djokovic har i dag 91 strake uker på førsteplass. For å ta igjen Federers tall, må han holde førsteplassen i mer enn to og et halvt år fra nå av. Det kan gå, men er mindre sannsynlig enn at han klarer å toppe Federers sammenlagttall.
Flest sammenhengende år som nummer 1 i verden ved årsslutt: 5 (Sampras) Djokovic kan tangere Sampras, men sjansen er ikke mer enn 50/50, etter min mening. Djokovic sluttet på førsteplass i 2014 og 2015, og ser uslåelig ut nå. Om han er det i 2018, er et annet spørsmål.
Titler i ATP-sluttspillet: 6 (Federer) Djokovic har 5 i dag. Han er verdens beste innendørs, og kommer til å ta Federers rekord.

Ellers? Djokovic kommer hvert øyeblikk til å passerer Federers i antall vunnede premiepenger. Han kommer i løpet av året til å bli spilleren med flest Masters-turneringer. Han er allerede den som har vunnet Australian Open flest ganger.

Heng med, serberen skriver tennishistorie rett foran øynene våre.

4 kommentarer

  1. Kanskje det eneste som kan stoppe Djokovic er om han vinner French Open i år? Når man har vunnet alt som er å vinne så kan jo motivasjonen få seg en knekk. Eller…?

    • Det er jo mulig at Djokovic mister gnisten hvis han vinner i Paris. Men jeg tipper det bare vil inspirere ham enda mer.

      • Djokovic virket litt utladet mot Querrey i Wimbledon i dag . (Og ja, jeg dette er med henvisning til min tidligere kommentar.) 😉

  2. Jeg tipper han også blir førstemann til å vinne alle Masters 1000-turneringene. Han mangler bare Cincinnati, og jeg kan virkelig ikke fatte og begripe at han ikke har vunnet den allerede. Selv Nadal og Murray har jo vunnet der, mens Djokovic har tapt fem (!) finaler, senest i 2015.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

05/03, 2016

En turnering for de innvidde

Hekkan! Det er tid for en ny sesong med Davis Cup! Norge deltar på nivå tre, med bortekamp mot Litauen. Deres beste spiller, Ricardas Berankis, er ranket 86 i verden. Litauen leder 2-1 etter første dag, hvor våre lovende unggutter Ruud og Durasovic prøver å snu det på søndag. Durasovic må slå Berankis i den første kampen på søndag for å holde liv i håpet. (Niks. Berankis var en klasse bedre enn våre folk.)

En runde i Davis Cup spilles på en mengde steder i verden samtidig. Første runde spilles på åtte forskjellige arenaer over hele kloden. Se kartet under. Verdensklassetennis i Karibia? Jepp, Frankrike spiller mot Canada i Guadeloupe. Kult trekk av franskmennene!

David Cup er en nasjonsturnering hvor hvert land ikke trenger den store bredden, det holder med et par gode spillere, eller en god singlespiller og en okei doublespiller (ja, jeg tenker på dere, brødrene Murray fra Skottland. Unnskyld, Storbritannia.) Et land kan bli verdensmester det ene året, men middelmådige hvis gallionsfigurene ikke gidder å bli med, eller er skadet. Sveits er verdens beste tomannslag med Wawrinka og Federer, ganske ordinære uten.

Davis Cup er turneringen hvor giganter som Spania utrolig nok ikke spiller på øverste nivå, men hvor Belgia, som har like mange Grand Slam-vinnende menn som Norge (null) spilte finale mot Murray Kingdom i 2015.

Vel. Første runde er litt over midtveis. Tennisbloggens manglende dekning kan skyldes på en kombinasjon av hektiske dager på jobb (den som ikke innebærer tennis, men lønn) og privatliv: Dagens 11-åringer feires på måter som ikke står langt tilbake for Isner-Mahut i Wimbledon 2010 i varighet.

Dette er første runde av Davis Cup, nasjonsturneringen på herresiden, spilles denne helga:

Storbritannia flagg japan 3-1
Birmingham, hardcourt
A.Murray T.Daniel 6-1, 6-3, 6-1
D.Evans K.Nishikori 3-6, 5-7, 6-7
A.Murray/J.Murray Y.Nishioka/Y.Uchiyama 6-3, 6-2, 6-4
A.Murray K.Nishikori 7-5, 7-6, 3-6, 4-6, 6-3
Femte kamp ikke spilt.
Andy Murray vant Davis Cup for Storbritannia på egen hånd i 2015, og fortsatte der han slapp.
serbia kasakhstan 3-2
Beograd, hardcourt
N.Djokovic A.Nedovyesov 6-1, 6-2, 6-3
V.Troicki M.Kukushkin 5-7, 2-6, 4-6
N.Djokovic/N.Zimonjic A.Golubev/A.Nedovyesov 3-6, 6-7, 5-7
N.Djokovic M.Kukushkin 6-7, 7-6, 4-6, 6-3, 6-2
V.Troicki A.Nedovyesov 6-2, 6-3, 6-4
Mer spennende enn man skulle trodd. Djokovic/Zimonjic tapte i double, og verdensener Djokovic trengte fem sett for å slå Kukushkin i den fjerde kampen.
italia Sveits 5-0
Pesaro, grus
P.Lorenzi M.Chiudinelli 7-6, 6-3, 4-6, 5-7, 7-5
A.Seppi H.Laaksonen 7-5, 7-6, 3-6, 6-3
A.Seppi/S.Bolelli M.Chiudinelli/H.Laaksonen 6-3, 6-1, 6-3
A.Cecchinato A.Bossel 6-3, 7-5
P.Lorenzi A.Bellier 6-3, 6-2
Sveits uten Roger Federer og Stan Wawrinka er som julaften uten tre, pakker, saltmat og Sølvguttene. Alle italienerne ranket i topp 100, ingen av sveitserne er der. Enkel match. Møter Argentina i neste runde.
Polen argentina 2-3
Gdansk, hardcourt
M.Przysiezny G.Pella 1-6, 4-6, 6-7
H.Hurkacz L.Mayer 2-6, 6-7, 2-6
L.Kubot/M.Matkowski C.Berloq/G.Olivo 6-3, 6-4. 6-4
M.Przysiezny L.Mayer 7-6, 6-7, 2-6, 3-6
H.Hurkacz G.Olivo 4-6, 7-6, 6-4
Selv uten sin beste spiller, Janowicz, klarte Polen å ta noen kamper mot et langt sterkere lag fra Argentina. Heder!
Frankrike canada 5-0
Guadeloupe, grus
G.Monfils F.Dancevic 6-3, 6-1, 6-3
G.Simon V.Pospisil 7-5, 6-3, 6-3
R.Gasquet/J.W.Tsonga P.Bester/V.Pospisil 7-6, 6-1, 7-6
R.Gasquet P.Bester 6-1, 7-6
J.W.Tsonga F.Dancevic 6-7 (Dancevic trakk seg)
Håpløst skeivt oppgjør. Frankrike har verdens mest solide lag, Canada har Milos Raonic – og han var ikke med denne gang. Om motstanden var svak, så koste vel franskmennene seg i det minste i Karibia.
Tyskland Tsjekkia 2-3
Hannover, hardcourt
P.Kohlschreiber L.Rosol 3-6, 6-3, 6-4, 2-6, 6-3
A.Zverev T.Berdych 6-7, 6-1, 6-4, 6-7, 4-6
P.Kohlschreiber/P.Petzscnher T.Berdych/R.Stepanek 6-7, 5-7, 4-6
P.Kohlschreiber T.Berdych 6-3, 7-5
A.Zverev L.Rosol 2-6, 3-6, 1-6
Hvor smart var det å sette opp 18 år gamle Alexander Zverev i avgjørende kamp? Stakkars Zverev klarte bare seks games totalt mot rutinerte Lukas Rosol.
Australia USA 1-3
Melbourne, gress
S.Groth J.Isner 6-7, 2-6, 2-6
B.Tomic J.Sock 7-6, 6-3, 3-6, 6-4
L.Hewitt/J.Peers B.Bryan/M.Bryan 3-6, 3-6, 6-4, 6-4, 3-6
B.Tomic J.Isner 4-6, 4-6, 7-5, 6-7
Femte kamp ikke spilt
Lagkaptein Lleyton Hewitt satte opp seg selv i double, uten at det hjalp. Sterkt av John Isner å bare tape ett sett. Vet ikke hvor lurt det var av australierne å utsette seg for Isners servekanoer på gress.
Belgia Kroatia 2-3
Liège, grus
K.Coppejans M.Cilic 5-7, 3-6, 5-7
D.Goffin B.Coric 6-2, 6-3, 2-6, 3-6, 6-3
R.Bemelmans/D.Goffin I.Dodig/F.Skugor 6-7, 3-6, 1-6
D.Goffin M.Cilic 6-4, 6-4, 3-6, 7-5
K.Coppejans B.Coric 6-7, 2-6, 2-6
19 år gamle Coric sikret seieren for Kroatia i siste kamp.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

29/02, 2016

Ord som rimer på Fritz

Amerikanske journalister elsker ordspill. Jeg innbiller meg at gleden var enorm da Taylor Fritz begynte å markere seg på ATP-touren. Han har akkurat fylt 18 år, og har slått seg inn i topp 100. Fritz rimer på en hel haug med ord, og tennis.coms Steve Tignor har allerede levert den uunngåelige Putting’ on the Fritz-saken.

Taylor FritzTaylor Fritz: 193 cm høy, amerikansk (California), mørkt hår, forehand og serve som beste slag. Minner det deg om noen? Pete Sampras: 185 cm høy, amerikansk (California), mørkt hår, forehand og serve som beste slag. Sampras var så vidt fylt 19 da han vant US Open i 1990, og er den siste amerikanske tenåringen av Grand Slam-klasse. 

Tennis-x.com, som jeg virelig bør lese oftere, har allerede slått fast at USA har en ny Sampras i Taylor Fritz. Hvorfor skal en 18-åring lesses ned med slike forhåpninger bare fordi han er amerikansk? Det finnes faktisk andre tenåringer i topp 100 i verden også. Spørsmålet for Fritz, som for alle andre unge spillere i 2016, er om han er forberedt på at det kommer til å ta lang tid å nå toppen. Topp 50, ja vel. Topp 10? Herretennisen i dag krever kropper som er herdet av flere års spill på høyeste nivå for å brøyte seg inn blant de aller beste.

Jeg leste at Sampras delte ut kake til Fritz da Fritz fylte 18 i fjor høst, under en turnering i Monterrey. Jeg regner med at Fritz og Sampras har samme management, for jeg ser virkelig ingen grunn til at Pete Sampras skulle gidde å bry seg om en en Challenger-turnering i Mexico. Apropos Sampras+Fritz: Da Sampras ble spurt om han hadde et godt råd til Fritz med tanke på framtidig storhet, svarte han tørt at Fritz bør legge fra seg mobiltelefonen. Shouldn’t we all, Pete.

Fritz er en topp 100-spiller nå, etter finalen i Memphis i februar. Der yppet han seg mot Kei Nishikori, men tapte 4-6, 4-6.

Det er fortsatt altfor tidlig å si hvor langt Fritz kan nå. Foreløpig er han – selvsagt – uferdig. Backhanden hans har en litt rar avslutning (etter min smak), og han flytter seg ikke godt nok ennå. Mot Nishikori henger han godt med så lenge han ikke strekkes ut i kantene. Tennis er også en estetisk opplevelse, og Fritz gir meg ikke noe særlig på det feltet. Det er noe litt trangt og tvungent over grunnslagene hans, slik jeg ser dem. Ikke den langlemmede, frittflytende kraften som for eksempel Lindsay Davenport eller Goran Ivanisevic hadde.

Men hei – det er tidlig i en lang karriere og Taylor Fritz (jeg sverger på at jeg kommer til skrive Taylor Swift en gang) kan utmerket godt bli den neste mørkhårede californieren som vinner mye på tennisbanen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Tennisbloggens 30 siste innlegg